Solnedgangsnæringa soltørking

Midt-Norsk Fiskerikonferanse ble arrangert 2. juni 2010 på det nye Thon hotell, tidligere kjent som klippfiskbrygga til John Orseth og seinere Jens C. Gundersen på Hønskjæret på Innlandet. Deler av denne teksten gikk inn i min presentasjon av klippfiskindustriens historie. Forberedelsen ble noe preget av dødsfallet til en kjær venn både av Nordmøre museum og av meg personlig, Bendix B. Heide. Jeg forsøker her å bidra til det komplekse svaret på det ”evige spørsmålet” om hvorfor Ålesund ”overtok klipp­fisken” så snart Kristiansund var gjenreist etter andre verdenskrig.

I årene før 1845 ble det eksportert like mye klippfisk fra hver av de tre byene Kristiansund, Ålesund og Bergen, men i perioden 1845-1955 var Kristiansund den ledende klippfiskeksportør i Norge. Fra 1957 er Ålesund størst som produsent, fra 1965 størst i eksport.

Klippfisk ble da i Kristiansund ansett som en gammeldags sol­nedgang­snæring, framtida var i frossen filet. Klippfisken ble ei ”melkeku” som finansierte fryserier og ny sildeindustri. I 1930-åra var gjerne bergarbeid det eneste arbeidet som var å få, og det holdt lønningene nede. I perioden 1930-50 var strømprisen konstant, mens gjennomsnittslønningene ble 10-doblet, og dette favoriserte etter hvert de produsentene som valgte å ta hele tørkeprosessen innendørs. Fra 1954 var soltørking ulønnsomt, men ble holdt liv i av prisutjamnings­fondet, til 1958 – og litt til. Forskere (Myren 2001:105) hevder at med fri konkurranse, uten statlig planøkonomi (som inkluderte paripolitikk, der et overordnet mål var å tvinge kronekursen stabilt på det gamle nivået: 1 britisk pund = Kr 18), ville klippfisk vært mer lønnsom enn frossenfisk 10 år til, 1946-57. Vi ville hatt to sentra, både Ålesund og Kristiansund.

”Kristiansundsperioden” hadde både gode og dårlige tider. 1880-åra preges av krise i økonomien, og de fleste klippfiskeksportørene i Kristian­sund gikk konkurs i 1884. I 1918 gikk igjen de fleste eks­portørene i Kristiansund konkurs, etter at det gikk rødmidd i et enormt parti fisk som skulle varmluft-tørkes i Tyskland. Bakterien var sann­synligvis i saltet. Før krakket i 1884 drev de suksessrike kjøpmennene i Kristiansund i hele verdikjeden: væreier, tilvirker, saltimport, kolon­ial­/krambod, reder, repslageri, verft, slofart. Etter restruktureringen ble det vanlig å konsentrere seg kun om eksport. Fra 1930 kom tråler-epoken, med eksportørene på eiersiden.

En ny lavkonjunktur kommer i 1920, og rammer begge byer. Mye av klipp­fisken som ble eksportert over Kristiansund i årene 1945-60 var produsert på Sunnmøre. Dette var siste fase i en lang tradisjon: I forarbeidene til amtmannsberetningen i 1861 klager byfogden i Ålesund over at råfisken fra Sunnmøre blir foredlet og eksportert i Kristiansund. Situasjonen var altså omvendt av dagens. Nå domineres jo verdensmarkedet av Åle­sundseid klippfisk-produksjon på Averøya og i Nord-Norge.

