S/S "Borghild", forlist ved Hestskjær fyr 1940

I artikkelen ”Estisk skib forlist på Hustadvika” ble forliset slik omtalt i lokalavisa Tidens Krav 24.02.40:

”Besetningen på 16 mann reddet av Richard With. Grunnstøtingen skyldes snøtykke. Skipet eksploderte kl. 7 i dag morges og sank på dypt vann. Vesterålskes ”Richard With” her i går kveld reddet mannskapet fra et havarert skip på Hustadviken. Besetningen, 16 mann, ble påtruffet i 2 livbåter og var fra det estniske skipet ”Borghild” som var forlatt drivende. Mannskapet ble tatt om bord i Richard With, hvoretter 6 av mannskapet på Hurtigruten entret det estniske skip og brakte det forsvarlig til ankers sydvest av Hestskjær fyr. Skipet var lastet med carbid for England. Etter at “Richard With” hadde vært innom byen i ruten nordover, gikk den påny ut til havaristen for om mulig å få slept den tillands.

Mannskapet gikk atter om bord for å fyre opp under kjelen, men vannet steg så fort i maskinrommet, at man fant det rådeligst å forlate skipet snarest mulig. Og kl. 7 imorges skjedde en voldsom eksplosjon med en kraftig lyssøyle, hvoretter skipet sank på dypt vann. Og det var kanskje det beste, da det ville bli en farlig berging av det carbidlastede skip, med kanskje tap av menneskeliv. Nå ble alle reddet.

”Richard With” anløp Kristiansund igjen kl. 08 i morges for å avgi rapport til rederiet, hvoretter det fortsatte til Trondheim. Mannskapet på det forliste skip fulgte med til Trondheim. Årsaken til forliset er snøtykke. Det var betjeningen på Hestskjær fyr som ble oppmerksom på forliset, og de henledet hurtigruteskipet ”Richard With”s oppmerksomhet på det inntrufne ved å blusse.”

23. mai 1971 fant jeg, sammen med en kamerat fra Averøy, vraket etter bruk av et asdic-lodd. Før dykket visste vi hvilken dybde og retning vraket lå etter loddskuddet. Vi så baug, bro og hekk på vraket. Vi bestemte oss for å gå inn fra baugen, talte fire "ping" på loddet, og droppet dreggen.

Jeg gled ned til 40m dybde. Det første jeg så var skipsklokka som hang på en bøyle over ankerwinchen. Dreggen lå fast i ankerwinchen like under. Skipsklokka ble hevet, men skipets navn manglet. Flere salgs- og navneskifter hadde nok medført at ny klokke uten navn var blitt montert. Vraket ligger noenlunde flatt på bunnen med en tversgående steinrygg aktenfor og midt under babord side av vraket. Under propellen er her 43m akter, 48 forut. Grunnest ligger hekken på 37m.

I lokalavisen kunne også leses at en estnisk båt hadde forlatt Kristiansund i januar 1940, og gikk ned like etter. Båten het "Nautic", og meldte at den hadde sprunget lekk og var synkende. Båten sank 20.01.40. Den var 251fot lang etter opplysninger fra Lloyds. Eier ved dette forliset var A/S Eesti Levandus fra Tallin, Estland.

Det viste seg at vårt vrak ikke var ”Nautic”, tilfeldighetene var at to fartøyer fra samme land gikk ned med en måneds forskjell, begge kom fra Kristiansund like før de gikk ned! Navnet på vraket kom fram etter lokale opplysninger. En livbåt med navn ”Borghild” ble tatt vare på ved Langøya på Averøy. "Borghild" sto i Lloyds register. Den var byggenr. 179 ved Aker Mek. Verksted i 1898, for Brødr. Bjørnstad under navnet "Gro", videre solgt til ”Skibs A/S–Fritzøe” (Bugge & Olsen) Larvik i 1916, omdøpt til "Hogstad" (Lloyds reg. 1917-18). Videre solgt til København, for så å bli omdøpt til "Svedania" før det ble solgt til Estland.

"Borghild" var på 959 brt, 630 under dekk, 490 netto-tonn. Lengde 199,3fot, 30,1fot bred, 12,8fot dyptgående. Eier var E. Kriisk & flere fra Tallin i Estland.

Var det tilfeldig at to dampskip fra samme land og hjemby gikk ned med en måneds mellomrom, og begge kom fra Kristiansund? (Kan det ha betydning at 2. verdenskrig var i gang ellers i Europa, og den såkalte ”Phony war” var et faktum?)

