Klippfisknæringen i Kristiansund og på Nordmøre etter 2. verdenskrig

Av Bendix Heide jr.

Noen betraktninger

Etter tilbakeslagene under første verdenskrig og de store vanskeligheter næringen fikk i forbindelse med de store statlige beholdninger av saltfisk som var lagt opp etter avtale med engelskmennene under krigen, hadde man mange vanskelige og urolige år. Også forbudstiden fikk svært negative konsekvenser for klippfiskindustrien i Kristiansund idet det ble lagt store vanskeligheter i veien for importen av klippfisk fra Norge i Spania og Portugal etter at man sluttet å kjøpe vin fra disse landene. I det hele tatt har gjennom årene eksportnæringene hatt store vanskeligheter fordi sentrale politikere veldig ofte ikke forstår eller tar hensyn til de konsekvenser en ellers velment lovendring kan ha for distriktene.

I 30-årene var det stort sett godt fiske, man fikk store kvantiteter saltfisk, særlig fra Lofoten og Finnmark, og trålfisket kom også i gang. Trålerne fisket meget godt gjennom nesten hele året og store kvantiteter med saltfisk i det alt vesentlige ble levert til Kristiansund og Nordmørsområdet. Næringen har ikke dreid seg bare om Kristiansund. Gjennom alle år har det vært fisket i distriktet rundt omkring fra Romsdal til Smøla, Hitra og Frøya og enda lengre nord. Mye av denne fisken ble saltet av fiskernes selv eller mindre tilvirkere i området som tørket fisken frem fremover våren og leverte den til eksportører i Kristiansund fremover sommeren. Dette var veldig ofte velbehandlet og fin fisk.

Tørkere i distriktet kjøpte også saltfisk selv, delvis fra Lofoten og delvis fra trålere og ofte satte klippfiskeksportører fisk ut til tørking hos firma i distriktet, særlig på Averøya og Freiøya og Tustna, men også innover i distriktene. Det var forholdsvis en liten del av eksporten som det enkelte klippfiskfirma tørket frem selv.

Etter krigen var en del trålere gått tapt, men det ble skaffet nye, og det var også det var også et særdeles godt fiske over lengere perioder i Lofoten og på Finnmarken. Også den havgående lineflåte gjorde det godt, denne var særlig konsentrert på Sunnmøre og fisket en vesentlig del av året ved Grønnland. Eksporten gikk også veldig godt like etter krigen. De tradisjonelle markeder som Spania og Portugal manglet fisk og eksporten var meget betydelig til Sør Amerika, Cuba og Mellom Amerika og da særlig til Brasil hvor den portugisiske overklasse har og hadde mye penger og betalte spesielt gode priser for den store, tykke torsk som man særlig fikk fra Lofoten. Etter krigen fikk man enda større vanskeligheter med de sentrale myndigheter enn man hadde før. Fiskeridirektør Sunnanaa sammen med flere sentrale politikere var med å planlegge utbyggingen av en betydelig fryseindustri i statlig regi i Nord Norge. Det ble etablert et prisutgjevningsfond for fisk og fastsatt minstepriser på eksport, det var en utjevningsordning som særlig gikk ut på at stor fisk av god kvalitet betalte store avgifter mens billigere varianter slapp rimeligere. På tross av uttallige taler og taktiske disposisjoner til fordel for fryserinæringen, som særlig var konsentrert i Nord Norge, ble det betalt inn mer fra tørrfisk, saltfisk i prisutgjevningsfondet enn fra frossenfisk og da det ble utbetalt støtte, gikk det langt høyere støttebeløp til fryseri næringen, dvs. særlig filetindustrien enn man fikk for klippfisk og tørrfisk.

Etter hvert som det ble større konkurranse på markedene, begynte en rekke eksportører, det var særlig nye eksportører i det sydlige distrikt og betale returprovisjoner til importørene.

