Flasketuten peker på

Av David Berg Tuddenham

En historie om suvenirsanking i gamle havner og om kulturminnevernet under vann

I 2005 hadde Nordmøre Tingrett til behandling en sak mot en sportsdykker, som i en årrekke hadde tatt opp eldre gjenstander fra sjøbunnen i Kristiansund havn og andre havner på Nordvestlandet. Saken blir også gjerne omtalt som ”flaskesaken” grunnet det store antallet med flasker som var tatt opp, og som retten nå skulle vurdere hvorvidt hørte hjemme inn under kulturminnelovens bestemmelser om skipsfunn. Spørsmålet om gjenstandene var kastet fra land eller fra båt kom til å stå sentralt i vurderingen av skyldspørsmålet. Denne artikkelen ser nærmere på rettsaken og skillet mellom land og hav slik vi ser det i lovverket og i forvaltningen. Kanskje er det gode grunner til å se nærmere på de grensene vi opererer med innen kulturminnevernet, hvor nyere tids kulturminner og skipsfunn tilsynelatende kommer opp i paradoksale situasjoner.

Innledning

Høsten 2001 kom det en henvendelse til NTNU Vitenskapsmuseet om salg av gjenstander på nettet, som kunne være et brudd på kulturminneloven § 14 om skipsfunn. Av de gjenstandene som var lagt ut for salg på nettet var blant annet byggeplatene fra henholdsvis dampskipene Aud av 1890 og Borghild av 1898 - begge forlist ved Hestskjær fyr på Averøy. Også en skipsklokke i messing fra 1885 som i følge hjemmesiden var funnet under dykking i Ålesund var lagt ut for salg til høystbydende. Foruten disse funnene var det lagt ut en større mengde med eldre flasker funnet i havner på Nordvestlandet, hvor den eldste var en bemerkelsesverdig 1700-talls lommelerke funnet på sjøbunnen ved Markussundet i Kristiansund havn. Spørsmålet var om gjenstandene som var tatt opp og lagt ut for salg også var et brudd på kulturminneloven.

Ser man på kulturminneloven § 14, så er ordlyden i første ledd som følger: 

Staten skal ha eiendomsretten til mer enn hundre år gamle båter, skipsskrog, tilbehør, last og annet som har vært ombord eller deler av slike ting når det synes klart etter forholdene at det ikke lenger er rimelig mulighet for å finne ut om det er noen eier eller hvem som er eier.

Ut i fra de opplysningene som var tilgjengelig på hjemmesiden, var det klart at flere av gjenstandene som lå ute på nettet kunne komme inn under kulturminnelovens bestemmelser med hensyn til alder og ikke minst hvor de kom fra. Byggeplatene var som nevnt referert til navngitte skipsvrak. De øvrige funnene var tatt opp fra havner med historisk stor aktivitet, hvor nødvendigvis mye av det som ligger på sjøbunnen stammer fra fartøy og således å regne som et skipsfunn.

Suvenirjakt etter maritime gjenstander kan være en innbringende aktivitet. En skipsklokke tilsvarende den som her var lagt ut for auksjon kan lett oppnå priser på godt over 20 000,- i de rette miljøene. Byggeplater har høy markedsverdi blant samlere, hvor alder, tilstand og skipets historie er viktige prissettere. Byggeplatene fra fartøy som Aud og Borghild er nok å regne som samlermessige godbiter. Også for flasker har man et stort samlermiljø, hvor man for de rette objektene kan få svært gode priser. Et kjapt søk på Ebay april 2010 ga blant annet treff på en sen 1600 talls løkflaske funnet under sportsdykking, som var lagt ut til salgs for 800 US$. Slike flasker er ikke uvanlige innslag i en eldre havn, skjønt de fleste man finner er ødelagt. En løkflaske er for øvrig en flasketype som har fått navnet sitt etter formen. De har høy hals og bred kropp, med markant dekanteringsberm. Typen var vanlig på 16-og 1700-tallet, og er en forløper til dagens flaskeform.

På bakgrunn av tipset og de forholdene som kunne leses ut av hjemmesiden ba NTNU Vitenskapsmuseet Kristiansund politikammer om å se nærmere på saken, som et mulig brudd på kulturminnelovens bestemmelser vedrørende skipsfunn (brev fra NTNU Vitenskapsmuseet til Kristiansund politikammer den 24.10.2001). Kristiansund politikammer innledet så en etterforskning mot sportsdykkeren, og det ble gjennomført en husransakelse i januar 2002. Under denne ransakelsen deltok en sakkyndig fra Norsk Sjøfartsmuseum (nå Norsk Maritim Museum) for å bistå politiet. Det ble registrert over 2000 flasker og gjenstander i dykkerens hjem, hvor en stor andel var eldre enn hundre år. Tatt det omfattende volumet av gjenstander i betrakting, var det simpelthen ikke kapasitet til å ta alt materialet i beslag. I stedet ble det tatt ut av hjemmet et representativt utvalg av gjenstandsmaterialet eldre enn hundre år for en rettslig vurdering.

Det skulle imidlertid ta lang tid før saken kom opp for retten. Først i 2005 var saken klar for Nordmøre Tingrett, hvor da dykkeren sto tiltakt for brudd på Straffeloven § 255: for i hensikt derved å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning, rettstridig å ha avhendet, pantsatt, forbrukt eller på annen måte tilegnet seg en løsøregjenstand som han hadde besittelse av, men som helt eller delvis tilhørte en annen, eller forføyet over penger han hadde innfordret for en annen eller som på annen måte var betrodd ham.

Som begrunnelse ble det vist til at vedkommende i ”perioden 1989 til januar 2002 hadde beholdt en rekke skipsfunn av flasker, krukker, keramikk, skipsklokker, byggeplater, krittpiper med mer som han hadde tatt opp under dykking i blant annet Kristiansund havn og Molde havn. Gjenstandene tilhørte den norske stat da gjenstandene var mer enn 100 år gamle” (Nordmøre Tingretts dom av 12. januar 2005 Sak nr:04M-00752 s:6).

Videre ble det vist til brudd på kulturminneloven § 14 tredje ledd første punktum, som forteller at ”Finner av ting som nevnt i første ledd plikter å melde funnet til vedkommende politimyndighet på stedet eller til vedkommende myndighet etter loven her.”  

Det er altså to forhold som det ble begjært straff for, hvor da påtale­myndighetene la ned påstand om en bot på 20 000,- samt inndragning av gjenstandene som var omfattet av det straffbare forholdet. Fra forsvarers side ble det begjært at tiltalte ble frifunnet, da gjenstandene ikke kunne forstås som skipsfunn slik kulturminneloven definerer dem. Og det er her sakens kjerne ligger. Når skal man forstå en gjenstand på havets bunn som et skipsfunn?

Vi kan jo ikke se den grense under vann…

Slik loven er formulert, er man ikke avhengig av et skipsvrak i nærheten for at en gjenstand på sjøbunnen skal defineres som et skipsfunn. Det holder med at det har vært om bord i et fartøy, og derifra mistet eller kastet på sjøen. Har derimot gjenstanden blitt kastet fra land, så forsvinner denne beskyttelsen, selv om det er helt åpenbart at den har blitt fraktet til havna på båt. Denne juridiske grensen er ikke alltid like lett å forholde seg til, eller som salige Harald Heide Steen Jr. som russisk ubåtkaptein uttalte angående grensekrenkelser: Vi kan jo ikke se den grense under vann.. Slik er det også ofte med enkeltgjenstander i en havn. Om de har krysset den magiske grensen ved å ha blitt kastet fra båt eller land er ikke alltid like lett å se - verken for russiske ubåtkapteiner, sportsdykkere eller arkeologer.

Et viktig prinsipp ved straffesaker er at all tvil skal komme tiltalte til gode. Jobben til forsvarer i denne saken blir dermed å så tvil om gjenstandene stammer fra fartøy, og argumentere for at de kan ha kommet til sjøbunnen fra kaia. Bevisbyrden ligger her på aktor, som får utfordringen med å bevise at de samme objektene ugjendrivelig er kastet fra fartøy. Det sier seg selv at en havn med høy historisk aktivitet vil ha materiale som stammer både fra fartøy og fra land. Å utelukke det ene eller det andre er krevende, med mindre konteksten er entydig. Men hvorfor har man endt opp med å definere gjenstander som verneverdig hvis de kommer fra båt, men som ikke-verneverdig hvis det kan bevises eller sås tvil om at den er kastet fra land? Ikke minst - representerer denne grensen mellom land og hav en kulturhistorisk betydning? For å få svar på disse spørsmålene må vi ta et forskningshistorisk tilbakeblikk, og se litt nærmere på hvordan kulturminneloven § 14 kom til, hva den var påtenkt, og ikke minst hvem den henvendte seg til.

