På oljeleting utenfor Englands østkyst i 1966

Av Kjell Laugtug, tilrettelagt av Kari Laugtug

Det sies at det norske oljeeventyret begynte med boreriggen ”Ocean Traveler” som i 1966 satte boret i havbunnen på Norsk sokkel i Nordsjøen. Dette ga støtet til en lang rekke maritime aktiviteter og førte til begrepet ”offshore” som en ny og dynamisk del av norsk skipsfart.

I begynnelsen var det norske fiskefartøyer som kom til å spille en viktig rolle, og de ble en forløper til bygging av spesialskip beregnet på oljeleting og produksjon. Den første fiskebåten som ble charteret i denne tjenesten var snurperen ”Havbraut” i 1965. Senere kom flere fartøyer til, ett av disse fartøyene var Møretrål 1, eiet av AS Møretrål i Kristiansund. Båten hadde opprinnelse som sidetråler, men ble i de siste årene drevet som silde­snurper. Møretrål 1 ble chartret for 3 måneder, i perioden mars til juli 1966, som første fartøy fra Kristiansund for denne type virksomhet.

Jeg var den gangen 26 år. Årsaken til at jeg tilsyne­latende har så god husk er ganske enkelt at jeg, før vi dro ut, hadde møtt ei jente som jeg likte veldig godt og som senere ble min kone. Vi brevvekslet hyppig, og noe av temaet i bre­vene fra meg var det som foregikk, eller rettere sagt det som ikke foregikk. Brevene er blitt tatt vare på og danner i stor grad dokumen­tasjon over tiden som oljeleter på den Engelske øst­kysten.

Møretrål 1

Kåre Alnæs sto for driften av Møretrål 1 som ble chartret for å drive olje­leting på Englands østkyst. Selskapet som leide båten var Seismograph Service Ltd (SSL) med stasjon i Lowestoft. Selskapet drev med leting etter olje og gass på oppdrag fra de forskjellige oljeselskap. De fikk utdelt blokker eller felt i blokker som oljeselskapene hadde fått utdelt, og som de søkte opplysninger om. Leteselskapene fikk så i oppdrag å undersøke disse. Leteselskapene leide inn passende skip for å utføre leteopera­sjon­ene.

Kaptein på Møretrål 1 på denne turen var Erling Holmeide som hadde de nødvendige sertifikater for om­­rådet. Olav Avset var skipper med båten som fiske­båt, men manglet de nødvendige papirene for å føre den i Nord­sjøen. Hele mann­skapet var sjøfolk fra Nordmøre. De aller fleste kom fra fiskeflåten bortsett fra kapteinen og 1. mask­inisten. Maskin­sjefen, Rolf Kringstad, hadde en fortid som krigsseiler i 2. verdenskrig. Han var om bord i M/ S Lidvard som var internert i Dakar i store deler av krigen, men som på en fantastisk og frekk måte lurte myndighetene med å stikke av med fartøyet fra den strengt bevoktede havnen.

Mannskapet var:

Kaptein           Erling Holmeide fra Kristiansund

1.styrmann     Olav Avset fra Averøy

Styrmann       Erling M.O. Bakken fra Kristiansund

Maskinsjef     Rolf Kringstad fra Kristiansund

1. maskinist   Kjell Laugtug fra Kristiansund

Motormann     Kåre N. Kvalvik fra Kristiansund

Kokk/stuert   Kåre H. Trodal fra Tingvoll

Matros            Einar Engvik fra Kristiansund         

Dekksmann   Steinar Hestvik fra Averøy

Messegutt       Asbjørn Kvalvåg fra Frei

Ingen av mannskapet hadde vært med på dette eller noe lignende tidligere. Slik sett hadde vi ikke en anelse om hva vi hadde begitt oss ut på. I det hele tatt, det med oljeutvinning var noe de drev med i Amerika og Midt-østen. Det var vel de færreste, om enn noen, som trodde at det var olje og gass i Nordsjøen.

Avgang fra Kristiansund var i slutten av mars 1966, og vi ankom Lowestoft den 29. mars. Der ble vi fortøyd til ”Radio Carolina”, en tidligere norsk rutebåt bygd i Brevik i 1923. Nå fungerte den som flytende radiostasjon og spillecasino, beliggende utenfor grensa for toll og avgifter.

