Kristiansundskvinner vi vil hedre

av Odd W. Williamsen

Det er på høy tid å synliggjøre den viktige innsatsen ­kvinnene har stått for i Kristiansunds historie. De har selvsagt betydd like mye for stedets ­utvikling i kultur- og nærings­liv som mennene, men de har sjelden fått framskutte ­posisjoner i form av minnes­merker og gatenavn. Likevel er det en del navn som dukker fram, i situasjoner der ressurssterke kvinner har fått utfolde seg. Men det er lite å finne i skriftlige kilder. Noen få har ­allerede blitt hedret med gate­navn: Kitty ­Williamsen (politiker), Mildred Didriksen (”Babe Ruth”, atlet), Tante Lise/Anne Margrethe Elisabeth Greiff (barnevenn) og Margrethe Thiel Kaasbøl (landstedet Margrethes Fryd; mesén). Vi må også ta med Caroline W. Knudtzon, som har fått en plass og byens kino oppkalt etter seg. Men nå er det endelig tid for å hedre flere kvinner.

I 2018 ble fire nye kvinner vedtatt oppkalt med gatenavn på Jørihaugen vest, et nytt boligområde som skal bygges ut på Rensvik. Jøri er en variant av navnet Geirhild. De nye veinavnene er: Søster Fridas vei (av Frida Westrum Wærnes); Kari Kvernens vei, Annas vei (av Fyrvokter Anna) og Oline Bøes vei. Disse skal vi straks se nærmere på, men Operaens 90-års-jubileum innbyr til at vi ­begynner i ­kulturlivet, med å presentere noen av dem som står for tur for æresbevisninger.

Kate Fasting

Katharina Kristine Elster Fasting (1890-1978) hadde regien på Edvard Bræins operaoppsetninger i Kristiansund 1928, 1931 og 1934. Hun bodde her hele livet og er gravlagt på Gomalandet. En opplagt kandidat til heder i forbindelse med OiKs 90-årsjubileum.

Det var Webers opera ­”Jegerbruden” som ble framført i 1931. Dette var det verste året i byens økonomiske ­historie. Ledigheten var 25%. Men det ble solgt 6000 operabilletter. ­Premieren var 2. november. På Nordmørskvelden var det 200 som ikke fikk plass. Operaproduksjonen gikk i økonomisk balanse. Siden dette var en norgespremiere ble librettoen oversatt av lektor Johs Dahle ved den høyere skole og bearbeidet av Bræin. ­Regissør Kate Fasting, fru sorenskriveren, ­reiste for egen regning til Tyskland for å studere oppsetninger i München og Augsburg. Forestillingen ble sendt på riksdekkende radio. Arbeider-Avisen skrev: ”Kristiansund har bestått ildprøven. Nu vet vi at byen vil og evner, og at den må få sitt eget kapittel i vårt lands musikkhistorie.” Dette utsagnet ble nok i innflytelsesrike kretser tillagt betydelig større vekt enn alle språkblomstene i ”borgerpressa”.

Ragnhild Bothner

Ragnhild Bothner (1858-1944); kaptein Anton Bothners ugifte datter var jevnaldrende med Gusta Werring; Carlione Knudtzons søster. Hun fikk sin første pianoundervisning hos Gusta, før hun tok videre musikk­studier i ­Kristiania. I 1897 ble den danske komponisten Johann Peter Emilius ­Hartmanns (1805-1900) folkeviseinspirerte opera ”Liden Kirsten” oppført gjentagne ganger i ­Arbeidersamfundet i Kristiansund, uten orkester – bare med klaverakkompagne­ment til sangene, og med beskjedent utstyr. Chr. Bræin besørget ­musikken, Olise Thrones var ballettsjef og Ragnhild ­Bothner var sanginstruktør. Publikum “slåss” om billettene, og jubelen sto høyt i ­Arbeidersamfundet (…) ­Stuvende fullt hus (…) Hele byen var preget av ­“Liden Kirsten”-feber”, skrev Edvard Bræin. Gravstedet hennes på Goma­landet er istandsatt av Norsk Skipsfartshistorisk Selskap Nordmøre.

