Ulv- og bjørnejakt

Av Jarle Stavik

Ulv- og bjørnejakt
Stolte jegere på Elverhøi. Bjørnefangst. Sunndal

Rovdyrjakta i gamle dager – Med utgangspunkt i museumsgjenstander på Leikvin

Jakta har hatt stor rolle i livberginga til folk før i tida. Den ga matauk, klær og redskap. I begynnelsen var det kanskje like mye for sener, bein og horn man først gikk på reinsdyrjakt for i Sunndalsfjella. Senere var det skinnet, og til slutt bare kjøttet som spilte en rolle. Men det er fremdeles snakk om nyttefangst. Ikke all jakt var nyttefangst, i noen tilfeller var det viktigst å ta livet av dyret. I jakta på rovdyr var målet å få has på en konkurrent og å berge husdyra. Spesielt ulven gikk til angrep på hundene, og derfor fikk de pigghalsbånd. Et slikt halsbånd er utstilt i den nye fangstutstillingen på Leikvin sammen med flere jaktredskaper beregnet på alt fra bjørn til røyskatt.

Det var jakt med børse, mann mot rovdyr, som var gjevest. Skyte bjørn eller ulv var noe å skryte av på bygda. Da var en mann. Det ser vi av historia der Lars Hoås på bjørnejakt blir angrepet av bjørnen. Han skjøt bom og fikk betale for det med sår på kroppen. Bjørnejakta var en risikosport, men også en populær sport. Kom bjørn innom var det sikkert at et stort oppbud stilte opp for å ta livet av den. Hvem som helst kunne skyte rovdyr, uansett om det befant seg på annen manns eiendom. Denne regelen ble ikke opphevet før på 1930-tallet. Da var det nok også blitt langt mellom hver gang en så noe til rovdyra.

Enkelte gjorde bjørnejakta nærmest til levevei. Det var tilfellet med ”Skyttar-Knut” på Ålvundeidet som visstnok hadde et stort antall bjørn på samvittigheten. Knut Mathiashaugen, alias ”Skyttar-Knut” har etterlatt seg mange historier som har gått på folkemunne på Ålvundeidet. Den siste bjørnen på Ålvundeidet skal ha hatt tilhold i Peknukhamrene i ei lita hule som fremdeles er å finne. Den møtte nok ei kule fra ”Skyttar-Knut” og siden har det ikke vært overvintrende bjørn på Ålvundeidet. ”Skyttar-Knut” bodde i ei lita stue i sommarfjøsbakken ovenfor Viset, hvor murene fremdeles står. Stua sto til et stykke ut i moderne tid slik at det finnes bilder av den.

Siste bjørn

Det er gjerne den siste bjørnehistoria som blir best huska, slik var det også i Ålvundfjorden. Juni 1919 fikk Lars Ulvund øye på noe som svømte i sjøen. Han nærmet seg med båten og fikk da se at det var en stor bjørn. Bjørnen var på vei mot Røkkum. Lars ropa på folk på land. Olaf og Martin Stangvik med gevær fikk kasta seg i båten, men brakk åra og måtte bli tatt på slep av motorbåten til Lars Strand. Det var bølger og vanskelige skyteforhold. Bjørnen ble skadeskutt før Olaf til slutt greide å gi den et nakkeskudd. Hendelsen ble behørig dokumentert og labbene ble tatt vare på og henger på en vegg på Fossheim.

Spesielt Nordstranda, eller Oppdølsstranda som den ofte blir kalt i dag, var bjørneterreng. Her ble bjørnen også fanget i snare i tillegg til bruk av børsa. På Ålvundeidet var det Virumdalen og Innerdalen som var bjørnemark. Arne Dalsbø skal ha felt hele 29 bjørner. I tillegg var det mye bjørn i Flåstranda. Bjørn var også vanlig øverst i Øksendalen. Endre Gunnarson Brandstad, som døde av snøras i 1858, skal ha skutt 14 bjørner.

På veggen i kapellet på Leikvin henger en enslig hjørnetann fra en bjørn. Det skal være fra den siste bjørnen som ble skutt i Romfo. Hvorfor bare denne ene tanna er ikke godt å si, for resten av skallen ble funnet i magasinet under Holtstuo under opprydding for et par år siden.

