Oppvekst på Nordlandet i Kristiansund 1928 - 1953

Av Otto Røe

Skrevet i perioden 2004 – 2012

Jeg ble født i Nergata 17 i Kristiansund den16. november 1928. Som mange andre på den tiden ble jeg født hjemme. Som en kuriositet: Jeg ble født med 2 tenner! Dette oppdaget min mor ved at jeg ganske tidlig bet godt fra meg. Vår huslege var doktor Dørge. Han ble konsultert for å høre om dette var vanlig. For ikke å uroe min mor sa han at det ikke var så uvanlig. I ettertid kunne han fortelle at noe sånt hadde han ikke hørt om tidligere.

Min tid i barnevognen har jeg ikke noe spesielt å fortelle om på grunn av naturlige årsaker (eller dårlig husk!). Jeg vet at vognen hadde ganske høye hjul, noe som var moderne i 20-årene. Dette har jeg sett på fotografi fra den tiden. Jeg er en av de heldige som hadde en god barndom. Jeg manglet verken mat eller klær, noe mange andre barn gjorde på den tiden.

Jeg hadde jo ingen søsken, men det var ikke noe problem for meg, for i nabohuset bodde sundbåtfører Søren Olsen som hadde 4 gutter og 3 jenter. Alle var eldre enn meg, men Bjarne - den yngste - var bare 2 år eldre og Rolf 3 år eldre. Solveig, som var nest eldst av jentene var passepike for meg da jeg var liten. Sigurd, den nest eldste, fulgte meg på kino.

Huset vårt i Nergata var på 2 etasjer +kjeller i full høyde. Bestefar hadde sitt malerverksted i kjelleretasjen. Vi bodde i 1.etasje hvor det var dagligstue og 1 soverom på den ene siden, “bestestue” og 1 soverom på den andre, pluss kjøkken, spiskammer, forgang og bakgang. På loftet var det også 1 soverom.

Nergata var et paradis for unger, og dem var det mange av. Ikke var det så mange biler heller på den tiden, så det var ganske trygt å leke i gata. Det kunne komme en hest med vogn av og til, men det utgjorde ikke den helt store trafikkfaren.

Store øyeblikk var når jeg fikk være med mor på Kirkelandet. Det ble som regel en tur på “Stova” (kaffestova) hvor det vanket sjokolade og bløtkake. Der fikk jeg også en liten prat med Frank Holm som spilte piano der. Ellers husker jeg også at vi noen ganger var på “Park Kafe” som lå i Langveien. Dette var sikkert stort å få være med på i denne tiden.

Det hendte jeg var på kino på Kirkelandet, og da var det som regel Sigurd (en av Olsen-ungene) som fulgte meg. Jeg husker at vi gikk forbi Knudtzongården, et flott hus som var eid av en av byens rikeste kjøpmenn, og fram til kinoen. Der ble det mye trengsel mot gitterporten foran trappa som gikk opp mot salen. Jeg minnes også at det var en godteriforretning ved siden av kinoen hvor vi blant annet kjøpte noe som het Johannesbrød.

De lekene som vi drev med i de første årene av livet var vel ikke så forskjellige fra det de er i dag på dette alderstrinnet. Vi hoppet «rute» (paradis), klinket kule eller gikk på tur til Eriksenenga med leskedrikk som kunne være saft eller eddik og vann med sukker i. Vi lekte også gjemsel, og det var mest spennende om høsten når det begynte å bli mørkt om kveldene.

Om vinteren var det mange morsomme ting å ta seg til. Vi lagde skøytekjelke med en margarinkasse som sjåførens plass. Der hadde vi selvsagt en gammel pute eller noe annet mykt som sitteunderlag. Det som kanskje var mest moro var å ake på langkjelke hvor den bakerste gutten hadde en lang styrestang, helst av bambus. Det var plass til mange på kjelken, men ble farten for stor var det mange som falt av underveis. Enkelte av guttene hadde også noen små kjelker som ble kalt for «bomme». På den lå man på magen, så der gikk det unna. En gang gikk det galt, og en av guttene greide ikke å stoppe og havnet inn på et meieriutsalg hvor døra sto oppe.

