Seilingsleden ut Sunndalsfjorden i jernalderen

Av Jarle Stavik

Seilingsleden ut Sunndalsfjorden i jernalderen
Gravrøys Ballsneset. Sunndal. Fot: Jarle Stavik

- Kommentar til Kristian Løseth 2006

I hele jernalderen inkludert vikingtiden var det sjøen som bandt Øksendal, Ålvundeid og Sunndal sammen til et samfunn. Er det derfor fjorden og båtens betydning vi ser igjen i gravrøysene som møysommelig er bygd opp på nesene langs fjorden? Godt synlig fra båter og skip, den gangen de var nybygd og stelt, viste kanskje forfedrene i gravrøysene både den beste veien ut fjorden og hvor en kunne dra båten i land for natta? Jeg vil i denne artikkelen forsøke å sette nytt lys på gravrøysene langs indre del av Sunndalsfjorden og hvordan de ble brukt.

Uttrykket “det maritime kulturlandskapet” ble først lansert av Christer Westerdahl i sin bok Norrlandsleden I (Westerdahl 1989). Han utdypet senere sin forståelse av dette begrepet i flere påfølgende publikasjoner. Det maritime kulturlandskapet skal forståes som “human utilization (economy) of maritime space by boat: Settlement, fishing, hunting, shipping and its attendant subcultures, such as pilotage, lighthouse and seamark maintenance.” (Westerdahl I:  Løseth 2006:15). Det er ikke rom i denne artikkelen for å problematisere dette så mye nærmere. I sin enkleste betydning, slik jeg vil bruke begrepet, er det maritime kulturlandskapet den delen av kulturlandskapet som har eller har hatt et fysisk forhold til sjøen, eller har hatt en slik tilknytning i sinnet til de menneskene som har anlagt eller brukte landskapet.

Tolkning av det maritime kulturlandskapet på Nordmøre har stort sett fokusert på kysten, mens lite har vært gjort av dette i de indre fjordstrøkene. Importfunn fra romertiden til vikingtiden viser at det har vært en kontakt med omverdenen her inne og før veiene kom var det sjøen som var enkleste veien, mellom bygdene, og ut til kysten. Kristian Løseth skrev i 2006 en masteravhandling der dette var tema. Han brukte området ved Hitra som utgangspunkt. En enkelt artikkel har ikke plass til å gå inngående inn i materien slik Løseth har gjort. I stedet vil jeg bruke Løseths definisjoner av seilingsmerker og anvende disse på gravrøysene (2006:47).

Ett av kulturminnene som ofte er å finne i maritime kulturlandskap er gravrøyser. I utgangspunktet er disse graver fra perioden bronsealder til vikingtid hvor det har vært gravlagt noen, oftest med våpen eller annet jordisk gods. Formen på røysene er oftest rund, men ovale, skipsformede, stjerneformede og firkantede røyser finnes også. Som oftest er det en grop i midten, rester etter plyndring i gammel tid eller etter 1800-tallets arkeologer eller lakselorder. På grunn av bevaringsforholdene i forholdsvis luftige røyser ved sjøen er lite gravgods igjen. En mengde gravrøyser er ikke arkeologisk undersøkt slik at det er uvisst om det er gjenstander igjen i dem. Gravrøyser fra bronsealderen er ofte vide og forholdsvis lave i forhold til bredden, mens gravrøyser fra vikingtiden ofte er smalere, men høyere uten at dette er noen helt sikker måte å datere dem på.

Ideen om at gravrøyser kan være brukt til seilingsmerker er langt fra ny og kan nærmest sies å ha aksept innenfor det maritimarkeologiske miljøet (Løseth 2006). Allerede på 1940-tallet var det enkelte som mente at man måtte sette gravrøyser inn i et perspektiv der det var synlighet fra sjøen og ikke fra land som var sentralt (Løseth 2006:22). Mange av gravrøysene utover langs Sunndalsfjorden er også slik plassert at den mest logiske måten en kan tenke seg til at de ble til, var ved at byggmestrene kom med båt. Dette er spesielt tilfelle med gravene fra Svinberget til Korsneset hvor det til dels er svært bratt på landsiden, og slik vanskelig tilgjengelig, og hvor gravene er lagt ute på nes der det derimot er enkelt å legge til med båt.