Vera Zorina

Opprinnelig Eva Brigitta Hartwig (1917-2003), ballettdanser og skuespiller født i Berlin. Hennes far var tysk og hennes mor Abigael Wimpelmann var norsk. Eva/Vera vokste opp på Gyl i Tingvoll. Da hun var seks år, fikk hun danseundervisning av Olga Preobrajenska og opptrådte i Festiviteten. I årene 1934-1936 var hun medlem i Ballet Russes de Monte Carlo og skiftet navn. Filmdebut i Hollywood 1938. I 1976 ble hun sjef for Den norske opera. På grunn av ektemannens brå død samme år, tiltrådte hun aldri denne stillingen. I 1978 ble hun musikkrådgiver og produsent for Columbia. Vera Zorina var også tilknyttet Lincoln Center som rådgiver og regissør og instruerte opera i en rekke ­sesonger ved Santa Fe Opera Company i New Mexico.

Tordis Maurstad

Tordis Maurstad, skuespiller på Det Norske Teatret, levde 1901-1997. Hun var født Witzøe og ­vokste opp på Hotell Fosna. Hun spilte 160 roller gjennom 58 år og er en av få kristiansundere som har fått utgitt eget frimerke. ­Maurstad ble ansett som en av de mest ­særpregede kunstnerne i ensemblet ved Det Norske Teatret. Noen av rollene hun hadde var Evelinde og Helga i Garborgs Læraren, tittel­rollene i Anna Christie, Frøken Julie og Yerma; fru Stordal i ­Kranes kondi­tori, Alice i Dødsdansen, Mary Tyrone i Lang dags ferd mot natt (kritikerprisen 1962), fru ­Alving i Gen­gangere, Tsjekhovs skuespill som Sonja i Onkel Vanja, Masja i Tre systrer, Arkadina i ­Måken og godseier­fruen i ­Kirsebærhaven.

Marie Norman Barman

Sverdrups bokhandels forgjenger, var foto­graf og forlegger. Maren Marie Musæus Norman ble født 11.5. 1841 i Tromsø, faren ble seinere sokneprest i Aure. Hun hadde morsslekt i byen. Hun startet den seinere Sverdrups Bokhandel 30. juni 1874. Hun hadde bokhandel i ­Herlofsens hus i Tollbubakken. Der bodde hun også, og hadde forlag og trykkeri. Hun var den andre kvinnelige bokhandleren i Norge (nr. 1 var i Volda, 2 år før). ­Forretningen solgte også nips og tapet. Marie hadde gått i lære hos Mallingske bokhandel i ­Kristiania. Det var gode tider i byen, i klippfiskeksportens gullalder var Kristiansund landets 3. største eksportby. Marie ble gift med garverimester Helge Barman, som bygde ny bokhandel-gård 5 år ­senere. Georg Sverdrup giftet seg med Helge Barmans datter fra første ekteskap, ­Margrethe Olise Barman, og overtok 1891.

Marie H. Baars Selmer

Marie H. Baars Selmer redaktør. - Josephine Buch Thrane omtales som Norges første kvinnelige redaktør. Mulig det. Det var det landsdekkende ­Arbeider-Foreningernes Blad, i 1854-56. Men Romsdals Amtstidende utkom i Kristian­sund 1837-1927. Utgiver var J.F. Selmers trykkeri. Trykker Selmer levde 1811-1860. Enka Marie H. Baars Selmer (1817-1897) var redaktør og utgiver 1860-1872, før en sønn Hans overtok, men hun drev avisa lenge før det, heter det seg, fordi mannen var syk i mange år. Hun både skrev og ­jobbet som setter på trykkeriet. I hennes tid het firmaet Selmers Enkes Trykkeri. Hun kan altså ha vært aktiv med Høyre-avisa si, samtidig med fru Thrane. Og slike damer kan det vel ha vært flere steder; det var jo vanlig at trykkerier utga ­aviser/annonseblader. Men fru Thrane var sikkert aleine om å være ­riksdekkende.

