Bygningskomplekset Strand/ Wold

Av Sverre J. Svendsen

Skipperbolig, bøkkermesterbolig, bøkker­verksted og brygge: en sjelden rest av det gamle Kristiansund

Bøkkerfaget i Kristiansund er like gammelt som tett­stedet. I manntallet fra 1660 er de allerede rep­resentert med hele 4 per­soner som utøver faget på stedet. I en tid da tønner og fat av alle størrelser og fasonger var nesten ene­rådende som handels­em­ballasje, var disse fire bøkkere trolig opptatt med reparasjon og vedlikehold i tillegg til produksjon av nye fat. Fra den tiden og 300 år framover i tid var bøkker­faget et av de viktigste hånd­­verk i handelsstedet Lille Fosen og handelsbyen Kristiansund. Fra 1860 og fram til slutten av 1. verdenskrig vokste antall bøkkere dramatisk slik at rundt 1900 var det bare Bergen, bøkkernes gamle hovedsete, som hadde flere bøkkere registrert. Fra 1920 og fram til 1960-tallet minket bøkkerne i antall. De to siste verksteder i drift i Kristiansund var Wirum på Innlandet og Wold i Vågen.

Det er viktig å påpeke at det her er snakk om håndverksfaget bøkker, med historiske linjer tilbake til middelalderen og Hansabyen Bergen. De fag­lærte bøkkerne skilte seg dramatisk fra tønneprodusentene blant bøndene i distriktet. Bevarte tønnefabrikker i dag er nesten uten unntak en ut­vikling av binæring­sproduksjonen i dist­riktene. En siste rest av det gamle håndverks­faget lever ennå på verkstedet til Arcus på Hasle i Oslo.

Woldbrygga med bøkkerverkstedet og bøkkermesterbolig er en sjelden representant for et håndverksfag som en gang dominerte hele kyst-Norge. Jeg er ikke kjent med at det finnes et tilsvarende verksted bevart på rot i Norge. De fleste kulturminner knyttet til tønneproduksjon er verk­steder/ fabrikker med utgangspunkt i binæringsproduksjonen i distriktene. Om verkstedet i Woldbrygga ikke er det eneste bevarte fra laugs­­hånd­verker­tradisjonen, så er det et av svært få, kanskje to eller tre.

Bygningsmassen Wold/Strand begynner med oppførelsen av brygga på slutten av 1820-tallet av kjøpmann Michel Grendahl, en kjent haugianer i regionen. Strandhuset ble oppført ca 20 år senere av skipstømmermann John Jordahl. Han arbeidet på verftene i Vågen. Siden bygde han et naust med verksted over mellom bolighuset og brygga. Denne bygningen ble utvidet i flere omganger og etter hvert skilt ut med eget matrikkelnummer. Dette har gitt oss de to enhetene som i dag omtales som: Strandhuset og Woldbrygga/huset.

Boliger

Strandhuset har sitt navn etter flere generasjoner Strand som bodde der. De var kystskippere og tilhørte den store og viktige gruppen av kystens fraktemenn som tilførte byen nødvendig råstoff for fisketilvirkningen: råfisk, salt, emballasje, m.m. Huset har fungert som bolig i hele dets levetid. Boforhold var imidlertid annerledes og mye tettere i det gamle bysamfunnet. I tillegg til eierfamilien var det til enhver tid også leietakere. De har bodd med en tetthet som for oss i dag virker nesten umulig. Som skippere og skipseiere tilhørte Strandslekta byens kraftige middelklasse, hustruene ble tiltalt som ”madam” og nøt stor respekt. Strandslekta eide huset til 1970-tallet da brødrene Solvær overtok huset. Den siste eier, Alfred Solvær, solgte huset til museet på den betingelse at han og kona skulle få bo der så lenge de levde.

