Kristiansund 275 år, alltid for full musikk!

av Odd W. Williamsen

Kristiansund har endret seg drastisk gjennom  tidene, men musikken har alltid vært med, fra de aller første dokumenterte tilflyttere. Legen ­Peter Grauer kommer hit fra Berlin før 1660, med stor fam­ilie der alle spilte instrumenter. Til og med et klavikord dro de med seg hit. De bodde der Grand Hotell er i dag.

Kirkemusikken er eldst. På Frei har det vært kirke fra 1200-tallet, på Grip fra 1470. Første musiker, organist og stadsmusikant H.C. Prøsch ble ansatt 1766. Vi har "sydlandske" gravsteder med høy teaterfaktor. Begrav­elsesprosesjonene i 1800-tallets overklasse var storslåtte tablåer med masser av kulisser og effekter, ærespor­taler, karjol og båtferd, hornmusikk og opptog. En turist ­skildret en slik begravelse i 1879: "I det fjerne, på den andre siden av vannet, kunne vi skimte en flokk mennesker, rolige og stille. En landgang, dekket med grønne greiner og kranser, endte ved vannkanten i en hvelving av grønne blader. Åtte á ti båter ventet. Plutselig var det bevegelse i flokken. Kisten ble båret på mennenes ­skuldre ned til båten, og følget la fra land. I den første båten var musikerne, og noe mer trist, høytidelig og sorgfullt enn den klagesangen de spilte, har jeg aldri hørt. Den var kvalfull i sin jamrende sorg og elendighet. En og annen falsk tone blandet seg i harmonien, som om de var selve legemliggjørelsen av fortvilelse og hjertesorg."

Politikk og musikk

Vi bygde forsvarsverker for å avverge svenske angrep på byen i 1716 og britiske i 1808. I fortsettelsen kom vi litt skjevt ut da vi etter 400 år i union med Danmark valgte en Eidsvollsmann som gikk inn for ny union med Sverige, men vi tok oss raskt inn igjen da Wilhelm Christie, født i Vågen, ble Stortingspresident og både ledet forhandlingene med Sverige og utformet den komitéstrukturen som Stortinget fortsatt bruker. Seinere har vi bidratt med en rekke statsråder. Både Christie og den svenskvennlige John Moses spilte fiolin. Hjemme hos Moses var det etter Eidsvollsmøtet hagekonsert med fløyte, fiolin, harpe, piano og sang.

Kong Christian VI besøkte tømmereksport-tollstedet Lillefosen i 1733 og bestemte i 1742 at det skulle bli en kjøpstad som skulle bære kongens eget navn: Christiansund. Da var det rikt sildefiske og byen fikk en "flying start". Det er dette føydale vedtaket vi feirer 275-års-jubileum for; byen fantes lenge før det, akkurat som Kristiansund Symfoniorkester egentlig var i gang under Christian Bræin i 1876, men feirer sin reorganisering under hans sønn i 1919. Det har bodd folk her i 11.300 år. Byutviklinga ble hardt undertrykt av erkebiskopen i Nidaros, som eide hele stedet fra 1354, og ikke ville ha en konkurrent til pilegrimssenteret.

I 1788 hadde vi et stort profesjonelt militærkorps i byen i et år; det hørte til på det russiske admiralskipet Maxim Ispovjednik som måtte repareres etter forlis på jomfruturen. Det var internasjonalt sammensatt og spilte i gatene på alle russiske festdager!

Det største offeret var bombinga i 1940, da 800 hus brant. Og ikke å forglemme krigsseilernes innsats i alle kriger til alle tider.

Kristiansund var blant de byer som først begynte å feire Grunnlovsdagen. ­Allerede i 1826 var det kanonsalutt, flagging og fest. I Nicolay Heinrich Knudtzons Sang til Constitutionsfesten i 1828 heter det:

17. mai-tog begynte vi med her i byen i 1848. Barnetoget kom 35 år seinere (1883). Fra 50-års markeringen av Grunnloven i 1864 kan vi merke oss at det var hornmusikk fra klokka 5 om morgenen og mye program helt fram til fyrverkeri på Sundet kl 23. Det var 5 salutter utover dagen og to lange tog, matutdeling, ball og festmiddag. Og allsang, masteklatring, kapproing og sekkeløp.