Guren

Med Guren (Guri) som drev gjestgiveri på Fosna gård (Vågen) rundt år 1520 er vi definitivt over i næringslivet.

Kari Kvernen

Kari Kvernen ble født 1826 i Fron i Gudbrandsdalen og levde til 1904. Hun var urtemedisiner og laget ­salver. ­Familien flytta fra Omsa til Ulriks­kvernen i Omsundet på Freiøya i 1867. Hun hette formelt Kari Olsdatter Hagebakke, men ble kalt Kari Kvenna. Folk kom langveisfra til henne for å få hjelp. Til tider kunne hun ha opptil fire ­pasienter ­”innlagt” hjemme hos seg. Hun kunne stemme (stoppe) blod. ­Hennes datter Petrine overtok urtebehandlingen.

Oline Bøe

Oline Bøe var den siste kommuneansatte jordmor i Frei kommune. Hun var jordmor i Flatsetsundet til 1950-tallet; et trygghetspunkt i helsestellet i bygda. Seinere ble hun nattsykepleier på Kristiansund sykehus. Hun var alltid grei å spørre om sykdom og helse og ga mye omsorg. Hun var gift med Bøe som drev kolonial der Romuld trevarefabrikk seinere ble etablert, og der det en ­periode var samvirkelag. Hun var datter til skipper Sigurd Sivertsen f. 14/4-1881 ­Vevang, bosatt i Kristiansund.

Elen Lein

Elen Lein var født i Bjørnør 1813 og levde i Kristiansund. Hun var klippfiskkjerring hos Jønn-Niels Parelius på Nordlandet. Hun kunne spå og kurerte folk med urter fra Bjønnahaugen. Hun var jordmor og synsk. Folk kom langveisfra til henne. Hun var først gift med Ole Lein, så med bøkker Joakim Jørgensen hos Parelius & Lossius.

Marie Bjørshol

Marie Bjørshol født 1844 bodde i Skinnfelldalen (Dalegata) på Nordlandet og var aktiv med folkemedisin 1860-1927. Hun laget sin egen ”Bjørsholsalve” av engkarse, ryllik og legesteinkløver. Den var god mot såre hender og gikt og fungerte så godt at flere skipsmeglere solgte salven til sjøfolk og fiskere.

Frida Westrum Wærnes

Frida Westrum Wærnes (1900-1988) var sykepleier i Frei kommune. Hun sørget for skolemelk, legehjelp, drikkefontener, tilsyn med skoler og ­forsamlingshus. I årsberetningen til Frei sanitetsforening (stiftet 1911) for 1921 skriver de: ”Sykepleiersken har været meget optat, pleiedøgn 270, vaakenætter 56. Søster Frida er meget kjæk og vi liker hende rigtig godt, saa nu da hendes kontraktstid er ute, fik hun sin løn paalagt til kr. 1200 (red.: i året). Vi haaber vi faar beholde hende en tid.”

Hun var først ansatt som sykepleier i Frei ­Sanitetsforening fram til 1939. I 1925 fikk hun utlevert sin egen sammenleggbare seng som hun kunne ha med rundt på ­gårdene. De første årene var lønna kr 1750,- i ­måneden, omregnet til dagens prisnivå. Wærnes ­samlet inn penger til langtidssyke gjennom ­foreninga ”Den lille hjelper” som hun ledet i 55 år. Lokalsam­funnet, ved transformatorlag, vannverk og kommune, oppgraderte boligen hennes ”Søsterheimen” i Flatsetsundet litt etter hvert, med strøm, vann og telefon. I 1970 fikk hun Kongens fortjenstmedalje for offentlig og privat innsats i sanitetsarbeidet.