Jakt med selvskudd

Høsten 1817 var streken nådd for kårkallen på Løken. Hågen Eriksen hadde i 1790-åra begynt med fruktavl i det som nå er Leikvinhagen. Han fraktet årlig tre tønner frukt til Kristiansund. Da han overlot gården i 1814 til sønnen Endre beholdt han retten til frukthagen som inntektskilde på sine gamle dager. Han var 60 år i 1817, så enda kom han seg vel opp stigen for å plukke. I motsetning til i dag var det ikke fritt fram å plukke frukt på Leikvin, det var inntektskilde for Hågen, men han var likevel ille plaget av slang. Ikke nok med at han mistet verdifull frukt, ødela trærne gjorde de også. Slik gikk det til at Hågen fredlyste hagen på tinget på Sunndalsøra i 1817. Hagen kunne fra nå av beskyttes med steinkasting og selvskudd, så for ettertiden ble det slik at enhver som stjal fra hagen bare hadde seg selv å laste! Pøbelen som gikk på slang lå med andre ord tynt an, og steinkasting og selvskudd var visst bare ett av flere virkemidler som Hågen truet med å bruke. Vi vet ikke om frukttrærne på Leikvin fikk stå i fred av den grunn. Kanskje var det akkurat faren for å bli tatt som gjorde at de mest iherdige gikk på slang. Så fikk det bare våge seg om noen fikk skutt grovsalt etter seg hvis en utløste selvskuddet.

Det var nok langt mer farlig ammunisjon som ble brukt i selvskuddet på Bjørnhjell. Ovenfor Bjørnhjell, på selve hjellen ovenfor gården, er det gravd ut ei får i terrenget. Den er ikke så synlig, og heller ikke veldig dyp, og bare noen meter lang. Fura i marka strekker seg fra ei tue og så litt opp mot fjellet. På folkemunne heter det seg at her var det satt opp selvskudd for bjørn. Riktig når er ikke godt å si, men siden det fremdeles er på folkemunne og synlig, om enn svakt, i terrenget kan det vel ikke ha vært lengre tilbake enn på 1800-tallet. Nå til dags forbinder vi vel helst selvskuddet med fangstfolk på Svalbard. Selvskudd skal også ha blitt flittig brukt i Øksendalen med hell, og helt sikkert andre steder.

Rovdyra var ei plage og det var viktig å bli kvitt dem. I denne fangsten var det å drepe dyret på enhver måte som var tilgjengelig. Utover på 1800-tallet ble det færre ulv i distriktet, men bjørnen var stadig en trussel. Selvskuddet var en populær metode for å ta bjørnen, akkurat som litt mer moderne selvskudd har blitt brukt mot isbjørn på Svalbard. Selve prinsippet for selvskuddet er enkelt; et geværløp monteres i en trekasse og en avtrekkermekanisme er forbundet med et åte. I moderne selvskudd-anretninger brukes gjerne et grovkalibret gevær eller en pistol.

I selvskuddet som er å finne på Leikvin, er hele anretningen laget spesielt til formålet. Her er tre korte geværløp montert på ei trefjøl. De har vært ladet på gammeldags vis fra munningen. I andre enden har løpene vært forbundet med et tynt metallrør slik at kruttladningen kan gå av samtidig. En hane som skulle slå på en fenghette, var forbundet til åtet med ei snor. Kanskje var det akkurat et slikt selvskudd som ble brukt mot frukttyver i Leikvinhagen?

Ulvejakt i Sunndal kommune

Landhusholdningsselskapet utbetalte i 1833 åtte spesidaler til noen menn fra Jordalsgrenda for å ha drept fire ulvunger. I løpet av første del av 1800-tallet ble ulven så godt som utryddet i distriktet etter at det hadde vært skuddpremie på den siden 1733. Samtidig ble riflene stadig bedre og mer tilgjengelige, så når vi kommer til fotografiets tidsalder er ikke en eneste ulv avbildet i Sunndal i motsetning til en hel del bjørner.