Trøndere og Nordmøringer

(Johan) Daniel Berlin jr. født i Trondhjem 1749, var organist i Kristiansund fra 1781 til han døde ti år seinere. Han var studiekamerat med Jacob Lindeman (1734-1822), seinere sorenskriver for Nordmøre, som i 40 år bodde i Surnadal og ble far til den første norskfødte teoretisk skolerte musiker Ole Andreas Lindeman (1769-1857). Flere av Kristiansundsorganistene hadde god kontakt med Lindeman-familien i denne perioden. Berlins berømte universalgeni-far med samme navn var innvandret fra Messel i Østpreussen, og han var oppvokst i et aktivt konsertmiljø – Trondhjems Musique-Liebhaber-selskap som hadde eksistert siden 1769. Fra 17.12. 1785 var junior også stadsmusikant i Kristiansund, og i hans bestillingsbrev heter det at han "forpliktes til at være villig, rettskaffen og paapasselig til at oppvarte med Musique i Kirken og andre honnette Samqvemme". Stadsmusikanten hadde enerett til "ved sig selv og sine Folk at betiene alle og enhver i Byen med Musiquen, hvor hans Tieneste i saa maade maatte forlanges, og derfor, efter Billighed og Foreening, af Vedkommende nyde Betaling,". Til grunnlovsjubileet 2014 spilte Kristiansund Symfoniorkester en fiolinkonsert skrevet av organistens far, og som sikkert også var å høre i Kristiansund den tida Berlin junior bodde her. I 2015 spilte KSO Allegro fra Symfoni nr 2 av organistens bror Johan Henrich Berlin.

Fra 1795 er det 4 timer musikk ukentlig på timeplanaBernstorffskolen, fylkets første videregående skole.

Opera!

I de gode årene fram mot Napoleonskrigene var det i 1805-1807 en rekke helaftens-produksjoner hjemme hos Jens Kaasbøl (nå Storgt. 13). Det var ­lange sammensatte forestillinger med ballett, komedier og syngespill. Bare den første vinteren var det 7 produksjoner! De var i gang 4 måneder før første opera i hoved­staden. Kaasbøl var byens største reder med 4 skip i utenriksfart (sild, fisk, kornimport), tidvis i kamp med nordafrikanske pirater. De ledende krefter var: Jens Chr. Purup (34 år, dansk, organisering/PR), Jacob H. Lassen (kapell­mester), Jens Kaasbøl (43 år, finans og fiolin), Johan P. Strömberg (33, svensk, eget teater i Nyköping, regi), Maria Christina Sophia Ehrnström Strömberg (svensk, utdannet ved Gustav 3s hoff hos Gallodier, ballett, skuespiller), Anna B Kaasbøl (12 år, prima ballerina, fiolin, klaver). I rollene: ­Nicolay H. ­Knudtzon II (18 år, også fiolin), Henrik Christian Gottwaldt (dansk ­apoteker; Peter Møllers farmasilærer), Anne Blix Thue (30, lokal). 29. januar 1805 var den første, fire timer lange forstillingen med 80-100 plasser. Det var prolog til Kongen ­(Christian 7.), 2 komedier med sang, 9 kanonskudd, balletter og mello­maktsmusikk. Slik var jo også de første kinoforestillingene bygd opp hundre år seinere; med flere filmer uten sammenheng, og slik er jo også TV-kvelden!

De begynte med Falsens komedie "De snurrige fettere". Der er det en artig replikk: Anti-helten Leander blir overrasket, og utbryter: "Au – det kom som når kvinten springer i en konsert!" Det betyr at det kom plutselig og upassende, som når e-strengen på fela ryker!

Billettprisen var 32 skilling, det samme som prisen for 1 kg smør, 2 kg ost eller ei øks. Pengene gikk til sosialomsorgen.

Kaasbøls datter, ballettstjerna Anna, ble som 14-åring sendt til København og Kristiania for å lære mer ballett, fiolinspill og piano – og ble gift med en av ­Falsens sønner (Valentin, ikke Christian Magnus, som skrev utkastet til Grunnloven). Det var nemlig ikke fint nok for Kaasbøl å gifte henne bort til N. H. Knudtzon II, som ennå mest ble oppfattet som en fiolinist. Seinere skulle han bli storkjøpmann, politiker og overta Kaasbøls flotte hus.

