Vågen som innfallsport til å forstå Kristiansunds historie

Av Lisabeth Syltøy Fiske og Sverre J. Svendsen

– Om Kulturkvartalet og Vågen som samlet enhet - sett fra et formidlingsperspektiv

Nordmøre museum har over mange år overtatt ulike hus og anlegg i Vågen i Kristiansund. Bevart «på rot» og integrert i havnemiljøene som har vokst opp rundt dem, utgjør de en veritabel «økomuseum» i bydelen. Med det helhetlige og autentiske miljø disse anleggene utgjør kan vi ta den besøkende med på en magisk reise gjennom flere tidsepoker. Vi kan velge ut de små detaljene, eller vi kan lage en vandring i den store helheten hvor linjene mellom verftet, bøkkeren, blikkenslageren, klippfiskbryggene, båtene og ikke minst hjemmene til noen av de menneskene som har vært involvert i dette arbeidet tydeliggjøres. En slik vandring vil også være en vandring gjennom mange hundre års historie, den eldste bygning er fra 1749, den yngste fra 1936.

Det er et privilegium for et museum å inneha et så helhetlig og godt bevart miljø omkring historien det skal formidle, som det vi finner i Vågen. Det er en driftsmessig utfordring at ikke alle anleggene er samlet i ett område. Samtidig er det et stort formidlingsmessig pluss at anleggene ligger på sin opprinnelige plass, omgitt av byen som har vokst videre rundt dem. Det gir dem en autentisitet og forankring i samfunnet – det gir dem troverdighet. Kombinert med et nytt regionmuseum i Kulturkvartalet med utstillinger, magasin og arkiv, vil de autentiske – og levende – miljøene i Vågen danne en helhetlig formidling i ypperste klasse.

Anleggene i Vågen representerer nemlig ikke bare byhistorie men også nordmørshistorie. De ulike håndverk, næringsaktivitetene, byggeskikken m.m. er like relevante og sentrale for regionens historie som for byen. Personhistoriene knyttet til de ulike hus og anlegg understreker samtidig også båndene mellom nettopp byen og regionen.

1. Anleggene i Vågen

- Mellemværftet – et bevart skipsverft og mekanisk verksted i kommersiell drift fra 1856 til 1978. Området har imidlertid vært brukt til landsetting og vedlikehold av skip helt fra 1700-tallet av. Fartøyvernsenter for Møre og Romsdal og fremdeles i drift til fartøyvernarbeid.
- Milnbrygga - klippfiskbrygge med to hovedfløyer fra hhvis. 1749 og 1872. Eldste del bygd av William Gordon, en av de skotske kjøpmenn som grunnla den moderne klippfisknæringa i Kristiansund og Norge. I drift som klippfiskanlegg fram til 1990. Klippfiskmuseum åpnet i 1992.
- Woldhuset og brygga – bøkkerverksted i drift fra 1800 til 1965. Brygga fra 1820-årene, opprinnelig kjøpmannsbrygge. Arbeidsmiljø fra tida rundt 1. verdenskrig bevart intakt. Brygga ombygd i flere omganger til stav- og tønnelagring samt sildesalting.
- Hjelkrembrygga – klippfiskbrygge fra 1835, bygd av Eilert Christie. Brukt i både klippfisk- og sildenæringa fram til ca. 1970. Første etasje ikke ombygd eller endret på 1900-tallet, framstår som et gjennomført autentisk 1800-talls miljø.
- Strandhuset – skipper- og håndverkerbolig, bygd av skipstømrer Johan Jordahl som arbeidet på flere av verftene i Vågen, senere eid av familien Strand som i flere generasjoner var kystskippere og førte saltfisk, klippfisk og sild til og fra byen.
- Patrick Volckmar a/s – lokalisert i et av byens eldste bygg i armerte betong, kaféen er sentral i museets bruk av Vågen. Markedsdager på lørdager, arrangement i og utenfor huset, samt eget kaffemerke brent på et kullfyrt kaffebrenneri fra 1870 på et område der flere av byens turløyper møtes – et formidlingsdrøm. Selve aksjeselskapet er byens eldste klippfiskbedrift – på papiret.
- Fladsetbrygga – opprinnelig bygd som naust til Sjømannshjemmet, senere dans- og musikklokaler under krigen, klubbhuset til Roklubben og til slutt, lokaler til blikkenslagerfirmaet Edv. Fladset. Huser nå museets håndverkere samt ”Levende Vågen” – et kommunalt tiltak for skoleelever som ikke makter vanlig skolegang.