Skipsvraket blir et kulturminne

Den første paragrafen som retter seg mot skipsvrak i norske farvann kom i 1963, som en tilføyelse til den allerede eksisterende kulturminneloven av 1951. Den fikk navnet § 12a, og var formulert på følgende måte: Meir enn hundre år gamle båtar, skipsskrov med ting som høyrer til eller stykker av slike ting skal staten vera eigar av når det synest klårt etter tilhøva at det ikkje lenger er rimelig von om å finna ut kven som er eigar (Lov om fornminne av 22.mars 1963)

Årsaken til at denne paragrafen kom til som en tilføyelse skyldes flere forhold. En viktig årsak ligger i en teknologisk nyvinning som kom på det sivile markedet etter andre verdenskrig: det moderne dykkeutstyret eller SCUBA[1]. Sportsdykking ble raskt en populær hobby, og et attraktivt dykkemål var fra første stund av skipsvrak. På 1950-tallet var antallet sportsdykkere økende, og det ble stadig gjort nye oppdagelser under vann av skipsvrak. I Middelhavet ble det gjort mange oppdagelser av skatter fra klassisk tid, noe som vakte stor oppmerksomhet i media. I Danmark oppdaget man i 1956 ved hjelp av sportsdykkere restene etter en undersjøisk seilsperring fra vikingtid, bestående av fem senkede skip og rekker med pæler (Olsen 2002:23-41). Samme året som Skuldelevskipene ble oppdaget fant Anders Franzen regalskipet Vasa i Stockholms skjærgård. Vasa ble sjøsatt den 10.august 1628, men hun seilte kun i 20 minutter før hun kantret og sank ned på 30 meters dyp. Vasa ble hevet i 1961, og er et av de mest besøkte museene i Sverige og Norden. En verden under vann ventet simpelthen på å bli oppdaget, hvor skipsvrak var en kilde til begeistring blant dykkere og publikum.

Også i Norge etablerer sportsdykking seg raskt som hobby. I 1951 blir Oslo Undervannsklubb stiftet, som den andre dykkeklubben i Europa (Rønning 2007:16). Seks år senere hadde sporten utviklet seg i en retning som førte til at Norges Amatørdykkeforbund[2] ble etablert.

I 1956 tok Norsk Sjøfartsmuseum kontakt med Oslo Undervannsklubb, for å etablere en kontaktflate mot det voksende sportsdykkermiljøet (Molaug og Scheen 1983: 312). Norsk Sjøfartsmuseum hadde på dette tidspunktet ansvaret for hele den maritime kulturhistorien i Norge, og de så at det til stadighet kom meldinger om nyoppdagede vrak. Disse vrakene var ikke gitt noen juridisk beskyttelse i kulturminneloven, med mindre de var eldre en 1537. Som kilder til kunnskap var de imidlertid ansett som uvurderlig, og en måtte skape en forståelse for de kildeverdiene om den maritime historien som lå på sjøbunnen som nå kunne gå tapt.

Ser man på all den aktiviteten under vann som skjedde ellers i verden, hvor mye av virksomheten på skipsvrak i beste fall kan omtales som hardhendt bergning, var det klart at man måtte utvikle en kompetanse som kunne ivareta skipsvrakene som kulturminner og arkeologisk kildemateriale. Arkeologi under vann var ikke et eget fag på dette tidspunktet, og det ble avgjørende å få til et samarbeid med froskemennene. Sist, men ikke minst, var det påkrevd med et lovverk som ga skipsvrakene en juridisk beskyttelse som kulturminner. For å sitere Ot.prp.23 (1962-63)[3]: Det har synt seg at det ville ha vore gagnleg med klåre reglar på dette området, jamvel om ”froskemenn” som har funnet skipsvrak har synt god samarbeidsvilje.

Veien frem til et lovverk rettet mot skipsfunn var lang og kronglete, hvor Norsk Sjøfartsmuseum og Riksantikvaren agiterte sterkt for å få etablert et lovverk knyttet til de mange vrakene som dukket opp. Lovteksten som kom i 1963 med tilføyelsen § 12a i lov om fornminne av 1951 var et kompromiss, hvor man fikk beskyttet selve fartøyet etter en flytende hundreårsregel. Lasten var imidlertid ikke tatt med i denne teksten, da Kirke - og Undervisningsdepartementet og Justisdepartementet på dette tidspunktet mente at loven om løsøre var tilstrekkelig for denne kategorien funn (Ot.prp.nr.23 (1962-63); Trøim 1999:99). Dette var en svakhet i den nye loven som de kulturminnefaglige miljøene var smertelig klar over, men man hadde i det minste fått et lovverk som ga juridisk beskyttelse til skipsfunnene. En stor jobb var lagt ned i prosessen mot paragrafen om skipsfunn, en større jobb sto nå ovenfor utdannelsen av personell til kulturminnevernets tjeneste.

Den første utgravningen av et skipsvrak i Norsk farvann skjedde på den Dansk Norske fregatten Lossen, som forliste utenfor Hvaler julaften 1717 (Molaug 1964, Molaug og Scheen 1983). Vraket ble funnet av sportsdykkere i 1963, og man besluttet å gjennomføre en skolegravning på vraket i 1967. Målsetningene med gravningen var tydelig artikulert. For det første skulle man gjennom gravningen utdanne sportsdykkere i arkeologisk metode under vann, slik at de kunne brukes ved senere gravninger. For det andre skulle man teste ut de erfaringene man hadde gjort på arkeologiske gravninger under vann fra andre land, og tilpasse disse hjemlige forhold (Sandvig 1975:88; Molaug & Scheen 1983:312-313). I særlig grad så man på de resultatene som ble oppnådd i middelhavet på utgravningene av et bysantisk skip fra 700 f.kr.ved Yassi Ada samt et fønikisk skip fra bronsealderen ved Cape Gelidonya- begge i Tyrkia (Intervju Christensen i Tuddenham 1997:64, se også Bass 1966,1967, 1980).

Sist, men ikke minst, skulle man bruke utgravningen og resultatene fra denne som et utstillingsvindu ovenfor bevilgende myndigheter med hensyn til kulturminnevern under vann (Tuddenham 1997:64).

Foruten å følge opp de mange vrakfunnene, var man også opptatt av hvilket kildemateriale som lå i havner og åreskifter. I 1970 hadde Norsk Sjøfartsmuseum en marinarkeologisk ekspedisjon fra Rogaland til Svenskegrensen (Molaug 1970:60-71). Foruten å undersøke et større antall innberettede vrak foretok man undersøkelser i utvalgte havner. For å sitere årboka: Prøvene fra havner og åreskifter viste tydelig at disse steder rommer mengder av kulturhistorisk materiale (ibid:67). Den første store havne­undersøkelsen ble gjort i 1971 i Møvik havn, hvor man i en prøvesjakt på 12 x1,5 m tok opp i alt 1495 gjenstander fra middelalder frem til nyere tid (Keller 1971: 23-74). Men i motsetning til skipsvrakene var ikke havner gitt juridisk beskyttelse, da lasten som nevnt ikke var tatt med i loven som gjaldt på dette tidspunktet. Leser man korrespondansen mellom blant annet Norsk Sjøfartsmuseum og Kirke- og Undervisningsdepartementet, er lasten et gjentagende felt for diskusjon[4]. Også det svake vernet som havner hadde ble tatt opp som et problem, hvor man var bekymret for utplyndring av kulturhistorisk viktige havner. Havnearkeologien skulle imidlertid snart få en juridisk støttespiller, grunnet funnet av en nederlandsk ostindiafarer.

Lasten blir et kulturminne

Sommeren 1972 gjør tre sportsdykkere på jakt etter svamp ved Runde et funn som kom til å få avgjørende betydning for norsk marinarkeologi. I stedet for å komme opp med svamper fant de sjøbunnen dekt med merkelige, flate steiner. Disse ”steinene” skulle vise seg å være sølv- og gullmynter fra den nederlandske ostindiafareren Akerendam, som ble tatt av storm og forliste i 1725 med en last på 230 000 floriner (Kloster 1973:120). På folkemunne var det kjent at et umåtelig rikt skip skulle ha gått ned ved Runde, og flere dykkere hadde prøvd å søke opp dette skattefartøyet. Leser man i beretningene til Fyrdiriks[5] fra en reise han foretok i 1856 langs norskekysten i forbindelse med inspeksjon av fyranlegg, så fikk han høre følgende fra handelsmannen på stedet: ” at et stort Skib for lange, lange Tider siden skulde have forliist totalt paa Rundø, og at store Skatte da gikk til bunds” (Diriks 1924:232). Navnet fartøyet gikk under var ”Den Store Mangfoldighed”. Fyrdiriks laget en pennetegning av det gamle og det nye fyrtårnet på Runde, og merket av med en X på tegningen hvor skipet skulle ha gått ned. Hadde de som jaktet på ”den store ”Mangfoldighed”med Mand og Muus og uhørte Skatte” (ibid 233) brukt Fyrdiriks pennetegning, så hadde de funnet skatten ganske umiddelbart (se figur over). Krysset stemmer svært godt overens med forlis­stedet til Akerendam.