Men så lenge som mulig ville Kristiansunderne videreføre ”Knudtzons metode” med å holde nye konkurrenter ute av markedet ved at nye aktører ikke fikk medlemsskap i De Norske Klippfiskeksportørers Landsforening (DNKL) og dermed ikke kunne oppnå eksportlisens; de fikk bare være tilvirkere. Fra opprettelsen i 1931 og fram til 1959 ble nesten ingen nye medlemmer tatt opp. Ett av kravene var å ha drevet eksport i fem år. Kristiansunderne monopoliserte markedskunnskap og produktutvikling. Slik ble produsenter/tilvirkere i Ålesund holdt atskilt fra eksporten. De drev leieproduksjon for Kristiansunderne, i økende grad fra 1953. Tilvirkerne i Ålesund produserte, pakket og eksporterte under Kristian­sundsfirmaenes navn, og fikk slik innsikt i markedskunnskap og vraking. Kristiansunderne la produksjonen til Ålesundsregionen på grunn av lavere avgift til salgslaget der (fra 1946 0,75 % mot 3 % av salgssum i Kristiansund, i 1953 1,5 mot 3 %) og fordi transport av saltfisken til Kristiansund ville ha vært fordyrende.

Rene tilvirkere fins ikke i Kristiansund etter 2. Verdenskrig, som følge av økte lønninger og overgangen til innetørking. I Ålesund blir tilvirkerne eksportører. Industrialisering og urbanisering førte arbeidskraften fra jordbruket til fabrikkene i byene. Utover 1900-tallet ble det stadig mindre billig restarbeidskraft å hente i jordbruket til bergtørking i kystbygdene. Samtidig pågikk utvandring til USA. I den generelle industrialiseringen inntok Ålesund en ledende rolle, mens Kristiansund lå langt etter. For å forstå tyngdepunktforskyvingen i klippfiskindustrien fra Kristiansund til Ålesund må vi se på påvirkning fra offentlige instanser (stat og kommune), kredittvesen, råstoff, teknologi og aktører/kultur:

Stat/lovverk

Råfiskloven av 1938 gir de organiserte fiskerne rett til å fastsette en minstepris på den fisken de fanger. Norges Råfisklag (kysten nord for Vevang) og andre salgslag administrerer loven. Råfisklaget fastsetter en minstepris på all sjømat for sitt salgsområde for en tremåneders periode, uavhengig av svingningene på verdensmarkedet. I årene før Råfiskloven lå torskeprisen under prisindeksen. Hva folk mener om denne loven sier mye om deres politiske standpunkt: Den er både utskjelt som livsfjern planøkonomi, men er også blitt sammenlignet med hovedavtalen i arbeidslivet som kom i 1935. Før Råfiskloven hadde fiskerne underbydd hverandre når de skulle levere fisk til fiskeindustrien. Loven begrenset konkurransen i førstehåndsomsetningen fordi all fisk nå måtte omsettes gjennom salgslag. Når fiskerne organiserte seg på denne måten, ble makten liggende hos dem i stedet for hos kjøperne. Lignende konkurransebegrensende tiltak ble også innført i de andre leddene i næringskjeden. Klippfiskloven av 1932 og Eksportloven av 1955 sikret en streng regulering av norsk eksport. Noen få fikk rettigheter til å eksportere fisk. Før dette monopolsystemet ble opprettet hadde den sterke konkurransen mellom norske aktører på det internasjonale markedet ført til sterkt prispress, noe som hadde negative konsekvenser for alle aktører i næringen. Disse reguleringene er altså begrunnet ut fra et effektivitetskrav. Staten mente at lite konkurranse mellom de norske eksportørene ville gi bedre lønnsomhet bakover i leddene. Men eksportørene i Kristiansund hevdet at de statlige reguleringene av fiskepriser og trålerkonsesjoner like mye har vært et instrument for å trygge Arbeiderpartiets Stortings-mandater i Nord-Norge. I en nasjonal helhetsvurdering spiller det nok mindre rolle hvilken av to nabobyer som bokfører eksporten. Et annet spørsmål er om denne forholdsvis beskjedne effekten var et forutsett produkt av strategien. Poenget er at Kristiansunderne fikk satt statlige bremseklosser på sin eksport. Der man i tidligere tider ble holdt tilbake av mangel på emballasje og råstoff, fikk man nå statlige geografiske produksjonstak.