Det som er veldig viktig når man skal vurdere situasjonen er det forhold at det var to fiskesalgslag i vårt ditt distrikt, Norges Råfisklag som var dominert fra Nord Norge hadde omsetningen til og med Vevang, mens Sunnmøre og Romsdal Fiskesalgslag hadde omsetningen fra og med Romsdal til og med Sunnmøre. Både i mellomkrigstiden og etter krigen, var det et meget spent forhold mellom kjøper og eksportørleddet og fiskerne i Nord Norge og Norges Råfisklag. Råfisklaget og de Nordnorske fiskere ønsket å bruke de rettigheter de hadde i førstehåndsomsetningen til også å få kontroll over eksporten, dvs. de ønsket en såkalt statlig sentralisering av eksporten, noe likedan som man hadde for frossenfiletens vedkommende i Frionor. Omgåelsene man hadde, særlig på Brasil, ble brukt som argumenter for å sentralisere eksporten. Men den som ønsker å tenke noenlunde klart, må jo skjønne at, når det fra Oslo blir satt såkalte minstepriser på flere hundre varianter av klippfisk, tørrfisk, frossenfisk etc. må det blir omgåelser i et fallende marked. I denne periode tok sørlig nye eksportører på Sunnmøre over en stadig større prosentdel av klippfiskeksporten.

Jeg kjente personlig de fleste av eksportørene i klippfisk, både i Kristiansund, Ålesund, Nord Norge og Bergen. Firma Astrup som var ledet av Emil Volckmar var et av de store i klippfiskeksporten i mellomkrigstiden. Emil Volckmar var en nær slektning av banksjef Patrick Volckmar som hadde aksjemajoriteten. I følge min far var firma Astrup avhengig av støtte økonomisk fra den rike banksjef Patrick Volckmar før krigen. Advokat Nico Muller som hadde mye å gjøre med næringslivet i Kristiansund, satt, ifølge min far, i styret i firma Astrup. Etter krigen ble Patrick Volckmars stesønn, Hans Patrick Volckmar, disponent. Hans Patrick som jeg kjente relativt godt var offiser og hadde vært ute under krigen. Han var ikke særlig interessert i fiskerivirksomheten og firmaet ble avviklet ganske tidlig etter krigen. Astrup firmaet hadde også eget fryseri og opererte tråleren "Angle".

Et annet firma som ble avviklet sent i 50 årene var firmaet Ove Hjelkrem. Ove Hjelkrem senior døde tidlig i 50 årene og hans sønn Ove Kristen flyttet til Canada hvor han i en årrekke drev meget godt et fiskeforedlingsfirma på Nova Scotia. Dette firma var opprinnelig eid av en hollandsk forretningsmann ved navn Bonda som også i sin tid hadde hoved interessen i Algea Produkter i Kristiansund.

Min far hadde liten tro på klippfisknæringen. Han hadde sett all tilbakegangen og alle vanskelighetene og selv om han drev bra i mellomkrigstiden. Min far var med sammen med bl.a. Øivind Eriksen og Jan Backer med på de såkalte Nordhav trålere. Og man leide lokaler som han senere kjøpte hos J. M. Hoem som hadde hermetikkfabrikk og pakkhus på Bentneset. Klippfiskeksporten både i B. Heide og en rekke andre Kristiansundsfirma, ble sterkt rammet av omgåelsene i Brasil, vi fikk senere snudd utviklingen og vårt firma hadde en betydelig klippfiskomsetning fra midten av 50 årene. Jeg var den gang i Brasil og solgte ganske store kvantiteter.

Når det gjelder klippfisk, er det en rekke forskjellige kvaliteter. Hovedmarkedene i Spania, Portugal og Brasil vil helst ha den store torsk og etter at vi fikk kjølelager og kjøletransport som kan holde klippfisken og saltfisken på under ca. 7 grader Celsius, kan man skibe såkalt lett tørket fisk også til oversjøiske markeder. Andre markeder i det nordlige Brasil tar mindre fisk, dette var i sin tid billigmat som ble brukt på plantasjene i det nordlige Brasil. I det indre Brasil, brukte man , fordi det var billigere, en del klippfisk av lange og brosme.