Woldbrygga/huset. Om Strandhuset har beholdt sitt navn over flere generasjoner, kan det samme ikke sies om naboeiendommen. Bøkker­verkstedet har skiftet navn med driveren og har således vært kjent som Eriksenbrygga, Kristoffersengården, og til slutt Woldbrygga.

Bøkkermester Erik Eriksen overtok eiendommens bolig og brygge på 1870-tallet og innredet et bøkkerverksted i deler av bygget mens boligdelen ble ombygd til dagens utseende. En etasje i brygga ble også tatt i bruk til bøkkerarbeid. Omkring 10 år senere var Eriksens virksomhet den nest største i Kristiansund med minst 12 bøkkere i arbeid. Størst var Loennechens tønnefabrikk på Innlandet. Det er verdt å merke seg at på dette tidspunktet (ca. 1885) ble enhver håndverksbedrift i Norge med over 3 ansatte definert som fabrikk av Statistisk Sentralbyrå, uavhengig om det fantes maskiner i bruk eller ikke. Eriksen fortsatte sin virksomhet fram til sønnen Emil tok over omkring 1900. Sønnen flyttet imidlertid etter få år virksomheten til Grunden på Nordlandet. Knut Kristoffersen, som hadde vært svenn hos Eriksen, overtok virksomheten i Vågen.

Kristoffersen innførte flere kjente trekk ved dagens bygnings- og verksted­kompleks. Stavskjulet i sør ble reist av han. Stavskjulene var, som navnet antyder, lagerrom for tønnestaver. Stavskjulene var luftige lagerbygg som både beskyttet den tørre tønnestaven mot regn og tillot god lufting. Eriksen hadde hatt stavskjul i bygningen rett foran verkstedet. Dette gamle stavskjulet ble nå innlemmet, sammen med underetasjen i det nye stavskjulet, i bryggas første etasje. Med det store rommet som dermed ble dannet kunne Kristoffersen delta i den febrilske sildejobbinga som foregikk under første verdenskrig. Rommet ble siden brukt til sildesalting i flere perioder.

Kristoffersen gikk konkurs omkring 1920 og virksomheten ble i mange år drevet av banken som overtok boet. I 1942 overtok Morten Wold verk­stedet etter at verkstedet på Nordholmen var blitt utradert av bybrannen 1940. Wold videreførte bøkkervirksomheten fram til midten/slutten av 1960-tallet. Woldhuset med brygge ble kjøpt av Fortidsminneforeningen på 1970-tallet for å berge det enestående bygningskomplekset. Nordmøre museum overtok anlegget i 1978.

Verksted og maskinpark

Verkstedsmiljøet er i stor grad uendret fra tida til Kristoffersen og rep­resenterer et uforfalsket og sannferdig vitnemål av arbeidsforholdene i en kystby i den første mekaniseringsalder. Den eldste maskinen er en såkalt ”kryssmaskin” som ble anskaffet av Erik Eriksen på begynnelsen av 1880-åra. Den er produsert av smed Henrik Olsen på Innlandet som kort tid etter flyttet til Ålesund hvor han ble en av byens mest kjente industri­gründere, kjent under tilnavnet ”Patent-Olsen”.

Maskinen som står i bøkkerverkstedet er prototypen til Olsens aller første patent som han fikk mens han ennå bodde i Kristiansund. Olsens virksomhet var typisk for denne sterke vekstperioden i regionens nærings­liv. Kryssmaskina ble drevet opprinnelig av håndmakt, sveivet med en stor hendel.

Resten av maskinene står i det såkalte maskinrommet i bryggas 2. etasje. Her er bevart et flatreimsystem som driver alle maskinene. Drivkraften her var opprinnelig en ensylindret ”semidiesel”-motor installert omkring 1915. Omkring 1930 ble den erstattet av en elektrisk motor som ennå driver reimene.

