Remlan

Av Odd W. Williamsen

Klippfiskbergene på Remlan
Klippfiskens historie i Kristiansundsområdet går tilbake til 1690-åra. Klippfiskens historie er også byens historie. Det som har bestemt gode og dårlige tider for Kristiansund er utfallet av torskefiskeriene, ikke bare i Norge, men ved New Foundland, Island og Færøyene, og de økonomiske tilstander i markedslandene: Spania, Portugal, Italia, Mellom - og Sør-Amerika. Fra 1850-åra var Kristiansund Norges største klippfiskeksportør. Toppen ble nådd i 1876, med over 21.000 tonn. Fisken hentet de i Lofoten og Finnmark.  Hver fisk ble håndtert manuelt utallige ganger.

Handelshuset Knudtzon hadde store fiskberg og brygger på Nordlandet, og N. H. Knudtzon III  lot i 1860 oppføre arbeiderboliger i Omagata 24 og 26 som fortsatt står. Han bygde et større pakkhus i Smedvika (Nordlandsbryggen; en større påbygging av bestefarens brygge; fra 1927 kalt "Kjølelageret") og en flott bolig til kjøpsvennen Ole P. Ellingsen samme sted (Nergata 41; seinere eid av Birger Werring og videre av Grimsmo) i 1885. Fra 1865 ble lektere bygd og skip reparert hos Nordtvedt (seinere Siira) i fjæra nedenfor Knudtzons fiskberg i Smedvika. Fra 1895 kom det åtte nye bolighus i Omagata. Da ble området kalt Nygårdan.

Klippfisktilvirkningen foregikk på svabergene i byens utkant, og på øyene rundt omkring. Svabergene var fine tørkeplasser. Værlaget var gunstig i mars, april og mai, med passende temperatur (ikke for varmt), tilstrekkelig vind og ikke for mye regn. Fisken ble saltmodnet i press. Under tilvirkingen ble den først vasket i fjæra, deretter båret opp på bergene for noen ukers saltmodning og så lagt utover til tørking i en drøy måned. Om natta og i dårlig vær ble fisken stablet i små la. Fiskestablene ble dekket med paraplyformede trehatter, kalt «fiskflak». Arbeidet på fiskbergene ga inntekter til mange mennesker.

Markedene
Hele den norske klippfiskproduksjonen var og er basert på eksport. Det norske forbruket har vært minimalt sammenliknet med eksporten. I de store markedslandene for klippfisk var dette et virkelig ansett produkt. I et land som Brasil er fisk regnet for finere mat enn kjøtt. På 1700-tallet var New Foundland dominerende som eksportør av klippfisk. Hollenderen Jappe Ippes var den første som produserte klippfisk kommersielt i Norge. Det skjedde nettopp her på Nordmøre. New Foundland og Norge konkurrerte om verdensmarkedet utover 1800-tallet. I "spansketida" 1830-1880 var byens eksportvekst så å si uavbrutt. Kristiansund vokste til å bli Norges tredje største eksporthavn, målt i eksportverdi.

Remlan
har navn etter militærsersjant Roe Remmen fra Veblungsnes (Åndalsnes) som eide Omagata 9 i årene 1812-1863, fra det året han gifta seg med Kirsten Ellingsdatter fra Nordgarden på Ohr på Freiøya, i Frei kirke.  Han slo seg ned her som skreddermester. Området ble først kalt Remmenbergan eller Remmen-nesset. Brygga har vært eid av Astrup (med Ludvig Lie som formann), Watten (med Reidar Ohrvik som formann), Bertnes og Steinsvold før Liabø. På brygga ble det vasket fisk innendørs fra 1950-tallet.