2. Hvorfor – utvelgelse av bygninger og områder

Anleggene i Vågen utgjør et helhetlig og autentisk miljø. De har helt tydelige forbindelseslinjer, både personhistorisk, næringshistorisk og lokalhistorisk. De kan fortelle en historie om Kristiansund og Nordmøre som umulig kan formidles kun gjennom foto og andre medier. De gir romlige og taktile opplevelser som ikke kan skapes i en utstilling. De er autentiske. De er i all vesentlig grad overtatt av museet mens de ennå var i drift eller kort tid etter nedleggelse.

Ved overtakelse av bygningene har man påtatt seg ikke bare å ivareta anleggene rent fysisk, gjennom vedlikehold og formidling av deres historie, men også en moralsk forpliktelse til å ta ansvar for dem. Stilt ovenfor samtidens utbyggertrang består de moralske forpliktelsene blant annet av å arbeide proaktivt for å beholde de kulturminner på rot som kan formidle vår felles fortid med mest mulig autentisitet. I Vågen har vi 1700-, 1800- og 1900-tallet i skjønn forening, i et sammenhengende belte. De siste årenes utvikling har ført til dramatiske endringer i den tradisjonelle havnebebyggelsen i Kristiansund. Utviklinger fører med seg større boliger, mer industri og store endringer. Området fra Israelsnesset til Likvorren er på mange måter det siste Kristiansund har igjen av det vi kan kalle Gammel Havn. Nordmøre museum har anlegg på store deler av dette unike området, og ønsker å synliggjøre det for de besøkende. De bygningene Nordmøre museum eier eller har avtaler om, utgjør et fantastisk utgangspunkt for vekselvirkninger mellom både fastutstillinga og temporære utstillinger i Kulturkvartalet. Gjennom en videreutvikling av vår formidling her, kan hele området framstå helhetlig og historisk korrekt, et fint bakteppe til utviklinger som skyter fart ellers i byen

3. Hva er museet

For den som har det som sitt daglige virke å forholde seg til dette området er det helt selvfølgelig hva museet i Kristiansund er. For andre kan det være vanskelig å gjennomskue. Det kan tenkes at noen vil spørre hvor museet er? Og det enkle svaret er, at du befinner deg i det når du besøker et av våre anlegg i Vågen. Riktignok har byen vokst opp omkring, og du må av den grunn kanskje forestille deg at noen av husene på bergnabbene rundt ikke sto der. Museets bygninger i sin helhet gjenspeiler alle elementer av kystkulturen. Klippfisk, sild, kystfrakt, verft, bøkker og blikkenslager var gjensidig avhengige av hverandre. De oppstår, utvikles og avvikles i kraft av hverandres tilstedeværelse, og samfunnets skiftende krav gjennom tidene.
Når museet etter hvert tar plass i det nye kulturhuset, vil det også føre med seg at anleggene i Vågen blir mer synlige og logiske. Vår formidling i sentrum av byen vil gi anleggene i Vågen mening, sammenheng og historisk dybde.