Som marinarkeologisk funn var ikke Akerendam så spektakulært som man kanskje skulle tro. Kun myntene og kanonene var igjen, og slik sett har fartøyet begrenset kulturhistorisk verdi. Som fartøy er også Akerendam en fremmed fugl i norske farvann. Den tilhørte handelskompaniet Vereenigde Oost-Indische Compagnie[6], og var egentlig påtenkt den nederlandske kolonien Batavia (nåværende Jakarta, Indonesia). For å unngå kaper­trafikken i den engelske kanal skulle den gå nord om Skottland og ut i Atlanterhavet. Den ble imidlertid tatt av storm og endte opp utenfor Runde (Sandvig 2002: 143). Men om den kulturhistoriske informasjonen som kunne trekkes ut av restene fra fartøyet var begrenset, så var den metallmessige verdien langt større. Ikke overraskende krevde sports­dykkerne eiendomsretten til funnet, da myntene måtte regnes som last og ikke som en del av fartøyet. Den Norske Stat var ikke umiddelbart enig i denne tolkningen, og mente at uklarheten i § 12a vedrørende lasten ikke ga finnerene rett til lasten. Som om ikke det var nok, kastet den nederlandske stat seg inn med krav, siden lasten måtte regnes som nederlandsk eiendom (Rønning 1973:128).

Tvisten ga grunnlaget for en rettssak, som også skulle lede frem til en lovvendring. Funnet ble til slutt fordelt mellom finnerene, den norske stat og den nederlanske stat med en fordelingsnøkkel på henholdsvis 75, 15 og 10 prosent (Sandvig 2002:148). Miljøverndepartementet, som tok over saksfeltet etter Kirke- og Undervisningsdepartementet i 1973, foreslo at lasten burde innlemmes i § 12a, samt at statens innløsningsplikt skulle fjernes for skipsfunn. Videre ble det foreslått at man etablerte egne bestemmelser for finnerlønn ved skipsfunn (Ot.prp.40 1973-74). Endringene ble implementert ved lov av 14.juni 1974 nr.41, og ordlyden i den nye loven er mer eller mindre identisk med dagens lovtekst om skipsfunn. I 1978 ble kulturminneloven revidert på nytt, og da var bestemmelsene om skipsfunn å finne som kulturminnelovens §14, som er dagens paragraf.

Etter den nye kulturminneloven skulle staten ha full og uavgrenset eiendomsrett til funn som er nevnt i denne, og det gjaldt også om slike funn ble gjort på tørt land (Trøim 1999:100). Videre var det ikke avgjørende om funnene ble gjort i eller ved en gammel båt, hovedsaken var om de hadde vært et tilbehør til båten eller last som hadde vært om bord i en båt, og om det var mer enn 100 år gammelt (ibid). En viktig årsak til denne presiseringen finner vi i Ot.prp.nr.40 (1973-74), som viser til følgende: Etter føresegnene er det ikkje noko vilkår for statens eigedomsrett at tinga vert funne i eller ved ein gamal båt. Dette av omsyn til at sjølve båtrestane gjerne er rotna eller førte bort av sjøen. Ting kan og ha falle i sjøen eller gått tapt på annan måte. Mellom anna kan det gjerast verdifulle funn i havner og fortøyningsstader der skutene lå i kortare eller lengre tid og brekkasje og anna vart kasta over bord. De erfaringene man hadde gjort seg i løpet av tiden fra da den første lovbestemmelsen på skipsfunn ble gjort i 1963 frem til lovendringen som kom i kjølvannet av Akerendamfunnet, tilsa at man også måtte inkorporere havnefunnene i lovbestemmelsen.

Samarbeidsgruppen i Marinarkeologi

En annen viktig endring var at man nå fikk tildelt midler over statsbudsjettet til å drive arkeologi under vann. I motsetning til kulturminnevernet på land var kulturminnevernet under vann i stor grad drevet av sportsdykkere på idealistisk basis, på svært marginale midler. Nå fikk man en årlig sum som skulle dekke aktiviteten, og midlene som ble avsatt ble kanalisert til Samarbeidsgruppen i Marinarkeologi (SGMA), som var satt sammen av representanter fra Norges Dykkeforbund, Sjøfarts­museene og Landsdelsmuseene. Også her ser man en bevisst politikk med å innrullere sportsdykkere til kulturhistorisk tjeneste, og det blir gjennom­ført en rekke gravninger av skipsvrak og havner på midlene som tildeles. Et eksempel på dette er gjennomføring av flere store havnegravninger i Kristiansund på 1980-tallet, med eksplisitt målsetning å utdanne sportsdykkere og agitere for verdien av havnefunnene.

SGMA oppløses mot slutten av 1980-tallet, hvor kulturminnevernet under vann går inn i en ny fase.

Sportsdykkernes rolle innen kulturminnevernet under vann blir gradvis svekket, delvis grunnet en økt profesjonalisering innen faget, men også som følge av nye dykkeforskrifter, som setter strengere krav til utdannelse for de som skal delta på marinarkeologisk arbeide. Dette er en endring på godt og vondt. Fordelen med endringen er at man i langt større grad fikk kontroll med den pågående byggeaktiviteten langs kysten enn hva man hadde tidligere. Svært mange kulturminner blir tapt årlig som følge av tiltak (Nymoen og Nævestad 2006), og dagens kulturminnevern under vann er i høy grad styrt av reguleringsplaner. Ulempen er at man har mistet den gode kontaktflaten man hadde med sportsdykkerne.

Er flaskesaken et resultat av utydelig kommunikasjon om hva kultur­minneloven sier om funn av gjenstander på sjøbunnen? Slik det fremgår av rettsforhandlingene og de ulike media - innspillene rundt saken, så ser det ut til at man har hatt en noe varierende forståelse av hvordan man skal forholde seg til havnefunn. Dette til tross for at man har gjennomført mange arkeologiske prosjekter i Kristiansund havn fra slutten av 1970-tallet. Slik sett kunne trolig kulturminnevernet vært enda tydeligere på hva skipsfunn er - at funn på sjøbunnen faktisk ikke er avhengig av et vrak for at det skal høre hjemme under § 14, og at kulturlag i gamle havner har verdi som arkeologisk kildemateriale. Akkurat sistnevnte kan være årsaken til at man har havnet i den situasjonen som rettsaken åpenbarte. For hvor viktig er egentlig nyere tids søppel på sjøbunnen, hvis de da ikke kan knyttes til et bestemt vrak?

Arkeologi er bare søppel

I forbindelse med de arkeologiske utgravningene i 2003 av kulturlagene som kom i konflikt med utbyggingen av den nye Storkaia i Kristiansund, satte NTNU Vitenskapsmuseet sammen med Nordmøre museum opp en mindre utstilling om de pågående arkeologiske undersøkelsene i havna. Hensikten var å informere byens befolkning hva arkeologene gjorde på sjøbunnen, hva som ble funnet og ikke minst hvorfor det ble gjort. Ikke alle satte like stor pris på dette formidlingstiltaket. Den 2.7.2003 kunne man på Debattsiden i Tidens Krav finne innlegget Potteskår for millioner, hvor følgende var satt på trykk:

”En forunderlig lov har gjort det til at kommunen nå må punge ut med over en million kroner for noen glassbrott og potteskår. Noen dykkere fra Vitenskapsmuseet har i en måned gravd i møkka under Storkaia for å finne fram dette. Slike ting finnes i bøtter og spann på bunnen av havna, og det var direkte flaut å se disse gjenstandsdelene utstilt på Hjelkrem­brygga”. Videre ble det opplyst om at ”Denne utstillingen var omtrent satt i scene for utstilleren selv, som har opsjon og monopol på slikt søppel fra havna i byen. Aldri i historien har kommunen betalt så mye for absolutt ingenting. Til alt overmål kan til interesserte opplyses at alt skrotet havner i en kjeller på vitenskapsmuseets magasin i Trondheim”. Avslutningsvis ble det presisert at ” en gammel vikingstøvel fra sildetiden på 50 og 60 tallet måtte være av større interesse for innbyggerne her i byen enn toppen av en knust flaske og noen idiotiske deler av krukker”.

Om ikke kulturminnevernet vil være enig i de kriteriene som her trolig legges til grunn for når et funn har historisk verdi eller ei, så har debattanten helt rett i at det er søppel som ble tatt opp fra sjøbunnen og til slutt magasinert i Trondheim. Arkeologi er studiet av mennesket gjennom dets levninger, hvor søppel utgjør desidert størsteparten av det arkeologiske kildematerialet - det være seg flintavslag fra fosnaboplasser til krukker og flasketopper i Kristiansund havn – og i fremtiden sikkert også gummistøvler fra 1950- og 60 tallet. Antropologen Mary Douglas hevder at mennesket er en klassifiserende art, hvor våre samfunn er bygd opp rundt behovet for å ha alt i riktig ordning. Definisjonen av rent eller urent vil her avhenge av hvilken kontekst ting eller fenomen opptrer i. Når noe ikke lar seg plassere i det skjemaet vi har for hvordan verden skal se ut, så blir det urent, eller ”matter out of place” (2002:44).