Strykeskive. Denne maskinen høvler tønnestavene på kanten. Den er av tysk produksjon og var beregnet på å høvle tunge, tykke øltønnestaver av eik. Denne maskinen var kjent blant bøkkerne over hele Nordmøre fordi den hadde 5 kniver, høvlet særdeles glatt og taklet stavtyper som de andre, lette strykeskivene ikke maktet.

Botnmaskin. Denne maskinen skjærer tønnebunnene runde og skrår kanten. Maskinen er produsert på Storvik mek. verksted og var opprinne­lig drevet av fot- og håndkraft med sveiv og trøe. Denne botnmaskinen var en Storvik-spesialitet på 1880- og 1890-tallet, og vi ser av de bevarte protokollene i Storvikarkivet at de aller fleste bøkkermestre i Kristiansund bestilte en slik maskin fra Storvik. Maskinen ble senere konvertert til reimdrift, men svinghjul, veiv og andre deler fra den opprinnelige trø­mekanismen er bevart på bryggeloftet.

Det sto opprinnelig en bunnmaskin til i verkstedet, en som var produsert på Mellemværftet av Peter Eriksen i samarbeid med bøkkermester Erik Eriksen. De var for øvrig ikke i slekt. Denne ble ødelagt noen få år før museet overtok verkstedet, men en tegning av maskinen er bevart fordi Storvik anla sak mot Eriksen for patentkrenkelse! Storvik tapte saken, men vant likevel produksjonskrigen. Selv om det i perioden ble produsert mange arbeidsmaskiner på verkstedet på Mellemværftet, ble det aldri produsert nye tønnemaskiner der.

Kappsag. Den enkle kappsagen har et anlegg som tillater brukeren å skjære opptil 10 tønnestaver samtidig. En slik enkel kappsag var en stor vinning for bøkkerne, som fram til da måtte kappe hver stav for seg. Med ca. 22 staver i en tønne, og en produksjon på 8–10 tønner pr. 12 timers arbeidsdag, sier det seg selv at en slik enkel innretning hadde stor innvirkning for produksjonsmengden og bøkkernes arbeidssituasjon.

Stavfres. En maskin som høvler tønnestavene glatte og avrundet på ut­siden. Dette er kun for at tønnene skal se penere ut, men all erfaring tilsa at penere, glatthøvla tønner solgte bedre og til høyere pris. Dette kunne bety forskjell på vinning og tap i det til tider svært harde tønnemarkedet.

Øvrige detaljer og innretninger

Strømopplegg. Store deler av det opprinnelige snelleopplegget for strøm er intakt, men ikke tilkoblet nettet. Disse kursene kan imidlertid trygt brukes med et lavspenningssystem (12V) for å gi lys og stemning i lokalene. El-forsyningen i hele brygga og verkstedkomplekset er for øvrig nyinstallert i flere omganger på 1980- og 1990-tallet, med nytt strøminntak og nytt sikringsskap.

Gassverk. Knut Kristoffersen reiste et lite hus i hagen til Strandhuset der han installerte et karbidgassverk som ga karbidgass til arbeidslys i verkstedet. Røropplegget er ennå for det meste på plass i verkstedet.

Heiseinnretninger. Vindehult. Brygga har vindehjulet inntakt på loftet. Det er av den eldste typen, men med beslag til tau lagt i den ene kanten. Tauet går gjennom alle etasjene og vindehjulet fungerer som det skal. Vinsj. Fra stavskjulet går en elektrisk vinsj med løpekatt inn og ut av stavskjulet. Denne er trolig fra 1950-tallet og betydde en enorm arbeids­besparelse. Tidligere måtte staven lempes for hånd.

Grue. En sentral del av bøkkerverkstedet var grua der tønnene ble fyrt for å gjøre dem myke og tørre. Grua i Woldverkstedet er trolig eldre enn bøkkervirksomheten. Den har opprinnelig vært formet som en klassisk kjøkkengrue med bakerovn i bakkant. Bakerovnen stakk utenfor husets daværende bakvegg, noe som tillot hyppige og lettvinte reparasjoner og ombygginer. Ovnen er i dag borte, men luka kan ennå ses i gruas bakvegg. I dag er grua utstyrt med avtakbare dører av aluminium av brann­sikringshensyn. Når disse av tatt av, framstår grua som den gjorda da verkstedet er i drift.