En annen teori for plassering av gravrøyser, i alle fall når det kommer til graver som er perifere i forhold til bebyggelsen, er at de er grensemarkeringer. Når man ser på dagens grenser med et sideblikk til hva de kan ha vært i fortiden ser dette ut til å ha lite for seg, i alle fall når det gjelder gravrøysene langs fjorden.

Av perifere røyser er det først og fremst gravene fra Vika til Bøneset som kunne vært grenserøyser, samt gravene på Ballsneset og på Meløya. I alle fall for de førstnevnte er det såpass tett mellom røysene fra nes til nes i et landskap som ellers ikke har noen stor praktisk betydning for gårdsdrift, siden det stort sett er stupbratt berg, at jeg ikke ser noe problem med å velge bort gravrøyser som grensemarkeringer i denne sammenhengen. Et spørsmålstegn må settes ved Korsneset hvor grensa mellom Øksendal og Sunndal har gått fra gammelt av og hvor grensa mellom Husby i Øksendal og Storvik i Sunndal fremdeles går. Det samme forholdet gjelder Ballsneset.

I tidligere arbeider rundt det maritime kulturlandskapet har det vært stilt spørsmål ved om alle røysene nødvendigvis er graver (Løseth 2006:20). Ut fra tydelige plyndringsgroper eller funn i de aller fleste av røysene langs Sunndalsfjorden velger jeg fortsatt å tolke røysene langs fjorden som graver. For de gravrøysene som i dag er borte kan dette være mer problematisk, men dette er ikke en stor del av materialet, det er gravrøysene på Bøneset, Skjærneset og Grytneset. De fleste gravrøysene nevnt i denne artikkelen har ingen funn som kan datere dem. Unntakene er på Flå, Grytnes og Opdøl. Jeg vil komme tilbake til funn og datering av disse senere.

Gravrøysene langs Sunndalsfjorden – med et sideblikk på Ålvundfjorden

Hvis en følger fjorden finner en flere gravrøyser på vestsida av fjorden. På østsida er det ingen kjente graver før en kommer til Oppdøl. Situasjonen er en helt annen på vestsida av fjorden.

På neset bortenfor dyrkamarka på Vik, nede ved fjorden, ligger det to utkastede røyser. Nærmest to krater av for det meste lys stein og noen flate steinheller som stikker fram, kanskje rester av kister eller små gravkammer av stein. Fra røysene er det god utsikt mot fjorden, og kanskje viktigst; den gang de var nye kunne de bare bli sett av forbipasserende båter. Steinene som blir brukt i gravrøyser er som regel lyse av farge, sannsynligvis for å bli sett, det har også steinene i disse gravene vært før de ble overgrodd av mose.

Noen viker bortenfor, rett før en kommer til Svinberget, kommer en til et nes der det ligger en samling av to eller tre tydelige røyser. Alle med tydelige plyndringsgroper. Denne røysa er bare tilgjengelig med båt. Steinene er av den klassiske runde typen som gjerne er brukt i gravrøyser og kan ved første øyekast tenkes å være valgt ut fra strandstein like ved. I vikingtiden var imidlertid vannet 20–50 cm høyere enn i dag slik at det ville vært lite fjære som stakk fram. Sannsynligvis er derfor det meste av steinen fraktet med båt fra Vika spesielt for å bli brukt til å lage graver her. Hvis dette er tilfelle forutsetter det en bevisst holdning til plasseringen av gravrøysene som antyder at plasseringen slett ikke er tilfeldig, i og med at de kun kan sees fra sjøen er det svært nærliggende å knytte dem til ferdselen på fjorden. Siden de aller fleste gravrøyser er lagt slik at de er synlig fra ferdselsårer, enten det er fra sjø eller vei, er det ikke et langt skritt å hevde at det må ha vært forholdsvis regelmessig trafikk forbi her.