På lignende måte kan man se på søppel; som enten verneverdig eller som møkk under Storkaia, som matter out of place. Som hjelpemiddel til hvordan verden skal se ut under Storkaia har vi Kulturminneloven

Ut over å studere hvordan mennesket klassifiserer søppel, kan man også hevde at mennesket kjennetegnes nettopp ved å være en søppel­produserende art – et fenomen vi ser gjennom avfall knyttet til produksjon av steinredskaper tilhørende menneskets eldste historie, digitalt søppel på nettet, til søppel som flyter i verdensrommet og som utgjør en trussel mot romferder.

Hvor enn mennesket er involvert finner vi søppel i en eller annen form. Søppel er også informasjon – og i enkelte tilfeller kanskje i langt større grad enn hva vi liker å tenke på.

Hvis man ønsker å avsløre naboens hemmeligheter, kan søppelkassen være en nyttig kilde. Dette har amerikanske arkeologer tatt på alvor, hvor man i eksperimenter har sammenlignet svar gitt til spørreskjema om husholdningens forbruk opp mot den reelle avfallsproduksjonen. Ikke overraskende endte man opp med til dels store avvik mellom gitte svar og hva søppelet kunne fortelle. Spesielt innen temaer som kan ha sosialt belastende resultater, som for eksempel alkoholforbruk, fant man en klar underrapportering (Ratje1996:158-177). Underrapportering ser man også i de skriftlige kildene med hensyn til import av varer. Tuskhandel fra fartøyer var et kjent fenomen under hollendertiden. Ser man på ostindiafarten, så var det vanlig at besetningen tok med seg varer for privat salg, og som av den grunn ikke fremgår av skipsdokumentene (Sanden 1987:92, Johnson 1994:115). At tilsvarende handel har foregått i Norge er det all grunn til å anta. Kronen ytret blant annet bekymring for de mange fartøyene som anløpte Romsdalen uten tilstrekkelig oppsyn (Schneider 1905:45, Grüner 1972:13-20), hvor hollenderne blant annet blir beskyldt for å bedrive tuskhandel mot romsdalsvarer som smør, talg, fisk, tran tjære, huder og skinn (De Seve 1962:64). Denne handelen er ikke å finne igjen i tollbøkene, men levningene etter denne aktiviteten er blant annet å finne på sjøbunnen ute på reden - som søppel. 

Med hensyn til havnegravninger vil sjøbunnen avsløre hvilken aktivitet som har foregått i de enkelte områdene, og til hvilke epoker trykket har vært størst. Gjennom volumet som blir tatt opp får man et bilde av livet i havna, som må sies å være byens viktigste møteplass, hvor Kristiansund møtte resten av verden. Et eksempel er Sørsundet, hvor havnearkeologi har gitt innblikk i de tidligste anløpene til Lille fosen[7] (Aukan 1980). Slik sett er sjøbunnen i en havn å sammenligne med et materielt bibliotek over byens historie. Historien som kan leses ut av søppelet har imidlertid ingen intensjon - da den i utgangspunktet ikke var påtenkt en leser. Akkurat dette forholdet gir det arkeologiske kildematerialet en svært viktig kvalitet, som sammen med skriftlige kilder gir grunnlag for å diskutere ulike sider ved historien.

Av og til er de materielle levningene faktisk de eneste kildene man har, også for nyere tids epoker. Mange av de gamle havnene og omlastnings­stedene våre hvor det ble tatt inn tømmer i forbindelse med hollendertida har sparsommelig med skriftlige kilder, og få eller ingen spor på land etter virksomheten. Restene etter denne virksomheten er imidlertid å finne igjen på sjøbunnen, i form av avfall kastet ut fra fartøyene før de tok om bord tømmer, slik som rester av lasten, ballast, brekkasje, krittpiper og tomflasker (se også Nymoen 2009:111). Slike kulturlag er som nevnt beskyttet gjennom kulturminneloven §14, med mindre man da kan så tvil om at de er kastet fra fartøy eller fra land.

Så langt om hvorfor man har inkludert havnefunn i lovteksten. Da loven på skipsfunn inkluderte lasten i 1974, var et av argumentene at gamle havner skjulte spor etter fordums sjøfart. Dette var viktig å ta vare på, på lik linje som fartøysrester og last som var å finne på vraket. Men det var få personer blant verken arkeologer, historikere eller jurister på denne tiden som oppfattet etterreformatoriske kulturlag på land som spesielt verneverdig.

Dette er imidlertid i ferd med å endre seg. Oppfattelsen av etter­reformatoriske kulturlag og kulturminner har i den senere tid i stadig større grad blitt satt i søkelyset av arkeologer, hvor man har pekt på dilemmaet man ofte opplever som følge av dagens vernegrense, som er satt til reformasjonen i 1537. Her kan blant annet nevnes det pågående NIKU prosjektet The post-medieval archaeological resource in and around Norwegian towns: heritage potential and management. Fokus her er den stemoderlige behandlingen etterreformatoriske perioder har fått innen kulturminneforvaltningen i Norge, og da i særlig grad urbane kontekster.

>1537?

Etterreformatoriske kulturminner var ikke et debattert emne i særlig grad innen norsk arkeologi på 1960 og 70-tallet ut over det marinarkeologiske miljøet. Den rådende holdningen var i stor grad at nyere tids materiale kun var en dyr måte å bekrefte noe man allerede visste. Kulturminnevernet under vann har da også blitt kraftig kritisert av enkelte arkeologer for ensidig å være opptatt av skipsvrak, og da helst nyere tids vrak (”For henvisninger, se” Carpenter 1991, McGrail 1984, Jasinski 1993, 1995, Tuddenham 1997 m.fl). Den reneste arkeologien var å finne blant steinalderarkeologene, betryggende distansert fra historikerne og deres kilder. Nyere tids arkeologi var derimot tilsmusset av skriftlige kilder, og jo nærmere i tid, jo mer et ”matter out of place” ble denne arkeologien – i hvert fall på land. Men mot 1980- og 90 tallet skjer det en endring innenfor den teoretiske diskusjonen i arkeologen, hvor synet på hva materiell kultur kunne fortelle justeres vesentlig. Innenfor denne diskursen får også nyere tids materiale andre og bedre betingelser. Eksempelet med amerikanske arkeologer som studerer moderne avfall opp mot spørreskjema til de enkelte husholdningene er et tidstegn i så måte. Arkeologi kunne, slik det ble brukt her, faktisk ha en rolle i forståelsen av samtidens avfalls­produksjon. Nå er det ikke et mål å trekke opp den arkeologiske disku­sjonen på 1980-og 90-tallet i denne artikkelen, men med det som gjerne blir kalt for en post prosessuell diskusjon får man et langt mer nyansert syn på hva materiell kultur er, fremfor fortrinnsvis å se på den som passive refleksjoner av menneskelig adferd. Med denne teoretiske diskusjonen begynte også nyere tids arkeologi å bevege seg ut av skyggenes dal innad i faget.

Men en ting er hva som diskuteres innad i et fagmiljø. De samme tendensene med hensyn til oppmerksomhet mot nyere tids kulturminner kan man se andre steder også. I 2009 arrangerte regjeringen Kulturminne­året, hvor dagliglivets kulturminner sto på dagsordenen. Hva man legger i ordet kulturminne er ganske mangfoldig- i denne artikkelen er det lagt vekt på hva lovteksten sier om skipsfunn. Men floraen av hva man kan legge i dette begrepet kom godt frem da Mosselukta ble utpekt som et nasjonalt kulturminne under Kulturminneåret sammen med blant annet Lohengrin-sjokoladen og datamaskinen Commodore 64.  

En slik forståelse av hva et kulturminne kan forstås som ville vært uforståelig da den første kulturminneloven ble forfattet. Ser man på fornminneloven av 1905 og den samtiden den ble laget i, så var heller ikke nyere tids kulturminner noe en så hensikten med å gi juridisk vern. Det er med denne loven at 1537 introduseres som en vernegrense, hvor den tradisjonelle forklaringen på hvorfor man ikke så på etterreformatoriske epoker som verdig et automatisk vern er å finne i en nasjonalromantisk ånd. Kulturminneloven er den første loven som blir vedtatt etter at Norge som nasjon blir selvstendig, og den var et viktig verktøy i dannelsen og vedlikeholdet av en nasjonal identitet. Tiden etter reformasjonen hadde således liten verdi i dette prosjektet, hvor det mest høyverdig og verneverdige var å finne innenfor vikingtid og middelalder.