Kjøpmennene i de store handelshusene med global klippfiskeksport, nær kontakt med kontinentet og kulturlivet der og svært god økonomi blant de bemidlede skapte en grobunn som operaspiren kunne vokse i. Man konkurrerte om å ha de vakreste og mest velutstyrte hjem og landsteder, familiegravsteder og selskaper. Mange i eliten i byen hadde britiske idealer, mange var utlendinger.

Men etter Napoleonskrigene blir det operapause fram til 1880 og 1895. Da spilles Offenbach-operetter, turnéer med mange lokale medvirkende. Dette er de første "komplette operaoppsetninger" i byen. Det var stor begeistring for Offenbach landet over. Vår lokale distriktslege M. T. Werring komponerer dansemusikk i Offenbach-stil.

Fiolinmaker fra 1822

Fiolinmaker Lars Hoem (1782-1853) kjøper hus i Smedvika (Omagata) på Nordlandet i Kristiansund i 1822, og lever av dette håndverket. Han var opplært i engelsk fangenskap i Plymouth 1809-1814 av en fransk mester. Hoem laget ca. 500 fioliner, men færre enn 30 er bevart. Han laget også gitarer.

I 1858 ble Andreas (Andrew) Indseth født i Kristiansund. Han var sanger og spilte orgel, fiolin og kornett. Han emigrerte til USA 1889, der han ble pro­fessor, dirigent og komponist.

1865-70 er det stor aktivitet i Kristiansunds Musikalske Selskab, som bl.a., oppfører C. M. v Webers Preciosa, teater med 12 orkesterstykker. Folk flest spiller med; Dyre Halse, en gutt fra Nordlandet, har i 1869 med seg fela og spiller til dans i Russland, på sin første tur som yngstemann om bord på et handelsskip. I 1874 blir komponisten Knut O. Thornæs født i Kristiansund; han skrev 70 verk, herav 3 strykekvartetter.

Christian Bræin: første fiolinist av format

Christian Bræin presenterte i 1886 "En Nat på Månen", en 100 % lokal operette, til tekst Harald G. Width, regi/scenograf: Ole Olsen Ranheimsæter, en averøying hjemvendt fra Det Kgl Teater, koreograf: Vedøe. Teksten minner om Gilbert & Sullivans"Mikadoen", som hadde premiere i London året før. Et kostyme bevart hos Trysil mannskor.

I 1896 følger Bræin opp med utdrag fra Verdis Trubaduren og samme år reiser han med Benita-koret til landssangerstevnet i Kristiania med klippfiskhandler Nicolay Volckmar som lokal tenorsolist. Kong Oscar II betalte oppholdet for seks av de 38 sangerne fra Kristiansund. 1898 og 1899 oppførte Christian Bræin Hartmanns folkevise-opera "Liden Kirsten", for øvrig Liszts favoritt.

I 1901 ble baryton-sangeren John Neergaard født i Kristiansund. Han ble ansatt ved de store operascenene i Kiel og Nürnberg og ved Staatsoper i Berlin. Og i 1914 står Festiviteten endelig ferdig, etter 35 års prosess. Leder i byggekomiteen var tenoren Herlof Herlofsen (sang grev Luna i Trubaduren). 1910-1919 virker Sinfoniettaens forløper Teaterorkesteret, med 12 manns lønnet besetning. De spilte nesten daglig, på markeder, kino og middager – og til turnéer med og uten sangere. På denne tiden hadde alt teater mellomaktsmusikk.

Vera Zorina, opprinnelig Eva Brigitta Hartwig (1917-2003) var ballettdanser og skuespiller født i Berlin. Hennes far var tysk og hennes mor var norske Abigael Wimpelmann. Eva/Vera vokste opp i Kristiansund. Da hun var seks år fikk hun danseundervisning av Olga Preobrajenska og opptrådte i Festiviteten. I årene 1934-1936 var hun medlem i Ballet Russes de Monte Carlo og skiftet navn. Hennes filmdebut var i Hollywood i 1938.