Landligge

Lowestoft er en fiskerby, den gang med ca 46.000 innbyggere og med en mengde side­trålere som leverte fisk til byen. Møretrål 1 var i dypeste laget og måtte gå inn på høyvann, vi måtte til og med lense ut ferskvannet vårt for å komme inn. På lavvann lå vi trygt nede i mudderbunnen. I tillegg var bunnen skjev slik at vi helte ca. 10 grader på lavvann. Kokken fortvilte, det var ikke lett å lage mat med den slagsiden. Det var en utfordring også for maskineriet da det ikke var noe særlig å få mudder inn i kjølesystemene. På lavvann måtte vi stoppe for ikke å få mudder inn. Landstrømmen var vekselstrøm og vi hadde likestrøm, så da var det bare å følge med, starte og stoppe hjelpe­motoren og tilpasse gjøremålene etter tidevannet.

”Det er en plage å ligge her. Det er ikke nok vann til oss, og bunnen skråner slik at vi to ganger daglig ligger med ca 10 graders slagside på bunnen. Det er voldsomt irriterende, for kjølevannsinntankene tettes helt av mudder og vi må stoppe hele skitten. Det har vært greit hvis det var samme strøm i land som om bord, men vi får vekselstrøm fra land og vi har likestrøm om bord. Ergo må vi kjøre vårt aggregat for å få ferskvann i springen og saltvann på WC. Der flyr vi da og starter og stopper etter tide­vannets forgodtbefinnende. (….) Stuerten har vansker med å få panner og gryter til å stå rolig når det er på det verste.”

Det tok sin tid å utruste Møretrål 1. Ikke at vi skjønte alt hva som foregikk, men det vi opplevde var at de monterte en masse utstyr, for deretter å demontere det, for så å montere nytt utstyr. Folkene på verkstedet som utførte arbeidet uttrykte også sin tvil om ” de folka” visste hva de holdt på med. Der lå vi da og fordrev tiden med egne vedlikeholdsoppgaver på båten. Den hadde vel neppe vært så fint pusset opp på lang tid. I maskin­rommet overhalte vi alt som var av maskineri, bortsett fra hoved­motor. Vi hadde fått inntrykk av at vi måtte være klare til avgang på kort varsel.

Montering av utstyr startet med å fjerne eget utstyr på akterdekket og gjøre klart til montering av en stor vinsj og en enorm (etter datidens forhold) kabeltrommel som skulle inneholde 2 mil med kabel. Helt akter ble det bygd ut en plattform. Dette for å stå på når ladningen skulle droppes i havet. Den åpne casingen på styrbord side ble kledd igjen for å gi plass til utstyret som skulle fange opp ekkoet fra havbunnen. Dette var rett og slett fotoutstyr, sikkert veldig kostbart. Vi ble fortalt at utstyret som skulle monteres om bord var verd 20 mill. kroner. Mye penger den gang! Kraft til å drive dette kom fra 2 generatorer som ble montert i lasterommet. Det ble stor misnøye da de tok hull på garneringen og oppdaget at bak den var det fullt opp av ”sildeolje” etter sildelaster! Tegningene som var sendt av Kåre Alnæs var fra båten var ny og dette stemte ikke med slik alt var nå. Det resulterte i en del diskusjoner som endte opp i kompromisser om lugarer, messeplass etc.

Under oppholdet hadde vi ofte besøk av sjefen for leteselskapet SSL, Mr. Hillings. Vi syntes han var en artig skrue. Han kunne finne på å komme om bord på formiddagen for å få vafler (”woofles”) og kaffe. Vafler var visst noe av det beste han hadde smakt. Stuertens fiskemåltider falt også i god smak og han ble etter hvert en hyppig gjest om bord. Jeg skylder å gjøre oppmerksom på at vår kombinerte kokk og stuert var en mester i lage mat. Han fant en tønne med saltfisk, nærmest gammelsalta. Av det laget han de herligeste måltider.