Svinberget har i historiske kilder vært et viktig landemerke på tur innover fjorden. I historisk tid har vi denne beskrivelsen fra sogneprest Glükstad:

“Det yderste punkt af Sundals Herred mod Vest er Korsnæset, og indenfor dette ligger det glatte Fjeld Svinberget, saa kaldet, fordi der i selve Fjeldet er en stor gulagtig Sten i Form af et Svin. Det er en almindelig Fornøielse for Rorfolkene, naar de, idet der dreiedes om Pynten, kunde bevæge nogen i Baaden til at tage Huen af, de raabte da: “Nu har du hilst på Grisen!” (Glükstad 1889:19).

Runder en så Svinberget får en altså Korsneset som neste holdepunkt. Her beskriver Schønning at det skal være en gravrøys (Schønning 1778). Korsneset er bare tilgjengelig fra båt. Og graven her må sees i sammenheng med dette. Korsneset er akkurat på grensa til Husby, antagelig hovedgården i Øksendal, så her kan gravrøysen også sees i en slik sammenheng. Ikke umulig kan denne og de andre gravrøysene ha hatt flere funksjoner.

Ved innseilingen til Øksendalen, på Bøneset skal det ha vært enda en gravrøys (Schønning 1778). Denne siste er det ikke spor av i dag. Etter at det ble laget vei fra Sunndal til Øksendal etter andre verdenskrig har området vært et yndet turmål og kan ha blitt ryddet i den forbindelse. Det er mye stein brukbart til røyser i området, brukt som ildsted eller kastet ut i fjæra, som kan være rester av en slik gravrøys.

Tvers over fjorden, på den gamle lensmannsgården Oppdøl er det en gravrøys på Horvikberget som kanskje viste vei inn til Oppdøl. På Horvikneset og området rundt er det flere funn fra jernalderen, blant annet funn av en romersk bronsekjele. Våpenfunn og redskaper er innlevert og det verserer også flere rykter om ødelagte graver som skal ha blitt fjernet i forbindelse med veiarbeid. Her startet landveien over Ålvundeidet hvis en skulle ut til Ålvundfjorden/Stangvikfjorden. Den gjenværende gravrøysen er antagelig fra eldre jernalder.

Fra Bøneset ser man over fjorden Flåøya i Nord og røysene langs hele kammen av øya. Disse røysene har nok vært godt synlig før gravplyndring og vegetasjon jevnet dem ut. På sørenden av øya er det også et par røyser i tillegg til at det har vært et gravfelt her med funn hovedsakelig fra vikingtiden. Før gravfeltet ble omgjort til åker vistes det nok også godt fra sjøen når en passerte her. På Flå var det gravrøyser på begge sider av Flåsundet, i dag er det bare gravrøysene på innsiden av Flåøya som er igjen. Gravene på landsiden er borte i dag, men skal ha ligget på andre siden av sundet nord for gården og inneholdt funn fra folkevandringstiden (ca 400-570 e.kr), hovedsakelig rester av spannformede leirkar. Flå er, tross navnet som tyder på en gammel datering, en forholdsvis liten gård når det kommer til dyrkbar jord. Tross det er det en av de rikeste gårdene i Sunndal kommune når det kommer til funn og antall graver.