Vi rente også på «bainn», som besto av to jernstenger med tau i som vi styrte med. Det var fra korte «enmannsbainn» til «familiebainn» som var ganske lange. Inne i Eriksenenga hadde vi hopp som vi kalte himmelhoppet, og der ble det hoppet med det vi hadde, fra tønnestaver til hoppski. På Røssern og Vollvatnet gikk vi på skøyter, og skøytene de fleste hadde var krumskøyter med to remmer.

Vi lekte mye, og leken foregikk for det meste oppe i “hauan”, det vil si området omkring Varden på Nordlandet. Der var det to dammer, guttedammen og langdammen. Vi spikket båter som vi lekte med, og det var mange av mørebåtene som seilte i dammen. Det mest populære var å leke cowboy. Vi var jo på kino og så Tom Mix og flere av datidens helter. Vi hadde noen spesielle hester. Det var tønnestaver som vi varmet opp og bøyde, og så surret vi tau rundt på midten som skulle illudere sadel. Disse satt vi på skrevs over og galopperte bortover. Revolvere spikket vi av tre og hatter var gamle bløthatter som vi fikk tak i, helst de med stor brem. En av tingene vi hadde var et tau som vi surret rundt en gren og slengte oss ut fra. Når tauet kom tilbake måtte vi passe på å hoppe av i tide. En gang bommet jeg og falt ned, og da jeg våknet lå jeg på divanen hjemme. Vi lekte også drosjer. Da trillet vi hjul med en kjepp med en tverrfjøl på. På kjeppen spikret vi en pappskive med nummer, de samme numrene som drosjene i byen hadde. Det mest populære var T-4040 som tilhørte drosjeeier Grønseth.

Gateslag

Enkelte ganger var det krig mellom de forskjellige områdene på Nordlandet. Det vanlige var kampene mellom oss fra Nergata, Møregata og Havnegata mot Dalegata og Grunden. Da gikk det hardt for seg, så noe blod hørte også med. Om sommeren badet vi i Fostervoldfjæra og Remlan som begge ligger på innsiden av Nordlandet. Jeg lærte meg forresten å svømme i Fostervoldfjæra, og da var jeg 7 år.

Jeg var KFUM-speider, og vi ble kalt Triangelguttene hvor jeg var en av de første i byen som ble med. Det var i 1938 eller - 39. Jeg synes å huske at det første møtet ble holdt i Nordlandets bedehus for oss fra Nordlandet. Siden var jeg på møter i Ynglingelokalet i Storgaten på Kirkelandet.

Sild

Stor stas var det når storsilda gjorde sitt inntog. Vi guttene var nede på båtene og bommet sild som vi solgte for 10 øre stykket. En spesiell hendelse jeg husker var at noen av guttene hadde tyvlånt en robåt og rodde opp på siden av en sildebåt. Der hadde de fått opp en av lukene på siden av rekka på båten, for å få lett tak i silda. Men dette ble rene katastrofen, for det var mye sild på dekket, og når luka var oppe presset silda på så guttene fikk mer sild enn de hadde tenkt. De kom seg unna, men fiskerne var ikke blide.

I august 1935 begynte jeg på Nordlandets Folkeskole. Jeg ble 7 år i november. Jeg gikk i en ren gutteklasse og vi var 29 elever i klassen. Det var vanlig på den tiden at jenter og gutter gikk i adskilte klasser. Vår første lærerinne (lærer) var Klara Løvik. Hun hadde vi bare i første klasse. Det ble sagt at vi var en vilter klasse, og på grunn av det fikk vi mannlig lærer allerede i andre klasse, og det var Johan Olsen som var en lærer ungene på skolen fryktet. Hvis en av guttene snakket i timen, kunne han bli kalt fram til kateteret, og da vanket det gjerne en ørefik. Vi hadde også Lærer Olsen i gymnastikk. Det var ikke helt greit, for Olsen hadde ikke balansen i orden på grunn av en skade. Derfor gikk det mest på å slå ball på skoleplanen (skolegården). Det var to skoleplaner på Nordlandets skole, en for gutter og en for jenter. Gutteplanen lå i retning fra skolen mot parken. Olsen skulle selvsagt også slå, og det gjorde han til gangs. Nesten hver gang slo han ballen helt oppi parken, og resten av timen gikk med til å lete etter ballen. Det ble spilt mye kurvball i skolegården, også i gymtimene.