I tillegg til dette kan man peke på en annen faktor. Arkeologen Terje Brattli mener at man foruten en kobling mot nasjonalbyggingsprosjektet på slutten av 1800-tallet og inn i det 20. århundret må se 1537 grensen mot hvordan den moderne forståelsen av tid vokser frem på midten av 1800-tallet (Brattli 2010). Arkeologien og kulturminnevernet er et moderne fenomen, hvor mange har pekt på at man på midten av 1800-tallet ser den spede starten til det vi i dag kjenner som kulturminnevernet (Myklebust 1993,Gaukstad 2001). Den franske vitenskapssosiologen Bruno Latour har vist til vår måte å oppfatte tid som Historismens sykdom, hvor han sier følgende: Som Nietzche bemerket, lider de moderne av historismens sykdom. De vil beholde alt, datere alt. Fordi de tror at de definitivt har brutt med sin fortid. Jo flere revolusjoner de akkumulerer, desto mer sparer de; jo mer de kapitaliserer, desto mer plasserer de i museer. Den maniske ødeleggelse blir kompensert av en like manisk bevarelse. Historikere rekonstituerer fortiden, detalj på detalj, og desto mer omhyggelig fordi den har forsvunnet for alltid (Latour 1996:90-91).

Brattli viser til at et viktig moment med hensyn til ønsket om bevaring ligger i denne forståelsen av tid og fortid. For at også arkeologisk materiale fra nyere tid skal oppleves som en ressurs, må århundrene etter reformasjonen på lik linje med førhistorien og middelalderen oppleves som avskåret fra samtiden (Brattli 2010:10). Med andre ord- en av årsakene til at vi nå begynner å se på etterreformatoriske perioder som interessante ligger i at vi mener vi nå har distansert oss fra disse periodene. I 1905 ville man ikke oppfatte 1805 eller 1705 som så skrekkelig langt unna. Tvert i mot, man hadde i liten grad forlatt denne tiden, og dermed var heller ikke materiell kultur fra disse periodene ansett som bevaringsverdig. I dag stiller det seg annerledes. 

Det maritime kulturminnet og nettverksdannelser

Tar man historismens sykdom på alvor, inntar man her tilsynelatende en parallell forståelse av nærheten i tid til objektene, alt etter om de har en maritim eller terrestrisk tilhørighet. Lovteksten og forarbeidene gir således uttrykk for at kulturminnene tilhørende den maritime dimensjonen (les: skipsfunn og deres tilbehør) oppfattes fjernere for oss enn hva de samme etterreformatoriske objektene gjør på land. Alle klassifiseringer har i seg paradokser, og vårt paradoks er at kulturminner på land og ute i vann vurderes ulikt, alt avhengig av hvordan de har kommet dit. Kastes det potensielle verneobjektet fra land blir den et ”matter out of place”, med mindre den er eldre enn 1537. Kastes samme gjenstand fra båt er den et kulturminne - så fremt den er eldre enn hundre år. Det er altså ikke objektet i seg selv som er gjenstand for diskusjon, men tilhørigheten som et maritimt kulturminne.

Å gi et svar på hvorfor denne parallelliteten har oppstått fører til at vi beveger oss inn i en ganske komplisert materie, med mange ulike perspektiver som kan anvendes. En måte å tilnærme seg dette spørsmålet på kan være gjennom anvendelsen av ulike teoretiske verktøy, hvor jeg her har tenkt å se litt nærmere på Aktør – Nettverk Teori (ANT), som er et analytisk perspektiv på de nettverkene som ligger bak fenomener som blant annet Kulturminnevernet. Helt sentralt innen Aktør - Nettverk Teori er forståelsen av at både mennesker, gjenstander og teknologi spiller en likeverdig rolle i nettverkene (Callon 1986, Latour 1989, 1996, Asdal, Brenna og Moser 2001, Brattli 2006). Et konkret eksempel på dette er hvordan teknologi, som for eksempel dykkeutstyr, kan ha egenskaper som påvirker handlingsmønster, og slik sett er å oppfatte som en aktør på lik linje som en person.

Hvis vi ser på kulturminnevernet under vann, så skiller den seg fra kulturminnevernet på land på flere vesentlige punkter. En åpenbar forskjell er de teknologiske forutsetningene som ligger til grunn ved operasjoner under vann, noe som har blitt understrekt her ved flere anledninger. Organisatorisk har man også mye til dels på bakgrunn av de tekniske kravene en noe annerledes struktur enn for det øvrige kulturminnevernet på land. En annen forskjell vi ser i et forsknings­historisk perspektiv er at kulturminnevernet under vann, fra da det ble skapt og frem mot slutten av 1980-tallet, i stor grad var basert på frivillige sportsdykkeres innsats. Dette står i kontrast til det samtidige kultur­minnevernet på land, som i samme tidsrom var tvers gjennom profesjonalisert, med lite handlingsrom for amatører. Spørsmålet her blir hvorvidt de koblingene vi finner mellom ulike aktører som teknologi, amatører, arkeologer, politikere, vrak, jurister, havnefunn og andre elementer bak nettverket Kulturminnevernet påvirker forståelsen av de objektene som skal forvaltes. Har koblingene betydning for hvorvidt man ser på skipsfunn som annerledes enn for etterreformatorisk anlegg på land? (For eksempel hvor de to kulturminnevernene møtes, se Lie og Tuddenham 2009.)

Sportsdykkere og Obligatoriske Passasjespunkt

Sett fra et Aktør - Nettverk ståsted, så er kulturminnevernet under vann først og fremst dannelsen av et nettverk, hvor det mellom aktørene i nettverket inngås forskjellige allianser med ulike styrkeforhold. Noen aktører plasserer seg selv i sentrum, mens andre lar seg innrullere som aktører. Et eksempel er Norsk Sjøfartsmuseum (NSM), som i 1956 tar kontakt med Oslo Undervannsklubb for å innrullere sportsdykkerne til museal tjeneste (se side 5 i denne artikkel). NSM så tidlig nytten av å alliere seg med sportsdykkerne, som ved sine mange vrakfunn var i ferd med å skape en helt ny situasjon innen kulturminnevernet. For kulturminnevernet ble det helt avgjørende å ta kontroll over den virkeligheten som var i ferd med å dannes, hvor da NSM er det miljøet som tar et grep for å definere virksomheten på sjøbunnen og styre sports­dykkerne i en fra kulturminnevernets side ønsket retning. Sagt på en annen måte, så gjør NSM seg her til et såkalt Obligatorisk Passasjepunkt i nettverket - et punkt i nettverket hvor alle koblinger mellom aktører skjer, og hvor identitetene til de ulike aktørene fastsettes (etter Callon 1986). På den ene siden er det NSM som tar grep ovenfor et stadig voksende miljø av froskemenn - eller sportsdykkere som vi kaller dem i dag. På den andre siden er det NSM som fronter vrakene og deres kulturhistoriske verdi ovenfor myndigheter og det øvrige kulturhistoriske fagmiljøet. I dette grensesnittet inngås det simpelthen en rekke allianser, hvor skipsvraket er gjenstand for oppmerksomhet og ikke minst forhandling om hvordan skal man forstå skipsvraket som verneobjekt og hvordan de forstås mot andre kulturminner.

Da NSM tok kontakt mot Oslo Undervannsklubb, var det ikke noe som het kulturminnevern under vann. Det vi ser her er en periode hvor nettverket rundt kulturminnene under vann er ustabilt, hvor styrkeforholdet mellom aktørene ikke er endelig fastsatt. For å stabilisere og sikre nettverkets eksistens tas det imidlertid en rekke grep, hvor etablering av et lovverk er et viktig virkemiddel for stabilitet. Dette er noe NSM arbeider mot samtidig med at de innrullerer froskemennene i nettverket som skal danne kultur­minnevernet under vann.

Med hensyn til hvordan man i dag forholder seg til kulturminnet skipsvrak, så er denne ustabile fasen innen kulturminnevernet under vann av stor interesse. Her legges grunnen for en rekke fenomener, som over tid stabiliserer seg og fremtrer som helt naturlige. Som for eksempel at lasten tilhører fartøyet, og at det er likegyldig om man har et vrak i nærheten av last. Eller at funn på sjøbunnen knyttet til skip behandles på en annen måte enn kulturminner på land. Men denne forståelsen var ikke like selvsagt på dannelsestidspunktet. Den har kommet til over tid, og har en hel rekke med aktører bak seg, som stabiliserer denne forståelsen.

Hva vi ser i det tidlige kulturminnevernet under vann er en allianse­dannelse mellom NSM og froskemenn, som fungerte godt opp mot myndig­hetene og publikum. Alliansen hadde stor påvirkningskraft – et lovverk ville ikke komme på plass uten at de argumentene man målbar ovenfor myndighetene fikk gjenklang. På mange måter kan man også si at kulturminnevernet man skapte under vann var like så mye til for froskemennene som det var for skipsvrakene de fant. Med en slik posisjon er froskemannen på ingen måte en part som passivt tar i mot direktiv og påbud fra myndighetene. Frem til slutten av 1980-tallet var stemmen til froskemannen sterk, og en aktør man ikke kom utenom når det gjelder kulturminnevern på sjøbunnen. I de årlige budsjettforhandlingene mellom sjøfartsmuseene og myndighetene var Norges Dykkeforbund en aktør man tok stor hensyn til, og som hadde betydelig påvirkningskraft på de prioriteringer som ble gjort[1].