I en langrøys på det oppdyrkede området på sørenden av Flåøya, ble det funnet rester av klinksøm etter en båt. I graven var også 2 spydspisser, deler av et sverd, en del ringer og en virvel av jernkjetting, et bryne, to perler av glass og rav og et flintstykke antagelig til ildslagning. Under en 8 meter bred røys ble det funnet en bronsesaks, for øvrig den eneste av sitt slag i Norge, og noen perler. Graven var antagelig en kvinnegrav fra omtrent 900. I en annen grav, også det antagelig en kvinnegrav var det en linhekle og flere perler. Andre steder ble det funnet deler av ett sverd, deler av en spydspiss, en øks, bissel og klinknagler, rester av et kleberkar et bryne og ildflint. Dette antagelig fra en mannsgrav fra midten av 800-tallet. Sverdet er av en type som er mest vanlig på Østlandet og i Trøndelag, så dette forteller kanskje litt om hvor bonden på Flå har hatt kontaktene sine. I tillegg er det funnet en mengde andre perler rundt på området. Av gravrøysene på sørspissen av Flåøya er det i dag bare en igjen.

Kanskje må gravene på Flåøya sees i sammenheng med Husby på andre siden av fjorden. Bortsett fra et funn fra merovingertiden (glotang, ljåblad, kniv, øks og en celt) er det svært få funn på Husby, som antagelig var eid av kongen i middelalder/sen vikingtid, hvis en skal gå ut fra navnet (Dahle 2009). Dette er eldre hovedgårder som er blitt underlagt kongsmakta i forbindelse med rikssamlingen. Hvis en ser på hva som sannsynligvis var Husbyjord i gammel tid omfatter dette både gravrøysene på Bøneset og Korsneset, så kanskje også Flåøya må sees i denne sammenhengen. Gården har i alle fall tradisjonelt tilhørt Øksendal kirkesogn.

Langs vestsida av fjorden fra Husby ligger/lå gravrøysene på nesene jamt. Den første var Grytneset. Grytneset er nok en forholdsvis ung gård (Sande 1977:84) så graven her kan kanskje også tillegges Husby. Gravrøysen er fullstendig fjernet på grunn av veiarbeid. Fram til andre verdenskrig var det nærmest bare en kjerrevei mellom Øksendal og Melkild/Jordalsgrenda. Dette var bjønnamark (Skrondal i Leikvin 2012) og mesteparten av ferdselen gikk med båt, spesielt varetransport helt fram til etter andre verdenskrig. Dette var derfor en ganske tett trafikkert sjøvei og var det også i jernalderen

Den neste kjente gravrøysen var på Skjærneset på Melkild. “Kongsrøysa” på Melkild eksisterer ikke i dag som gravrøys. Jorda er blitt dyrka opp og gravrøysa kasta utenfor åkerkanten ned mot sjøen.

Siste røys i Sunndal kommune er på Ballsneset i Jordalsgrenda. Denne er en av flere som skal ha ligget her. Denne gravrøysa er allerede nevnt av Schönning i 1778 (s. 68) og er den eneste bevarte gravrøysa på strekningen mellom Øksendalen og Jordalgrenda. Ved Ballsneset går det et værskille. Fjorden gjør en knekk på seg i vestlig retning og det er ofte et par grader kaldere på nordsiden av Høghaugen som skiller Jordalsgrenda fra Meisalstranda. Det opprinnelige navnet kan ha vært Baldersnes (Rygh, på nett). Vei forbi her kom ikke før etter krigen, så all transport med båt ut fjorden gikk forbi gravrøysene på Ballsneset som vises godt fra sjøen og som vistes enda bedre før Ballsneset ble bebygd med hytter. I likhet med gravrøysene på Viklandet er ikke gravrøysene på Ballsneset tilgjengelig annet med båt og må nok sees i sammenheng med hovedgården i Jordalsgrenda, Jordal.

Lengre ut er det også graver på Meløya. Gravene er plassert på hver side av Øya slik at en gravrøys ville synes uansett hvilken side en valgte å passere Meløya. Byggingen av disse gravrøysene, akkurat som mange av de andre gravrøysene utover langs fjorden, fordrer transport av store mengder stein med båt.

