Ballasttrafikken på 1800-tallet

Av Odd W Williamsen

Seilskipene var med sin svære vekt av rigg og seil i langt større grad enn de seinere dampskipene avhengige av ballast for å oppnå tilstrekke­lig stabilitet, stivhet og man­øvrering­sdyktighet der­s­om de ikke var fullt lastet. Seil­skipene brukte nesten ute­lukkende fast ballast, som stein, grus, sand og jord; gjerne bygnings­avfall, noen ganger jern - men enkelte seil­skip, særlig etter 1880, ble bygd med dobbel bunn til vann­ballast-tanker.

Fram til 1842 var det avgift til stats­kassen på ballast­trafikk. Overgangen fra seil til damp på slutt­en av 1800-tallet faller temmelig nøy­aktig sammen med over­gangen fra fast bal­last til vannballast - eller ikke ballast i det hele tatt - i de skip som måtte gå uten betalende last. Overgangen faller også sammen med slutten på spansketida i klipp­­­fiskeksporten. Fra 1870-åra ble det offisielt åpnet for anløp av norske skip i spanske havner. Det første dampskipet i Kristian­sund kom i 1855. I 1869 sendte N.H.Knudtzon sin første dampskipslast med 610 tonn klippfisk til Barce­lona. Ballast er et plattysk ord, og "bal" betyr dårlig eller unyttig, jfr. "balstyrig" (uregjerlig). Formenebaglast" (tilbakelast) og "barlast" ("nettolast") er brukt i offentlig forvaltning og fins fortsatt i norske og svenske dialekter, men er forvanskninger.

Hager og gravsted

At et skip "går i ballast" betyr bare at den betalende lasten ikke fyller hele rommet. Uttrykket kan faktisk også bety at lasterommet er tomt. I alle år fra 1838 og fram til første verdenskrig, var tonnasjen av seilskip som ankom til Norge i ballast 2 til 5 ganger tonnasjen av skip som avgikk fra Norge i ballast. Det vanlige var altså å komme tomhendt inn, og gå fullastet ut, bortsett fra i typiske importbyer, som Bergen. I Bergen var det mangel på billig ballast til skip, og Hans Olsen - kjent som "Ballast-Olsen" kjøpte opp massene for videre salg. I Kristiansund kom i seilskutetida en fjerdedel av Havnevesenets inntekter fra småsalg av ballastjord til private. Folk ville ha jord til kjøkkenhager og prydvekster, og Kristiansunds første offentlige gravsted ble bygd opp av spansk jord i 1822. Jorda kunne inneholde frø av fremmede planter og i åra 1865-67 foregikk Norges første botaniske registrering av ballastplanter nettopp her på Gomalandets gravsted.

Hva Greve fant ut

Henrik Greve (1830-76) som utførte det meste av arbeidet, var egentlig teolog, og ble seinere prest i Bergen. Men han var adjunkt ved Latinskolen i Kristiansund 1864-72, og han skal ha æren for Ner­parken i byen, som ble anlagt 1868-69. Han er hedret med gate­navn gjennom parken. Av Greves nesten 100 ballastplanter var det 12 som var registrert i Norge for første gang, og 30 andre arter som fortsatt ikke forekommer i vill tilstand på stedet, som Koriander og Fórvikke.

Høyst fire arter har "slått rot" i Norge. 40 andre fremm­ede arter var allerede "i Greves tid" naturalisert andre steder i landet, de var blitt vanlige særlig på Øst­landet. Bal­lasten ble stadig blandet og gjen­brukt, så jord med frø kunne komme både direkte fra Sør-Amerika, via europeiske havner, eller via andre norske havner. Blant Greves ballastplantefunn var Ugrasbingel og Krypmur. Nordmøre museum viste i 1995 eksempler på ballastplantene Fargereseda (gir gul farge), Apotekerkattost ("dukke­meieri"), Nonsblom (lukker seg klokka 15) og Piggeple i Knudtzon­dalen. I 1996 viste vi Stripe­torskemunn og Ormehode ("blue devil"). En stor presen­tasjonshage for bal­lastplanter har i mange år vært planlagt langs oppfarten fra Likvoren.