Mr. Hillings kunne fortelle oss at det var stor sikkerhet for at det var store oljeforekomster utenfor Midt-Norge. Vi visste ikke helt om vi skulle tro på dette. En må huske at dette var i 1966 og boring etter olje var så vidt begynt i Nordsjøen.

Det gikk som sagt tregt å montere utstyret. En av grunnene til det var at de instrumentene vi skulle få ombord var beregnet på dypere farvann, og at det ble klart sagt ifra at dette var beregnet på norskekysten. Dette fikk oss til å håpe på at vi kanskje skulle operere der, men nei da, det ble i området Lowestoft og opp til Aberdeen.

Kulturforskjeller

Å ligge på verksted er aldri noe å trakte etter. Alt blir møkkete, folk som bråker med utstyr, ledninger og slanger ligger over alt. Det kom etter hvert til flere norske båter som skulle drive med seismikk. Bl.a. en av våre ”skytebåter”, en mindre lastebåt med navn ”Ullasund” av Bergen. Vi hadde etter hvert som seg hør og bør i England, skaffet oss en stampub. Der ble det etter hvert ganske livat med så mange nordmenn. Ellers var det ikke så mye å finne på. Vi ble nokså ”unorske” og begynte å spille på hester og hunder, ja og så bingo da. Maskinsjefen, Rolf Kringstad, var som sagt en av dem som seilte under krigen, og han fant seg en kone i England. I og med at han var kjent med den engelske væremåten og språket ble han en ”guide” for oss som var ukjent med forholdene. Av ting som var annerledes i England enn i Norge var bl.a. motebildet.

”Det er en ting jeg har oppdaget. Dere jenter i Norge ligger langt etter de engelske angående skjørtelengden. Det er noe så kriminelt korte skjørt de sprader i. Jeg har nå ikke målt, men etter øyenmålet å dømme så er det ca 10cm ovenfor kneet. Det skal innrømmes at det ofte er et syn for øyet, men det er oftere at de burde gjemt knærne heller.” … ”Og guttene!! Har aldri sett så mye rart på en gang. En ting er at de er langhårete, men du store min for noen klær enkelte har. Det kan vanskelig forklares. Det er Beatles opp og Beatles i mente!”

Vi ble etter hvert som tiden gikk, og de aldri ble ferdige med montering av utstyr, ganske misfornøyde, både med forholdene om bord med å bo på en anleggsplass og lønnsmessig. Her var det ikke muligheter til å tjene noen ekstra kroner! Det var ikke slik vi hadde tenkt oss tilværelsen. Vi gikk og ventet på at noe skulle skje og at vi skulle være part i det.

”… nå er det snart 4 uker vi har vært her, og du har vel blitt lei av å høre hvor lei jeg er av å ligge her. Det verste er at instrumentene ikke kommer før i begynnelsen av mai. Den eneste trøsten er at instrumentene vi får er helt nye, det er ingen andre som har dem, og de er spesielt beregnet på dypere vann, ergo blir det norskekysten på oss. (…) Jeg har mest lyst til å si opp med en gang, men jeg får holde meg hard til utpå sommeren. (…) Se bare på de andre fire båtene, de har ligget her siden påske, og avganger blir stadig mer utsatt. Skulle jeg bli lik karene der om bord er det ingen vits i å være ute for å spare penger, for de fester noe jævlig. Det er ikke en edru mann av dem å se i land.”

Omsider var alt seismikkutstyret montert og vi kunne starte på vår oppgave. I begynnelsen av juni kastet vi loss for første gang.

”…hva jeg skulle si var at jeg måtte prøve å få til noen linjer til deg i kveld, for vi skal ut i morgen, og være ute bare en 2-3 dager. Og det er jo en stor nyhet! Jeg har enda vanskelig for riktig å tro det, men det er nå bestilt los, og da så.”

Seismiske undersøkelser anno 1966

Framgangsmåten ved seismiske undersøkelser var den gang vesentlig forskjellig i forhold til i dag. Letingen foregikk enkelt forklart ved hjelp av lydbølger som prinsippet brukt i et ekkolodd. Lyden ble frambrakt av dyna­mitt som ble avfyrt i vannet. Lydbølgene trengte ned gjennom vannet og fortsatte videre ned i sand/fjellformasjonene. Lydbølgene returnerte og ble oppfanget av en kabel som bragte dem til utstyr som fanger opp retur­bølgene og registrerte dem som et foto. Lydbølgenes hastighet gjennom grunnen er forskjellig i forhold til fastheten av formasjonene. Dette blir avtegnet forskjellig i bildene som forskjellige mønstre. Bildematerialet ble så brakt i land til oljeselskapenes geologer som tolket bildene og be­stemte hvor eventuelle brønner skulle bores.