Straks etter innføringen av de nye lovene kom krigen. I 1940 brant 36 brygger (fiskepakkhus) i Kristiansund. Eierne fikk dårlig økonomisk erstatning. Og selv med penger var det vanskelig å få byggetillatelse og byggematerialer. Ålesund hadde få materielle krigsskader. Råfiskloven førte til et offensivt salgslag i Ålesund som drev sin omsetning ved auksjoner, og fiskerne oppnådde på denne måten høyere priser, så båtene leverte helst fangsten der. Prisutjamningsordningene overførte dessuten penger fra klippfisk til frossenfisk: det var 6 % høyere avgifter på fisk til klippfisk enn til frysing. I Råfisklagets distrikt var det før 1965 ikke meglere eller auksjoner, og eksportørene eide trålerne selv. Kristiansunds trålere følte seg motarbeidet av sentrale myndigheter, og trålerne ble politisk styrt til Findus (som først hadde Kristiansundere med på eiersiden) og statssubsidierte Finotro i Nord-Norge. Ålesund hadde fordeler av den statlige planøkonomien. Kristiansund hadde i 1934 62 % av eksporten til Portugal, men fikk i 1935 bare lov til å ta 50 %. Det ble satt tak på andeler pr eksportfirma.

Staten oppmuntret Kristiansunderne til omlegging til annen industri, også ved krigserstatningen. Klippfisk ble feilaktig ansett som en lite foredlet råvare (men det lå mye arbeid i hvert gram, som i Parma- og Serrano-skinke – sammenlign gjerne med dagens reklamekampanjer for Jarlsbergost). Utover 50-tallet ble det satset på innfrysing (inkludert småhval) og sild. Silda delte vi forresten med Ålesund. Man mente at det var et ”ubegrenset marked” for frossenfisk i USA/Vest-Europa; ”det vokser inn i himmelen”. Backer/Norfinn, Astrup og Heide satset på frossen filet. Waldemar Werring var med et stykke, men avviklet så i fisk, for å gå over i shipping (Wilhelmsen line). De gamle klippfiskhusene satset også i nye retninger: Backer: trelast; Birger Werring: hermetikk; Erik Rolfsen: tørrfisk; Rolfsen, Øverland, Heide, Gundersen: sild; Curadores, Astrup: hval-frysing.

Kommune

Kristiansund kommune beskrives i perioden 1950-80 som næringsfiendtlig og preget av dårlig personkjemi med næringslivsfolk; ”uforstand og vrangvilje”. Det var stadige klager på forurensing av vann og luft og generelle innvendinger mot fiske- og verftsindustrien og elendige forhold mellom næringslivet og kommunens representanter. Kontrasten skal ha vært særlig slående sammenliknet med forholdene i Nord-Norge og Ålesund. I Kristiansund var det høye priser på ferskvann, og sjøvann kunne ikke brukes i produksjonen på grunn av nærgående kloakkutslipp. Ålesund kommune la mer vekt på tilrettelegging og klager forekom sjelden.

Ålesund bygde ut rikelig med elektrisk kraft til tørkeriene, mens det i Kristiansund ble en privatsak å skaffe energi, fra kull, koks, gass eller olje. Når ikke klippfiskprodusentene etterspurte el-kraft, ble den heller ikke bygd ut i særlig omfang. Stadig høyere oljepris ga dyr fisk, mens strømmen var relativt billig i Ålesund. Mange av produsentene i Ålesundsregionen holdt til utenom bygrensa og betalte derfor lavere skatter og fikk billigere tomter enn byfolk.