Min far hadde som kjent satset svært sterkt på frysenæringen både av sild og filet i Kristiansund og i Nord Norge og fikk likviditetsmessige problemer. Ved ny finansiering fikk vi ikke anledning til å kjøpe saltfisk fordi dette er så kapitalkrevende. En saltfisk som du produserer i januar/februar, kan du ikke regne med å få eksportert før til påske neste år. Og mye klippfisk blir ofte liggende på kjølelager vesentlig lengre. En fiskefilet eller sildefilet blir oftest skibet ganske umiddelbart etter produksjonen, og du kan ha pengene omtrent samtidig som du betaler fiskerne fordi mye av omsetningen foregår mot bankgarantier til fiskesalgslagene. Andre firma som firma Halvdan Backer konsentrerte seg også om fryse og fileteringsindustrien som jeg har forklart i forbindelse med et annet oppsett kom det finske interesser inn i firmaet Halvdan Backer og de gjennomførte en betydelig produksjon og markedsføring av førsteklasses frossen seifilet fra vårt distrikt. Klippfisk interesserte det store finske konsern lite.

Flere fremsynte firma i Kristiansund hadde vært med å kjøpe trålere, men Råfisklaget nektet firmaene å kjøpe sin egen trålfisk, Råfisklaget hadde også nemlig sikret seg omsetningen av saltet fisk. I denne perioden, altså fra midten av 50 årene solgte Norges Råfisklag like gjerne trållastene til Sunnmøre som til kjøpere i Kristiansund og på Nordmøre, mens Sunnmøre og Romsdal Fiskesalgslag hadde en helt annen politikk. De prøvde med alle midler å beholde fisken i sitt distrikt og de ga til dels langsiktig kreditt til tilvirkere i distriktet rundt Ålesund, særlig på Ellingsøya og på Fiskarstrand. Da jeg kom bort i saltfisk/klippfiskindustrien i midten av 50 årene var saltfiskprisene rundt kr. 30,- pr. vekt eller kr. 1,50 pr kilo. I dag er vel god saltfisk betalt med over kr. 40,- pr kilo og selv om vi har hatt en betydelig inflasjon i perioden, har saltfisk/klippfisk steget mye mer enn gjennomsnittsvarene.

I denne periode hadde man også en rivende utvikling i tørkingen av klippfisk. De mest moderne anlegg ble bygd på Ellingsøya og Fiskarstranda, og det kanskje største av alle ble bygd på Averøya i Kristiansund. Dette svære tørkeri eksisterer fremdeles og det ble bygd av Ålesundseksportøren Haagensen i samarbeid med tilvirkere på Averøy. Alle Kristiansundseksportørene hadde egne tørkerier installert i gamle pakkhus og det samme gjaldt de gamle klippfiskeksportører i Ålesund.

Når det gjelder øvrige eksportører i Kristiansund fikk firmaet Øverland økonomiske vanskeligheter og ble avviklet. Firma Erik Rolfsen drev utmerket i mange år. Etter hvert konsentrerte firmaet Erik Rolfsen seg om tørrfisk i det vesentlige, tørrfisk for det Nigerianske marked og firmaet kom i store vanskeligheter da eksporten til Nigeria tok slutt på grunn av fall i prisene for råolje og interne vanskeligheter i Nigeria. Mens klippfisk er en artikkel som omsettes nesten overalt i verden er det i realiteten bare to markeder for tørrfisk hvis man ser bort fra hundefisk til det skandinaviske marked. Italia tar den beste tørrfisk som tørkes i Lofoten fremover våren, mens praktisk talt all annen tørrfisk går til det Nigerianske marked. Når Nigeria da slår feil har man praktisk talt ingen andre muligheter for å selge den tørrfisk som ikke er av slik kvalitet at den blir godtatt i Italia.

Det største av klippfisk firmaene i etterkrigstiden i Kristiansund var firma Werring Hermanos som ble splittet opp i Werring og Werring og Werring og Sønn. En av sjefene i Werring og Werring, Sigurd Werring dro like etter krigen til Oslo og den andre Birger Werring interesserte seg mest for hermetikkproduksjon. Det andre Werringfirmaet, Werring og Sønn var lenge det ledende klippfiskeksportfirma i Norge under ledelse av Waldemar Werring som var bror til Nils Werring, en av hovedeierne av det store skipsrederi, Wilhelmsen i Oslo. Så lenge det var gode penger å tjene på klippfisk, drev Waldemar Werring meget godt. Han kjøpte store kvantiteter saltfisk også linebåter fra Sunnmøre og var i mange år den ledende eksportør. Etter hvert gikk saltfiskprisen så mye opp på grunn av særlig konkurransen fra den nye tilvirkerstand i Ålesundsområdet. Man kunne gjennom flere år kjøpe klippfisk billigere fra Sunnmøre enn det som klippfisken ville koste i egen produksjon.

