Habitus er sjelens speil

Av Odd W. Williamsen

Man sier gjerne at øynene er sjelens speil. De kan utvise frykt, glede, sorg, tristhet, tankefullhet, hat, hevn og ondskap; følelsestilstand og holdninger. Markedsforskere er opptatt av pupillenes atferd når vi eksponeres for en vare.

Habitus er noe av det samme. Ordet betyr etter ordboka noe så enkelt som "utseende" på fransk. Habitude er vane, sed og skikk. Det latinske verbet habere betyr "å forholde seg til". Sosiologene, med Pierre Bourdieu i spissen, har tatt i bruk ordet i sosial forstand, og viser både til individets holdninger; den mentale tilstand – og til ytre framtreden, både fakter og garderobe.

Vi snakker om individets kroppsliggjorte livserfaringer, personens historie som avleires i atferd og framtoning. Habitus kommer til syne ved de objektive livsvilkår (kjønn, alder, bosted, yrke, samfunnsklasse), men også ved handlingsvalg – som er resultater av de holdninger man er disponert for (mentalt/kognitivt). Man kan godt bære videre på arbeiderklasseverdier selv om man har blitt steinrik på lotto, og omvendt: adelskapet lot seg aldri utrydde i Sovjetunionen – man fant dem igjen som lærere og samfunnsstøtter i Sibir.

Bourdieu sier at personer som over tid står i like eller likeartede posisjoner i det sosiale rommet, ofte også vil framstå med, eller over tid utvikle syste­matiske likheter i persepsjon, tenking og handling. Mens en habitus er å forstå som kroppsliggjort historie, er et felt og et sosialt rom å forstå som objektivert historie ("Kulturen sitter i veggene"). Et maktfelt er å forstå som de struktur­elle opposisjonene en kan finne mellom agenter som står i dominerende posisjoner i ulike felt.

Tanken er like sterk som handlingen, skrev Ibsen i Peer Gynt. Peer sikret arve-følgen bare ved et blikk på Dovregubbens datter. Habitus framtrer ubevisst, uten kalkyle. Svært få av våre handlinger styres av bevisstheten, de fleste følger av intuisjon og avspeiler modenhet og erfaring.

Habitus henger sammen med kapital og makt: Slik makt kan være enten legal, karismatisk eller voldelig, er kapital enten økonomisk (framtrer ved penger), kulturell (dannelse og utdannelse, dvs. evne til dekoding), sosial (samfunnsklasse, kjønn, alder, bosted) eller symbolsk (styrke, hudfarge, skjønnhet).

Habitus er mellomleddet/forbindelsen mellom sosial posisjon og posisjon­ering i praksis. Habitus er vaner og kompetanser. Apostelen Paulus omtaler habitus som "klær til legeme og sjel" og sikter til at moralsk holdning er like viktig som antrekket. Sosiologen Max Weber påviste at den protestantiske etikk og kapitalismens ånd impliserer en kapitalistisk habitus, som rett og slett er noe så kjedelig som borgerlig atferd uten magi, uten folketro og spiritisme. Det er mye deilig positivismedebatt i dette, slik det også var i grautkrigen mellom eventyr-Asbjørnsen og Eilert Sundt. Asbjørnsen påviste at å tilsette rått mel i kokt graut var bortkastet, mens Sundt ville forsvare husmødrenes totale kompetanse. (Nuomstunder er jo til og med holisme blitt et skjellsord, sist brukt negativt i Dagbladet, om "engleskolen").

En biskop i fulle pontifikalier skrider fram med verdighet. Og det tar lang tid å lære å gå som en drag-queen, uten noensomhelst sammenlikning. Habitus bestemmes også av temperament (kolerisk (oppfarende), flegmatisk (tenksom), melankolsk (trist), sangvinsk (lett til sinns)). Det er en persons preg, tilstand, beskaffenhet, dåm, framtoning. Kollektivt sett snakkes det om "den kulturelle kropp" som bærer nasjonen.

Michael Polanyi skriver at "vi vet mer enn vi får til å fortelle om", mer enn vi kan uttrykke i ord. Vi kjenner igjen og vi kan utføre, uten å kunne redegjøre for det. Dette minner meg om gamle vegdirektør Eskil Jensen, som sa om vegvesenets bedriftskultur at den kan jeg ikke beskrive, men jeg kjenner den igjen når jeg ser den. Og om musikere som har vanskeligheter med å teoretisere og beskrive hvordan de spiller. Greptabeller er like tullete som bruksanvisninger fra Ikea. Vi henger dem opp på do til underholdning.