Bank, finanisering

Om personkjemien var dårlig mellom klippfiskbransjen og Kristiansund kommune, så var den like dårlig mellom industrien og de lokale bankene. Bankene i Kristiansund var meget forsiktige og forlangte gjerne at Kristiansundseksportørene skulle selge ut med tap, før de slo dem konkurs etterpå. Norges Bank påla bankene i Kristiansund utlånskvoter, mens bankvesenet i Ålesund sto helt frie til å ta de sjanser de selv ville. I Ålesund var det et meget godt forhold mellom banker og næringsliv, og et sterkt bankvesen. I Kristiansund sto bankene svakt, og flere var bare filialer. Frossenfisk gir rask økonomisk omsetning. Kristiansunderne la om til fryserier fordi bankene krevde det. Saltfisk er kapitalkrevende, man får oppgjør for ferdig klippfisk 1-2 år etter råstoffkjøpet. For frysefilet får man ut fortjenesten omtrent med det samme.

Råstoff/fisk

Nordmøre hadde værtvang og væreiere 1737-1909, mens dette systemet ikke fantes på Sunnmøre. Nordmørsfiskerne hadde derfor i et par hundre år hatt dårligere økonomiske betingelser, og dette gjorde at man her ikke hadde noe ”naturlig” utgangspunkt for å utvikle samarbeid mellom fiskere og eksportører om ny satsing i havfisket, når det ble knapphet på råstoff utover 1900-tallet. Nordmøringene fikk ikke til diversifisering (ny teknologi, nytt sted) slik som konkurrentene i sør, selv om trålerhistoria nyanserer bildet noe.

Ålesunderne fisket selv med frysetrålere ved Grønland og Island. Eksportørene drev selv fiske: vertikal integrering i næringskjeden. Tilførsel av fisk fra fjerne farvann tvang fram helårsdrift i klippfisktørkinga; fisken måtte også kunne tørkes om høsten, og det vil si innendørs. I Kristian­sund var man fortsatt avhengige av selvstendige slofart-skippere på tokt til Lofoten - seilførende til 1953 - og hadde innetørker bare dimensjonert for etter-tørking.

Teknologi

Kristiansunderne var preget av konservatisme, de mente at hvis man sendte innetørket ”tørr saltfisk” ut på markedet, ville man undergrave eller ødelegge merkevaren klippfisk. Det skulle være soltørket, jfr. Rolfsens varemerke ”El Sol”. Man fortsatte med soltørking og de gamle hånd­verksidealene i 20 år etter at lønnsomheten forsvant, fordi markedene foretrakk billigere, innetørket fisk. Både høy og lav i Kristiansund var imot innetørking, helt siden Christian Johnsen lanserte det i 1880. Ved soltørking utendørs tar prosessen 3-5 uker, kan bare foregå på våren og gir gul fisk helt gjennom. Kunstig tørking med varmluft tar 5-6 dager, kan foregå hele året og gir hvitere fisk. Man kan produsere samme mengde med 5 ansatte, der man før trengte 80. Og det var en omlegging fra kvinne- til mannsarbeid, fra timelønnede til helårsansatte.

Samtidig finner vi vilje til nyskaping og satsing. Kristiansunderne var først med innendørs fisk-vasking; et enormt arbeidsmiljø-forbedrende tiltak. Kristiansunderne utviste også pionerånd i sin satsing på fryserier for frossenfisk da de trodde at klippfisken var på vei ut. Sildolje var også et nytt produkt man gjerne engasjerte seg i.

Ålesunderne lærte nye produksjonsteknikker på Shetland, for eksport via Storbritannia. De var tidlig ute med nye båttyper og tok gjerne i bruk dampmaskina. Innetørking dominerte i Ålesund fra 1920-30, mens Kristiansund i stedet satset på trålere: to ulike strategier. Trålerne ble som nevnt motarbeidet av myndighetene med front-argumentasjon mot rovfiske, og at man tar fisken fra sjarkfiskerne; en uvanlig tidlig ”grønn” argumentasjon og gryende miljøbevissthet. Argumentasjonen var dog vikarierende; å beholde det politiske flertallet i Nord-Norge var vel viktigst, hevdet man i Kristiansund. Trålerne økte råstoffmengden. Derfor måtte også Kristiansunderne tørke noe inne, men begrenset dette vanligvis til ettertørking. Men alle produksjonslinjer måtte tas i bruk samtidig.