Waldemar hadde sammen med sin bror andre interesser internasjonalt og han fant, tror det var i slutten av 60 årene, klippfisknæringen så interessant at han la ned hele sin bedrift, Den siste av de ledende klippfiskeksportører fra Kristiansund, Rolfsen og Lossius, ble avviklet da kompanjongene Hans Lossius og Bjarne Rolfsen nærmet seg pensjonsalderen.

Det siste kristiansundsfirma som driver i noen målestokk innen klippfisk er firma Lorentz A. Lossius som ble etablert av Lorentz A. Lossius i begynnelsen av 30 årene og har drevet godt i mange år tidligere, særlig i samarbeid med ledende saltfiskprodusenter i Nord Norge som J. A. Johansen, Riksheim etc. Det kan som en kuriositet nevnes at Lorentz A. Lossius var den eneste som hadde planer om et topp moderne klippfisktørkeri på sin eiendom i Sjursvika, men ble nektet å bygge dette av hensyn til miljøet i Sjursvika.

En rekke av de dyktige klippfisktilvirkere på Sunnmøre engasjerte seg i linebåter som den gang saltet fisk særlig ved Grønnland og i likhet med flere firma i Kristiansund gikk de også inn med eierinteresser i firmaer i Nord Norge. Det firmaet som spesielt tok en stadig større markedsandel var Ålesundsfirmaet Jangaard som ble overtatt av Bjarne Haagensen, Som jeg har fortalt tidligere etablerte Haagensen en betydelig produksjon av en billig variant av klippfisk som heter ryggbensei og store deler av denne produksjonen foregikk som nevnt på et moderne anlegg på Averøya, Senere kom også produksjonen i gang i Nord Norge, Som en kuriositet kan nevnes at firmaet B. Heide i 80 årene hadde en betydelig produksjon av ryggbensei i Nord Norge og vi kjøpte eget klippfisktørkeri i Tyskland hvor vi også gjennom en årrekke saltet overskuddsfisk fra de tyske auksjoner i Cuxhaven og Bremerhaven,

De store markeder for saltet, tørket ryggbensei er Congo og Zaire. Men i tillegg til salgene til Congo og Zaire hadde vi meget betydelige leveranser til den tyske utviklingshjelp som brukte godt tørket klippfisk av billige varianter i sin utviklingshjelp. Som jeg har vært inne på tidligere, var Sunnmøre Fiskesalgslag og Sunnmørsbanken ved banksjef Skjåk Bræk veldig behjelpelig med utviklingen av klippfiskindustrien i Ålesundsdistriktet. Jeg har selv snakket med Skjåk Bræk om dette, han var i mange år også vår bankforbindelse. Praktisk talt hele den gamle eksportørstanden i Ålesund er også borte, det gjelder firmaer som Oscar Larsen, Reidar Wiig Museus, Berseth, Elling Aarseth, Brødrene Aarsæther. De har alle enten gått inn i annet næringsliv og industri eller har lagt ned.

Klippfisk har som nevnt tidligere en meget sen omsetningshastighet. Prisene for saltfisk har også gått opp fra kr. 1,50 for 45 år siden til over kr. 40,- pr. kilo i dag. Dette gjelder selvfølgelig fisk av beste kvalitet. Ålesundsbankene under ledelse av Skjåk Bræk var meget velvillige og behjelpelig. De drev i banksjef Skjåk Bræks tid en moderne bankvirksomhet og hjalp industrien i distriktet rundt Ålesund, både finansiering til bygging og ved store lageropplegg. Som nevnt tidligere var også Sunnmøre og Romsdal Fiskesalgslag meget behjelpelig med finansiering.

