Kinohallen 60 år 6. november 2014

Av Odd W. Williamsen

Kinohallen ble åpnet lørdag 6/11 1954. Tannlege Harald Helsing omtaler i sin dagbok hendelsen som «cinemascopeåpningen»; denne strålende opfindelse. Lerretet var så mye større. Han skriver videre: «Både kinoen, inngangen og salen og filmen «Jeg så Ham dø» var riktig kjempeflott. Særlig korene og tordenværet var hvad lydgjengivelsen angikk kjempefint og av betagende virkning.» Det var Norgespremiere. Han forteller at den nye kinoen hadde kafé med «original likør», ikke bare essensbasert, slik folk var mest vant med. 18/11 var han på kino igjen: «Gunvor og jeg gikk på Chaplins «City Light» som jo var stumfilm med tilsatt musikk, men den var god mange steder, best kanskje boksekampen hvor han valser i takt med dommeren, bak ham, og motstanderen foran ham. Moro i åpningen også der han ligger i armene på den store statuen under kledet som skjulte den før avsløringen. Ellers foretrekker jeg jo langt (mer) en moderne cinemascopefilm som gir ganske annerledes tilfredsstillelse billedlig sett.»

Filmene han forteller om, er «The Robe» fra 1953, den første som ble laget i storformatet. Richard Burton spiller en romersk offiser som vinner Jesu kjortel i terningspill, mens korsfestelsen pågår. Chaplins «Byens lys» er en klassiker fra 1931.

Forhistorien

Den første filmframvisning var i Paris 1895, i Norge i 1896, på variteté i Kristiania, med et Lumiére-apparat. Den første kinoen i hovedstaden åpnet år 1904 og den første kommunale kino åpnet på Nesodden 1914. Etter en periode fra 1898 med filmvisning i regi av omreisende firma, oftest i Arbeidersamfundet og med egen omreisende pianist, hadde Kristiansund hele fem faste kinoer i filmens første tid. Filmene kunne være delvis håndkolorert.

Tyskeren Paul Kräusslich leide lokaler i Grand hotel og startet opp «Kosmorama» i hotellbyggets sørvestlige hjørne i 1908, med 250-280 sitteplasser. Han engasjerte mange utenlandske førsteklasses musikere og salen ble dekorert av de samme som arbeidet med Festiviteten. Det var daglig barneforestilling og to voksenforestillinger. Billettprisen var 25 øre for voksne og 10 øre for barn, men prisen steg fort til 1 kr for voksne. Dette tilsvarer ca. 60 kr i 2014. Denne kinoen ble et par år senere drevet av hotellet selv (ved direktør Nilsen), mens Kräusslich fikk nye lokaler i samme bygning. Dette ble det rettssak av, og Grand måtte dekkes Kräusslichs inntektstap. Kräusslich kalte seg for «Skandinaviens ældste Kinematograf og Filmforretning, etableret 1896.»

Så fulgte i 1909 Håkon Iversen fra Ålesund opp i Lars Hansens gård, med Central Kinematograf . Han hadde også kino i Molde. På Central var dykker Sedsbøe billettkontrollør. Etter et eierskifte ble den drevet i Marmorgården. – Johan Konrad Engvig startet mot politimesterens vilje Torvgatens Kinograf (Engvigs kino) i hjembyen i 1909. Hans kino, som hadde 188 sitteplasser (250 med hard stuing), vakre landskapsbilder malt på veggene og både fiolin- og pianomusikk, ble kjøpt av kommunen 1924, og sønnen Einar Engvig, som hadde studert film i USA , fortsatte som maskinist til 1939. J. K. Engvig laget også egne filmer (f.eks. Dovrebanen, reinsjakt på Oppdal, keiser Wilhelm) og nyhetsrevyer. Til sist kom i 1914 Verdensteateret i Central kinos lokale i Lars Hansen-gården, med 165 sitteplasser. Både Grand og Iversen måtte gi opp, så det var tre private kinoer i drift da kommunen overtok 1924. Fra 1913 måtte alle norske kinoer ha kommunal konsesjon og betalte avgift til kommunen.

Turnforeningen søkte konsesjon for kino i 1915, men fikk avslag. Noen foreslo «kinostreik» som protestaksjon mot for høy kommuneskatt, for å ramme kommunens avgiftsinntekter, men det fikk ingen effekt.