Edvard Bræins æra

I hans tid framførte Kristiansund Symfoniorkester 1923 syngespillet "Hos ­Høkerten" og fire operaer: 1928 Orfeus, 1931 Jegerbruden, 1934 Ifigenia, 1937 Hvite Dame. Oppsetningen av Glucks "Orfeus" i 1928 står sentralt i romanen "Som dine dager er" av Anne Karin Elstad. Herman Fischer, cellist og kjøpmann, var Bræin-operaens administrator og styreleder, med notearkiv hjemme og kostymelager på butikken. Han ble drept i konsentrasjonsleiren Auschwitz 1943. Da han ble arrestert og deportert med ferga til Kvisvik, var en stor folkemengde møtt fram til stille protest. Til hans minne ble det samlet inn penger til kjøp av en Albanesi-cello fra 1740, som fortsatt er i bruk i orkesteret.

Bræins regissør var Kate Fasting (1890-1978), en kristiansunder som kastet seg ut på studier i München og Augsburg og fikk leid kostymer fra Berlin. Brannvesenets lyskaster ble brukt som følgespot. Til første fellesprøve på Jegerbruden 1931 kom det en anonym gave på 300 wienerbrød. Man solgte 6000 billetter, enda arbeidsledigheten i byen var 25%. På Nordmørskvelden var det 200 som ikke fikk plass. Forestillingen ble sendt direkte på riks­dekkende ­radio. John Neergaard sang Kaspar/Eremitten. Edvard Bræin skrev i 1942 at kristiansunderne gjerne lar seg beruse av danserytmer og skjønn sang, og et pompøst orgelstykke kan slå dem i svime: "Operaen overvelder ham. Men fugen forekommer ham for fordringsfull i sine krav, det er som om han viker tilbake for den anstrengelse å følge temaets flukt i spillet."

Kontrafaktisk spekulasjon

En av klippfiskpionerene i Kristiansund, og dermed i Europa, William ­Gordon (død 1755, først kompanjong med John Ramsay), bygde sitt velutstyrte ­observatorium - et "tempeltårn" - i tre etasjer ved Sørsundet (seinere Lyhsallmenningen, der Tidens Krav nå holder til) allerede i 1742, samme år som byen skiftet navn og fikk sine handelsprivilegier på plass. Dette var Norges første ­astronomiske observatorium. Gordon betalte selv, men så gikk han da også konkurs. Stjernetyding var nyttig for navigasjon, og klippfisken skulle langt av sted. Flere av britene som grunnla klippfiskindustrien var en slags "naturfagbaserte fri­murere". Et av forbildene var Newtons lærer, matematikeren Isaac Barrow (1633-77). I Gordons observatorium, som tidligere riksantikvar Roar ­Hauglid omtaler som "en astronomisk bygning", var det også ­portretter av ­Tycho ­Brahe og flere med stjernekikkerter. Det Gordon hadde bygd, ble etter flere eier­skifter flyttet til Knudtzondalen før 1819, og de bevarte deler av anlegget er nå i kommunens eie. – Tenk om disse britene også hadde vært interessert i musikk! Da kunne vi ha kommet i gang et par generasjoner tidligere. Slik det ble, er det tyskere og dansker som skal ha æren for den tidlige oppstarten på Kristiansunds rike musikktradisjoner, godt hjulpet videre av Bræinene fra Fåberg.

Orkester fra middelklassen, kor fra arbeiderklassen

Man kan undre seg over at Kristiansund Arbeiderparti, som var den dominerende politiske kraft i Kristiansund, valgte å prioritere kommunale penger til å starte opp operavirksomhet i byen i 1971. Vi holder som kjent på fortsatt, så omstendighetene rundt ny-starten av Operaen straks etter at den bygningsmessige gjenreisningen av byen som ble ødelagt av bombing i 1940 var ferdig, bør være av interesse.

Kristiansund har hatt operavirksomhet siden 1805. Christian Bræin satte opp sin egen operette «En natt på månen» i 1886 og på samme tid var det komplette turnébaserte oppsetninger av flere Offenbach-operetter. Edvard Bræin hadde fire produksjoner 1928-37 og det var lokalt orkester og kor på tre oppsetninger i årene 1953-55. Så tradisjonen er på plass. Dette er en kunstform og underholdning som passer Kristiansunderne. Det har til alle tider vært vanlig at folk flest har deltatt aktivt på, bak og foran scenen. Likevel lot vi oss påvirke av politiske strømninger, ikke minst fra Sverige, om at opera kan være «fin­kultur»; noe mest for «fiffen» og «finingan», som de i det minste kan betale for sjøl. «De har da visst rikelig med penger til fine kjoler og friserdamer, drosje og middager», kunne man mene – om operaens publikum.

