Krematorium og amerikabrev

Av Lisa Oddvin Andersen og Kai Helge Andersen

Byggingen av nytt krematorium ved Kirkelandet kapell er nå sluttført. I denne forbindelse er det fristende å gå tilbake i historien til 8. mars 1939, den dagen det første krematoriet i byen ble tatt i bruk for første gang. Den første som ble kremert i Kristiansund, var lærer Johannes Olsen, en markant og interessant person i byens historie.

Romsdalsposten skrev 9. mars 1939:
”I går blev Kristiansunds krematorie for første gang tatt i bruk og dagen var derfor en merkedag for byen. Pastor Wilmann forrettet og innviet krematoriet i bønn og tale til kirken. Det blev en sjelden høitidelighet og de mange mennesker som overvar kremasjonen var dypt grepet av stundens høitid som kan sammenlignes med den høitid som ligger i den kirkelige gudstjeneste. Da pastoren tilslutt lyste velsignelsen over forsamlingen, gled katafalken med båren sakte under toner av en sørgemarsj. Alt gikk presist og høitidelig for sig og de mange tilstedeværende fikk sikkert alle som en forståelse av hvor vakkert og estetisk en kremasjon er”.

Tidens Krav skrev 9. mars 1939: ”Lærer Johannes Olsens siste ferd. Kremasjonen fant sted under enestående stor deltagelse. Forhv. lærer Johannes Olsens kremasjon foregikk i går i Gravkapellet. Kapellet var fylt av deltagere og oppe ved korets vegger hang der så mange vakre kranser med de deiligste farver, de syntes å vinke et siste farvel fra selveste den jordiske natur. Ute var det vår i luften og herinne var man møtt for å si det siste farvel til en som hadde gått bort, inn i døden.

Pastor Wilmann tegnet et vakkert bilde av avdøde som musikk- og sangelsker og som den gode mann og far og som lærer for den oppvoksende slekt. Skoleinspektør Holden omtalte avdøde som en dyktig lærer. Et fremtredende trekk hos avdøde var hans store forståelse og hans menneskelighet. Dette kom alltid frem i hans omgang med alle voksne og enda mer gjennem hans omgang med barna. Han hadde vel ikke en eneste uvenn blant sine elever, og heller ikke innen de voksne. Hans gjøren og laden var å være rettferdig og forståelsesfull. Innen sine kollegers rekker var han med på deres gleder og deres bekymringer. Han var alles venn og ingens uvenn. Ottar Guttelvik la ned krans fra Kristiansund Arbeiderparti, for hans arbeid i partiet. Under alt sitt arbeid viste han sig praktisk og høisinnet og med en dyp rettferdighetsfølelse. Samtidig var han den beskjedne som ikke på noen måte vilde ha sin person frem, partiet og saken var det bærende. Guttelvik ønsket tilslutt fred og signing over Johannes Olsens minne. Det blev videre lagt ned kranser fra Arbeiderpartiets Kvinneforening ved fru Peggy Gårde. Olsen var med og fikk foreningen stiftet for 27 år siden, og hans frue var foreningens første formann. Olaf Åsprong la ned krans fra Fagforeningens Mannskor, Edvin Bjørnes fra Mannsangerforeningen ”Fosna”, Idar Berntzen fra Nordlandets Arbeiderlag, Karl Åndahl fra Kristiansund kommunistiske parti, glassmester Brun fra beboerne i avdødes gård. Klokker Thorsen la ned en krans fra 7. gutteklasse A ved Allanengen skole 1923. Denne krans, sa Thorsen, er også et bevis for riktigheten av de mange gode ord som her er sagt om avdøde som lærer.

Efter kranspåleggingen og efter at pastor Wilmann hadde forrettet jordpåkastelsen og lyst velsignelsen, begynte katafalken sakte å senke sig, mens Fagforeningens Mannskor under ledelse av dirigent Kristiansen sang Bergren`s ”Fred”.

Det var et gripende øieblikk da forsamlingen stående så kisten langsomt forsvinne og tilslutt lå kun blomstene og kransene der tilbake over den lukkede lem.”

Hvem var så denne Johannes Olsen?