For Ålvundforden sin del må en nok se denne i sammenheng med bygdene rundt Stangvikfjorden og Ålvundfjorden. Ett forsiktig blikk over på Stangviksida av fjorden viser gravrøyser på de fleste nesene utover langs fjorden. På Nes skal det etter sigende ha ligget en gravrøys ved sundet mellom Nes og Nesøya som godt kan ses på som en seilingsmarkør. Det er ofte slik at det er stilt på ene sida av Nesøya hvis det blåser på den andre og det ville vært naturlig å seile på stillsida, spesielt i uvær så lenge som mulig for så å krysse over Nesøysundet for å komme på rett side, om en skulle innover mot Todalen eller inn Ålvundfjorden. På Nes er det graver helt fra overgangen mellom stein og bronsealder, men de fleste røysene er nok fra Vikingtiden. I dag er de fleste borte, men det kan se ut som de nok for det meste vært synlig på vestsiden av Neshalvøya. Fra Gården innerst i Ålvundforden er det også kjent til graver som nok ville vært synlig fra sjøen. Ingen av disse er igjen, men det er funn herfra fra merovingertid og vikingtid.

Leia

Løseth (2006: 47) skisserer tre punkter som må oppfylles for at gravrøyser skal regnes som seilingsmerker. De bør ligge i områder der det er behov for veiledning i seilingen, de må henvende seg til ferdselslinjer i landskapet og de bør henvende seg mot en sikker kontra en usikker seilingsled. Jeg vil forsøke å anvende disse punktene overfor gravrøysene som er nevnt tidligere i teksten, med et sideblikk på hva vi vet om ferdsel på sjøen i historisk tid.

Som vist er det flere ting som tyder på at gravrøysene langs fjordene i Sunndal kommune har vært anlagt for å bli sett med båt. Men gjør dette at de også kan bli sett på som seilingsmerker? Antagelig er det vestsiden/sørsiden av fjorden som er tryggest å seile i og med at gravrøysene ligger tettest her og man neppe ville tatt seg strevet med å frakte stein med båt til uveisomme nes hvis ikke røysene skulle vises. Seljedal (1998:9) nevner at presten på uværsdager holdt seg til denne siden og det derfor kunne være vanskelig for folk på Opdøl å se båten hans. Folket på Ålvundeidet dro ikke til kirken i usikkert vær med mindre presten gjorde det. Kanskje blir det da et spørsmål om høna eller egget. Ble røysene lagt der de ligger for å markere den tryggeste seilingsveien eller ble de anlagt der fordi den tryggeste seilingsleia gikk her? Om det siste er tilfelle, og altså noen av røysene ikke i utgangspunktet var tiltenkt som seilingsmerker, har de nok likevel kanskje fungert slik etter hvert som de ble en del av det mentale kulturlandskapet siden de så var plassert der de er.

For folk som ikke var kjent kunne det være svært nyttig å vite hvilken side av fjorden man burde holde seg på i ruskevær. Trafikken har vært relativt stor ut og inn fjorden helt fram til moderne tid. Folk fra Oppdal, Lesja og andre innlandsbygder reiste gjennom Sunndal for å komme seg til kysten. På Sunndalsøra lå nok også leidangsnaustene. Sunndal skipreide omfattet Øksendal, Ålvundeid og Sunndal (Sande 1981:75) og naust til skipet var nok på Sunndalsøra. Leidangen gjaldt så langt inn som laksen svømte (Hjardar og Vike 2011:52) og det var helt til Oppdal, så det lå nok skip både for Sunndal og Oppdal her. Det er derfor rimelig å anta at det fantes utabygds folk som trengte veiledning.