Gymnastikksalen var i eget hus oppe ved jenteplanen. Vi klatret i tau, balanserte på bom, og hadde linjegymnastikk. Olsen arrangerte også brytekamper elevene imellom, og satte da gjerne sammen ulike “vektklasser”.

Denne tiden ble det skjenket tran på skolen som alle elevene måtte ta hver morgen. Tranen kom på store flasker, og vi hadde med oss eggeglass til å drikke av. Tranen på den tiden var ikke slik den er i dag, og det var en forferdelig opplevelse å starte dagen med dette og bære med seg ettersmaken minst en time etterpå. Jeg holdt på å brekke meg hver gang. Til slutt fikk jeg med lapp hjemmefra hvor de ba om at jeg måtte bli fritatt for dette daglige mareritt.

Tiden etter 9. April 1940

Etter år med vanlig skolegang med sine gleder og sorger, opprant 9. April 1940. Jeg gikk da i 5.klasse. Vi gikk til skolen som vanlig, men etter en liten stund fikk vi beskjed om å gå hjem, og grunnen var at det var brutt ut krig i Norge. Vi så at noen lærerinner gråt, men vi ungene var glade for å få ekstra fri. Noe bedre var det heller ikke med gråt og sorg da vi kom hjem. Det ble en spent situasjon, men vi unger skjønte vel ikke alvoret fullt ut. Jeg husker en litt morsom historie fra noen uker før krigen brøt ut. Vi sto en gjeng gutter på plana og snakket om krigen som var brutt ut i Europa. Da var det en av guttene som sa følgende: “ Ja gutta, bli det krig i Norge så reise æ te tanta mi i Trondhjem”.

Det ble satt i gang loftsrydding og blending av vinduer. Folk som hadde anledning til det, begynte å evakuere fra byen. Det må ha vært i løpet av de nærmeste to ukene vi evakuerte. Sammen med min mor og bestemor - som da var 81 år - reiste vi til min tante og onkel som hadde gårdsbruk på Ranes i Surnadal. Vi var med andre ord ikke i byen når tyskerne begynte sin terrorbombing den 28.april. Vi opplevde også at tyske fly skjøt etter sivilbefolkningen i nærheten av der vi bodde. Jeg og noen av mine fettere var i skogen og hogde ved, og vi måtte kaste oss under noen felte trær for ikke å bli truffet.

Ut på sommeren 1940 flyttet vi tilbake til byen. Huset vårt i Nergata var nedbombet sammen med flere andre hus i samme gate. Vi var så heldige at vi fikk foreløpig husvære hos en av mine onkler, Kristian, for hans leilighet var ikke bombet. Der bodde vi i noen måneder til vi fikk leilighet i Vardebakken 1 hos fru Bergljot Iversen. Det var jo mangel på hus siden halvparten av bebyggelsen lå i ruiner. Derfor ble det bygget brakkebyer rundt omkring i byen. Barakkene, som kom som lemmer, fikk vi fra Sverige. Det var en svensk dame som bodde i Kristiansund som fikk satt i gang dette. (Han mener Sofie Løkvik, som også er omtalt i revyvisa «Kjærlighet på pinne», se bakerst i artikkelen, red.anm.) Senere kom det også materialer til hus fra Sverige, som på folkemunne fikk navnet Svenskehus. Det kom også materialer fra Borregaard, og de husene ble da kalt Borregaardshus. (Dette var 10 hus i øvre Sveagata på Gomalandet, fra nr. 40 og oppover, innflyttingsklare i mars 1945, opplyser Kristian Aspen i 2013, red.anm.)