Johannes Olsen var født i Grimstad i 1864, begynte som lærer ved Vardø borgerskole i 1884, var deretter lærer ved Vardø folkeskole til 1901, da han flyttet til Kristiansund hvor han virket som lærer i 27 år. Han var aktiv i det politiske liv; han var arbeider¬partiets representant i bystyret i to perioder og deltok også en tid i formannskapet. Han var i flere år formann i Kristiansund Arbeiderparti, og i enda flere år medlem av partistyret. Under hans formannstid ble Folkets Hus innkjøpt til møtelokale og Tidens Kravs trykkeri anskaffet. Han var formann i Tidens Kravs redaksjons-komité i 1912 og en tid framover. Det sies også at han samme året var med og stiftet Kristiansund Fotballklubb.

Olsen giftet seg i 1892 med hustru Anna Bernthine fra Kristiansund som døde allerede i 1918. Til sammen hadde de 8 barn, hvorav 2 i ung alder. Han hadde således omsorg alene for 6 barn, noe som ikke var så enkelt under depresjonstiden med stor arbeidsløshet; i Kristiansund var den opp i hele 25%!

De to yngste av barna, Egil og Alv, emigrerte til Amerika i 1928. I denne perioden ble det sendt flere brev fra Johannes Olsen til hans niese Helga Odd i New York, hun hadde tidligere utvandret fra Kristiansand S. I brev-ene uttrykkes fortvilelse over situasjonen her hjemme med stor arbeidsløshet og ønske om å emigrere til Amerika for å søke lykken i det forjettede land. Samtidig leser vi om hvor vanskelig det føles å måtte sende fra seg sine barn, for kanskje aldri å se dem igjen, noe som også ble tilfellet.

Men i all fortvilelsen ser vi omrisset av en omtenksom og kultivert person som søker roen i musikken. Han trakterte sitt piano og var kordirigent. I det første brevet omtaler han organisten og komponisten Edvard Bræin i store ordelag; ”alle Bachs vanskeligste preludier og fuger er bare som barnemat for ham, jeg tror ikke her er noen i landet som overgår ham som virtuos”.

Brevene som ble skrevet i perioden 1926 til 1930 ble sendt tilbake til Kristiansund da Helga Odd døde en gang på femtitallet, mens hennes brev ble flammenes rov under tyskernes bombing i 1940.

Brevene er en tidskapsel fra Kristiansunds nære historie og gir et lite innblikk på hvor vanskelig levekårene kunne være for 80 år siden. Johannes Olsen døde 2. mars 1939 og ble altså den første som ble kremert i Kristiansund.

Brev 1

Kjære Helga!

Tusen takk for ditt brev, som jeg skulde ha svart på for lenge siden, men jeg er så lite oplagt til å skrive. Jeg tror det kommer av at jeg er så optatt med arbeide. Når jeg kommer hjem fra skolen kl 2 er jeg nokså utslitt; så er det å spise middag og efter en ti minutters lur av sted igjen til Spare-banken, hvor jeg har en del revisjonsarbeide som varer til ca kl 5, til dels lenger, og som er nokså anstrengende. Når jeg da kommer hjem vil jeg helst dovne meg, jeg begynner jo også nu å bli til års – 62 år den 27de d.m. Men frisk og rask er jeg, og alle sier at jeg bærer min alder svært godt. Hertil bidrar rimeligvis også at jeg ikke plages av næringssorger. Jeg har mitt rikelige utkomme. Jeg har jo høieste løn ved skolen 6680 kr. Så tjener jeg 2000 i banken, og da jeg har mitt eget hus som jeg kjøpte i den billige tid, så tjener jeg såpas derpå, at jeg bor fuldstendig fritt. Efter våre forhold tjener jeg altså godt, men mer enn til levemåte blir det ikke heller. Det er dyrt å leve i Norge nu, skatten er fæle 20% osv. Herregud hvorledes klarer de seg som ikke tjener halvparten av hva jeg gjør - Best ikke å tenke på det, for så kunde man fristes til å bli anarkist og få lyst til å sprenge hele greia i lufta.

Hvor rart det var å få se brev fra mor. Jeg tenker så ofte på henne, især i den senere tid. Der er vist noe som følger med ”alderdommen”, at man husker best det som ligger langt tilbake. Erindringer fra min barndom og ungdoms år minner meg ofte i tanker, men hvad der har passert her i Kr.sund i de 25 år jeg nu snart har vært her, det husker jeg lite av.