Den kulturinteresserte pressemannen Asbjørn Jordahl var Arbeiderpartiets ordfører i Kristiansund (1968-77) da Peder A. Rensvik i 1969 vendte hjem for å få fart på musikklivet her. Han hadde god støtte i partiavisa Tidens Kravs ­redaktør 1966-1979, Per Christian Haugen, som selv var en habil pianist. «Borgerpressa» Romsdalsposten var selvsagt høyst positiv, under ledelse av ­redaktør og leilighetsdikter Paul Ohrvik, fram til han døde 1980.

Peder A. Rensvik

Etter premieren på operetten Den Glade Enke i 1973 skrev Jan Henriksen i Adresseavisen: "Peder A. Rensvik gjør en kjempejobb, KSO er for tiden inne i en utvikling som er oppsiktsvekkende. Større er det blitt siden sist – temmelig nøyaktig 50 medlemmer, og uten forsterkninger utenfra. Men det mest gledelige er at tilveksten først og fremst skyldes ungdommens invasjon i rekkene. Jeg har lyst til å fremheve de to unge fagottistene og den meget homogent spillende trombonerekken, en meget sikker og jevn hornkvartett, en treblåserrekke som er blitt utrolig meget renere enn før, en meget vakkert artikulert solocello. Med bitter erfaringsbakgrunn føler jeg med Peder Rensvik en sterk beklagelse over at det ikke fødes flere bratsjister til verden, men de to som er der gjorde en heltemodig innsats. Jeg går nå ut fra at de bevilgende myndigheter blir gjort tilstrekkelig oppmerksom på de helt overbevisende resultater som nå begynner å komme av arbeidet med barn og ungdom i Kristiansunds musikkliv."

Peder Rensvik var Kristiansund Symfoniorkesters faste dirigent i 26 år, fra 1969 til 1995 og han dirigerte igjen 17. mai 1997. Han har høyere organist­eksamen 1964 og kapellmestereksamen 1966. Studieopphold i København, Wien og Nice. Han var soloklarinettist og styresekretær i Kristiansund Sym­foniorkester under dirigent Thomas Salvesen, og studerte også orgel med ham. 1965-69 Organist og dirigent i Tinn kommune, Rjukan. Fra 1969 musikkinstruktør i Kristiansund kommune. Siden 1994 organist i Nord­landet kirke, der han har sørget både for nytt orgel og glassmalerier.

Rensvik grunnla og ledet Kristiansund Musikkskole og Operaen i Kristiansund gjennom 15 år. Han sørget for opprettelsen av Rikskonsertenes regiongruppe for skolekonserter, for fylkets første musikklinje i videregående skole og ledet Musikkskolens orkester gjennom 23 år, inkludert mange utenlandsturer. Han har arrangert flere regionale orkesterkurs ved Nordmøre Folkehøgskole i Surnadal og en rekke kammermusikkprosjekt­er. Han bygde opp og ledet Nordmørskoret 1979-97 og var forbundsdirigent i Nordmøre Songarlag. Han fikk fylkeskulturprisen allerede i 1975, for å ha gjenskapt operatradisjonen og grunnlagt fylkets største musikkskole. Æresmedlem både i Kristiansund Symfoniorkester og i Operaen i Kristiansund.

Peder dirigerte sine tre første konserter med KSO i mars 1969. Da var det møte­plikt for politikerne i Kristiansund Formannskap! Første opera produserte han i 1971: I Tidens Krav 20.1.1971 skriver "Hamlet": "Han kom som en bulldozer – en kar som ikke tok motgang som annet enn en inspirasjon til økt innsats. Han hadde ett siktemål: gjenreise byens musikkliv og ta fatt på de større oppgaver som er mer inspirerende enn småpuslingen i alle små båser. Hele tiden har Rensvik hatt operaen i sikte." Hans Jørgen Hurum skrev i Aftenposten ­etter operaen "Elskovsdrikken" 1971: "Sannelig beundret man dirigenten Peder ­Rensvik slik han fikk orkester og kor med på de stadige skiftninger i tempi.» og etter denne bragden ble Rensvik av Formannskapet innvilget to måneders permisjon for å studere i København med midler fra Fond for utøvende kunstnere og ­Fondet for Dansk-Norsk Samarbeid.