Lokalene hadde gjerne mindre enn 200 sitteplasser, det var trangt og takhøyden var lav. Lufta var stinn. Mens maskinisten skifta filmrull ble det sprøytet parfymert vann ut over forsamlingen, for å motvirke forstyrrende lukter som kunne skjemme opplevelsen. I 1918 var alle kinoer stengt i to uker på grunn av den smittsomme Spanskesyken. I begynnelsen var det en utfordring å skaffe strøm til drift av fremviserne. Både gass og olje ble brukt. Noen mente at kinoene burde vente til etter butikktid, for å fordele strømbelastninga. Andre mente at da måtte butikkene også slå av reklamelyset i vinduene, slik at kinoene kunne få bruke krafta. Engvig løste dette med å bruke hånddrevet framviser.

Helt siden kinodriften begynte her i byen var det tradisjon med Benefice-forestilling på pinseaften. Da gikk inntektene til de ansatte; etter hvert øremerket Kinohytta på Flatsetøya. Det ble ikke krevd kommunal avgift denne kvelden.

Kinohallen

Da kommunen overtok, endret man navnene på kinoene fra Grand Kosmorama og Central Kinoteater til kort og godt Grand kino og Central kino. Torvgatens Kinograf ble lagt ned. Bestyreren på Central kino, reklametalentet Ulrik Stefansen, ble den første kommunale kinobestyrer. Bystyrevedtaket 6. november 1923 angir ei ramme på kr 15.000 for kjøp av inventar og kinomaskiner. Den hånddrevne Pathé-framviseren med 19 bilder i sekundet kom til rette i 1987, men er nå bortkommet. - Overskuddet første hele driftsår var på kr 60.000; dvs. nesten 1,3 millioner i 2012-kr.

I 1928 vedtok Bystyret å innrede den gamle Mølleropsalen fra 1860, nå Ølsamlagets dystre utskjenkingshall, til kino. Grand ble beholdt som reservelokale, med 280 plasser, fram til jula 1931. Kinohallen fikk 300 bekvemme seter og 100 ståplasser, og ble åpnet i august 1929. Det var flatt gulv og dårlig luft. Spytting av skråtobakk skulle være forbudt og menn ble bedt om å ta av seg hatten.
Møllerops Hotell med festivitetslokalet ”Mølleropsalen” med 400 plasser ble bygget omtrent der Grand Hotell ligger nå. Det var i drift til 1910, og var en videreutvikling av Morten Galschjødts foreningslokale som lå samme sted fra 1830-åra. Møllerops Hotell hadde i 1860 eget hypermoderne gassverk og folk var redd det skulle eksplodere. Men dette muliggjorde gasslys også i teatersalen og ikke minst på scenen, og anlegget ble høytidelig åpnet under Kong Oscar IIs besøk i byen som kronprins i 1860. Lokalet var trekkfullt, men hadde likevel dårlig luft, hadde ikke garderober og kun en inngangsdør, felles for sal og galleri. Folk som betalte mer for de beste plassene nede likte dårlig at ”billigrekkene” ovenpå fikk bruke samme døra, og påberopte seg brannfaren ved bare en utgang. Det ble oppført mange syngespill i Mølleropsalen.

Første lydfilm i den gamle Kinohallen var «Prinsgemalen» med Jeanette MacDonald og Maurice Chevalier. Lyden kom fra ei grammofonplate, som surret videre, selv om kinomaskinisten hoppet over en av filmrullene. Lyden ble sagt å være nesten like god som på kino i Stockholm, men folk savnet levende sang og musikk. Musikerne trakk like mye publikum som filmen. Den siste kinomusiker i Kristiansund var pianisten Martha Roaldset. Kinomusiker, fiolinist P. Olsen Bruun fikk faktisk konsesjon til å drive sin egen kino i 1922, men kom ikke i gang. 6.mai 1937 fikk Kinohallen nytt lydanlegg. Man ønsket seg et nytt lokale med plass til 600, for at alle skulle få plass – ikke minst tilreisende fiskere. 29. april 1940 brant huset ned, sammen med resten av Kristiansund sentrum. En gave på kr 100.000 fra Kirsten Flagstad til gjenoppbygging av kinoen, ble av kommunen brukt til bedre vanntilførsel. Film kunne man se når Festiviteten ikke var opptatt til andre formål. Også seinere har kommunen ønsket å bruke kinoens fond til andre formål.

Under andre verdenskrig var det bygdekino i det lille Folkets Hus på Dale og kino i Festiviteten og i gymnastikksalen på Allanengen skole. På skolen ble det slått hull i veggen mot gangen, for prosjektorstrålen, for å unngå støy fra maskinene. Tyskerne installerte to nye framvisere i Festiviteten.