Noen av gravene er plassert der det var naturlig å legge til land slik som på Opdøl eller Melkild, eller der båter og skip antagelig uansett måtte passere hvis de skulle følge den tryggeste leia i ruskevær slik som mellom Flåøya og Flå. Sistnevnte kan synes å være en omvei på vei ut fjorden, men hvis gravrøysene skal ses på som markører av den tryggeste ruten blir de straks mer aktuelle og oppfyller kravene til seilingsmerker. Selv i moderne tid (1600-tallet) var det gjestehus på Flå (Stavik 2012, 83) til folk som passerte på vei ut eller inn fjorden. Så trafikken har nok gått forbi der lenge. I gammel tid når folket skulle til kirken i Øksendal fra Ålvundeid i styggvær la man seg langs nordsiden av fjorden til Flåøya før man krysset mot Bøneset hvor det også lå en gravrøys (Seljedal 1998:10), så kanskje skal gravrøysene her sees i den forbindelse. Overfarten i kristen tid skal rett som det var ha vært livlig med sjøer som fikk kvinner og barn til å skrike så mye at høvedsmannen på båtene hadde vanskelig for å manøvrere.

Det virker rimelig å anta at Løseths krav til gravrøyser som seilingsmerker er oppfylt. Hvis en så skal følge seilingsmerkene ut fjorden gikk seilingsleden sannsynligvis langs vestsida av fjorden helt til Korsneset før man krysset over fjorden og gikk på innsida eller yttersida av Flåøya, etter værforholdene. Så gikk leia midtfjords eller langs vestsida til en kom til Ballsneset der Fjorden smalner av. Kanskje var gravrøysene her en påminner om at her ble det værskifte. Litjdalsvinden som i perioder blåser rett ut fjorden tar ikke lengre så hardt utenfor Ballsneset.

“Østen for Øxendalen ligger en mindre Dalstrekning, kaldet Trædalen, en meget trang Dal, som skiær sig ned i Landet mot SV. Naar Veiret bliver klart, blæser vinden, som man kalder Trælen, strax ud af denne Dal, og af Trædalsfiorden der uden for; Og eftersom næsten alle Vinde, formedelst en del Tværdale, støder dit hen, og trenge ud igjenem denne trange Dal, som er trangest mod Aabningen, saa foraarsage derved ofte en forferdelig Blæst og Storm fra denne Dal og de farligste Kastvinde” (Schønning 1778:75)

Så at det har vært behov for seilingsmerker i dårlig vær synes sikkert. Også Glükstad (1879: 11) nevner denne vinden som blåser jevnt “der med saadan kraft strømmer ud fra den trange og med høie , bratte Fjelde omsluttede Lilledal, at Bølgetoppene paa Fjorden drives mange Alen i høiden og staar som Vandsøiler. Det er da ikke godt å ferdes paa Sjøen, og ofte er det baade sommer og vinter umuligt at legge Baad paa Vand”.

Når ble leia merka?

Hvis en ser på dateringene til gravrøysene er det svært få av dem som er fra vikingtiden, perioden som hos mange er forbundet med skip og ferdsel og perioden der vi venter at samfunnet her inne var organisert nok til å lage et slikt nettverk. I gravrøysene på Flåøya er de fleste gravene langs høyden fra Folkevandringstiden, ca 400–570 e.Kr. Fra formen på gravrøysen på Horvikberget, gravene nærmest Vik og gravrøysen på Ballsneset, å dømme er også disse fra samme periode.

Peker dette mot et organisert samfunn her innerst inne i fjordene allerede i folkevandringstiden? I følge kildene kan det se ut som om det var vanlig med kunstige sjømerke allerede i vikingtiden (Morcken 1983:71). Så spranget bakover til en start i folkevandringstiden er vel ikke usannsynlig. Kanskje følte samfunnet et fellesskap og samles årlig til Ting allerede flere hundre år før vikingtiden. I alle fall var det Ting på Sunndalsøra fra tidlig i moderne tid (Sande 1981:154), og vi vet at unntatt Jordalsgrenda og Ålvundfjorden, var det som nå er Sunndal kommune en skipreide i middelalderen (Sande 1981:75), sannsynligvis før. Men hadde de båter til en slik trafikk utover og innover fjorden som dette indikerer?