Anna på fyret

Anna Rovig Sandvig er i en egen kategori. Det er henne folk kaller ­”Fyrvokter Anna”. Vi kan starte beretningen med hennes første mann, fiskeren Julius ­Ingvald Kristiansen Sandvig, som ble født på Gomalandet i 1891. Rundt 1896 flytta familien hans til Skorpa. Han gifta seg i 1912 med Anna Johanna ­Johnsdatter Rovig, født på Tustna i 1892. I 1914 flytta Julius og Anna til ­Kvitnes fyr, med 3 barn. Mens de bodde på fyret fikk hun 3 barn til. Julius fikk tuberkulose og døde 1923. Anna hadde sau på Inngripan, dit hun rodde ut ­flere ganger i året. Hun rodde til byen gjennom Dalesundet og ­Nordsundet, som en forløper for Kystekspressen. Hun dyrket grønnsaker og bær rundt ­fyret, og hadde gjerne også ei ku der. Det var det nok fòr til rundt fyret. Sauene måtte beite på Inngripan fordi hun ville spare fòr på Kvitnes. Hun og barna flyttet i 1936 til Naustveien 35 på Dale, der hun ble gift med verkstedsarbeider på Storvik mek., Albert Leonard Richardsen Dahle, født 1891.

Kaia på Kvitnes fyr ble bygd av tyskerne under 2. verdenskrig, og fantes ikke på Annas tid, da hun levde her som enke og småbarnsmor i 13 år. Det er særlig det nærmest uframkommelige terrenget rundt fyret som undrer moderne mennesker. Dette var jo også barnas skolevei.

Anna fikk faktisk aldri jobben som fyrvokter, for bemanningen av fyret var lagt ned sommeren 1911, tre år før hun og familien flytta dit. Det var bare jobben som ”oppsynsmann” som det heter i papirene fra Fyrvesenet, som eksisterte videre, fra høsten 1911. Dette oppdraget fikk gardbruker Peder Semundseth i Gløsvågen. Han hadde 1911-1917 jobben med å tenne og slukke lykta på Kvitnes fyr i Kristiansund. Dette hadde Julius Sandvig gjort før, men Anna fikk ikke beholde jobben etter at mannen døde. Han lå jo flere måneder på Vonheim sanatorium, og det måtte være hun (og barna) som sto for jobben i den tida. Men etter at han døde, fikk de vel for seg at dette ikke kunne være en jobb for kvinner.

De seks barna ble født mellom 1912 og 1921. Det eldste - Kristian Magnus, døde på Kvitnes 03.10.1917 - 5 år gammel. De tre første ble født på Skorpa - de tre siste muligens også på Skorpa, men da bodde de på Kvitnes.

Anna på fyret kan stå som representant for kvinnfolkene i fiskerbefolkningen, som også holdt til innenfor bygrensene. Konene, husmødrene, døtrene var først oppe, grytidlig om morgenen, for å fyre i vedovnen eller grua og koke kaffe, dekke bordet og smøre nista til karene som skulle på sjøen.
Fiskerbondens arbeid ble utført av fiskeren på sjøen og kona på land. Det var hun som var bonden, med ansvar for hus og hjem, barn og klær, dyr og jordbruk. Det var mange tunge tak med skoleskyss og bæring av dyrefor, brensel (ved og torv) og vann. Mange tok seg også sesongarbeid i klippfiskindustrien. Noen skar tang og røsslyng til for. Til sesongfiskeriene når karene skulle være borte i lang tid, måtte kvinnfolka forberede mat og utrustning. Kjøtt skulle saltes, brød, kavring og flatbrød skulle bakes, møssmør (prim) skulle kokes av melk.

Fiskeren måtte ha varme klær og slet ut noen gensere og mange par votter og lester (ragga, labba) og strømper på en vinter. Kona karda, spant ull og strikka både til mann og sønner. Det var mye stopping og bøting. Svært lite ble kjøpt. Ugifte kvinner kunne få seg en huspost; være hushjelp i byen eller være kokke for fiskere. Men for svært mange ble løsningen å være ”klippfiskkjærring”; å vaske og tørke fisk ”på kleppen”.

Denne siste gruppa er hedret med klippfiskkjerringa på Piren, men mange av dem som her er nevnt kunne gjerne ha fått mer oppmerksomhet. Innsatsen deres har betydd mye for oppbyggingen av byen. Min artikkel presenterer et utvalg av kvinner jeg har merket meg som har gjort mye for lokalsamfunnet gjennom historiens gang. Opplagt kunne mange flere ha vært nevnt, men kildene er sparsomme.