Personer / aktører / mentalitet

Rønneberg i Ålesund var omtrent samtidig med Knudtzon i å utvikle emballasje for direkte-eksport til Sør-Amerika. Rønneberg investerte i egen havfiskeflåte 1861, Kristiansundstrålerne kom ikke før i 1930. Åle­sunderen Oscar Larsen, f. 1880, var den store aktøren i klippfiskbransjen på tidlig 1900-tall. Han hadde også virksomheter i Kristiansund. Ålesundsfirmaene rekrutterte ansatte som hadde personlig eksportlisens, og der kunne også ansatte kjøpe firmaet de var ansatt i. Begge deler var normbrudd/tabu i Kristiansund. I Ålesund kunne en tidligere fiskerbonde bli sjef, i Kristiansund ble man sjef kun ved familiebånd og arv. Det påstås dokumentert at nye aktører i Ålesund drev ”undersalg”, dvs ga retur­provisjon, der motparten innbød til slike arrangementer. Kristian­sundseksportøren Waldemar Werring, Knudtzons nevø og etterfølger, valgte heller å legge ned sin forretning.

Kristiansund hadde en klippfiskadel, en slektsbasert forfinet overklasse. Ålesund hadde klippfiskbaroner; self-made men som hadde startet med tomme hender og voldsom energi og pågangsmot. Kristiansunds overklasse ble rammet av arbeiderklassens hevn da vi fra 1898 (menn) og i 1913 (alle) fikk allmenn stemmerett, en omvendt klasse-straff. Man ville ta igjen for århundrer med undertrykkelse, flåeri og overgrep. Det var likevel lenge vanlig å holde avstand, vise respekt, bukking og skraping. Kristiansunds klippfisknæring var basert på en overklasse, og da den forsvant, gikk industrien med i dragsuget. Det var et overklassefenomen å ha oversikt, være beleven, kunne språk og kultur, være bereist: dette ble irrelevant når staten ansatte hjelpere (nedsettende benevnt som ”smartepettere”) i alle posisjoner i eksport, marked og finans.

Det ble irrelevant å være født til slik kunnskap, når staten frambyr den fritt. Tilbake sto bare selve produksjonen, noe enhver arbeidsom bonde kan greie.

Jeg framførte denne konklusjonen i Bendix Heides ånd på Fiskeri­konferansen, og opplevde å få en viss tilslutning i den påfølgende paneldebatten, faktisk også fra de offentlige tilretteleggerne selv. Skal Norge gjenerobre klippfiskmarkedet i Spania, må eksportørene være dedikerte og ”sultne”.

Litteraturliste:
Heide, Bendix sen.: Notat av 13.1.1989
Heide, Bendix jr: Fiskerinæringen i Kristiansund etter første verdenskrig. Notat av 25.1.2000
Noen betraktninger omkring fiskerinæringen i Kristiansund og på Nordmøre etter den andre verdenskrig. Notat av 30.8.2000, notat av 5.10.2009, brev av 5.9.1996
Myren, Frank: Sunnmøringer her også! Klippfisknæringen i Møre og Romsdal i årene 1920-1965. Hovedfagsoppgave i historie, Universitetet i Bergen, våren 2001
Spurkland, Sjur: Konkurransen mellom Kristiansund og Ålesund om posisjonen som landets klippfiskhovedstad. Bacheloroppgave, Høgskulen i Volda, historisk institutt, våren 2009
Øksenvåg, Jørgen: Hvorfor forsvant klippfiskbyen Kristiansund? Semesteroppgave, Norges fiskerihøyskole, Tromsø, våren 2000, trykt i Årbok for Nordmøre 2001

Artikkelen er fra Nordmøre museums årbok 2010