Nyttårsorkanen 1764

Avisutklippet her er fra Københavns Adresseavis; Københavns Addræsse-Comptoirs Efterretninger, nr. 16 i 1764. Under overskriften Merkverdigheter fortelles det at ei tjenestejente kom bort på havet da hun skulle hente hjem sin frue med robåt om kvelden den første januar. Skyssen skulle bare gå over sundet inne i Kristiansund sentrum, og avisa bruker bynavnet Christiansund med bare én s, på norsk, ikke dansk, manér.

Sterk vestavind førte båten med jenta ut av byen, men hun fant tørt land med ei flakabu som ble brukt i klippfisk-sesongen. Hun tok seg inn der og sovna, men neste morgen var båten borte. Hun ble værende i bua uten mat og drikke helt til 9. januar, da hun ble funnet av ei kvinne som samlet rekved. Hun var da rimeligvis både forfrossen og sulten, men gjenvant snart helsen. Kanskje var det til Tustna eller Averøya hun var kommet?

Kristiansund på kartet!

Dette er sannsynligvis aller første gang bynavnet Kristiansund er på trykk i ei riksavis. Og hendelsen med jenta i orkanen var så eksotisk at den ble gjentatt i en annen riksdekkende publikasjon, nemlig Danske Maanedtlige Skiald-Tidenders februarutgave samme år. Denne ble publisert på vers, av Niels Prahl. Her heter det:

At Norskes Legemer kan megen Haardhed lide,
Og ikkun saa blant dem af kielen Sygdom vide,
Stadfæstes nu paa nye ved saadan Hændelse,
Som vel henregnes maae til det Merkværdige:

En Pige (saadant Syn man ofte der kan vente)
Var kommen i en Baad, sin Hustroe hjem at hente,
Som over Sundet var udi Besøgelse;
Men hun den Aften nød ey Pigens Tieneste.
Hvad har Madamen dog fortreden sig indbildet,
Da Pigen ikke kom, men bleven var forvildet,
Fordi em Vesten-Vind uventet reyste sig,
Og mod vor Piges Cours og Baad erklærte Krig.
Her alle gode Raad for Pigen vare dyre;
Hun kunde Baaden ey med begge Aarer styre.
Af Vesten-Vindens Magt hun overvunden blev,
Og nu for Vind og Veyr paa oprørt Bølge drev.
Naar til Beskrivelsen man Tid sig vilde give,
Da kunde den Seylads vidtløftig udført blive,
Og, som en Peder Paars, en herlig Forlags-Bog,
Den alle Folk af Smag i slige Ting antog.
Men jeg historien i Korthed vil berette,
Dog af det Viktige ey nogen Ting forgiette.

Da Baaden til et Sted af Vinden var opkast,
Sprang Pigen strax i Land og gjorde Baaden fast.
Her stod nu uforsagt den Norske nye Heltinde;
Hun kunde Mennesker i Egnen, ikke finde.
Hun kiendte Stedet ey, hvor hen hun dreven var,
Men derfor Modet dog ey overgivet har.
Hun saae sig runden om, blev vaer en gammel Hytte,
Af hvilken Fiskerne om Høsten sig benytte;
Der krøb Heltinden ind; der lagde hun sig ned,
For indtil Morgenen at nyde Rolighed.

Det var hust Nyt-Aars Nat: saa man kan let begribe,
At Kuld og Frost har ført Heltiden sterkt i Knibe;
Men hendes Norske Blod fandt Kulden med Foragt.
Saasnart det dagedes, opstod hun uforsagt.
Hun hastede, igjen udi sin Baad at stige;
Men ingen Nordmand kan den Følelse udsige,
Som ret forskrekkelig i Kroppens Fasthed kom,
Da efter Baaden hun forgieves saae sig om.
I Helte! Kommer frem; I kunde mueligt sige:
Hvad Raad der var nu best for vor Heltinde-Pige.
I Nordmænd være maae i Bene, Sener, Kiød,
I fald I skal, som hun, gaae mod den visse Død.
Hun gik i Raad med sig, og fandt det best at blive,
Til Døden uforsagt sig strax at overgive.
Paa nye igjen hun krøb i hendes Hytte ind,
Og Døden ventede med heltemodigt Sind.
Ni Dage laae hun der og fik ey Mad og Drikke.
I denne lange Tid Heltinden døde ikke.
Ey Hunger eller Frost, som al sin Magt har brugt,
Fik med Heltindens Liv til Døden nogen Bugt.
Hun laae ret ligesom et Menneske, der daaner,
Indtil en Kone kom derhen at samle Spaaner.
Den Frelserinde saae Heltindens Skikkelse,
Og over hendes Kaar sig strax forbarmede.