Lærer Olsen hadde satt i gang for å finne igjen elevene i klassen sin, og utpå høsten begynte jeg i 6. klasse på Gomalandets skole. Der ble vi blandet med elevene fra Gomalandet, og det ble opprettet en gutteklasse, en jenteklasse og en felles-klasse. I felles-klassen havnet jeg, og der var det noen av guttene fra Nordlandet og noen av jentene fra Gomalandet. Det var ikke helt populært, i alle fall ikke til å begynne med. Klasseforstander for oss ble lærer Johan Olsen. Disse årene på Gomalandets skole skal jeg prøve å erindre noe fra.

Som tidligere nevnt så ble vi guttene fra Nordlandet ikke så veldig populære blant jentene i klassen. De var så lei seg for de følte at de hadde mistet sine gutter fra Gomalandet. Dotta, Turids søster, kom hjem til sin mor og gråt for at de hadde mistet guttene sine. Lærer Olsen var fremdeles en lærer som de fleste ungene hadde respekt for, eller var de redd ham? Jeg hadde den utakknemlige jobben at jeg måtte reise til Kirkelandet for å hente forskudd på lønningen hans. Han sa at hvis jeg ble kastet ut av kontoret måtte jeg passe på å komme ned på bena. Det hendte at de andre elevene var ferdige med dagen når jeg kom tilbake. De hadde fått sine hjemmelekser, og jeg måtte da gå hjem til en av guttene for å få greie på hva de hadde fått av lekser.

Det var ikke skolebusser på den tiden, og i tillegg var det krigsår. Det blåser jo mye i Kristiansund, og når vi skulle gå hjem over Nordsundbrua hendte det at vi var nødt for å passe på når det kom busser eller biler som vi kunne få løpe ved siden av. Har vi ikke gjort det hadde vi nok blitt stående klint inntil rekkverket. Busser og biler gikk jo på trekull i denne tiden, og derfor var det heller ikke så stor fart på dem. Utover dette kan jeg ikke erindre noe spesielt som hendte disse årene på Gomalandets skole. Vi fikk ingen eksamen på grunn av forskjellige problemer vi hadde de to siste årene på skolen, altså i 6. Og 7.klasse. Derfor fikk vi gjennomsnittskarakterer.

Høsten 1942 begynte jeg å lese til konfirmasjonen. Undervisningen foregikk på Gomalandets bedehus som lå nede ved sundbåtkaia. Bygningen er nå nedlagt som bedehus. Vi hadde res.kap. Willmann som lærer og som også skulle konfirmere oss. Jeg ble konfirmert i Nordlandets Kirke i desember 1942. Konfirmasjonsklær var vanskelig for mor å skaffe til veie, men til slutt ordnet det seg. Dressen var ikke mørkeblå som den helst skulle være, men mer en mellomblå farge. Skjorta var ikke hvit, men stripete og i silke. Sko fikk hun også tak i, sikkert med store vanskeligheter. Konfirmert ble jeg i hvert fall. Kan ikke huske hva vi spiste til middag, men hun hadde sikkert spart så det var det beste hun kunne få tak i. Min mor hadde som alle voksne rasjoneringsmerker på sigaretter og brennevin. Husker ikke hvor mye det var for måneden. Tror det var en flaske brennevin, men hvor mye sigaretter det var, vet jeg ikke. Hun byttet det i hvert fall i diverse ting som mat og andre varer.

Mat under krigen

Frukt fantes ikke. Det eneste var norske epler, men det var det ikke mye av på Nordmøre. Bær hadde vi en del av, for det kunne vi få plukke selv der det var mulig. Poteter og grønnsaker var det litt av i butikkene, men vanskelig å få nok av. Folk prøvde å få tak i det på annet vis på bygdene, men det var ikke lovlig så hvis det ble oppdaget kunne man bli arrestert. To av onklene mine greide en gang på uforklarlig vis å få med seg to sekker med poteter til byen. Onkel Peder som var kirketjener gjemte sekkene i kjelleren under kirken for ikke å bli oppdaget. Av kjøtt var det bare små rasjoner å få, så der ble det også litt “smugling” og bytting mot sigaretter og brennevin.