Prosessen foregikk med en ” toskips operasjon”, hvor en båt var ”skytebåt” og en ”registreringsbåt”. Enkelt fortalt gikk de to fartøyene etter hverandre på lange strekk. Skytebåten gikk først og detonerte dynamittladninger. Registreringsbåten (recorderbåt) registrerte ekkoet fra strukturen under havbunnen ved hjelp av kabelen som ble slept etter fartøyet. Gjennom kabel og instrumenter ble havbunnens geologiske struktur kartlagt og kunne gi indikasjon på muligheter for oljeforekomster.

På Møretrål 1 ble det montert utstyr for å kunne utføre begge opera­sjonene. Da vi gikk etter skytebåten trakk vi opp mange gode middags­måltid av sprengt og svimeslått fisk, fortrinnsvis torsk. Til dette hadde vi lange bambusstenger forsynt med en krok på enden som vi huket fisken på.

Det hendte at vi gikk rundt borerigger for å foreta grundigere under­søkelser for å gi dem en pekepinn på hvor de var i forhold til reservoaret/ eller om det var noe reservoar. En må huske på at i denne fasen var seismiske under­søkelser langt mindre pålitelig enn i dag.

Alt ble styrt av operatørene fra operasjonsrommet. Der hadde de alt regi­streringsutstyr som vi hadde forstått var fotoutstyr og derifra kom alle ordrene. Vi hadde ikke tilgang til dette rommet, det var visst mye ”hemme­lig” utstyr der. Utstyret som ble brukt for øvrig var dynamitt. Dynamitten hadde form som bokser på størrelse med dagens ølbokser forsynt med en skrutopp. Boksene ble skrudd sammen i et antall bestemt fra operasjons­rommet. Siste boksen ble utstyrt med en fenghette med ledning til en detonator. En ballong blåst opp av trykkluft ble så festet til dynamitten. En fra vårt dekksmannskap gikk så ut på plattformen som var bygd ut over akterdekket (poopdekket) og holdt tak i denne ”montasjen” inntil de ropte ”let go!”. Der lå så ballongen og duppet inntil dynamitten ble detonert av operatørene. Vi var selvfølgelig i fart og regi­streringskabelen var rullet ut.

Vår rolle som leteskip ble etter hvert redusert til å tjene som ”supply-skip” for andre båter og rigger. Årsaken til dette var flere og sammensatte. Det var en kamp om kontrakter og det var viktig å være klare til innsats når de fikk kontrakter. Dette kunne føre til at selskapene til tider kunne bli sittende inne med mer båter og materiell enn de trengte. Vi hørte sann­synligvis til under denne kategorien. Det gikk en masse rykter om kon­trakter ved både Norskekysten og Afrika, men det ble med ryktene.

”Det er noe annet i gjære også nå. Det går rykter om at vi skal utstyres som skytebåt og skyte på ingen andre plasser enn på Mørekysten! Men dette må du ikke ta så høytidelig, for jeg har liten tro på det. Men Hillings har nevnt det altså, og de har villet i lengre tid hatt denne som skytebåt for vi får med oss så mye sprengstoff. (…) Men dette er bare rykter, ingenting å regne med foreløpig.”

Vi lastet om bord 8 tonn dynamitt som skulle leveres til en av båtene som var i operasjon. Overføringen fra Møretrål I til skytebåten foregikk i åpen sjø med eget losseutstyr. Med dagens syn på helse, miljø og sikkerhet ville dette være den komplette galskap. Men jeg kan ikke huske at vi reagerte noe spesielt på metoden den gangen. En viss spenning var det jo med å gå ”side by side” i åpen sjø og overføre 8 tonn dynamitt med vanlig losse­utstyr!