Vargen, gråbeinen, skrubben. Kjært barn har mange navn, men også det som ikke er fullt så kjært, slik som ulven. Ulven har vært fryktet og mytologisert siden tidlige tider. Guden Odin hadde to ulver som følgedyr. Fenrisulven, som representerte kaoskreftene i universet, bet hånden av selve krigsguden Tyr og skal drepe Odin i verdens undergang, Ragnarok. Ulven ble forbundet med krig og vold, var både fryktet, hatet og beundret. Han var glupsk og alltid sulten, derav utrykket skrubbsulten. Noen av de mest fryktede norrøne krigerne var ulvhednene kledd i ulvepels, lik berserkene som kledde seg i bjørneskinn. De sto i fremste rekke i striden. Fra slaget i Hafrsfjord, der Harald Hårfagre vant den avgjørende kampen mot sine rivaler, heter det i et kvad:

Berserker remjet
Der striden raste
Ulvhedner ulte
Og jernvåpen skalv

At man brukte ulvepels som klær viser også at kampen mot dette rovdyret var en godt etablert praksis allerede for tusen år siden. Med kristningen fikk ulven ett stadig mer demonisert rykte. Ulven var ond og til å fryktes. Fra ”Historia om de nordiska folken” av Olaus Magnus i 1555 er det skrekkhistorier om nærgående ulver. Om vinteren trakk ulven ned mot bebyggelsen, de var spesielt ute etter gravide kvinner. Reisende måtte passe seg for ulveflokkene og trakk gjerne tau og annet etter sledene for å skremme dyra. Mest farlig var varulvene, og det fantes faktisk en del som ble brent på bål mistenkt for å være varulver i middelalderen og tidlig nytid. Kanskje hang minnet om stridsgale menn i ulveskinnsham igjen i folkeminnet her nord, men varulver er også beskrevet i litteraturen helt tilbake til romertiden. Det var ikke rart da at ulven måtte tas av dage, og det var nok stolte menn i Jordalsgrenda som kunne innkassere sin belønning.

Ulven tok gjerne hundene på gården, et problem som jegere i ulvestrøk fremdeles kan oppleve. I følge en historie fra Gravem heter det at ulven kom helt inn på gårdstunet etter hunden, som flyktet rundt fjøset, der sto en annen ulv som tok den. Ulven er et flokkdyr og jakter gjerne med list. Så sent som i 1893 var ulven nærgående på Torske på hundejakt, denne gangen resultatløst. Men så kunne da også ulven få igjen med samme mynt. En bonde fra Sunndal fulgte en gang etter ulven som hadde tatt ei geit, og skal ha sagt ”No fe du smak det sommo som geita mi!” før han skjøt den død. På ei seter i Øverbøgdn gikk setertausa Sigrid til angrep med kjepp mot ulven, ropte ”Du slæppe gjeiten min ditt odyr” og fikk ham slik til å slippe geita.

Ulven har til tider vært helt fraværende i distriktet, og det er skrevet at før 1718 var det ikke ulv på Vestlandet. Det var tilgang på hjort og andre byttedyr som var avgjørende. Når vinteren gjorde det vanskelig å innhente byttedyrene eller det ble mindre hjort og rein, ble ulven nærgående. Da var det om og gjøre å ta livet av ulven med alle midler. Både glefser, selvskudd, gift og børser ble brukt. I tillegg tok man i bruk en av de eldste fangstmetodene vi vet om, dyregrava.

Ei dyregrav for ulv kalles ei ulvestue. Den er som regel dypere og bredere enn dyregraver for hjortevilt, og ofte plassert i nærheten av setre og gårder. Veggene ble støttet opp av tømmer eller oppmuret stein, som i tillegg til å holde hullet åpent, gjorde veggene glatte. I midten av hullet sto en kraftig påle med en plattform på toppen, som igjen lå parallelt med bakken. Inn til denne plattformen, fra kanten av hullet, var det satt fast pinner som holdt oppe et dekke av kvister, jord og gress. For å lokke ulven mot ulvestua gjorde man gjerne bruk av dens yndlingsbytte, en levende hundevalp. For å lage duftspor ble ofte en halvstekt katt brukt. Pus var vel gjerne overflødig på gården og måtte bøte livet slik at man ikke sløste med mer verdifullt kjøtt fra andre husdyr. Valpen ble bundet fast på plattformen om natten, og så var det bare å vente på at ulven skulle gå i fella.
Fra muntlige kilder vet vi at det skal ha funnes ulvestue både i virumdalen og ved ei seter i Øverbøgda. Sannsynligvis har det også funnes andre som ikke lengre er kjent.