I januar/februar var det bra skreifiske og da sto vi i kø utenfor fiskehandler Elgsaas på Nordlandet og ventet på at fiskerne skulle komme inn med fangsten sent på kvelden. Var vi heldige fikk vi en flott skrei med lever og rogn, og da ble det fest i huset.

Sildgryn var krigsårenes betasuppe. Den besto av sild, bygg-gryn, poteter og kanskje litt grønnsaker. (Mamma Turid greide ikke tanken verken på smak eller lukt etter krigen).

Brødet var dårlig. Helt smakløst og tungt som bly. Mange bakte hjemme, for da kunne de få blandet inn både poteter og litt av hvert annet for å drøye melet. Mel-rasjonene ble mindre og mindre, så da måtte man finne på noe.

Margarin var det lite av, og jeg vet at mange brukte tran til steking og annen matlaging. Vi brukte det heldigvis aldri. Man måtte ha rasjoneringskort til alt, både til mat, klær og sko. Men ikke til fisk heldigvis. Samme hva vi skulle ha så måtte vi stå i kø. Det hendte også at når folk så at noen hadde stilt seg opp foran en butikk, tenkte de at her må det være noe å få kjøpt, og ble med i køen uten å vite hvilke varer det dreide seg om.

Ungdomstid

Tiden under krigen var ikke de beste år å ha som ungdomstid. Det var ikke mange tilbud for oss. Det var en kino på Kirkelandet i Festiviteten og en i Dale ungdomshus. Der hadde de kun en maskin slik at det ble pause når de skiftet rull. Det var bare tyske, svenske og norske filmer vi fikk se.
Dansefester var forbudt å arrangere for de godtok ikke sammenstimlinger av folk. Kristelige organisasjoner fikk anledning til å holde sine møter, og vi gikk enkelte ganger på Frelsesarmeens møter. Der var det god musikk, og det vanket også litt mat. Husker jeg ikke feil så hadde de en barakke oppe i Langveien omtrent hvor kirken nå står. Alle idrettslag var også forbudt om de da ikke var organisert av Nasjonal Samling, men vi spilte jo litt fotball oss imellom allikevel. Det vanskeligste var å skaffe baller.

Det ble da til å vandre rundt om i gatene og kanskje se på jentene. Byen var jo totalt mørklagt så på høst og vinterstid var det spesielt trist. Det er klart at mor og bestemor var ganske nervøse når jeg var ute om kveldene. Det var jo lett å komme i krangel med tyskerne. Mamma Laura sto mange ganger gjemt bak gardinen og speidet etter meg når det ble noe sent på kvelden. Om vinteren var det portforbud ved mørkets frembrudd, men det brøt vi nok mange ganger. Ikke alle vaktene var like strenge heller.

Jeg vil fortelle et par hendelser med innblanding av tyskere. Nede ved kaien på Nordlandet lå det ofte noen marinefartøyer. En kveld lå en av Bastøfergene - som den tyske marine hadde rekvirert - der. Denne kvelden hadde det vært krangel mellom noen marinegaster og noen norske ungdommer. Gjengen vår gikk oppover Dalegata da vi fikk se noen marinegaster komme trekkende med Aksel Bergsli fra Gomalandet. Vi skrek noe til dem, men det brød de seg ikke om. Vi gikk da etter dem ned mot kaia. Det som da hendte var at de tvang Aksel til å gå ned sjøtrappa ved sundbåttillegget helt opp til halsen. Deretter tok de ham om bord og helt vann over hodet hans. Da begynte vi å rope samtidig som vi kastet stein. Dette var ikke populært og tyskerne begynte å skyte etter oss. (Jeg går ut fra at de skjøt bevisst over hodene våre). Vi fløy da forbi butikkbarakkene og opp mot Dalegata, men der kom det tyskere mot oss som hadde hørt skytingen og de hadde pistoler i hendene og skrek sabotasje! Jeg fikk en pistol rettet mot brystet, men heldigvis var en av guttene brukbar i tysk slik at han stammende fikk forklart hva som hadde skjedd. Vi fikk da et spark i baken og fløy så fort vi kunne opp gata.