Remlan har vært brukt til vasking, saltmodning og tørking av klippfisk siden 1700-tallet. Første tilvirker var Hans Juul. Ca. 1870 bygde firma Astrup ei lita brygge. Ludvig Lie var arbeidsformann, og Liebergan har navn etter ham. Watten bygde på brygga i 1929.  Liebergan og Wattenbergan er navn som brukes om hverandre.
På bildet ser vi at klippfisken her på Remlan ble tørket på pukkstein for å få luft under fisken, for å unngå solbrenning og for å gjøre terrenget flatt og velegnet. (Nordmøre museums fotosamling).

På kartet har vi merket av flakabua (lagerhus for bærerbårer, bunn- og toppflak av tre, og der det til tider også kunne bo folk; først sesongarbeidere og seinere tatere) og de to fisk-vaskeplassene i fjæra. Der var det også en pullert, for å fortøye i. Den er avmerket på et kart fra 1854. Det er vaskeplassen «mot Innlandet» som er blitt badeplass nå. I gamle dager var badeplassen vest for brygga. Det var her stedsnavnet Remlan festet seg først.  På Langsnagen som stikker ut i sjøen mot Bolga, var det stupebrett.  En snage er en odde.

De oppmurte stiene ble brukt til å kjøre trillebår på, og til å bære fisk på ryggen eller på bærar-båre.  Stiene ble oppmurt på 1930-tallet. Ungene brukte dem til å trille bandhjul og sykle på.

Rekkelsteinan er området øst for Remlan. Rekkelsteinan er et område som hørte til Juulgården; Omagata 46. Navnet er etter Rikard Olslien som bodde her på 1800-tallet. Det passer også på at steinene flytter litt på seg i sjøen. Kanskje er navnet eldre enn Rikard, for i 1818 bodde Ole Olsen Richelstenen her.

Ballastjord i hagene
En av byens ballastkaier var på Eriksen-nesset like vest for Remlan. Folk forsynte seg så raskt at det ikke var nødvendig med noen støttemur mot sjøen.  Noen av husene her i området fikk tilført ballast-jord fra utenlandske skip. Det var grus og sand som ble oppblandet med mudringsmasser. Seilskipene var med sin svære vekt av rigg og seil i langt større grad enn de seinere dampskipene avhengige av ballast for å oppnå tilstrekkelig stabilitet, stivhet og manøvreringsdyktighet dersom de ikke var fullt lastet. Ballast er et plattysk ord, og "bal" betyr dårlig eller unyttig, jfr. "balstyrig" (uregjerlig). Formene "baglast" (tilbakelast) og "barlast" ("nettolast") er brukt i offentlig forvaltning og fins fortsatt i norske og svenske dialekter, men er forvanskninger. 

At et skip "går i ballast" betyr bare at den betalende lasten ikke fyller hele rommet. Uttrykket kan faktisk også bety at lasterommet er tomt.  I alle år fra 1838 og fram til første verdenskrig var tonnasjen av seilskip som ankom til Norge i ballast 2 til 5 ganger tonnasjen av skip som avgikk fra Norge i ballast. Det vanlige var altså å komme tomhendt inn, og gå fullastet ut, bortsett fra i typiske importbyer, som Bergen. I Bergen var det mangel på billig ballast til skip, og Hans Olsen - kjent som "Ballast-Olsen" kjøpte opp massene for videre salg. I Kristiansund kom i seilskutetida en fjerdedel av Havnevesenets inntekter fra småsalg av ballastjord til private. Folk ville ha jord til kjøkkenhager og prydvekster, og Kristiansunds første offentlige gravsted – på Gomalandet - ble bygd opp av spansk jord i 1822. Jorda (som gjerne kom fra elvemunninger og var en blanding av grus og humus) kunne inneholde frø av fremmede planter og i åra 1865-67 foregikk Norges første botaniske registrering av ballastplanter nettopp på Gomalandets gravsted.