I Lids Flora fra 1994 står det anført for 52 ballastplanter at de er først registrert i Kristiansund. Jeg nevner Skoreim, Blanksennep, Kålurt, Jord­bærkløver, Nikkeselleri, Rundmynte, Ullurt og Trollfaks. Ikke alle har norske navn. "Bysaltgras" ble forresten funnet på Grip i perioden 1868-1902, men er ikke med hos Greve. 30 av artene hos Greve har seinere fått nye latinske navn, så originallista kan være vanskelig å bli klok på. Større frøhandlere kan likevel skaffe et betydelig antall av plantene som florerte på ballasthaugene i spansketida. Mange er krydder- og medisinplanter, mens andre regnes som ugress.

Lossiusgården

De fleste plantene som kom til Norge på denne måten forsvant etter få år, men noen hadde tilpassingsevne og spredde seg videre. I enkelte tilfeller har frø holdt seg levende i ballastmassene helt til i dag, og professor Tore Ouren fant i 1971 150 år gamle ballastfrø av planten Byvortemelk (Euphor­bia peplus) i ei grøft i Lossiusgårdens hage. På Innlandet vokser det fortsatt villtulipaner. De offentlige ballastkaiene i Kristiansund var ved Likvoren i Vågen (særlig for skip som skulle kjølhales på Nerkrana) og på Eriksen­nesset på Nordlandet; ut mot Bolgsvaet i Marcussundet. På 1700-tallet var det også ballastplass ved Blixhammeren, som delte kaia på Kirkelandet i to (omtrent ved Gulla-bygget).

Skipsrederne kunne velge å betrakte ballasten som nyttelast, og bruke den på egen eiendom, for å anlegge hage og til oppfylling. Også seilskute­skipperne forsynte seg godt av kvalitets­masser. I Arendal er hagen på baksiden av rådhuset bygd opp av bal­lastjord som ble båret tvers gjennom huset i bøtter og sekker. Knust flintstein fra ballast ble gjerne brukt til hageganger. Rød Herregårds store hage ved Halden er i sin helhet basert på ballastjord.

Når seilskipene kom "i ballast" til en havn for å laste varer, måtte de kvitte seg med ballasten. For å motvirke tilfeldig dumping og heving av sjø­bunnen på de mest populære ankringsplassene, ble det allerede i det 13. århundre lovbestemt hvordan "ballast-styrting" skulle foregå. Den første havneloven kom i 1735, med bestemmelse om offentlige fortøyningsplasser og hele sju paragrafer om ballasthåndtering og annet skipsavfall. Lagrings­plassene skulle merkes tydelig, gjerne med to spader (skuffer) i kors som skiltmotiv. Dumping annetsteds kunne straffes med bøter eller "Fængsel paa Kroppen". Den dag i dag er det forbudt å kaste ballast der det ikke er minst 40m dypt.

Av de tallrike ballastmerker som er oppført på gamle havnekart og draft er det få som er bevart i terrenget. Gamle fine skilt står imidlertid fortsatt ved Redalskanalen i Grimstad og på Ullerøya i Lillesand. Enkelte merker er blitt restaurert, men dessverre ikke alltid av folk som har hatt pietet for den gamle skiltingen. Riksantikvaren har brukt dette som et eksempel på viktigheten av faglig tilsyn med skjøtsel av kulturminner, i forbindelse med faget Miljølære i skolen.

Kommersiell import

De store gamle trærne i Kristiansund, foran Sparebanken, Mega, Folkets Hus og i Dalabrekka, ble importert i 1880-åra, og er altså innførte pryd­vekster, ikke tilfeldige blindpassasjerer. I 1850 solgte storkonsul Nicolay H. Knudtzon III et tysk pæretre til Einar Grønnes i Stangvik, og dette bærer visstnok fortsatt frukt som kalles ”Grønnespære”. Jacob Chr. Tokle (1783-1858) laget ei liste over blomster, busker og trær i ”frue M. Knudtzons hage i Christiansund”, og det er enten NHK IIIs første kone Maries hage i Stor­gata eller hennes mor Margrethe Greve Knudtzons (konsulens svigermor) hage på Innlandet som beskrives. Her finner vi bl.a. seks ulike roser, to slags kaprifolium, snebær, buskmure (potentilla), sumak, syrin, robinia, veddved, to slags hibiscus, krossved, diervilla, bøk og rododendron, totalt 26 arter prydvekster.

Artikkelen er fra Nordmøre museums årbok 2010