Interiøret. Vegger, vinduskarmer og andre deler av interiøret er sterkt preget av 100 år med tønneproduksjon: Faste målepunkter er bl.a. avsatt i de enkelte vinduskarmer, sjablonger og svijern er prøvd forskjellige steder, støttespor for tønner og tønnedeler under arbeid, stolper og fjøl er polert av flere tiår med sponsprut fra strykeskive. Her finnes mye koloritt og stemning, men faktisk også kilder til forståelse av bøkkerfagets praktiske utøving.

Løse gjenstander

Mye verktøy og andre løse gjenstander tilhørende verkstedet er intakt. Dette gjelder ikke bare produksjonsverktøy som høvler, rettkniver og krumkniver, drivholter og diksler, men også maler, trillebår for tønne­staver, heiserammer og tønnekroker, alt sammen typisk og nødvendig ut­styr for produksjon, omsetning og lagring av bøkkernes produkter.

I tillegg til det som hørte til selve Woldverkstedet, har museet også verktøy, utstyr og maskiner fra andre verksteder i Kristiansund: Wirum og Loennechen på Innlandet, Ole K. Solli på Nordlandet og Olav Kanestrøm på Dale. Wirum og Loennechen representerer storskalaprodusenter som Wold. Samlingene etter Solli og Kanestrøm representerer svenner og en­manns­verksteder med hovedvekt på håndarbeidede produkter og rep­arasjon/vedlikehold av bøkkerprodukter. Dette siste er et glemt, men viktig element ved bøkkerens plass i lokalsamfunnet: bøkkerne produserte artik­ler som var sentrale i hverdagshusholdningen i tillegg til fiskeriene og øvrig industri/produksjon. Før blikk og senere plast overtok, var derfor bøkkerhåndverket et sentralt servicehåndverk for så å si alle sider av samfunnslivet: privat, offentlig og næringslivet.

Hagene

Hagen nord for Strandhuset har en glimrende beliggenhet mht. sollys og varme. Denne hagen har i sin tid vært svært frodig og innholdet kan med informanters hjelp rekonstrueres, i hvert fall slik den var på 1950-tallet. Hagen er typisk for den spredte bebyggelsen i Kristiansund, møysommelig bygd opp på nakne berg i små avsatser opp fra sjøkanten. Grus og sand fra ballastkisten har utvilsomt vært viktig i denne prosessen. Den var jo nærmeste nabo. En istandsatt hage her vil være en verdig representant for de mange tusen hushold som har dyrket hager på de nakne berg her ute.

Woldhagen er mindre, men var av desto større verdi for beboerne i det huset. Balsampoppelen som gror i Strandhagen er dyrket fra en avlegger fra et tre i Woldhagen som nå er borte.

Personer og slekter

Strandhuset er bygd av skipstømrer John Jordahl, som arbeidet på verft­ene i Vågen; også på Mellemværftet. Etterkommerne bygde siden bolig bak Mellemværftet (Jordahlgården). Strandslekta bodde her i flere gene­rasjoner, kystskippere med jaktene sine akterfortøyd foran huset. Huset er barn­domshjemmet til Tingvoll-organisten Tor Strand. Det var mange leieboere i tillegg til barnerike familier. Knut Christoffersen var leieboer der mens han var svenn hos bøkkermester Eriksen og giftet seg med en av Strand­døtrene. Blant andre leietakere må nevnes Knut Siem, som bodde der nettopp i den perioden han organiserte Fosna Brygge­arbeiderl­ag i Miln­brygga.