Du kan tro vi har en dyktig organist (Edvard Bræin, red.anm.) her i byen og et deilig orgel. Han er et rent fenomen på orgelet. Jeg har ikke hørt hans make. Alle Bachs vanskeligste preludier og fuger er bare som barnemat for ham. Jeg tror ikke her er noen her i landet som overgår ham som virtuos. Når jeg av og til går i kirken, hvad der forresten sjelden hender, så er det naturligvis for musikkens skyld. Her fornylig var jeg der og hadde en hel oplevelse. Han spilte nemlig en melodi på ”Jesu din søte forening å smake”, som jeg aldri hadde hørt før. Da jeg dagen efter traff ham i parken, bad jeg ham skrive den ned til meg, og det gjorde han på stedet. Nu sender jeg den til deg. Hans egenhendige optegnelse. Melodien skal være en gammel folkemelodi, og er således et pust fra gamlelandet, som jeg tenkte du vilde sette pris på.

Du kan tro her er et deilig vær om dagen. Solskin og sommer med optil 12 grader varme. Trærne står så vakre med gåsunger og nye skudd. Her er forresten et mildt og godt klima. Vinter er her omtrent ikke. Litt sne efter jul, men aldri kalt. Derimot nokså rått med fint duskeregn. Men det været trives vi kristiansundere best i. Blir det tørvær i flere dager, føler vi oss uvel.
Du må hilse mine slektninger og venner der over, jeg tenker det er en hel del, men jeg kan dessverre ikke navnene på dem. Jeg vet at Jørgens familie har det godt, men hvorledes går det med Martinsens? Fra dem hører jeg intet. – Her hjemme er det så dårlig i alle retninger, at alle som kan, drar til Amerika, og det gjør de rett i. Jeg har nu bare Egil og Alv hjemme, det er to riktig staute og snilde karer, men begge vil av sted, om det bare lykkes. – Ja så får du ha takk for dette møte, håper det gjentar seg.

Lev vel.
Kr.sund N 17/4-1926
Din onkel Johannes

Brev 2

Kjære Helga!

Mange takk for din venlighed mot Egil, ved å påta deg å hjelpe ham litt til rette, når han kommer til U.S.A. Han er en snild og flink gutt, som jeg tror du kommer til å like godt. Han er svært begeistret for å komme av sted. Men så har jeg endnu en kar gående herhjemme, uten nogen skikkelig beskjeftigelse. Alv, min yngste søn, ser jeg meg også nødt til å sende av sted til Amerika. Du kan ikke tenke deg hvor vanskelig det er herhjemme nu, især for slike unge gutter. Jeg har forsøkt å få ham i en lære, eller tilsjøs, men aldeles forgjeves. Han har gått etpar år på maskinistskolen og arbeidet i et smedverksted et års tid, men nogen fremtid for ham på den vei, ialfald herhjemme, øiner jeg ikke. Han har altså søkt om innreisetiladelse til U.S.A. og skal møte i Oslo den 10 febr. for å få pasvisum. Han reiser da med første båt, den 23. februar fra Oslo til New York. Han har oppgitt i sin ansøkning, at han reiser til deg, og nu vil jeg be deg, at du også vil ta deg litt av ham. Det kan vel ikke være nødvendig at du møter ved båtens ankomst, men kanskje du kunde få en eller annen av vår familie til å ta imot ham. Gutten er stor og sterk og har meget gode evner, men dessverre en stor dovning på skolen, så jeg måtte ta ham ut av middelskolen. Men arbeide og tjene penger vil han gjerne, og tar i hvad som helst. Det vanskeligste for en sånn ungdom, når han kommer til et fremmed land er naturligvis å skaffe sig arbeid. Der er da mitt håp at dere slegt og venner derborte, gjør hvad dere kan for å hjelpe dem ivei, siden tror jeg ikke dere skal bli brydd med dem.

Så vil jeg ønske deg et godt nyttår. Hils alle venner og bekjente derborte. Send meg, når du skriver, Gydas adresse – tenk jeg husker ikke hennes manns navn, og likeså vilde jeg gjerne ha Annes adresse. Jeg skulde ha lyst å sende henne noen ord. Forresten er jeg ingen brevskriver. Det er det vanskeligste arbeide jeg tar på meg, men av og til må jeg jo til. Og nu som jeg får to sønner i Amerika, må jeg vel ta meg sammen.