Så den andre historien: Samme guttegjengen var også denne gangen på vei opp Dalegata. Midt oppe i gata var det full slåsskamp mellom noen tyske marinegaster og noen norske ungdommer i tjueårene. Vi sto og så på dette da plutselig en av guttene, Jens Hansen, gikk bort for å skille dem, Det var dumt, for han fikk seg en rett høyre fra en av de norske så han gikk rett i gata. Muligens hadde han smakt på noe annet enn kildevann også. Det var ikke asfalt i gatene den gangen, men mye småstein, og de satt godt fast i Jens sitt kinn. Vi måtte ta ham med til et tilfluktsrom for å prøve å rense ham best mulig for småstein før vi ble med ham hjem.

Flyalarm var det ofte. Det var ikke noe moro når den gikk sent på kvelden etter vi hadde lagt oss. Tilfluktsrommet vi brukte var Nordlandets Kirke som vi bodde bare et steinkast fra. Det var montert tykke planker foran de store vinduene på begge sider av langveggen. Kirken har tykke vegger bygd av gråstein slik at det nok var en fulltreffer som måtte til for å skade den. Tilfluktsrom var det i flere hus som hadde det meste av kjelleren under bakken. Luftvern hadde tyskerne på mange plasser i byen.. Karihola var veldig befestet av kanoner mot sjøen og mot fly. Bunkerser var det også mange av på forskjellige steder i byen. Det gikk stadig konvoier langs kysten, og det hendte at noen båter ankret opp på havna. En dag - jeg tror det var i 1942- lå det to norske båter på havna. Da gikk flyalarmen og vi kom oss inn i kirken. Da kom det engelske fly inn over byen, og de bombet en av båtene. Navnet på båten var “Ibis” og den tilhørte et rederi i Bergen. To av sjøfolkene ble drept, og det var kokken og telegrafisten. En annen gang, hvilket årstall husker jeg ikke, ble det sluppet noen bomber inne i Vågen på Gomalandsiden. Hvorfor det ble gjort var det ingen som forsto.

Den verste hendelsen av engelske flyangrep var 12. Desember 1944. Jeg gikk på Bakkens språk- og handelsskole, og denne dagen var det tentamen i tysk handelslære, noe jeg ikke deltok i. Derfor var jeg heldigvis hjemme på formiddagen da flyalarmen gikk. Jeg må fortelle at både onkel Peder og onkel Alfred og min fetter Per arbeidet med en båt på Sterkoder Mekaniske Verksted denne dagen. Da flyalarmen gikk søkte de beskyttelse sammen med andre fra verkstedet. Alfred og Per hadde kommet seg inn i kjelleren i et hus i Dalegata nær verkstedet, og Peder hadde søkt tilflukt i støperiet, noe som ikke var det lureste stedet siden det var store vinduer rundt det hele. Flyene kastet bombene sine nær verkstedet, og alle vinduene sprang. Det huset som Alfred og Per hadde søkt tilflukt i ble truffet i bakkant av kjelleren, og der ble tre stykker drept. Alfred og Per sto i motsatt ende av kjelleren mot Dalegata og ble nærmest kastet ut. Flere hadde søkt tilflukt i tunnelen ved Nordsundbrua. De sprang tilbake til husene, og der ble noen av de drept. Også husene rundt ble truffet, og til sammen 12 mennesker omkom denne morgenen. Alfred kom helt sjokkert hjem til oss, og han var svart i ansiktet og på de hvite malerklærne han hadde på seg. Det var en meget trist dag for befolkningen i byen.

Før jeg begynte på handelsskolen var jeg visergutt for en kolonialforretning som het Sandnes Kolonial. Denne butikken lå på Kirkelandet hvor det var satt opp flere forretningsbarakker, og Sandnes Kolonial lå i en av dem. Det var en sur dame som eide den, så der ble jeg ikke lenge. Jeg ble så kombinert lagersjef og visergutt hos Einar Engviks agentur, og den barakken lå på Storkaia. Han hadde blant annet agentur for Lilleborg Fabrikker, og det var krisevaskepulver og B-såpe som ikke skummet. Jeg måtte dra med meg varene på en tung gammeldags dragkjerre for å levere varene til butikkene. Lengste ruta var opp Kaibakken og hele Langveien. Det var fryktelig tungt.