"Borghild" hadde kommet fra Murvika ved Trondheim med karbid-last bestemt for England. Jeg registrerte funnet til Sjøfartsdirektoratet pr. brev 26.05.71 og fikk 8. juni 1973 svar fra Havnedirektoratet, med juridisk utredning om eierforholdet. Eier var den gang forsikringsselskapet ”Germanischer Lloyds” i Tyskland, men selskapet opphørte under krigen. Nåværende eier ble ansett for å være den norske stat. Utredningen konkluderte med at det var ingen ting i veien for at Dykkerklubben kunne overta vraket, med forbehold om at vraket kunne fjernes dersom det lå i veien for ferdselen.

I årene som har gått har klubbens dykkere ofte besøkt vraket, og enkelte gjenstander er hevet og tatt vare på. Jeg fant bl.a. en messing skjoldbule med navnet ”Gro-1898” fra det ødelagte hovedrattet. Dermed var vraket identifisert. Under dekk akterut fant jeg en liten samling mynter fra hele Europa, sikkert vekselpenger oppsamlet gjennom flere handelsturer. Mest interessant var en samling russiske sølvmynter. 10-kopek var att sammen til et armbånd, 25-kopek påloddet sølvstenger for bruk som teskjeer. En sølvrubel fra 1841 var sølvloddet med sølvskje-håndtak, og banket ut som skje. Alt dette var sannsynligvis sjømanns-arbeide utført ombord.

Videre fant jeg et kronometer under restene av brua. Gjenstandene er deponert til Nordmøre museum. Årsaken til forliset var lett å se under baugen, den var trykket inn med store hull. I lasterommet foran brua står utbrente rester av karbid i tønner, forhåpentligvis er alt utbrent. Kjentfolk fra stedet fortalte at sjøen kokte i flere uker etter forliset, da det kom acetylengass fra dypet. I forkant av brua fant jeg rester av messing-toppen fra kompass-huset, og undret på hvorfor ikke selve kompasset var her. Det fikk jeg svar på noen år etter. Brua hadde slitt seg under forliset, og drevet inn i fjæra hvor den ble berget. Kompasset skal senere ha blitt montert om bord i en båt som het "Signal".

Fra baugen går ankerkjettingen ut i sanden mot nord, hvor ankret ligger på ca 48-50m dybde. På hekken sto et stort ratt for reservestyringen i mange år. Det var enighet blant oss dykkere at det burde stå der det var. For få år siden ble påkjenningen etter mange vinterstormer for stor, og rattet kollapset. På hekken sto et varpanker festet til utsiden av rekka. Dette ankeret sto nøyaktig lik bilde fra Norsk Sjøfartsmuseum da vi først besøkte vraket. Ankeret har senere falt ned på bunnen ved roret og propellen.

Vraket har stått på bunnen som et "Donald Duck" vrak siden 1940, og korrosjon og sjøens påvirkning har gjort sitt, vraket forfaller for hvert år som går. Jeg ser stadig at der oppstår hull i dekksplatene og skrogets sider, sprekker midtskips, dekkshuset akter har kollapset og skorsteinen har falt ned på babord side. Dykkere har besøkt skipet under dekk for og akter, dette er nå mer risikabelt enn noen gang. Når som helst kan dekk eller plater kollapse, da bør det helst ikke være noen dykker under.

Inntrengning i slike vrak er uansett risikabelt, og bør aldri foretas uten line. Ved inntrengning i et slikt vrak vil sikten se bra ut, men straks pusteluften rekker opp under dekket over, vil den rive ned slampartikler og rust, og redusere sikten til 0. Her er lett å miste orienteringen og så bli innestengt. Slike nærulykker har skjedd. En luftbevegelse kan nå være nok til at platene kollapser. De siste vintrene har gjort fordekket over bakken meget usikkert. Siste dykk avslørte at alle platene mot lasterommet forut hadde løsnet, samt mange plater på babord og styrbord baug. Vekten av to ankre oppe på bakken, samt to wincher kan bli for mye når pusteluft setter dekket i vibrasjon. Det kan lett bli en rottefelle for en uforsiktig dykker. Fra 1998 er vraket under fornminneloven. Fordekket har nå kollapset helt.

Kilder:
Lloyds register
Tidens Krav 24.02.40
Norsk Teknisk Museum (Skipstegninger, målebrev, kontrakt)
Norsk Sjøfartsmuseum

 Artikkelen er fra Nordmøre museums årbok 2012