Vi hadde også i oppdrag å gå rundt borerigger og skyte. Det var lagt ut bøyer i en avstand av 150 til 300m rundt riggen. Ved disse bøyene skulle vi avfyre ladninger fra 5- 25kg etter anvisning fra riggen. På denne måten kunne de få mer detaljerte opplysninger om formasjonen de boret på, og vurdere hvordan plassering av boret var i forhold til formasjonen. Vi fikk også nærmere kontakt med riggen.

Før HMS kom på dagsordenen…

Det hendte at vi fikk beskjed om å ta om bord folk fra riggen. Dette var en dramatisk operasjon som vår kaptein ikke satte mye pris på. Det gjorde sikkert ikke de som ble heist ned heller. Folkene ble overført i en slags kurv. Det var en innretning som hadde fasong som en kjegle. Øverst var det en ring som ble festet til riggens krankrok og nederst en solid stålring med en diameter på ca 3meter. Mellom de to punktene var det tauverk som var flettet som et solid garn. Bagger og bagasje ble hivd inn i kjeglen mens folket sto på utsiden mens de holdt seg fast i nettet. Så skulle dette landes på et bakkdekk som var alt annet enn flatt og alt annet enn i ro. For å minske risikoen for kollisjon med riggen og vår mast måtte kapteinen manøvrere båten med baugen opp mot bølgene og mot riggen. Møretrål var utstyrt med vridbar propell, og var i så måte meget manøvrerbar, men det og roret var de eneste muligheter for manøvrering. Baug- og sidepropeller var ikke montert enda.

Kapteinen høstet mange lovord for sin manøvrering helt inntil riggen slik at kurven med folket kunne lande på bakken, hoppe av kurven og få med seg bagasjen sin. Det ble en særdeles farlig og fartsfylt operasjon. Det var jo også en prestasjon av kranføreren å lande kurven og holde den nede på et urolig dekk inntil folket og bagasjen var ute av kurven. Så vidt jeg husker ble dette ”stuntet” ikke gjentatt. Det var for risikabelt.

Oppdraget går mot slutten

Lowestoft ble ikke vår ”hjemmehavn” etter at vi gikk derifra i begynnelsen av juni. Vi var innom Great Yarmouth og til slutt Aberdeen før vi satte kursen mot hjemlige farvann. Dette var slik oljeleting foregikk på den tiden. Siden har teknologien utviklet seg. Selv om prinsippene er de samme, er fartøy og utstyr totalt endret, det samme må sies om utstyret som registrerer og presenterer signalene for geologene. Ikke minst har fokus på sikkerhet endret måten dette arbeidet foregår på. De av oss som forespeilte seg et oppdrag innen oljeindustrien med fart, spenning og god fortjeneste ble nok veldig skuffet. Det vi opplevde var en tilsynelatende total mangel på planlegging og at det var mange som hadde forskjellige meninger om hvordan ting skulle gjøres.

Etterord

De fleste av mannskapet fortsatte innen fiskerinæringen eller annen sjø­fart, mens jeg var en av dem som valgte å gjøre karriere i olje­bransjen.

Møretrål 1 ble utrustet og fungerte som snurper inntil den ble kondemnert i 1981. Skroget var fremdeles fullt brukbart og ble ombygd til ”stand-by” båt for tjeneste i oljeindustrien. For å omgå kondemneringsreglene ble bare akterskipet benyttet og nytt forskip og overbygg bygd. I 1982 overtok Simon Møgster Møretrål 1 som ble omdøpt til ”Strilvakt”. I slutten av februar 2006 grunnstøtte båten da den var på vei inn til Kristiansund. Skadene ble så store at det ble besluttet å kondemnere den.

Ironisk nok, den 5. mars 2006, ganske nøyaktig 55 år etter at den kom inn Markussundet som nybygd tråler, forlot fartøyet sin tidligere hjemmehavn under slep for opphogging i Stavanger.

Kilder:
Private brev
”Fra første til siste hal – Sidetrålsperioden på Nordmøre 1930-1970”, Stiftelsen maritim historie Nordmøre, 2006
Norsk Skipsfartshistorisk Selskap`s magasin ”Skipet”

Artikkelen er fra Nordmøre museums årbok 2010