Kr.sund 8/1-1928
Hjertelig hilsen Johannes

Brev 3

Kjære Helga!

Takk for ditt siste brev, hvorav jeg ser at du også er villig til å ta imod Alv. Mange takk derfor, - ja Alv møtte fram i Oslo den 10 febr. og fikk sin reisetilladelse i orden. Nu er han i Hamar hos sin søster Ingerid, som er gift med telegrafbestyreren der. Der blir han da til han skal dra av sted på sin Amerikaferd. Så vidt jeg vet, blir det med samme skip som Egil, nemlig Bergensfjord, som går fra Oslo 23. februar, altså vil han komme til N.Y. omkring 1ste mars, tenker jeg. Jeg stoler da på at dere sørger for å få ham i land og hjelper ham litt til rette i førstningen. Du synes kanskje det er rart at jeg sender ham så snart, da jeg jo vet at der er megen arbeidsløshet, men det er det vemmelige miltærvæsen som gjør det nødvendig, skal han ikke miste sin chanse. Han må nemlig være ute av landet innen utgangen av mars tror jeg, ellers blir han indrullert som soldat. Ja nu har du altså snakket med Egil, og jeg håper dere synes om ham. Alv er også en pen og forstandig gutt, og jeg håper bare de kommer til å skikke seg bra. Ja nu må du ha så mange takk for din store venlighed og alt bryderiet med guttene mine. Hils alle venner og bekjente.

Kr.sund 12/2-1928
Din onkel Johannes

Brev 4

Kjære Helga!

Takk for ditt brev og takk for all din venlighet mot guttene mine. Du har vært storartet mot dem, og likeledes Berges`s som du må bringe mine hjerteligste takk. Ditt brev var ikke meget oppmuntrende, og jeg kan ikke si hvor hjertelig ondt det gjorde meg å høre hvor dårlig Egil ble mottatt av sine kolleger i bakerfaget. De måtte jo forstå at han som nykommer var ukjent med deres tariff og regler. Det måtte ha kunnet ordne seg på en lempeligere måte. Han har jo sine papirer i orden herfra, både sitt svende-brev og sin medlemsbok, så man kan ikke nekte å opta ham i unionen, men han må selvfølgelig forlange tarifmessig betaling, så han ikke optrær som lønstrykker. Det vil nemlig ikke bli tålt. – Jeg tror han nå må se å få ordnet seg med unionen, få greie på deres regler og påny forsøke sig i sitt fag. Der er han nemlig meget dyktig. Hans karakterer er de beste som er gitt på mange år her i byen, og det var enstemmig dom blant prøve-næmden at han var meget flink i sitt fag. Han har også den fordel å være utdannet i et mindre bakeri, så han har fått øvelse i alle fagets grener.

Men en ting som du nevner i brevet ditt gjorde meg glad, og det var at dere liker guttene mine, for da vet jeg dere vil ikke slå hånden av dem, men hjelpe dem til rette på beste måte. Jeg har nå vært både far og mor for dem i 10 år, og jeg kan ikke annet si enn at det var med tungt hjerte jeg lot dem dra avsted. Egil vilde absolut avsted, men Alv var noe mer koldblodig og hadde kanskje helst blitt her hjemme, men tiderne her er nu slik at ung¬dommen står i fare for rent å ødelegges. Her er nemlig ikke arbeide for dem, og lediggang fører intet godt med seg for slike karer. Derfor fandt jeg ingen annen utvei til å få bra mennesker av dem, enn å sende dem fra meg. Du må av dette ikke komme på den tanke, at de har skeiet ut eller er kommet på avveie. Nei de har opført seg meget pent, og Egil har nu vært rent et eksemplar på alle måter. Men å gå hjemme hos sin far og få alt av han er ikke bra for slike karer som Alv; de må lære å stå på egne ben og føle litt ansvar i livet.

Nu må du ha så mange takk, både du og de andre for hvad dere har gjort og kommer til å gjøre for guttene mine. Lev så vel, og unlad ikke ved leilighet å sende mig noen ord.

Kr.sund 26/3-1928
Din Onkel Johannes

Brev 5

Kjære Helga!