4. Grunntanker for formidlingen

Med de nåværende anlegg kan vi med enkle grep og mer tilgjengelig informasjon, presentere hvordan de enkelte bestanddeler i anleggene henger sammen – og er avhengige av hverandre – uten å måtte få den besøkende til å forestille seg hvordan det hele kunne sett ut. Man kan rett og slett vandre fra bygning til bygning, eller fordype seg i de enkelte anleggs detaljer, og se hvordan de har utviklet seg gjennom tidene. Fra 1700-tallet og helt frem til i dag. Vi har mulighet for å gå gjennom 300 år på tre rom, se endringene fra det ene århundre til det andre, eller formidle 1900-tallet som et resultat av 200 års utvikling. Styrkene ved våre anlegg, er at de alle er som de var. Vi har ikke søkt å tilbakeføre dem, eller endre dem på nevneverdig vis. Utviklingen husene har gått gjennom med sine skiftende eiere, er fortsatt synlige og sporbare. Det at anleggene har vært i kontinuerlig bruk, gjør at de ikke er fastfrosset i tid, men gjenspeiler utviklingen gjennom tidene. Dette kan ses både som en svakhet, og en styrke. En svakhet nettopp fordi det ikke er et stykke historie som står akkurat som det var, og en styrke fordi det gir svært mange muligheter for formidling. Tilnærmet ubegrenset, hvis man lar kreativiteten råde. Det helhetlige miljøet, og de mange innfallsvinklene dette gir, er svært viktig for formidlinga av Kristiansunds historie. Ved at vi har denne helheten, kan vi formidle både Nordmøre og Kristiansunds næringshistorie så vel som den sosiale historie. Det handler bare om hvilke historier man tar utgangspunkt i. Og hvilke mennesker.

5. Hvordan – en flerårig formidlings- og vedlikeholdsplan

Oppbyggingen av mer sammenhengende og gjennomgående opplegg for formidling i Vågen, skjer ut fra en flerårig formidlings- og vedlikeholdsplan, og skal gjennomføres trinnvis etter en månedsbasert opptrappingsplan. En plan som vil henge nøye sammen med utviklingen av museets nye arealer i Kulturkvartalet, og en driftsavtale med Kristiansund kommune. Trinn 1 i dette arbeidet er en vedlikeholdsplan, som tar sikte på en større renovering av ytre og indre fysiske rammer i museets anlegg. Trinn 2 blir å gi hele sløyfa i Vågen et definert innhold, både samlet og enkeltstående. Trinn 3 i prosessen blir å tilpasse det enkelte anlegg til de ulike formidlingsoppleggene vi ser for oss.

6. Konkrete eksempler på gjennomførbare ideer

Ideene er mange, og vi kan her nevne, en dag på verftet for skoleklasser, månedlig kursaktivitet i smia for betalende besøkende på Mellemværftet. I bolighusene Strand og Wold, samt Woldbrygga, kan vi innrede bolighusene så personlig som mulig, med gjenstander og møbler som gjenspeiler de menneskene som bodde her. Et eksempel er å innrede husene som autentiske bomiljø for de besøkende, hvor turister kan komme og bo hjemme hos herr og fru Strand, snoke i skapene og skuffene deres, ha en båt tilgjengelig og lage sine egne bilder på hvordan livet de levde var. Dette i tillegg til de fakta vi måtte velge å ha tilgjengelig per skrift, guiding eller digitalt. Om vi velger å gjerde inn hele området fra Hjelkrembrygga til Strand-hagen har vi mulighet for å sluse folk gjennom på ulike måter – og de kan guides gjennom svært ulike tilnærminger. Alt fra det rent informasjonsbaserte til det rent praktiske. Og det imellom. Vi kan bruke 1.etasje i Woldbrygga til større selskaper med servering, temakvelder, og det kan være base for skoleklasser som skal på besøk i verkstedene.