Kristiansund Symfoniorkester har aldri hatt større aktivitet enn under Peder A. Rensviks ledelse, og lever ennå lenge på de organisasjonsstrukturer han bygde opp. ­Peder A. Rensvik mottok i 2006 H.M. Kongens Fortjenstmedalje. I 2015 fikk Margaret og Peder A. Rensvik sammen ORKidé-prisen for å ha bidratt til å sette Nordmøre ettertrykkelig "på kartet" på en positiv måte.

24/8 2017 mottok KKKK-festivalen v/Margaret og Peder A. Rensvik SpareBank1 Nordvests Verdiskaperpris. Ved samme anledning ble Peder A. Rensvik tildelt N. H. Knudtzons ærespris. Den personlige hyllesten til Rensvik lød slik: "I snart 50 år har han satt sitt preg på Nordmøre og gitt folk i by og bygd opp­levelser som mange ville sagt ikke er mulig og som du ikke finner på langt større steder. For over 40 år siden re-definerte han byen og gjorde den kjent langt utenfor Nordmøres grenser ved å ta opp en tradisjon som nå er med og definerer Kristiansund. Han er nordmøring på sin hals, og forstår ikke ordet nei. Alt er mulig, noe Rensvik har bevist gjentatte ganger på flere områder. Han aksepterer heller ikke at vi som bor i distriktene skal ha et dårligere tilbud enn de som bor i Oslo eller ­Bergen eller Trondheim. Etter at på tidlig 70-tall å ha skapt en fest som fortsatt setter byen på hodet, har skapt en festival med et innhold som er noe av det beste vi har å by på både når det gjelder bredde og profesjonalitet."

Ikke til forkleinelse

Det forståelses-supplement som her skal presenteres, skal ikke oppfattes som alternativ forklaring på den nye satsinga på Opera i Kristiansund fra 1971. Peder Rensviks karisma og helt nødvendige arbeid som pådriver-motor var det viktigste. Men det fantes motkrefter. Når offentlige penger skal brukes til ­kulturformål, kommer det alltid lange lister med alt kommunen burde få på plass før slikt kan komme på tale, fra helsevesen og eldreomsorg via skole til store og små samferdselstiltak. Og idrettsanlegg går alltid foran musikk- og ­teaterlokaler. Folk som mente at opera ikke burde være med på Arbeider­partiets program, møtte opp på ordførerkontoret for å si i fra. For å synge ut, kunne man fristes til å si.

Da var det at man begynte å se nærmere etter hvem i byen som egentlig drev med denne aktiviteten. Her var det korsangere fra det brede lag av folket! En sveiser fra Sterkoder mekaniske verksted, to damer fra Goma fabrikker, flere fra Norfinn og annen fiskeindustri. Det var tidligere bryggearbeidere på scenen! En opptelling av de 35 medvirkende i koret på den første operaoppsetningen med «Tone­veld» i 1971, viser at 5 var industriarbeidere, 6 menige håndverkere (baker, maler, snekker, murer, trykker), 6 helsearbeidere, 7 husmødre med og uten deltidsjobb, 3 funksjonærer og 8 skoleelever. Til sammenlikning var det blant de 39 musikerne i orkesteret 10 selvstendig næringsdriv­ende, 3 ledende funksjonærer, 10 offentlig ansatte, 7 håndverkere og 9 skoleelever - altså tydelig middelklassepreg.

Det har vært en viss gjennomtrekk og utskifting fra år til år, men stabiliteten er stor og tendensen den samme: De opptredende på scenen har vært folk flest fra arbeiderklassen. Publikum kunne identifisere seg med dem. "Det kunne vært meg". Folk så naboer og slektninger. Og de sang bra!

Dette poenget er viktig å ha med seg når vi skal prøve å forstå fenomenet ­Operaen i Kristiansund og hvorfor de viktige langsiktige kulturpolitiske ­strategier ble lagt tidlig på 1970-tallet. De gjelder fortsatt.