Hun Pigen hjem til sit, maaske besværligt, bragte,
Og den forfrosne Krop opvarmede saa sagte,
At Pigen hastigt fik Livs-Anderne igjen,
Som stode færdige at see Fraskillelsen.
Heltidenens Hunger nu at yttre sig begynte,
Som allerbeste Tegn til Liv paa nye forkyndte.
Af Spaane-Konen hun helbrededes nu let;
Thi Pigens store Sult ey kunde blive mæt.
Men da der lidt og tidt var blevet hende givet,
Blev hun omsider mæt, og blev opholdt ved Livet.
Det er en Hændelse, som vel fortiene bør,
At man den overalt bekiendt for andre giør.

---
Utgangspunktet for den satiriske produksjonen til Ludvig Holberg (1684-1754) var det komisk-episke diktet Peder Paars, som vår avisdikter her selv oppgir som forbilde. Diktet var en briljant satire på manerene den gang. Da Holberg 34 år gammel bosatte seg for godt i København, var han så å si en fremmed i det danske samfunn. Sine barndomsinntrykk hadde han fra Bergen og norske bygder, og hans åndsform var dannet under påvirkning av den frieste og djerveste tenkning i samtidens Europa. Han ble en skarp og respektløs iakttager av danske forhold. 1719–20 gav han ut det komiske heltedikt Peder Paars; likesom komediene kom det ut under pseudonymet Hans Michelsen. I sin form er diktet en parodi på det antikke epos (Homer og særlig Vergil), og i de «skjønne anmerkninger» blir det drevet spott med kommentatorenes lærde pedanteri. Etter sitt innhold er det en bred og rammende samfunnssatire.

For å få tak i dette avisklippet, måtte jeg møte opp personlig på Det kgl. Bibliotek i København! De kunne ikke sende kopi utenlands! Det var takken for 417 års hopehav. Men da jeg kom dit, var lesesalen stengt på grunn av maling, så da kunne de sende det på e-post med det samme! Det ble da en artig tur like fullt.

Nyttårsorkanen 1992

Vi har jo liknende tildragelser som den i 1764 i vår tid også. Romjula 1991/92 opplevde vi det verste uvær i manns minne. 35 000 mennesker på Nordmøre var uten strøm i fem og et halvt døgn, og vindstyrken var 100 knop i tre døgn. Som informasjonsleder i Kristiansund kommune ble jeg involvert i det meste som skjedde under nyttårsorkanen, og jeg noterte den gang noen sosiologiske refleksjoner som det nå kanskje har interesse å ta fram igjen. Har vi lært noe, står vi annerledes rustet nå enn i 1992? Jeg er ikke i stand til å gi svaret, men vil peke på enkelte sentrale forbedringspunkter.

Nettverkene fungerte

Noe av det mest gledelige var at det uformelle sosiale kontaktnettet mellom folk fungerte bra, der det fantes fra før - mellom familie, venner, naboer og kolleger. Folk var trygge på hverandre, selv om naturen slo seg vrang, og nettverkene var preget av oversiktlighet og gjensidighet. Man kunne motta hjelp uten å miste selvfølelse eller "sosial oversikt". Nabonettverk kunne nok bli satt på prøve når de over gata fikk strøm til oppvarming og klesvask, men samtidig koplet inn all julepynten.