I denne periode hadde man en usedvanlig vanskelig finansieringssituasjon i Kristiansund. Den lokale Kristiansund og Nordmøre Forretningsbank under banksjef Thorsens ledelse var direkte negativ, særlig til tilvirkere fra distriktet som hadde en relativ beskjeden egenkapital. Den andre bank, Privatbanken i Kristiansund, som var en avdeling av Forretningsbanken i Trondheim, hadde lite de skulle ha sagt. Det lokale styret behandlet forskjellige lånesøknader men det ble avgjort en uke etterpå av bankens styre i Trondheim. Enhver kan tenke seg hva som skjedde hvis en Nordmørstilvirker skulle vente skulle vente en uke eller fjorten dager på en lånesøknad til å kjøpe en trållast mens banksjef Skjåk Bræk innvilget søknadene over bordet. Min far var direkte uvenner med begge de lokale banksjefer, så det er mulig at han også hadde skyld fordi han var veldig ekspansiv og kunne bruke av kassakreditten til finansiering av langsiktige investeringer.

Lyspunktet i Kristiansund var Nordmøre Sparebank ved banksjef Ivar Bae som var behjelpelig oftest lenger enn bankens midler ofte strakk til. Han hjalp da til å skaffe samarbeidspartnere med banker i andre distrikter og det var han som i sin tid introduserte oss til banksjef Skjåk Bræk som vi hadde et utmerket samarbeid med inntil Kreditkassen kom inn i bildet, Kreditkassen overtok Kristiansund og Nordmøre Forretningsbank og situasjonen ble radikalt forandret etter den tid, men da var jo mesteparten av klippfisken borte fra vårt distrikt.

Som jeg har sagt mange ganger før er klippfisken en liten del av fiskerinæringen. Det er meget gledelig at man i Kristiansund tar vare på tradisjonene og reklamerer for klippfisk, men for Kristiansund og Nordmøres vedkommende var sild, sei, hvalkjøtt etc. langt viktigere fra 1960 og fram sildeoljeindustrien ble lagt ned i begynnelsen av 80 årene.

Jeg gjentar at det jeg har skrevet her er tatt direkte fra erindringen og jeg håper at det kan være av nytte til de som skal behandle Kristiansunds historie og særlig den økonomiske utvikling etter krigen.

Trålere

For ordens skyld vil jeg gjerne gjenta det jeg har sagt om trålerne. I Kristiansund og Nordmørsdistriktet hadde man i det vesentligste satset på saltfisktrålere, delvis med stor suksess, mens man på Sunnmøre og i Nord Norge satset på linebåter og sjarker.

Da man i Nord Norge som nevnt tidligere, med statlige midler bygde opp en stor fryseindustri, fikk man utenom sesongene store problemer med kontinuitet i råstofftilførselene. Både statsanleggene (Finotro) og Findus gikk med store underskudd, men det ble bevilget store støttebeløp slik at trålere som man med nebb og klør hadde sloss mot, fikk faste gode døgncertepartier for å legge om til ferskfisktråling. Dette ble for trålrederiene lønnsomt, men etter at båtene etter hvert ble utrangerte fikk fryseriene i Nord Norge konsesjoner og støtte for å bygge nye båter som skulle tilhøre anleggene der oppe i samarbeid med kommuner og fiskere.

Samarbeid/konflikt/kommune

Jeg har lite lyst til å klage for mye i og med at samarbeidet med næringslivet og kommunen i de siste år så vidt jeg forstår, har vært godt.

Som jeg har vært inne på tidligere hadde vi fra midten av 50 årene og frem til slutten av 70 årene meget store vanskeligheter med Kristiansund Kommune. Vi hadde også anlegg i Nord Norge bl. a. i Torsvåg i Troms og vi hadde der et usedvanlig godt samarbeid med Kommunen. De var med å legge til rette tomteforhold og kaiforhold og vi fikk bl. a. gratis vann. I den tiden var det mange hindringer for eksporten men de kommunale myndigheter og også stortingsrepresentanter fra Troms var med til sentrale myndigheter både for å hjelpe til med finansieringsordninger, konsesjoner og spørsmål avgående eksportlisens etc.