Som tidligere nevnt gikk jeg på handelsskolen det siste krigsåret. Vi hadde eksamen i mai 1945, og vi var mer opptatt av å feire freden enn av eksamen. Men vi hanglet oss igjennom. Ikke alle var like glade disse dagene. En av jentene i klassen hadde en tysk soldat som kjæreste. Noen klipte håret av de såkalte tyskertøsene, og hun var da en av dem. Jeg syntes fryktelig synd på henne da hun kom på skolen med tørkle på hodet for å skjule at hun var blitt klipt. Det kan synes rart i dag at sånt noe ble gjort, og tyskerne var jo våre fiender, og de som holdt seg inne med dem ble ikke særlig populære. Etter fem lange år med krig og undertrykkelse kunne nok følelsene ta overhånd i disse dagene, og da gikk det ofte ut over de som var lettest å angripe.

I løpet av sommeren begynte jeg i malerlære hos min onkel Peder Olsen som drev familiefirmaet. Jeg hadde mulighet til å få jobb i bank og på kontor, men det hadde jeg ikke noe lyst til. Egentlig hadde jeg lyst til å reise til sjøs, men de hjemme mente at det var lurt å lære seg et håndverk først, og sånn ble det.

Årene fra 1945

Nå var heldigvis krigen slutt. Det var godt å være ung og fri. Kristiansund var en av de stedene i Norge som var mest ødelagt av bombing. Disse stedene ble tatt hensyn til når det gjaldt tildeling av materialer for gjenoppbyggingen. Det ble mye arbeid for håndverkere på grunn av dette, så arbeide var det nok av.

Det ble blant annet også et bedre kinotilbud. Nå fikk vi se både amerikanske og engelske filmer. På lørdagene var det dansefester flere steder. Det var klubber og foreninger som arrangerte disse. Idrettslivet som hadde ligget nede i fem krigsår kom i gang igjen. Jeg var aktiv i fotballklubben Idrettslaget Nordlandet som jeg etter hvert fikk flere tillitsverv i. blant annet var jeg formann i 1952.

Halmmadrass

I 1948 ble jeg innkalt til militærtjeneste, og det var som kystartillerist på Agdenes Festning, Hysnes fort, som ligger ved inngangen til Trondheimsfjorden. Der var jeg i 10 måneder. Brakkene var gamle, fra 1914 eller der omkring. Vi var 16 mann på rommet og lå i køyer. Madrassen vår var et trekk som vi måtte fylle med halm med det samme vi kom inn, og på slutten lå vi nærmest på bunnfjølene. Når en er ung sover man tungt uansett. Vi gikk til marsjmerket i tre mil i forferdelige engelske militærstøvler, med ryggsekk som skulle veie 10 kilo, pluss gevær som var tysk Mauser. Fryktelig varmt og mye gnagsår. Enkelte greide ikke å gå framover til slutt, men prøvde å rygge i stedet. Flere ga opp og ble fraktet hjem med lastebiler. Allikevel dro vi på dansefest om kvelden oppe i ei lita bygd, men da var vi nødt til å overnatte i en utløe på grunn av gnagsår. Vi lå jo ikke så langt fra Trondheim, så når vi hadde perm dro vi med rutebåten dit.

Sommeren 1949 var jeg ferdig med militæret for denne gangen. Da var det å begynne og male igjen. Arbeide var det nok av, for gjenoppbyggingen av byen var i full gang. I de årene var det 48 timers uke, og vi jobbet til klokken 13.00 på lørdagene. Lørdagskveld var det store, for det skjedde jo ikke så mye ellers i uka. Det kunne vel være en kino, og da kanskje på onsdagskveld.

Søndagskveld kunne også være en kinokveld. Ellers trente jeg fotball to ganger i uka. Lørdagskvelden var jo gudskjelovkvelden. Da var det dansefester på minst tre steder i byen som idrettslag eller andre lag arrangerte. Mye ungdommer og mye moro. Vi stakk jo innom en kafé eller restaurant også, men det gikk jo på brus eller kaffe, for øl eller vin fikk vi bare på Grand Hotell. Det var dans i underetasjen på hotellet, og det hendte jo at vi noen ganger tok en tur dit også, men lønningene var ikke så høye så det var ikke så ofte.

