Gitarmaker Reidar Salbu (1904-1984)

Av Odd W. Williamsen

«Salbu er selv musikalsk som få og en ren trollmann når det gjelder å spille gitar. Han kjæler for sitt instrument når han spiller, med enkle fingergrep maner han fram det latente livet i det døde treverket, han får det til å stige opp i dumpe varsomt vibrerende toner, det stiger og synker som lette åndedrag,» skrev Romsdalsposten i et portrettintervju i ei lørdagsavis på 1950-tallet, sannsynligvis ført i pennen av Haldor Koch.

Journalisten er dypt imponert over håndverket, og beskriver «pyntelistene rundt klanghullet» som felt ned i treet «med en slik omhyggelighet at det ser ut som om den svarte celluloidstrimmelen er en del av treet. Ikke en flis er kuttet for mye – og det er gjort uten spesialverktøy av noe slag!»

Salbu laget alt sitt verktøy, former og maler selv, bortsett fra en hånddrill og skrutvingene. Instrumentene hans er inspirert av modellene til den ledende tyske fabrikken Karl Höfner, som seinere ble gjort berømt av The Beatles’ bassist Paul McCartney. Salbu ville gjerne legge mer arbeid i gitarene enn markedet var villig til å betale for, sier han til Koch. Han bygde gitarer hele livet, fra han var 10 år og til etter fylte 75. Faren var flink treskjærer og Reidar lærte mye av ham. Som instrumentbygger var han selvlært. På ungdomsskolen (folkehøgskolen?) overrasket han sløydlæreren med å bygge en bratsj!

Reidar Salbu skrev «spesialitet: gitarer og mandoliner» på sin instrumentmaker-etikett, men kunne også reparere banjo, fiolin og trekkspillbelger. Han var faktisk verksted for musikkforretninga til gamle Arnold Drage. Arnold senior var bratsjist i Symfoniorkesteret, arrangerte konserter og revyturneer og drev butikk med grammofonplater, noter og instrumenter, radio/TV og foto. Han var en ilter liten trønder som kom til byen i 1924. Han var aleine i musikkhandel-bransjen i byen de første etterkrigsårene. Reidar Salbu var altså hans «bakkemannskap» når noe gikk i stykker. Reidar fikk betaling i varer, strenger, gitardeler og – emner, forteller hans datter Karin Utby. Reidar solgte helst sine nybygde gitarer privat, men i starten også gjennom Drages butikk. Han bygde gjerne fire nye hvert år. Han sier selv i intervjuet at han arbeidet sakte og grundig og med de beste materialer. Kundene var alt fra predikanter og rockesangere til vanlige ungdommer. Han hadde gjerne kundene på venteliste i noen måneder.

Reidar Salbus egentlige yrke var fisker, og fra han kom til Kristiansund i 1947 «tilskjærer» og «presser» på Lars Hansens konfeksjonsfabrikk. Etter ti år i byen deltok han på Hobby- og Husflidsutstillinga i Kristiansund 1957, der han selvsagt fikk diplom.

Reidar Edvardsen Salbu ble født 5.11. 1904 på husmannsplassen Salbu på Bø i Vega kommune, i vår tid kanskje mest kjent for TV-serien fra naboøya Ylvingen. Familien var fiskerbønder. Reidar ble stuert på fiskerbåter og drev kafé Nord på hvalstasjonen i Steinshamn på Harøya i Sandøy kommune før han kom til Kristiansund. Han bygde gitarer der også.

Han gikk mye på kino og var en omsorgsfull far for sine to døtre. De fikk «skreddersydde» barnegitarer da de fylte fem år og det ble også gitar i konfirmasjonsgave.

Salbu spilte ikke offentlig selv, men han bygde mange instrumenter til gitaristene i miljøet på St. Hans-haugen restaurant, der det var dans og tivoli. Han bygde både akustiske visesang-gitarer og elektroniske orkester-gitarer. Til sjømannen Gunder Salbu laget han en spesialmodell med kompassrose og navnet innfelt i strengeholderen. Nils Farstad fikk laget en hvitlakkert orkestergitar i 1955.

Karin Salbu Utby forteller at hennes far en kort periode bodde på lagerrommet til Gujord kolonialbutikk som lå ved «utgangen» av tunnelen på Nordlandet. Senere flyttet han i kjelleren til fam. Kvande i Ivar Aasens gt. 7. Der hadde han verksted hvor han laget gitarer etc. Etter et par år flyttet han til Bendixens gt. 5 hvor han leide en «hybelleilighet» av brannmann Strand. I kjelleren der hadde han verksted. Han bodde i Bendixens gt. 5 til han døde.

Nordmøre museum takker Per Arne Westavik for at han gjorde oss oppmerksom på Salbu og hans gitarer. Westaviks sønn skulle flytte fra et hus på Innlandet, og fant en Salbu-gitar på loftet, etter en tidligere huseier. Slik fikk vi en detektivhistorie å nøste opp.