I Kristiansund hadde vi meget store problemer med en rekke kommunale etater, det var særlig i sildoljeindustrien hvor det ble klaget over lukt og også på utslipp fra snurpefartøyer som kunne komme med delvis oppløst råstoff. Vi hadde utallige anmeldelser fra Havnevesen, bygningsråd, helseråd og privatpersoner. Også vannprisene var rekordhøye i Kristiansund og vi fikk etter hvert et større behov for vann både på grunn av øket produksjon og fordi det ble sluppet en rekke kommunale kloakker direkte i området rundt vår bedrift slik at vi ikke lenger ikke kunne benytte sjøvann i produksjonen.

Når det er sagt er det selvfølgelig forståelig at naboer klager på lukt og forurensing men disse klager nådde i 70-årene slike dimensjoner at firma Alnes Canning og vårt firma fikk skriftlig beskjed både fra bygningsråd og helseråd at bedriften skulle stenge i løpet av en ca. 3 måneders periode. Helserådsformann den gang var Ingemar Bøen, senere tilknyttet Fylkesadministrasjonen i Molde.

Vi appellerte selvfølgelig til departementet som ga oss medhold men motbøren i Kristiansund representert ved Romsdalsposten v/redaktør Ivar Alver og lokalfjernsyn v/Oddvar Grytli, var så intens at vi ikke fant å ville ta de svære investeringer som måtte til på miljøfronten. Selv etter investeringer på, la oss si 20/30 millioner som var mye penger den gangen, ville vi ikke ha sikkerhet for at vi ikke ville fått ytterligere påbud dersom klagene fortsatte.

Jeg satt den gang i styret i sildoljefabrikkenes Landsforening og klagene i Kristiansund var langt større enn noen av de andre byer som hadde nærliggende sildoljefabrikker som Tromsø, Bodø, Ålesund, Måløy, Stavanger og Haugesund.

I lengden ble situasjonen uholdbar. På slutten av 1970 tallet tok jeg kontakt med lokale politikere og ordfører og sa at vår sildoljefabrikk ville bli lagt ned og at i samarbeid med Feitsildfiskernes Salgslag og med støtte fra næringens eget strukturfond ville gå inn for nedleggelse i Kristiansund og utbygging i Harøysund der det var stor velvilje blant befolkningen og lokale myndigheter.

Ordføreren og lokale politikere var meget glade for at vi la ned sildoljeproduksjon men jeg forklarte at på sikt ville også filetproduksjonen bli lagt ned fordi vi ikke kunne få lønnsomhet uten samarbeid med vår sildoljefabrikk. Vi var den gang spesialister i filetering og frysing av sei og sild og hadde hvert år produksjon av 10 tusener av hektoliter av verdifullt avfall som vi fikk 1.ste klasses fiskemel og olje av.

Vi fikk også strukturmidler for å legge ned fryseproduksjon og satset deler av disse midler på å være med å bygge ut filetproduksjonen i Trøndelag og på Vevang. Nedleggelse i Kristiansund av fryseri og fileteringsvirksomheten foregikk i ordnede forhold over en 5 års periode.

Dessverre ble utbygging av sildoljefabrikk på Harøysund ingen suksess fordi Feitsildfiskernes Salgslag og Noregs Sildesalgslag ble sluttet sammen. Direktør Steinsbø i Feitsildlaget i Trondheim gikk over i oppdrettsnæringen og Noregs Sildesalgslag besluttet å legge ned i Harøysund og i stedet satse mer i de sydlige distrikt.

Som en kuriositet kan nevnes at fryseriet ble solgt til en ledende fiskeoppdrettsgruppe og etter mange vanskelige år ser det ut som om dette går meget godt både slakting og videreforedling av laks og ørret er blitt en kjempeindustri med kvantum på over 500 000 tonn kan enhver tenke seg at klippfisk og tørrfisk totalt sett bare er en brøkdel av den nye næring når man vet at hovedråstoffgrunnlaget for disse næringer, nemlig lofotfisket av torsk er falt fra over 100.000 tonn etter krigen til ca. 20.000 tonn i dag.

Kristiansund N den 30.08.2000

Artikkelen er fra Nordmøre museums årbok 2013