Jakt på små og store rovdyr med feller

På slutten av 1800-tallet var kampen mot bjørnen på sitt mest intense og det finnes mange bjørnehistorier fra den tida. Bjørnen kunne spises, og kjøtt og skinn ble ofte solgt i Kristiansund. Så i tillegg til å berge buskapen for rovdyr, var det en slant å tjene, i tillegg til skuddpremien da selvfølgelig.

Mellom 1880 og 1890 satte Ingebrikt Romfo og Lars Ottemsløkken ut ei glefse (bjørnesaks) oppi lia i Sunndal. Det var bjørn i området og nå hadde de to gått sammen om å skaffe seg ei felle. Det var en smed på Øver-Nisja som smidde bjørnesaksa. Glefsa ble merket med ei fjøl, antagelig lys i fargen slik at den var synlig fra bygda. Så var det bare å vente på at bamsen skulle gå i glefsa. En dag var fjøla borte og med stor spenning la Ingebrikt og Lars i vei oppover lia, med gevær for å ta livet av bjørnen. Stor var skuffelsen da de kom fram og både bjørnen og glefsa var borte. Glefsa, minus noen deler, ble ikke funnet igjen før flere tiår senere i steinura i Mevollbekkjekolvet øst for Ottdalen av Lars K. Ottem. Bjørnen hadde antagelig gått bort til ura og der slått glefsa i stykker mot steinene for å komme seg løs. Det ble ikke funnet bjørneskjelett i nærheten, så sannsynligvis hadde bamsen fortsatt videre på tre ben, til benet eventuelt ble god igjen. Bjønnaglefsa ble gitt til museet på Leikvin hvor den har vært siden. Den er nå utstilt på Leikvin.

På Leikvin har vi også to små glefser. De var til adskillig mindre vilt, nemlig røyskatt. Røyskattpels, spesielt den hvite vinterpelsen, var svært attraktivt og en fin binæring for gutter og menn i alle aldre. I Europa var hermelin til kappene til de kongelige ettertraktet, så felle-jakt etter de små rovdyra ga klingende mynt til den som hadde tid til å drive slik fangst.

Oftest var ikke fellene så dyre og raffinerte som røyskattglefsene vi kan se på Leikvin. En trestokk med stein på toppen eller en steinhelle med utløsermekanisme av tre trepinner, var adskillig mer utbredt. Den kunne man fange andre små dyr med også og var mye billigere i drift. Trepinnene var nøye tilpasset og oppsatt i en firetallsform, som også har gitt navnet til fellen, firetallslås eller en firetallsfelle.

Slutt på store rovdyr i Sunndal?

I løpet av 1800-tallet og begynnelsen av 1900 utryddet man med mer effektive geværer de store rovdyra fra faunaen i Sunndal kommune og store deler av resten av Norge. Det største rovdyret som er å finne av betydelig antall i dag er jerven. Bjørnen stikker nå bare en sjelden tur innom, med noen års mellomrom rapporteres det om folk som har sett spor eller bamsen selv. Bjørnen blir ikke værende i området, men vandrer videre.

Ulven er enda sjeldnere å se. I dag er det ingen ulvebestand i distriktet. Frykten for ulven er fremdeles ikke borte fra det norske samfunnet. Gamle myter henger igjen, og rein- og sauehold i utmarka gjør at den de fleste steder ikke er ønsket velkommen. 50% av dødsfallene blant ulven i Norge i dag skyldes antagelig ulovlig jakt. Bare i enkelte områder av landet er det avsatt plass til ulven og da bare i ett svært begrenset antall.

Gaupa, Norges største kattedyr, var også et populært bytte før i tida. Den ble fanget både i feller og skutt med gevær. Gaupebestanden var en stund truet, men er nå på vei opp igjen.

Våren 2012 ble ny utstilling om jakt og fangst åpnet på museet på Leikvin. Den er et godt utgangspunkt for å lære mer om denne delen av historia.

Kilder:
Sande, Jostein: Tid I endring, Bygdahistorie frå 1840 til 1920, Sunndalboka bind VII, Sunndal kommune 1984
Orten Lie, Ragnar: "Ulvefangst i Ulvestuer", i Spor nr 2, 2003, NTNU
Sunndal Museumslag arkiv

Artikkelen er fra Nordmøre museums årbok 2012

Scroll til toppen