Hjelkrembrygga egner seg på samme måte som Woldbrygga til formidling av gammelt håndverk som stadig er i drift. (Ansatte ved Blikkenslagerfirmaet Kjell J. Lund, som ligger i anleggets umiddelbare nærhet, har vist sin interesse for besøk og opplegg i dette anlegget – men også hjelpe til med ulike oppdrag). Med enkle grep kan brygga tilbakeføres til et autentisk 1800-talls miljø hvor skolebarn kan være bryggearbeidere for en dag, heve lønn hos sjefen, betale husleie, kjøpe dagligvarer og andre livsnødvendigheter, og se hvor mye unge hadde av midler til moro på 1800-tallet.

Ved å innrede Strand med forskjellige tilnærminger kan vi skape flere forskjellige rollespill, som ut fra dagens interesse for nettbaserte spill og filmer, ser ut til å være noe som slår an i dag. Dagliglivet – med godt formulerte roller – kan spilles ut ved at man møter opp i Strandhuset, kler seg om og trer i karakter som leieboer, og fortsetter på jobb i enten en av bryggene eller på Mellemværftet. Et annet klasseopplegg kan være at elevene er med på å gjøre leilighetene om fra en 1900-talls til en 1950-talls leilighet, med små interiørmessige justeringer som lamper, kjøkkenutstyr, gardiner osv., samt klær. Vi kan spille på arbeiderbevegelse og Knut Siem, og vise forskjellen mellom de sosiale lag i Kristiansund tidligere. Dette kan gjøres både visuelt gjennom bilder og tekst, men også gjennom opplevelse. En bryggearbeider kan i rollespillet få beskjed om å gå opp til Madam Eriksen(?) for å motta en beskjed – eller hente noe i byen og levere hos henne. Rollespill og levendegjøring må være sentralt i denne formidlinga.

Når det gjelder grupper som ikke er skoleklasser og barnehager, som turister og besøkende fra nærområdet, vil et gjennomarbeidet tilbud være viktig. Her kan vi tenke oss at om vi gjerder inn anlegget fra Hjelkrem til Strand, kan de besøkende sluses inn fra en ende, gjennom bygningsmassen, og ut på den andre siden. Da kan de selv velge om de vil ha en guidet tur, om de vil guides ett sted, eller om de vil følge en rute på egen hånd – kanskje med digital guiding, i form av QR-koder, en pod-cast, eller et kart. Det er også mulig å gjøre om noen av rommene i Wold-Strandkomplekset til et museumshotell, eller bed & breakfast, for å tiltrekke det vi kan kalle opplevelsesturister. Her er det helhetlige miljøet, og gjennomføringen av dette helt klart viktig. Det å kunne romstere rundt i tingene til de tidligere eierne vil være noe som kan pirre nysgjerrigheten til noen. Andre vil kunne tiltrekkes av at de kan komme og bo tett på et gammelt brygge-miljø mens de f.eks. deltar på et kurs i bøkker- eller blikkhåndverk, eller en dag på Mellemværftet. Adkomst med båt vil helt klart høyne helhetsopplevelsen og inntrykkene av anleggene våre. Eksempelvis kan opplevelses-turistene hentes med båt på Piren og tas med til “Det Gamle Christiansund” – på den ferdselsåren som var vanlig for 200 år siden. Det magiske møtet med Kristiansund blir på denne måten mer helhetlig enn å komme med bil.

Klippfiskmuseet og Milnbrygga vil fortsette å være en av hjørnesteinene i formidlingen i og opplevelsen av Vågen. Lokaliteten er i dag i stor grad utnyttet til passiv utstilling kombinert med aktiv guiding. Dette er en kombinasjon som har fungert godt i 20 år. Å få flere brukere til anlegget gjennom særskilt aktivitet er likevel ønskelig. Etter hvert som regionmagasinet kommer i funksjon vil bruken av Milnbrygga som midlertidig lager avta, noe som vil åpne for flere aktiviteter og formidlingsopplegg. Klippfiskhistorien er sentral i byens og regionens historie og identitet, samtidig er klippfisknæringen i dag lite til stede i folks bevissthet. Gjennom å øke bredde i formidlingsteknikker, aktive som passive, analog som digitale, kan vi fange opp flere i dette sentral temaet. Samtidig er det viktig å knytte folk til selve anlegget for å skape større eierskap lokalt. Kursvirksomheten som vi ønsker å dra i gang kan med fordel legges til lokaliteter i Milnbrygga når tema og omfang tilsier det, særlig i vinterhalvåret da klippfiskformidlinga stort sett går i dvale. Og så bør vi fange opp og videreformidle den klippfisktørkinga som tross alt foregår privat – her er det snakk om å bevare folkelig kunnskap og innsikt som lever videre utenfor rammen av produksjon og salg.