Den nye Kinohallen

Det nye kino- og bibliotekbygget ble tegnet av kommunens byarkitektkontor. Fra 1946 var Carsten Stang byarkitekt, og 1948-1952 overtok Odvar Hedlund, videre Finn Eidvin. Den fosforgule fasaden (med ekstra sterk virkning holdt opp mot Grand hotells rosa mineralitt og Norges banks svarte marmor på samme torget) blir tilskrevet byarkitekt i 1954, Nils Toft, som er mest kjent som kirkebygger. Stilen kalles formalisme (en variant av modernisme) og viser til at man ikke la vekt på stedets historiske, sosiale, politiske eller etiske forutsetninger, men heller ville tilgodese tekniske eller abstrakte kvaliteter og vektlegge egenverdien i form, farge, komposisjon, tekstur og struktur.

Den danske professor og arkitekturskribent Steen Eiler Rasmussen (1898-1990) var på en gang på tur langs Norges kyst med Hurtigruten, da den ennå la til ved Storkaia. Han gikk i land sent en sommeraften, tok trappa opp til Storgata og befant seg med ett på plassen mellom Grand hotell, Norges Bank og Kinohallen. Han skal ha uttalt: « Jeg følte meg med ett hensatt til siste akt av Dantes «Inferno» i det bak meg lå Grand hotell, rød som arvesynden, til høyre Norges Bank svart som Fanden selv, og rett frem Kinohallen, svovelgul som påminnelse om helvetes evige pine.» Andre har gjenfortalt dette som å føle valget mellom «syndens pøl» (den gulgrønne kinoen), «mammons tempel» (svart-banken) og «feminine fristelser» (hotellet i rosa bling). Kristiansunderne var ikke redd for å bruke sterke farger!

6. november 1954 åpnet den gjenreiste Kinohallen med 731 sitteplasser på skrått gulv. Etter byggemeldinga i 1949 var tomta på 2850 m2 og bygningsmassen på 1359 m2. Det skulle være plass til alle også i vestibylen; det var viktig i tilfelle regn, ble det hevdet. Salen på 1550 m2 var kledt i alme-tre og halvparten av stolene – lengst framme - var røde, den bakerste halvparten blå. Billettene var også røde og blå, men ikke nummerert etter sitteplass. På syvende rad var det tilrettelagt for hørselhemmede. Det var lampetter i messing og hvitt glass og dempingsanlegg for farget lys opp mot taket. Lerretet var 11 x 5,5 meter, mot Festivitetens 5 x 3,5 m. Friskluftsanlegget var helautomatisk. Kinoutstyret var levert av firmaet Zeiss Ikon. Det var tre høyttalere bak lerretet og fire i salen.

Nordmøre museum har en elektro-metallofon-gong merket Zeiss Ikon. Den var i bruk i Kinohallen 1954-78 og er en veggmontert boks med 4 tangenter. Den har tonene H – Diss – Fiss – H (H-dur treklang) og låter som et rådhusklokkespill, selv uten forsterker. Det er fire stålrør som henger i en avlang kasse under hovedboksen, total lengde 57 cm. Maskinisten trykket de fire tonene når sceneteppet var trukket fra, og dette virker å være internasjonal standardprosedyre.

Huset fikk storslagen utsmykking: et modernistisk nonfigurativt veggmaleri av Olav Mosebekk, på bakveggen i vestibylen, ble overført til veggen av Ragnvald Bjørlo, og de to dobbelt-dørene opp til kinosalen er tegnet av Karl Høgberg og laget i tremosaikk (intarsia) av Wilhelm Sjøwall. Gulvet i vestibylen var Oppdalsskifer. Malerne Olav Mosebekk, Finn Faaborg og Karl Høgberg var fargekonsulenter og lot sjokoladekiosken i teak (der handicap-wc er nå) bli innrammet av en skarp rød vegg, de andre veggene var dypt grønne, gulvet gult og taket lyseblått. Langs veggene var det to sofaer, til sammen 30 meter lange. Billettkiosken hadde diamantform. Prisen var 2,55 millioner kr., inkludert biblioteket. Byggetida var 2,5 år. På åpningsforestillingen – og neste dag - spilte Kristiansund Symfoniorkester. Edvard Bræin dirigerte egne verker begge kvelder. Første kinosjef i nyhuset var P. O. Branem. Kinostyrets og byggekomiteens formann var lektor Worm Eide.

På Kinohallens fasade var det en åpning, et rom uten yttervegg, men med søyler, med glasskasser med filmomtaler og ei billettluke med «pengekarusell» i teak. Noen år før ombyggingen til Caroline ble dette rommet utstyrt med glassvegg og utleid til møbelutstilling for butikken til Brødrene Bjerkan.