Jeg var også medlem av NUL - Nordlandets Ungdomslag. Dette var et upolitisk ungdomslag som det var mange av i Norge på den tiden. Oppgaven var å ta vare på omgivelsene i den bydelen eller det nærsamfunnet du hørte hjemme. Der var det faste møtekvelder med forskjellige foredrag og ganske heftige diskusjoner. En litt artig historie var da formannen ble så ivrig at han forlangte ordet av formannen, men så kom han på at det var han som var formann. Da ble det latter. Der var det jeg fikk lære å være med i diskusjoner, og ikke minst at jeg turte å reise meg opp og forlange ordet. Jeg regner denne tiden i NUL som en av de mest positive opplevelsene i min ungdomstid. Vi hadde også en flott hytte - etter datidens målestokk - på Reinsfjellet innenfor byen.

Der var det 36 liggeplasser fordelt på ett gutterom og ett jenterom, og to mindre rom, ett for kokka og ett for komiteen. Vi hadde nemlig hyttekomite, og i påska hadde vi voksen kokke. Det var flott skiterreng, og det var et populært sted å dra til. Alt vi trengte av mat og utstyr og drikke måtte vi bære fra bygda og opp til hytta. En tur som tok ca. en halv time. Det hendte vi leide hest når det var alt for mye som skulle opp og når det var vinterføre til det.

Det var også et vann i nærheten av hytta hvor vi badet og fisket om sommeren. Vi hadde mange fine turer både sommer, høst og vinter.
I påska leide vi som regel båt som gikk fra Nordlandskaia og inn til Torvika hvorfra vi kjørte med en skranglete buss opp dalen. Ellers tok vi bilferga som gikk om Gjemnes og videre til Torvikbukt. Bussene som gikk opp dalen var et kapittel for seg selv. De var en blanding av vare- og passasjerbusser, og vi ble plassert blant melkespann og annet fraktgods. Men fram kom vi. I helgene dro vi på lørdags ettermiddag og kom hjem søndags kveld. I påska var det vanlig at vi reiste onsdag før skjærtorsdag, og kom hjem på kvelden 2. påskedag.

Etter hvert fikk noen av oss, blant annet vi som jobbet innen håndverk og liknende, mulighet til å arbeide inn mandag, tirsdag og onsdag slik at vi kunne reise lørdag før Palmesøndag, og det var jo fint, De som jobbet i forretning, på kontor, i fabrikk etc. hadde sjelden denne muligheten. Påske på NUL - hytta var en fenomenal opplevelse. Vi hadde flotte turer på ski og kjempekoselige kvelder med sveivegrammofon, dans og god mat og drikke. Etter fem år med krig og mørklegging og ikke noen form for store sammenkomster, var dette en fantastisk tid for ungdommen. For å forstå dette må det oppleves.


Revyvise: Kjærlighet på pinne

Det bæste æ veit e pølsa med smør og sennep på,
men æ synes at kjøttkak e godt,
men spør dere ka vi ønske, da svare vi som så,
at ein ting e virkelig flott.

Ref.
Kjærlighet på pinne det vil vi ha,
kjærlighet på pinne smake så bra,
pølsa e deilig, kjøttkak e fest,
men kjærlighet på pinne det e no best.

På daghjemmet fikk vi no graut som glei ned,
æ syns det gikk temmelig trått,
fru Løkvik hun spurte «vad ønskar ni er?»,
da flira vi begge litt rått.
Ref.

Tenk at saniteten dem dela ut klær,
ja, det kan dem jammen få ha.
Vi fikk oss et skjerf og ei ullbukse kvær,
men da protestert vi å sa:
Ref.

Han Petter og han Jens, dere invitert oss på tur,
ja rundt heile Kringsjå vi for.
Dem villa no gi oss et kyss, ka de trur?
Da svara vi begge i kor:
Ref.