Takk for ditt brev. Jeg kan ikke si hvor glad jeg blev da jeg hadde lest det. Jeg går jo her og bare tenker på disse guttene som skal greie seg selv i en annen verden. Det var derfor så deilig å høre at alt står så vel til. Ja Alv har været riktig heldig, og jeg tror nok at han vil gjøre sitt beste. Men å få han til å spare noget av sin store gage er vel vanskeligere. Jeg hadde brev fra ham for etpar dager siden. Og da sier han at når han hever sin første månedsgage skal han sende hjem 100 kr., 40 til meg og 40 til Netty og 20 til å ta nummer i pengelotteriet. Så du skjønner han har et godt hjertelag og pengene sitter løst. Ja jeg er deg stor takk skyldig Helga som tar dig så av guttene mine. Du er som en mor for dem skjønner jeg, og jeg tror nok de forstår det og setter pris på det.

Herhjemme er alt ved det gamle. Jeg er frisk og rask. Jeg har sluttet skolen og lever som pensjonist. Men så har jeg fått igjen min post i banken med 100 kr om måneden, så jeg har et passelig arbeide og rikelig utkomme. Ja nu må du ha takk for denne gangen. Skriv snart igjen, så jeg får høre hvorledes det går alle der over. Lev vel og inderlig takk for alt det du gjør for guttene.
Lev vel.

Kr.sund N 9/7-1930
Hjertelig hilsen Johannes

Hvordan endte så historien om Egil og Alv?

Hva Alv arbeidet med de første årene i USA er ikke kjent, men han vervet seg etter hvert til det amerikanske flyvåpen og ble skutt ned og omkom i 1941.

Egil fikk aldri jobb som baker i USA, men hadde mange jobber inne ulike bransjer. Senere tjenestegjorde han i den ameri¬kanske marinen. Mange utvandrere het Olsen, så Egil tok etternavnet Oddvin til minne om en eldre bror med samme navn. Egil returnerte til Kristiansund i 1947, giftet seg med Ruth Torske og fikk to barn. Han jobbet som baker på Sibas fram til oppnådd pensjonsalder. Egil døde i 1985.


Nytt krematorium

Det nye krematoriet er nå ferdig og ble tatt i bruk i desember 2010. Byggearbeidene ble ferdige i april i år. Kirkelandet kapell ble tatt i bruk igjen i begynnelsen av mai. Bakgrunnen for at det ble behov for nytt krematorium, er at Miljøverndepartementet i 2002 fastsatte en ny forskrift om utslipp fra krematorier. Den nye forskriften medfører på landsbasis om-bygging av 20-30 krematorier.

Krematoriet i Kristiansund ble bygget rundt 1930. Eksisterende ovn ble installert i 1979 og oppfylte ikke nye krav til utslipp. Ved vårt krematorium utføres opp mot 200 kremasjoner årlig, hvorav ca 60 er fra omliggende distrikt. Antall kremasjoner er stigende. Dette kan ha sammenheng med større mobilitet i befolkningen og ønske om å gravlegge familiemedlemmer på ulike steder i landet. Det ble etablert en prosjektgruppe, og den fant tidlig ut at ovn og renseanlegg ikke lot seg plassere i eksisterende bygning. Årsaken var begrenset plass, vanskelig å oppnå tilfredsstillende arbeidsforhold for personalet, kostbare ombyggingsarbeider, med mer. Det ble derfor valgt en løsning med et tilbygg vest for eksisterende bygning med en utforming som underordner seg det eksisterende bygg, Kirkelandet kapell. Nybygget består av et mottaksrom, krematorium, urnelager, kontor, kjølerom for inntil 15 kister og med maskinrom i underetasjen. Der det tidligere var krematorium, i underetasjen i Kirkelandet kapell, er det nå bygd tilfredsstillende personalrom. Byggeprosjektet hadde en kostnadsramme på 32 millioner kroner.

Kristiansund kirkelige fellesråd har hatt et godt samarbeid med Kristiansund kommune i både planlegging og gjennomføring av dette prosjektet. Kristiansund kirkelige fellesråd eier og forvalter krematorieanlegget ved Kirkelandet kapell i Kristiansund.

Kilde:
Organ for Frei Menighet: Kontakt, nr 3 oktober 2011, 29. årgang

Artikkelen er fra Nordmøre museums årbok 2011