Men alliansen mellom froskemennene og sjøfartsmuseene som var dannet, og som styrket seg etter Akerendamfunnet, falt ikke nødvendigvis i god jord hos alle. I et brev til Organisasjonsutvalget for kulturminner den 29.9.1980 skrev Arne Emil Christensen følgende om norsk marinarkeologi: ”Overføringen av ansvarsområdet fra de arkeologiske museene til sjøfartsmuseene har gitt norsk marinarkeologi en nokså spesiell profil, med sterk overvekt på undersøkelser av 1600 og 1700-talls skipsvrak. Dette har ført til at vi i dag mangler rutine ved undersøkelser av andre typer fornminner under vann”.

Utsagnet er en kritikk mot den rådende strategien om å prioritere sportsdykkere innen kulturminnevernet under vann, men kan også leses som et uttrykk for en splittelse mellom to fagmiljøer. Maritim - arkeologen Marek Jasinski har påpekt at man ganske tidlig gikk i to forskjellige retninger, hvor ”fagmenn kledd i dykkedrakter begynte (fort å) fungere på siden av det arkeologiske fagmiljøet ”(Jasinski 1995:107). Innenfor det som kom til å bli kjent som marinarkeologi (senere maritim) ble ikke unaturlig skipsvraket og nautiske aspekt vektlagt (med en vekt på nyere tids kulturminner), noe som ikke ble oppfattet som relevant for arkeologien på land (ibid 108). I mange henseende ble det skapt et kunstig skille mellom land og hav i den maritime arkeologiens barndom, hvor kulturminnevernet under vann ble oppfattet som fremmedartet av kolleger på land. Dette er et skille som senere maritim arkeologer har forsøkt å viske ut, blant annet gjennom studier av sammenhenger mellom kulturminner på land og ute i vann i det som gjerne omtales som maritime kulturlandskap (Jasinski 1993,1995,1999; Westerdahl, 1986,1989, 1995, 2007, 2008, 2010- se også Tuddenham 2010).

Men hva består skillet mellom de to ulike tradisjonene vi ser her, ut over at man beveger seg i ulike element og ofte har forskjellige studieobjekter? At man klarte å argumentere for en egen paragraf for skipsvrak eldre enn hundre år i kulturminneloven skyldes engasjement og dyktige innspill fra NSM. Men skiller hundre år gamle skipsvrak seg kvalitativt fra andre etterreformatoriske kulturminner på land? I fall så - hvordan gjør de det?

Froskemenn, sjamaner og Jaques Yves Costeau

Det at skipsfunnene blir oppfattet annerledes enn kulturminner på land fra samme periode kan ha en forklaring i nettverksdannelsen, hvor fenomener av tilsynelatende liten relevans for kulturminnevernet i seg selv utad, i realiteten har stor betydning innad i nettverket. Ser man på den nærmest euforiske stemningen på 1950- og 60 tallet med hensyn til sportsdykking og det man kan finne på skipsvrak, så får man frem noen aktører som kan være medforklarende til at man ser ulikt på kategoriene med kulturminner. I Ot.prp.23 (1962-63) ble det vist til froskemennene og deres gode samarbeidsvilje (se side 123 i denne artikkel). Froskemenn var som det ble vist til innledningsvis noe helt nytt. Før disse hadde man også dykkere som fant skipsvrak, uten at man så behovet for å etablere en egen paragraf i kulturminneloven som ga vern til skipsvrakene de dykket på. Det nye her var den ekstreme mobiliteten det nye dykkeutstyret ga, samt at teknologien åpnet en verden under vann for de store massene. Det er her kulturminnet Skipsvrak blir skapt som verneobjekt- tett knyttet til dykketeknologien. Spørsmålet her er hvorvidt skipsvraket kun er et nøytralt fenomen som ligger på sjøbunnen og ventet på å bli oppdaget – som materiell ytring og potensielt verneobjekt.

Den svenske marinarkeologen Carl Olof Cederlund har pekt på svensk og skandinavisk marinarkeologi, og vist til at en av grunnene til at skipsvrak får en så sterk gjennomslagskraft i media ligger i deponeringskonteksten- i at det er skjult under vann (1997). Skipet er i følge Cederlund i seg selv ladet med symbolsk kraft, og det er for så vidt bare å se nærmere på alle de henvisningene vi finner i språk, religion og myter for å få bekreftelser for denne påstanden. Tar man norrøn gravskikk i betrakting, ser man blant annet bruken av skipet som et middel til reisen mellom liv og død. I kristne forestillinger ser vi også utstrakt brukt av skipet og det maritime, som viktige analogier i trosforestillingen (Henningsen 1950, Jonsrud 1995, Tuddenham 1996). I dagligtalen finner vi en mengde med maritime analogier som blir brukt i ulike sammenhenger, som kan vitne om skipets betydning i samfunnet. I tillegg til dette mener Cederlund at vannet blir en forsterkende kraft på et allerede symbolladet fenomen- hvor han bruker begrepet sjaman på den dykkende arkeologen, som nærmest rituelt bringer gjenstander tilbake til overflaten (1997:41). Når han så hevder at bergningen av Vasa er et eksempel på en nasjonalistisk styrt arkeologi, så er det med andre ord et svært sterkt symbol man har med å gjøre. Ikke bare er Vasa et symbol på Sveriges storhetstid; det er en båt som til alt overmål er berget opp fra sjøbunnen, av dykkere tilbake til verdenen på land, etter 333 år på sjøbunnen. I så måte er det ikke rart at Vasa er et av verdens mest besøkte museer.

Nå skal ikke Cederlunds påstander om nasjonalisme innen svensk marinarkeologi og skipets symbolske gjennomslagskraft diskuteres her, men jeg mener Cederlund berører noen viktige element til forståelsen av hvorfor skipet blir tillagt en attraksjon gjennom tilstedeværelsen av vann – og ikke minst hans sjamaner - som for alvor kom på banen med den nye dykketeknologien. I dykkingens barndom etter andre verdenskrig ser man at mystikken som er knyttet til verdenen under vann er noe man spilte sterkt på i media. Jacques- Yves Cousteau, som også regnes som en av opp­finnerne av det moderne dykke­utstyret[2], var en ekspert på området og et mediefenomen. Cousteau var på 1950, 60 og 70-tallet en av de ti mest kjente personlighetene i verden, og er den dag i dag et synonym på oppdagelsen av verden under vann (Madsen 2009). Filming undervann var den største liden­skapen han hadde med hensyn til dykkingen, og han forsto ganske tidlig at skipsvrak kunne være et effektivt redskap til å få oppmerksomhet omkring den nye teknologien han var med på å lansere på det sivile markedet. Noen av de samme knappene som Cousteau trykket på ble (og blir) også til en viss grad anvendt innen kulturminne­vernet under vann for å skape oppmerksomhet rundt det nye fagfeltet (Sperry 2008). Utgrav­ning av skipsvrak var noe ekstra spennende og mystisk, hvor man til dels med fare for egen helse brakte fordums kultur­skatter tilbake til overflaten. Fokus kunne også i stor grad være rettet mot teknologien og de praktiske utfordringene, hvor de kulturhistoriske betraktning­ene i enkelte tilfeller kom mer i skyggen. For media har myst­ikken knyttet til skipet, forliset, deponeringskontekst og metod­ikk en sterk attraksjon, hvor media og kulturminne­vernet fant hverandre i en nærmest symbiotisk relasjon (ibid 335). Metodefokus er for så vidt ikke et fenomen kun knyttet til den tidlige arkeologien under vann. Særlig innenfor undersøkelser av vrak på dypt vann ser man i dag en særlig fokusering på metode. Fra hjemlige undersøkelser er Ormen Lange vraket utenfor Bud et eksempel, hvor hovedfokus i media og artikkelproduksjon må kunne sies å være rettet mot de teknologiske rammene (se Jasinski og Søreide 2007; Søreide og Jasinski 2008). Metodefokus er heller ikke forbeholdt den våte delen av arkeo­logien. I dag er digitale innmålingssystemer et av de viktigste redskapene innen en arkeologisk gravning både på sjøbunnen og på land, hvor enkelte har pekt på at innpakningen teknologien gir nå har blitt så viktig at de i enkelte tilfeller kamuflerer viktige spørsmål av mer kulturhistorisk art (se for eksempel Solli 2008). Det digitale verktøyet har her simpelthen blitt en likeså viktig aktør som studieobjektet (ibid:163), på lik linje som vist til med froskemannen og skipsvraket.