Den nye kinoen ble godt besøkt, og rekorden hadde nok Flåklypa-filmen, som ble sett av nesten 16 000 mennesker i Kristiansund i 1975. Sound of Music trakk vel 10.000 i 1967. Billettkøa rakk bort til Utsyn kafé i Kaibakken!

Fra Kinohallen ble åpnet og til folk flest fikk fjernsyn rundt 1960, var det hver sommer en måned med kinodrift i Festiviteten. De kjørte repriser mens nyhuset ble rundvasket og fikk nødvendig vedlikehold. Rundt 1960 ble maskinene gitt til kinoen på Batnfjordsøra og seinere videre, slik at de til sist endte opp på Smøla. Erling Sæther henta dem der i 1994 og siden har de vært lagret i byen.

Caroline kinosenter

Til Petrokonferansen i 1987 (Midt-Norsk Petroleumskonferanse) ble Kinohallen ombygd til Caroline konferansesenter og fikk 330 plasser, mot Kinohallens 731. Setenummerering kom ikke før i dataalderen på 2000-tallet. Navnet kom etter en navnekonkurranse og hedrer byens store velgjører Caroline Knudtzon.

Caroline Nathalie Werring Knudtzon (8/6 1849 - 8/4 1935) - velgjører, byens siste aristokrat, gift med klippfiskeksportør Nicolay H. Knudtzon III (1816-1895), datter av distriktslege Martin Tuxen Werring og Anne Kirstine Elisabeth f. Møller. I 1870-årene stilte Caroline seg i spissen for sjømannsmisjonens kvinneforening. Hun ble det lokale kulturlivets store mesén og hun skjenket også i 1899 byen tomt til nytt sykehus. I 1896 ga hun kr 10.000,- til Håndverkerforeningens fond for eldre, trengende medlemmer. I 1908 var hun med på å finansiere museumsbestyrer Wilhelm Lunds fotodokumentasjon av Kristiansund. Kristiansund kunstforening, som NHK var blant stifterne av i 1883, fikk i 1909 overta Knudtzoneiendommens fjøs, og det ble flyttet omtrent dit foreningen i dag holder til, og innredet til galleri. Hun fortsatte etter konsulens død i en lang rekke år husets selskapelige og representative tradisjoner og utfoldet samtidig en omfattende humanitær virksomhet og skjenket byen store legater til veldedige formål. Ball og soiréer ble holdt for russiske, tyske og andre lands offisielle representanter på besøk i byen, likeledes for offiserer fra de mange utenlandske flåteavdelinger som i årenes løp besøkte stedet. Ved byens 150-års-jubileum i 1892 var det særlig stor selskapelighet.

Ved kong Oscar IIs besøk 24. juli 1896 gikk den siste av de legendariske fester i Knudtzonhagen på oversida av Storgata av stabelen. Kristiansunds Mannsangforening sang, dirigert av Christian Bræin. ” I dag er hagen rasert,” skriver Arnulf Johnsen i 1939 – ”ofret for å gjøre Storgaten bredere og bedre trafikabel for den stadig økende trafikk”. Thurn Christensen (1960) hevdet at denne hagen var byens eldste, anlagt som ”urtehave” av den velutdannete legen Peter Grauer som kom hit fra Berlin 1660, og som var den første som bygde hus på den seinere Kaasbøl-Knudtzoneiendommen.

Fra Carolines hånd ”fløt det rike gaver til byens forskjellige institusjoner, og ved alle høve der det ble appellert til byens borgerånd, gikk hun i spissen og tegnet seg for store beløp,” skriver Einar Thurn Christensen. Eksempler er Festivitetsbygningen og Redningsselskapet. Både Caroline (1914) og søsteren Hilda fikk Kongens fortjenstmedalje i gull for utvist borgersinn. Caroline ga i årene 1910-15 kr.150.000 til et legat for verdig trengende, til minne om sine foreldre. Under første verdenskrig stilte hun vederlagsfritt alle sine eiendommer til disposisjon for Provianteringsdepartementet. Den respektfulle bukking og neiing konsulen hadde blitt møtt med, ble i nesten like stor grad Caroline og hennes søstre til del, når de spaserte i byens gater. ”Det sto nimbus og dyp respekt av disse grand old ladies. Luene fløy av guttene etterfulgt av dype bukk – og jentene neiet så dypt at de nesten satt med finalen på Svinryggen (gatekrysset Storgata/Bernstoffstredet), når de møtte de spaserende høyheter. Så fikk de til belønning en vennlig klapp på hodet og noen hyggelige ord. Da følte en det som var det Vårherre selv som hadde salvet en. Det grenset ikke så lite til avgudsdyrkelse dette. Men respekten var større for eldre mennesker den tiden, og så var det det at vi unger hadde våre baktanker med våre dype hilsener, for hver sommer holdtes det garden party for ungene i gaten, i Knudtzonhagen. Og i lysthuset der vanket det mye godt – så det gjalt å ha vist sin dype respekt skulle en få bli med i laget,” skriver ”Purjo” (1960). Arnulf Johnsen (1939) kaller Caroline ”en byens strålende mor, med omsorg for alle som trengte hjelp og støtte”.