Mange vet om vikingskipene som gjorde skandinavene i stand til å sette sitt preg på Europahistorien. Men disse var bare de siste og mest avanserte fartøyene i en lang utvikling av båter. Myrfunn fra romertiden i Danmark viser at man hadde ganske så store rofartøy, i stand til å krysse Kattegat, slik som Nydambåten (Christensen 1977:19), bygd i den samme klinkteknikken som senere kulminerte i vikingskipene og et annet skipsfunn fra perioden etter folkevandringstiden, merovingertiden, fra Kvalsundet på Sunnmøre viser en avansert skipsbyggingsteknikk (Christensen 1977:22) som, selv om det ikke ble funnet noen rester etter seilbruk etter moderne rekonstruksjonsforsøk, var i stand til å ta segl (pers. kom. Per Sæter, Sunnmøre museum).

At trafikken ut og inn fjorden og ikke minst på tvers av den var vanlig i folkevandringstiden er derfor ikke så usannsynlig. Teknologien var der og samfunnet her på indre Nordmøre brukte den til å binde sammen bygdelagene i et felles samfunn med en slags infrastruktur i form av seilingsmerker langs fjorden. Slik fikk kanskje begravelsene både en praktisk og religiøs funksjon. Der forfedrene i gravrøysene var de som nærmest bandt samfunnet sammen der de evig skuet ut over fjorden mot skipene som seilte forbi, trygt ledet fra merke til merke, til gode havner og den beste leia ut Sunndalsfjorden.

Kilder:

Christensen, Arne Emil 1977: «Fra Vikingskip til motorsnekke», Det norske Samlaget
Dahle, Kristoffer 2009: «Kongsgården og kirkestedet på Huseby. Datering: Yngre jernalder og middelalder (550 – 1536 e.Kr.)»: http://www.historieboka.no/Modules/historiebok_tidsepoke_tema_artikkel.aspx?ObjectType=Article&Article.ID=2273&Category.ID=1367
Glükstad, Chr 1979: «Sunndalens og Øksendalens Beskrivelse», Sunndal Museumslag
Hjardar, Kim og Vike, Vegard, 2011: «Vikinger i Krig», Spartacus forlag
Løseth, Kristian 2006: «Det maritime kulturlandskapet på Hitra – Et studium i forhistoriske gravminners beliggenhet i kystlandskapet», Masteroppgave NTNU
Morcken, Roald 1983: «Europas eldste sjømerker», I: Sjøhistoriske artikler gjennom 20 år. Eget forlag, Bergen
Rygh, Karl: «Norske Gaardnavne», http://www.dokpro.uio.no/rygh_ng/rygh_felt.html
Sande, Jostein 1977: «Gardsbusettinga i Sønndala»
Sande, Jostein 1981: «Sunndalsboka» Bind VI
Schøning, Gerhard 1778: «Reise som gjennem en deel af Norge i de Aar 1773, 1774 og 1775 paa hans Majestets Kongens Bekostning er giort og beskreven af Gerhard Schøning», Gyldendal København
Seljedal, Ivar 1998: «Frå plan til bygg og kyrkja hundre år framover», I: Ålvundeid Kyrkje 1848-1998
Stavik, Jarle 2011: «Gerhard Schöning på Sunndalsbesøk – hans beskrivelser av en bautastein og hvilken kunnskap det gav», I: Årbok for Nordmøre museum 2011
Stavik, Jarle 2012: «Årets museumsbygning – Flåstuo i Øksendalen», I: Leikvin – Lokalhistorisk årsskrift for Sunndal 2012. Tema Øksendalen og Jordalgrenda

Artikkelen er fra Nordmøre museums årbok 2013

Scroll til toppen