Hovedpoenget her er at det våte elementet og de utfordringene som er knyttet til denne verdenen bidrar til at en hel rekke fenomener klistres til skipsvraket, og gir det en gjennomslagskraft som få andre kulturminner var (og er) forunt. Vraket er med andre ord ikke et nøytralt fenomen som bare venter på å bli oppdaget på sjøbunnen, men noe som også skapes og presenteres ovenfor bevilgende myndigheter, arkeologer og sportsdykkere. Da den første kulturminneloven ble vedtatt i 1905 var ikke skipsvrak eldre enn 100 år noe man oppfattet som verneverdig. De var derimot å oppfatte som bergningsobjekter, og regulert av daværende bergningslov. Gjennom­slagskraften skipsvraket får i 1963 som kulturminne er her tett knyttet til dykketeknologien, hvor da froskemannen og dens interesser står like så mye i fokus som vraket i seg selv. At froskemannen var et eksotisk innslag som skapte mye oppmerksomhet bidro ikke i negativ retning for skipsvrakets status - snarere tvert i mot.

Kanskje er det her vi skal forstå utformingen av kulturminnelovens §14. Ikke bare som et verktøy til å sikre et arkeologisk kildemateriale på sjøbunnen, men også som et nettverk bestående av svært mange ulike komponenter, og som gjennom en rekke virkemidler, som for eksempel lovverk, ivaretar en stabilisering av en virkelighetsforståelse av forholdet mellom det maritime og terrestriske. Alliansen mellom sportsdykkere og NSM var en suksesshistorie, hvor man bevegde seg fra en ustabil og til dels kaotisk tilstand da sportsdykkerene på 1950- og 60 tallet kom med sine mange vrak- til dagens stabile og veletablerte forvaltningsapparat, hvor sportsdykkerne mer eller mindre er brakt til taushet i nettverket bak kulturminnevernet under vann (Tuddenham 2010:7). De forståelsene vi har av skipet og dets last ble skapt i en turbulent periode, hvor mange ulike interesser spilles opp mot hverandre. I denne suppen finner vi også sporene av en metafysikk- en forestilling om skipsvraket og det maritime, hvor teknologi, myter, risiko og mange andre faktorer bidrar til å gjøre det maritime kulturminnet annerledes i forhold til kulturminner på land. Verd å merke seg er at kompliserte nettverk, hvor aktørene er tilpasset hverandre, som oftest er tunge å vende på og har sterke stabiliserings­mekanismer. I et slikt lys kan rettsaken i Kristiansund være en bekreftelse på dette forholdet - hvor det da blir helt avgjørende å klassifisere funnet som enten maritimt eller terrestrisk tilhørende.

Men hvor stabilt er nettverket bak forståelsen av det maritime versus det terrestriske slik vi ser det her? Nettverket bak kulturminnevernet under vann har vært gjennom noen rystelser tidligere, hvor man ble nødt til å foreta endringer i loven for å ivareta stabiliteten. Dette så vi blant annet med Akerendamfunnet, hvor lasten ble inkludert. Uten denne endringen var faren stor for at nettverket ville svekkes vesentlig, og en viktig aktør dra i en annen retning. Rettsaken i Kristiansund fører ikke isolert sett til en destabilisering av nettverket slik vi ser det med Akerendamfunnet – forståelsen av skipet og lasten står fremdeles ved lag (Kahn 2007:241). Men den har utvidet de maskene som allerede var i loven, gjennom å demonstrere hvordan man kan plukke suvenirer i gamle havner uten å bli straffet for det. For kulturminnevernet under vann er dette selvfølgelig ikke en ønsket situasjon, da grensen mellom land og hav slik den forkynnes i dommen og lovverket oppfattes som meningsløs i en kulturhistorisk sammenheng. Hvorvidt den enkelte gjenstand har kommet til på sjøbunnen direkte fra et fartøy, eller om den kan ha vært en tur på land før den ble kastet på sjøen igjen, betyr i en havnearkeologisk sammenheng mindre. På den annen side er det her grensen settes i loven for det maritime kulturminnet, hvor da møtet mellom land og hav slik vi ser det med rettsaken blir ganske så brutalt.

En måte å betrakte dette på er at de forestillingene som har vært knyttet til skipsfunnet ikke (lenger) korresponderer med forestillingene vi har om etterreformatoriske kulturminner på land. Kanskje noe av årsaken til dette ligger i historismens sykdom, hvor nå Skipsvraket og kulturminnene på land begynner å nærme seg hverandre på tidsaksen. I lys av den debatten som nå skjer med hensyn til etterreformatoriske kulturminner på land, så kan det være vektige grunner til å se nærmere på skipsfunnene og det nettverket som ligger bak disse. Måten vi skiller mellom gjenstander på land og ute i sjø er ikke meislet i granitt, selv om det av og til kan se slik ut. Kanskje bør en se nærmere på UNESCO konvensjonen av 2001[3], som tar for seg beskyttelsen av kulturminner på sjøbunnen. Her opererer man også med en hundre års regel for vern, men i motsetning til kml.§14, skiller den ikke mellom hvorvidt gjenstanden har tilhørt et fartøy eller ikke. Konvensjonen foreslår derimot alle objekter som vernet når de er eldre enn hundre år – uavhengig av tilkomstbetingelsene. I vår sammenheng ville en slik forståelse av kulturminnet på sjøbunnen løse den juridiske nøtten som Tingretten i Kristiansund sto ovenfor. Skjønt, et annet paradoks ville bli forsterket vesentlig. Skillet mellom land og hav blir ikke løst her, snarere tvert i mot. Men hvorfor bør det overhode være et skille mellom land og hav når det kommer til nyere tids kulturminner? Ser man på Malta konvensjonen av 1992 om vern av den arkeologiske kulturarv, som Norge ratifiserte i 1995, så forstås det med arkeologiske kulturminner alle spor uansett alder (Sellevold 2009:8). Et sted må grensen gå, men kanskje har man med rettsaken i Kristiansund gode argumenter for å synkronisere land og hav i kulturminnevernet, hvor da UNESCO og Maltakonvensjonen er gode verktøy.