Dagens Caroline Knudtzons plass i Kristiansund, ei gressplen mellom Caroline kinosenter, Folkebiblioteket og Grand Hotell, er et resultat av et makeskifte mellom kommunen og hennes arvinger i 1971, der Grand Hotell fikk bygge et ”sengetårn” i Knudtzonhagen (ferdig 1977) mot at en ny ”hage” ble anlagt på andre siden av hotellet.

Den siste generasjonen

Kinosjef Peder Gotteberg bodde i bygningen med sin familie. Leiligheten var mellom biblioteket og kinoen, og han hadde også stort kontor bak vestibylen. Han huskes mest for sin mandags-western. Og var det en mandag han ikke hadde fått tak i en western-film, var det høylytte protester fra det faste publikummet. Leiligheten ble innlemmet i Biblioteket i 1978, som plaster på såret det nye Tinghuset skapte: Biblioteket som før hadde hatt utsikt over hele Kongens plass, ble fra 1968 liggende i et trangt smug.

Kristiansund var først i landet med nattpremierer. Erling Sæther, ansatt på kinoen 1982-2009 og stadig mer involvert i drifta, kom på ideen med å kjøre filmen straks klokka hadde passert midnatt og premieredatoen var kommet. Utleiebyråene hadde aldri hørt om slikt, men lot ham holde på. Sæther tok også i bruk utradisjonelle blikkfang, som å lage en Fred Flintstone-bil av tømmerstokker til premieren i 1994 og hente 10 kubikkmeter is fra Islageret, til premieren på tegnefilmen Istid i 2002. Isen ble liggende utover sommeren, til stor glede for barna. Til Hamsun- filmen Landstrykere i 1989 ble vestibylen innredet med sveivegrammofon og personalet gikk i kostymer som passet til filmen. Før jul var de kledd som julenisser.
Caroline kino fikk flere ganger nytt høyttaleranlegg, og til slutt ble det så effektfullt at sjokoladen snudde seg i kiosken! Erling måtte flytte lerretet 20 cm fram for å få plass til 90 cm store horn på høyttalerne som står bakom.

Det var helt nødvendig med kreative tiltak for å holde kinodrifta i gang. Rådmannen foreslo kinofrie dager og minstetall på publikum for å kjøre film. Fra rundt 1992 fikk personalet selv ansvaret for å leie inn film fra byråene. I 4 år var det ikke lørdagskino, og huset var ledig for en barnefilmklubb. Barna fikk se 16mm filmklassikere en lørdag i måneden og fikk lære å lage film selv. Tre barnehageansatte var med. Over hundre unger var medlemmer, og de fikk rabatt på ordinære forestillinger.

Tilstrømmingen til kinoen ble sterkt påvirket av populære TV-serier og svingninger i næringslivet; når folk ble permittert på Sterkoder og Storvik Mek, gikk de heller på kino enn på restaurant. Gjerne kino på fredag og restaurant på lørdag, i stedet for restaurant hver kveld.

Nær fortid blir ofte oppfattet som en vederstyggelighet. På 80-tallet skulle 50-tallsstilen bort. Det ble for stort og stygt. Håndverksmessig kvalitet, kunstnerisk og kulturhistorisk verdi hadde underordnet interesse. Renselsesiveren var dominerende. Denne tidsånden skildres i vedlagte dikt.

Kilder:
Aas, Eivind: Kristiansunds historie, bd. VI (1900-42), 1991
Kristiansund kommunale kino. Hefte utgitt til innvielsen 1954. Trykt hos Sverdrups Bokhandel.
Ikke trykt:
Bygningssjefens arkiv, Kristiansund kommune
Harald Helsings dagbøker, Nordmøre museums arkiv
Torbjørn Fursets klipparkiv, Nordmøre museums arkiv
Eivind Aas’ notater til Kristiansunds Historie bd VI, Nordmøre museums arkiv
Erling Sæthers notater fra et intervju med Svend Astad.
Samtaler med Erling Sæther, særlig 1. nov. 2013