Polanyi sa videre at når man behersker et verktøy, så føles det som en del av kroppen. Inntrenet kunnskap blir en del av kroppen. Akkurat dette er ett av hovedpoengene i musikerutdanningen. Det skal føles som om instrumentet spiller av seg selv. Og det var ikke arroganse når den store svenske opera-divaen Birgit Nilsson svarte slik på spørsmålet om hva som skal til for å synge Wagner høyt, sterkt og i timesvis: - Goda skor.

Med taus kunnskap menes den kunnskap og viten man får i utøvelse av et fag eller yrke, som ikke havner i ord og formuleringer i en lærebok eller rutinebeskrivelse. Selv om det skrives mange og gode lærebøker, vil det alltid være ting som er lettere bare å vise. Den som blir vist, finner sin egen måte å gjøre det på, uten å sette ord på det, og skriver dermed et nytt avsnitt i den tause kunnskapen.

Taus kunnskap kan også beskrives som erfaringskompetanse. Denne er vanskelig – tidkrevende, men ikke umulig - å videreføre til andre. Eksempler på dette har vi i maskinisten eller mekanikeren som etter lang tids arbeid er i stand til å «høre på lydene» at noe ikke stemmer, og så gå rett på feilen.

Begrepet dukker ofte fram i samband med lønnsoppgjørene for lavtlønnsgrupper med lave formelle kompetansekrav. Siden taus kunnskap er et uttrykk for noe som ikke er beskrevet og dermed vanskelig å verdsette i form av lønn, har det resultert i at det er utarbeidet rutinehåndbøker og vi har fått begrepet "realkompetanse".

Individer har vaner, samfunn har normer for folkeskikk. Vanen og skikken er premissleverandører for habitus, som viser seg ved individets fremtredelsesform. Habitus er den evnen aktørene rår over til i praksis å ytre sitt samfunns symbolske kapital/implisitte bevissthet gjennom sine forskjellige handlingsvalg.

Bourdieus habitusbegrep refererer til disposisjoner for persepsjon, vurdering og handling; disposisjoner som tilegnes gjennom individuell samhandling med omgivelsene og er mer eller mindre i overensstemmelse med logikken innenfor et spesifikt felt. Et eksempel: Den vitenskapelige habitus vet hva som må gjøres når den stilles overfor praktiske valg i løpet av forskningsprosessen, og for å presentere forskningen på en vitenskapelig måte. "Sansen for spillet" impliserer også en sterk interesse, eller til og med en lidenskap, for arbeidet innenfor det vitenskapelige feltet. Ettersom vitenskapelig habitus oppfattes som en kroppsliggjort og implisitt "regel", kan tilegnelsen kun skje gjennom praksis (læretid) med en erfaren forsker. Denne læreprosessen innebærer at tidligere tilegnede verdier og handlemåter må erstattes med nye.

Habitus er av andre kalt handlingsbåren kunnskap; tacit knowledge, implisitt kunnskap, uformelt ervervet kunnskap, "å herme rørsle". Du kan vite alt om ei maskin, uten å kunne bruke den; hvis du mangler praktisk trening og til­venning; "savoir-faire", ferdigheter, "arbeidskunnskaper". Må overføres praktisk, "the hard way". Aktøren (Ego) må kjenne materiellet (Tertius) "personlig"; vite om maskinens (båtens, bilens, fyllepennens) nykker og særegenheter.

Max Boisot deler taus kunnskap inn i tre kategorier:

Den som ikke omtales fordi alle forstår og tar den for gitt; den kunn-
skapen som er allment internalisert, ofte kalt "høykontekstuell".

Det som ikke sies fordi ingen egentlig "forstår" det intellektuelt, "det bare er slik" - opphavet er fortrengt eller inartikulert. (Sosiolog-klassikeren F. Tönnies kaller dette vegeterende atferd, psykologene snakker om underbevissthet og arketyper, statsviterne om "politisk kultur", markedsforskerne om rutineinnkjøp. Antropologen C. Lévi-Strauss har innført handlingstypen "brikolør": en som finner gode, praktiske problemløsninger, men hemmes av sin kulturelle kontekst)

Det som ikke snakkes om fordi selv de som forstår det, vanskelig kan teoretisere om det. Kunnskap som må læres ved praktisering, prøving og feiling, etteraping. Koding og abstraksjon, for eksempel ved å lage ei bruksanvisning, kan være mulig, men er svært ressurskrevende både å lage og å forstå (innkode og dekode).

(Innlegg holdt på MIMR-seminar: Handlingsbåren kunnskap og fartøyvern,
Kristiansund 26.-27.9.07)

Artikkelen er fra Nordmøre museums årbok 2012