Bøkkermester Eriksen var den som ga Woldhuset sin nå­værende form og det var hans kjøp som førte til at eien­dommen ble skilt ut med eget matrikkelnummer. I tillegg til bøkkermesterleiligheten, var det to boen­heter på loftet. Her bodde gjerne svenner, gifte som ugifte. Eriksen holdt det som kalles ”storfamilie” som håndverksmester, dvs. at lærlinger og ugifte svenner bodde i hans hushold og delte måltider. Eriksens sønn bodde der i de få årene han drev verkstedet før han flyttet til Nordlandet. Kristoffersen bodde der inntil han gikk konkurs og flyttet fra byen. Kristofferesens døtre var da voksne og alle har etterkommere her i byen, som tidligere operasjef Olav Grytnes.

Fram til Wold overtok i 1942 var det ulike leietakere og bøkkere som drev verkstedet for banken, som bodde der. Etter at Wold overtok var det gjerne svenner på verkstedet som leide på loftet. Woldbrygga har siden Eriksen etablerte sin bøkkervirksomhet rundt 1880 vært tilknyttet Woldhuset selv om den har eget matrikkelnummer. I tillegg til maskinhall og stav/ tønnelager, har brygga vært brukt til sildesalting i første etasje samt tjent som lagerbygning for skipper Strand sine skuter.

Vurdering

Bygningskomplekset Wold/Strand er en typisk representant for havne­bebyggelsen i Kristiansund før 1940. Utviklingen i over 100 år fra enkelt­stående brygge til bygningskompleks inneholdende bolig, håndverks­virksomhet, fisketilvirkning, småhandel (høkert) og lager forbundet med alle disse, er typisk for Kristiansund på 1800-tallet. Bygningskompleksets historie er således et enestående eksempel på byens historie i perioden 1820-1940 og for så vidt også etterkrigstiden ettersom ca. 40 % av den gamle bebyggelsen faktisk overlevde bombingen.

Bygningskompleksets innhold av aktiviteter og yrker er også sentrale i byens historie: kystskippere, bøkkere, sildetilvirkere. Tar man med be­boerne dekkes også klippfisktilvirkning, andre håndverkere og brygge­arbeidere. Disse igjen representerer for så vidt store deler av bysamfunnet i perioden 1800-1960: håndverkere (mestere, svenner og lærlinger), sjø­farende (kapteiner, sjømenn, inn/utenriks), kvinneyrker (bergarbeidere, sildesaltere og flere). Hjemmene representerer flere sosiale lag fra det gamle samfunn – fra losjerende bergarbeidere til håndverksmestere.

Bolighusene har hatt en ulik utvikling de siste 40 år. I Strandhuset er rom­fordelingen så å si intakt fra 1800-tallet, selv om moderne bad er in­stallert i hver sin etasje. Dette huset kunne uten videre innredes til en for­midling av boforhold i store deler av byens historie. Woldhuset har

gjennomgått større endringer, men det har til gjengjeld gitt en boenhet som er noe mer praktisk og komfortabel enn Strandhuset. Den gamle bøkker­mesterleiligheten har nå imidlertid rom av en størrelse som kan brukes til møtevirksomhet samt et moderne kjøkken. Den har også en standard som er akseptabel for korttids beboere under for eksempel samarbeidspro­sjekter på Mellemværftet eller Reperbanen.

Bygningskomplekset har vært i kontinuerlig bruk helt fram til det ble overtatt som museumsbygning i 1978. Det gjør at spor av aktivitet er bevart. Anlegget framstår som et enestående vitne til menneskelig virke gjennom store deler av byens historie. Verdien av dette har i økt i tiden siden overtakelsen i 1978: mange tilsvarende bygninger er forsvunnet; i nyere tid har de få gjenstående gjennomgått kraftige bruksendringer som har redusert eller utradert deres kilde- og formidlingsverdi. Museet bør anstrenge seg for å bevare mest mulig av dette miljøet intakt for ettertiden, det er jo museets hovedoppgave.