Litteratur
-          Asdal, K, Brenna, B og Moser, I.2001. Introduksjon: teknovitenskapelige kulturer. Teknovitenskapelige kulturer. Spartacus 2001.
-          Aukan, N. 1980. Rapport gravninger i Kristiansund havn 1977-1980. Upublisert rapportmateriale oppbevart i Sjøfunnregisteret til NTNU Vitenskapsmuseet.
-          Bass, G.F. 1966. Archaeology under water. Thames and Hudson. London 1966
-          Bass, G. F.1967. Cape Gelidonya: a Bronze Age Shipwreck. Transactions of the American Philosophical Society. New Series-volume 57, part 8. Philadelphia 1967.
-          Bass, G.F. 1980. The earliest seafarers in the Mediterranean and the Near East. A History of Seafaring Based on Underwater Archaeology. Ed.George F.Bass. Walker and Company. New York 1980.
-          Brattli, T. 2006. Fortid og forvaltning. En analyse av norsk kulturminneforvaltning i perioden 1990-2005, med hovedvekt på arkeologiske forhold. Doktoravhandling for graden doctor artium. NTNU 2006.
-          Brattli, T. 2009. Managing the Archeological World Cultural Heritage: Consensus or Rhetoric? Norwegian Arcaeological Review Vol. 42(1). Routlegde 2009.
-          Bratti, T. 2010. Forvaltningen av arkeologiske kulturminner fra nyere tid. Et forsøk på en analyse av etableringen av et hypotetisk diskursivt objekt. ROSTRA, Trondheim Studies in History. In press.
-          Callon, M. 1986. Some elements of a sociology of translation: Domestication of the scallops of St.Brieuc Bay. I Power, Action and Belief. A New Sociology of knowledge? Sociological Review Monograph 32, redigert av Law, John. Routledge and Kegan Paul. Publisert på norsk 2001 i Teknovitenskapelige kulturer. Redigert av Kristin Asdal og Brita Brenna og Ingunn Moser. Spartacus 2001.
-          Carpenter, S. 1991. Fra undervannsarkeologi til maritim arkeologi. Hovedfagsavhandling i arkeologi (upublisert). Universitetet i Tromsø 1991
-          Cederlund, C.O. 1997. Nationalism eller vetenskap? Svensk marinarkeologi i ideologisk belysning. Carlsson Bokförlag 1997.
-          De Seve, N. 1962. Molde bys historie. Bd.I. Molde kommune 1962
-          Douglas, M. 2002 (første gang publisert 1966). Purity and Danger. An analysis of concept of pollution and taboo. Routledge 2002.
-          Diriks, C.F. 1924. Fyrdiriks tegner og fortæller. Trykt og utrykt av fyrdirektør C.F.Diriks. Steenske forlag. Kristiania 1924.
-          Gaukstad, E. 2001. Fra antikvarisk interesse til en egen forvaltning. I Kulturminnevern. Lov, Forvaltning, Håndhevelse. Bind I (red. Jørn Holme). Økokrims skriftserie nr.12. Oslo 2001
-          Henningsen, H.1950. Kirkeskibe og kirkefester. Søhistoriske skrifter III. København 1950.
-          Jasinski, M.E. 1993. Maritimt kulturlandskap - arkeologisk perspektiv. Viking 1993:129-140.
-          Jasinski, M.E. 1995. Maritim arkeologi- genesis, definisjon og kunnskapsbehov. I Marinarkeologi. Kunnskapsbehov. Rapport fra seminar 22.-25.september 1993, Korshavn ved Lindesnes. FOK - Norges Forskningsråd 1995.
-          Jasinski, M.E. og Søreide, F. 2007. Shipwrecks. I Ormen Lange. Pipelines and Shipwrecks. Ed.Bryn, P, Jasinski, M.E and Søreide, F. Universitetsforlaget 2007.
-          -Johnson, I.H. 1994. Noen trekk fra ”Hollendertiden”. Årbok 1994 Romsdalsmuseet 1994.
-          -Johnsrud, E.H. 1995. Norske kirkeskip. Årsberetning Norsk Sjøfartsmuseum 1995
-          Kahn, M. 2007. Lærebok i kulturminnerett. Tapir akademiske forlag.
-          Keller, Ch.1971. The Underwater Excavations at Møvik 1971. A Technical Report. Årsberetning Norsk Sjøfartsmuseum 1971
-          Kloster, J. 1973. Rapport fra utgravningene av vrakrestene fra ostindafareren AKERENDAM. Sjøfartshistorisk årbok 1973. Bergen Sjøfartsmuseum
-          Latour, B.1989. Science in Action. Harvard University Press.
-          Latour, B. 1996. Vi har aldri vært moderne. Essay i symmetrisk antropologi. Oversatt av Ragnar Braastad Myklebust. Spartacus forlag AS 1996.
-          Lie, R.O og Tuddenham, D.B. 2009. Smølens kobberverk. Spor nr.1 2009.NTNU Vitenskapsmuseet 2009.
-          Madsen, B. 2009. Jacques Costeau: The Sea King. Pantheon 2009.
-          McGrail, S. 1984. Aspects of Maritime Archaeology and Ethnography. Maritime Archaeology present and future. Ed.Mcgrail, S. National Maritime Museum. London 1984.
-          Molaug, S. 1964. Norsk Sjøfartsmuseums virksomhet. Årsberetning og regnskap 1963. I Norsk Sjøfartsmuseum 1914-1964. Oslo 1964.
-          Molaug, S. 1970. En sektor av vår gamle kystkultur. Fra Norsk Sjøfartsmuseum og G.Unger Vetlesen foundation`s ekspedisjon 1970 langs Sørlandskysten. Årsberetning Norsk Sjøfartsmuseum 1970.
-          Myklebust, R.B. 1996. Etterord av Ragnar Braastad Myklebust. I Vi har aldri vært Moderne (Latour 1996). Spartacus Forlag AS 1996.
-          Nymoen, P. Marginale steder eller marginale kilder? Undervannsarkeologisk blikk på små handelshavner. I Den urbane underskog. Strandsteder, utvekslingssteder og småbyer i vikingtid, middelalder og tidlig nytid. Red. Brendalsmo,J; Eliassen, F,E og Gansum, T. Novus forlag 2009.
-          Nymoen, P og Nævestad, D. 2006. Hva blir borte av det vi ikke ser? Årlig tap og skade på kulturminner under vann. En statusrapport med kartlegging av omfang, og forslag til langsiktige overvåkingsprogram. Norsk Sjøfartsmuseum 2006.
-          Molaug, S og Scheen, R..1983.Fregatten ”Lossen”. Et kulturhistorisk skattkammer. Norsk Sjøfartsmuseum 1983.
-          Olsen, O. 2002. Early investigations. The Skuldelev Ships I. (ed) Ole Crumlin Pedersen & Olaf Olsen. Ships and Boats of the North. Vol.4.1. Roskilde 2002
-          Ratje, W.L. The archaeology of us. Ciegelski, C (ed).Encyclopdaedia Britannica`s yearbook of science and the future—1997. New York, Encyclopaedia Britannica, 158-177, 1996. Se også hjemmesiden http://humanitieslab.stanford.edu/Symmetry/174 Rønning, B.R. 1973. Myntene fra AKERENDAM. Sjøfartshistorisk årbok 1973. Bergen Sjøfartsmuseum 1973.
-          Rønning, T. 2007. Sportsdykking i 50 år. Norges Dykkeforbund 2007.
-          Sanden, J. 1987. Stopleleivraket på Hustadvika. Årbok Romsdalsmuseet 1987.
-          Sandvig, H. 1975. Skatter på havbunnen. På dykkejakt i Norges historie. Cappelen 1975.
-          Sandvig, H. 2002. Skatter langs norskekysten. Cappelens forlag as 2002.
-          Schneider, J.A.1905. Molde og Romsdalen. En historisk oversigt. Oscar Andersen Bogtrykkeri. Kristiania 1905.
-          Sellevold, B.2009. Om retningslinjer for håndtering og forvaltning av skjelett- og gravfunn fra nyere tid. NIKU rapport 32. Rapport til Riksantikvaren. NIKU 2009.
-          Solli, B. 2008. Fra test via tegn og tekst til ting? Eller: pimp my site? Primitive tider 2007/08. 10.årgang. Nordberg trykk2008.
-          Sperry, J. 2008. Giant Strides’ in Documentaries, ‘Ascents’ in Archaeology: Nautical Archaeology’s Relationship with and Place within Popular Culture. The International Journal of Nautical Archaeology (2008) 37.2:335-346.
-          Søreide, F. & Jasinski, M,E. 2008. Ormen Lange, Norway - The deepest dig. The International Journal of Nautical Archaeology (2008) 37.2:380-384.
-          Trøim, I. 1999. Arkeologisk forskning og det lovregulerte fornminnevernet : en studie av fornminnevernets utvikling i perioden 1905-1978. Varia 49. Universitetets Oldsakssamling 1999.
-          Tuddenham, D. 1996. Skipet i skipet. En modellbåt fra et 1700-talls handelsfartøy. Spor nr.2 1996. NTNU Vitenskapsmuseet 1996.
-          Tuddenham, D. 1997. Skipsvrak som marinarkeologisk forsknings- og forvaltningsobjekt. En forskningshistorie med vekt på Norge. Hovedfagsavhandling i arkeologi (upublisert). NTNU Vitenskapsmuseet 1997.
-          Tuddenham, D.B. 2010. Maritime Cultural Landscapes, Maritimity and Quasi Objects. Journal of Maritime Archaeology vol.5 nr.1. SpringerLink 2010.
-          Westerdahl,C. 1986. Die Maritime Kulturlandschaft. Schiffe, Schiffahrtswege, Häfen- Überlegungen zu einem Forschungansatz . Deutches Schiffahrtsarchiv 9.1986. Zeitschrift des Deutchen Schiffahrtsmuseums 1986
-          Westerdahl, C.1989. Norrlandsleden I. Källor til det maritima kulturlandskapet. Arkiv för Norrländsk Hembygdsforskning XXIV 1988-89.
-          Westerdahl, C. 1995. Det maritima kulturlandskapet- et återseende. I Marinarkeologi. Kunnskapsbehov. Rapport fra seminar 22.-25.september 1993, Korshavn ved Lindesnes. FOK - Norges Forskningsråd 1995.
-          Westerdahl, C.2007. The Relationship between Land Roads and Sea Routes in the Past- Some Reflections. Sonderdruck. Deutsches Schiffahrtsarchiv 30.2006. Deutsches Schiffarhrtsmuseum, Bremerhaven, und Convent Verlag GmbH, Kuden 2007.
-          Westerdahl, C. 2008. Fish and Ships. Towards a Theory of Maritime Culture. Sonderdruck. Deutsches Schiffahrtsarchiv 30.2007. Deutsches Schiffahrtsmuseum, Bremerhaven, und Convent Verlag GmbH, Kuden 2008.
-          Westerdahl, C. 2010.Shipyards and Boatbuilding Sites. Features of the Maritime Cultural Landscapes of the North. Sonderdruck. Deutsches Schiffahrtsarchiv 32.2009. Oceanum Verlag 2010.

Noter:

[1] Jf. notater fra møtene til Samarbeidsgruppen i Marinarkeologi (SGMA) fra 1974 til 1989

[2] J.Y.Costeau ga i 1943 ingeniøren Emile Gagnan oppdraget med å lage en pusteventil som fungerte under varierende trykk. Sammen utviklet de et apparat som de kalte for Aqualung, som er forløperen til hva vi i dag kjenner som SCUBA (Madsen 2009).

[3] Norge har ikke ratifisert UNESCO konvensjonen av 2001 om den undersjøiske kulturarv, men vedtatt å følge intensjonene til konvensjonen.

Artikkelen er fra Nordmøre museums årbok 2010