Mulighetene og potensialet for å kunne skape det gode møtet er som vi ser mange, og jeg vil mene at de fleste av dem er gjennomførbare om vi satser. Noe som krever planlegging, og vedtak om at våre kulturminner på rot beholdes og opprustes for de formål som tenkes her. Innspill fra reiselivet vil bli viktig i prosjektene som nevnes her, og vi har startet research på interessen for å sove på museum. Tilbudene er overraskende mange flere steder i landet, og det ser ut til at interessen for de unike opplevelsene er noe som slår an, og noe folk er villig til å betale for. Gjennom digitalisering kan vi skape vandreruter og lagre finurlig informasjon som kan lastes ned til smart-phones og nett-brett, (mot gebyr som f.eks. opplysningstjenester) håper vi å kunne vekke interesse og generere mer besøk, samt spare museet for å tape penger på papirbaserte brosjyrer fra året før. Med en digitalisering og opplevelse av anleggene våre, håper vi også at publikum vil bli mer tilbøyelig til å komme med tilbakemeldinger, slik at formidlingen stadig er i endring og utvikling, samtidig som den har godt forankret faglig innhold.

Rent praktisk

Et viktig arbeid for å gjennomføre tiltenkte aktiviteter i Vågen, er at det samles ressurser for disse tiltak. Viktig i denne sammenhengen er at anleggene inngår i en felles formidlingsplan. For å finne ressurser til vedlikehold er det ironisk nok viktig at husene kommer i bruk. Penger og andre ressurser må skaffes etter gitte prioriteringer, ikke til utvalgte anlegg men til delmål i Vågenhelheten, som et skritt på veien mot en samlet enhet. Vi kan, med selv en beskjeden økning i tilgjengelige ressurser i en 3 årsperiode, ajourføre husene og øke aktivitetstilbudene proporsjonalt. En økning i aktivitet i bygningene vil både i planleggingsfasen og etterpå kreve en økt fokus på formidlerrollen til de ansatte. Skal modellen lykkes må det et godt samarbeid med alle ansatte som gjennom sine stillinger også formidler, for at tilbudene skal være gjennomførbare og fremstå som attraktive og verdt et besøk. Men personressurser er tross alle gode ønsker om det motsatte begrensede i museumshverdagen. En viktig ressurs i framtiden vil være formidling gjennom digitale medier. De har en form som gjør at selv ”passiv” formidling kan framstå som aktiviserende for den enkelte publikummer. Dette er imidlertid medier som krever investering, det er også et område som er i stadig utvikling. Vi ser for oss lyddusjer for å gjenskape opplevelsen av miljøet i Vågen, informasjon gjennom QR-koder og lignende, dessuten vil mye kunne skaffes på forhånd av den enkelte fra våre websider, eller brukes underveis gjennom smart-telefoner. Vi ønsker også å samle inn og formidle videre inntrykkene til våre besøkende gjennom video- og lydfiler, m.m. Publikum kan også bli formidlere! Utprøvelse av informasjon via QR-koder vil komme i løpet av våren.

Vi ønsker med disse grep at museet skal bli integrert i den bydelen som vokser fram: der bomiljøer, arbeidsplasser og rekreasjonsområder integreres til et levende nærmiljø med kvaliteter for både fastboende og besøkende.