Helst ikke offentlig hjelp

Selv om hjemmetjenesten avdekket flere tilfeller av nye bistandstrengende og kommunen utførte sju tusen hjelpeoppdrag i løpet av fem døgn, ville folk flest helst ikke ha offentlig eller "upersonlig privat" hjelp, utover formelle besøk på døra (med batterier, kaffe, lys, ved etc.). Røde Kors, Lions Club, Sivilforsvaret og Heimevernet gjorde som kjent en stor innsats. Mange ville heller fryse og se situasjonen an, enn å bli definert som sosialt trengende, når de ikke kunne gi gjenytelser. Situasjonen ble mer uoversiktlig og fremmed ettersom antall strømløse døgn økte. Varmestuer og billige hotellrom ble lite brukt, unntatt av folk som allerede før orkanen var vant til å ta imot slike tjenester, og stod mentalt forberedt, som følge av sykdom, alderdom eller materiell nød.

Folkevett

Nødvendige beslutninger, både i privat og offentlig sektor, ble tatt i produksjonslinjenes ytterste ledd, uten å vente på sjefsbeslutninger. Uformelle fullmakter grodde fram. Enkeltpersoner tok ansvar, de tok tak i situasjonen, og det var ikke formelle planers fortjeneste at ting gikk såvidt bra, oppsummerte ordføreren. Manuelle rutiner fikk sin renessanse: pengetelling, brevsortering og bekkenvasking måtte gjøres på gammelmåten og utrangert teknologi (traktordrevet telefonsentral) ble tatt fram der det var mulig. Samtidig oppstod hamstring av hermetikk og melk og svartebørsmarked på batterier og ved.

Demokrati?

Men hvor ble det av de folkevalgte? Krisen ble løst med påfallende svak politisk deltakelse. Formannskapet hadde ingen rolle, selv om situasjonen tidlig ble vurdert til å være "langvarig". Alle beslutninger ble tatt administrativt, selvsagt med ordføreren aktivt til stede. Kulturforskjeller mellom politi, kommune og kraftleverandør kom tydelig fram, og dette var partene uforberedt på. Kommuneledelsen har bare observatørstatus i statlig lokal redningssentral.

Utrykningspolitiet var raskt ute i media med å anbefale folk å forlate byen, mens Nordmøre Politikammer betalte nærradioens ekstrautgifter med å holde serviceradioen i gang hele uka, med tre skift á fem medarbeidere døgnet rundt. Riksmedia skjønte alt for seint omfanget av katastrofen, i motsetning til dekningen av brannen hos Lossius på Innlandet i november 2001: i 1992 sendte faktisk amerikanske CNN TV-innslag fra Kristiansund før Dagsrevyen tok saken. NRK nektet først å oppfordre publikum om å lytte til nærradioen. Dette ble innklaget til Kringkastingsrådet. Seinere ble samarbeidet meget godt.

Kommuneinfo

Kristiansund kommunes opplysningstjeneste var jula 1991/92 bare to måneder gammel, og ble straks oppgradert til heldøgnsberedskap med en bemanning på to - tre i fire timers skift utenom ordinær åpningstid. Pågangen fra publikum og riksmedia var meget stor, og det var alt for få linjer på sentralbordet. Informasjonsflyten inn til svartjenesten var for treg, både fra kommunale etater og andre aktører (sykehuset, NEAS, politiet). Folk spurte mest om ved, el-forsyning, renovasjon, klesvask, åpningstider for matbutikker og skoler, buss- og sundbåtruter, oppryddingshjelp og husrom. Mange hadde et generelt behov for noen å snakke med. Hjemmetjenesten, brannvakta og sosialkontoret hadde egne svartjenester. De øvrige nordmørskommunene lot til å gi opp i utgangspunktet, slik at mange henvendelser fra innbyggere i andre kommuner havnet på Rådhuset i Kristiansund, der de ansatte måtte improvisere troverdige svar.

Enhver katastrofe er unik og alle detaljer i håndteringen kan selvsagt ikke planlegges. Men det er alltid nyttig å evaluere slike hendelser i ettertid. Mye ble sagt og skrevet i 1992, og en god del tiltak er også iverksatt (utplassering av aggregater etc.), men har vi som samfunn tatt tilstrekkelig lærdom av orkanen? Kanskje er det slike plutselige unntakstilstander som må til for å sette den tilvendte levemåten i perspektiv?

Artikkelen er fra Nordmøre museums årbok 2013