Når seilskipene kom "i ballast" til en havn for å laste varer, måtte de kvitte seg med ballasten. For å motvirke tilfeldig dumping og heving av sjøbunnen på de mest populære ankringsplassene, ble det allerede i det 13. århundre lovbestemt hvordan "ballast-styrting" skulle foregå. Den første havneloven kom i 1735, med bestemmelse om offentlige fortøyningsplasser og hele sju paragrafer om ballasthåndtering og annet skipsavfall. Lagringsplassene skulle merkes tydelig, gjerne med to spader (skuffer) i kors som skiltmotiv. Dumping annetsteds kunne straffes med "Fængsel paa Kroppen" eller bøter. Den dag i dag er det forbudt å kaste ballast der det ikke er minst 40 meter dypt. Av de tallrike ballastmerker som er oppført på gamle havnekart og draft er det få som er bevart i terrenget.

Felemaker Lars Hoem
Felemaker Lars Hoem (1782-1853) kjøpte seg hus i Smedvika på Nordlandet i Kristiansund i 1822, og var den første her i byen som kunne leve av dette håndverket. Han var opplært i engelsk fangenskap i Plymouth 1809-1814 av en fransk mester. Hans lakkoppskrifter er bevart. Hoem hadde selv ikke andre lærlinger enn to av sine sju døtre. Hoem laget rundt 500 fioliner, men færre enn 30 er bevart. Den eldste er fra 1818. Nordmøre museum har en med løvehode og rød tunge, bygd i 1820 og 31,5 cm lang. Romsdalsmuseet har en fra 1826, som måler 32 cm. En bue laget av Hoem er bevart i privat eie her i byen. Han laget også mange gitarer. Dessverre er ingen bevart, så om noen kan ”komme opp med” en Hoem-gitar, er det intet mindre enn en sensasjon, sier de på Ringve i Trondheim. Kjente spellemenn som Karl Fant og Loms-Jakup hadde Hoem-feler.

Omagata
Lars Olsen Hoem og kona Gunnhild Jonsdatter Husby fra Todalen, bodde i Omagata 12a, i en kombinert bolig og verksted. Et lite fjøs og et naust hørte til. Seinere beboere fant ut at det ble for trangt, og bygde et større bolighus ved siden av det gamle verkstedet, som opprinnelig er fra 1700-tallet.

Lars er av samme Hoem-slekta fra Fræna som forfatteren Edvard Hoem, og Edvard har brukt Lars litterært i romanen ”Heimlandet Barndom”, slik han har for vane å gjøre med slekta si. ”Bortegården” på Ytre Hoem er nabo med Vågøy gård, der Maihaugens skaper Anders Sandvig ofte var på besøk hos sin bestefar.

Som en romanfigur

Lars Hoem levde et spennende liv, fra han ble ansatt som skolelærer i hjembygda som 18-åring, via soldatliv i København, sjømannsliv blant hollendere og svensker og på flukt fra politiet under Napoleonskrigene; her overgår virkeligheten langt på vei ”Greven av Monte Christo”. Han ble tatt med ulovlig russisk kornlast i Tromsø, og sendt i fengsel i England. Da han kom hjem, kjente ikke mora ham igjen. Etter et handlingsmettet liv ble han gravlagt der parken langs Langveien ligger i dag. Han var uvanlig storvokst for sin tid, ca 1,90 høy.

”Man bør ikke lade sig vildlede af flotte Annoncer fra tyske Jøder, der faktisk gjennemgaaende kun fører Secunda Vare, og som aldeles ikke kan levere Varerne saa billig som vi…”, skrev de lokale musikkinstrumentgrossistene Aass & Knudsen i Haugegaden 47 i sin katalog (priskurant) fra 1904. Musikkhandler Knudsen var født Hoem og også i nær slekt med den kosmopolitiske gitar- og felemaker Lars Hoem. Men skulle man gjøre merkantil suksess i byen, var det best å kvitte seg med gårdsnavn som etternavn! De solgte fioliner, buer, kasser, deler, gitarer og blåseinstrumenter.