Meisingset Grube

Av Åshild Husby Bergem og Ivar Bergem

Meisingset Grube
Lagerhusa med verkstedet helt til høyre. Halse hadde kontor i lageret i midten.

- Gruvedrift for et par generasjoner siden

Meisingset Grube ligger i fjellet på garden Oppistua på Meisingset i Tingvoll kommune. I dag kan vi se rester av gruvedrifta. Dersom vi går bort til gruve-området, kan vi se tunnelinngangen, verkstedet og lageret. Går vi litt lenger opp, kan vi se dagbruddene og gjerdet som rammer inn området. Inne i fjellet er det to tunneler. Den første går 100 meter rett innover. Den andre tar av ­etter ca. 30 meter innover og ligger på skrå vestover. Titanholdig magnetittmalm ble oppdaget før 1908.

Folket i bygda har fra lang tid tilbake visst om at det er malm her, men vi vet ikke om folk har brukt den i gammel tid. Det er ikke usannsynlig. Vi vet at Thore L. Meisingset skjerpet et område i 1910, men han forstod seg ikke på å utnytte malmen videre, så han solgte rettighetene til en direktør Blakstad som dro rundt i landet for å lete etter muligheter for gruvedrift. Han videre­solgte senere rettighetene sine til Christiania Spigerverk. I 1935-36 ble det gjort ­undersøkelser, og det ble slått fast at det det var mye og rik malm i området. ­
I 1941 begynte forberedelsene til å starte drift.

Malmen

Den malmen som finnes på Meisingset, inneholder jern og titan, og litt gull. Malminnholdet i steinen som ble tatt ut, var 40-50%. Det vil si at i en stor stein var nesten halvparten malm. Malmen ligger i folder inne i fjellet. Da undersøkelsene foregikk i 1935-36, ble det drevet med blant annet diamantboringer. Undersøkelsene foregikk over et ganske stort område, fra Nygarden og bortover Nesset. Et sted var det spesielt store utslag på måleinstrumentene. Folk ble svært optimistiske. Senere viste det seg at utslagene ikke stammet fra malm, men fra en gammel ovn som var satt bort i et torvhus.

Drifta

I 1939 ble det spørsmål om å kjøpe grunn. Lars T. Meisingset hadde tatt over garden Oppistua på Meisingset i 1937. Han fikk et tilbud på 16 kr pr. mål, men det syntes han var alt for lite. Senere kom det et tilbud om at Spigerverket kunne tenke seg å overta garden mot at Lars fikk en gard i Hedmark i stedet. Det var ikke Lars interessert i. Det ble derfor ekspropriasjon av gruveområdet. Under denne saken ble kjøpesummen fastslått til 40.000 kr.

Det måtte gjøres mye før drifta kunne komme i gang. Grunnen måtte ryddes for skog og jord. Det måtte graves grøfter for å lede bort vann, og det måtte føres fram vann og strøm. Strømmen kom fra Skar. Det ble bygd to veier, en bort til Skogheimen og en forbi Bortistua.

Hus skulle også settes opp. Det ble bygd et verkstedhus, et lagerhus og ei spisebrakke. Et hus for lagring av knott ble oppført, og lenger opp i lia ble det bygd et dynamittlager. En transformatorstasjon ble satt opp like ved storknuseren.

Arbeidet med å bygge knuserhus og malmsilo var et stort prosjekt. Det gikk med mye sand, stein og sement til disse arbeidene. Sanden kom med båter, og det var barn som hadde jobben med å kjøre sanden opp til gruvene med hest og vogn.

Oppstart

Forberedelsene startet våren 1941, og utpå høsten, sannsynligvis i oktober, startet selve driften. Det var hele tiden meningen at det skulle være et prøve-prosjekt. Men mange i bygda hadde et håp om at det ville bli arbeid å få i lang tid framover. Og folk var glade for at de slapp å arbeide for tyskerne. Mange spurte om å få arbeid, og det var Johannes Halse som hadde arbeidet med å ansette folk.

I byggeperioden ble det tatt inn ca. 100 arbeidere. Da drifta var kommet i gang, ble tallet på arbeidere redusert til ca. 50.

Boring og skyting

Arbeiderne tok ut stein slik at det ble tunneler. De måtte starte med å bore. Tunnelene var små, og det var ikke plass til mer enn to mann om gangen til boringen. Det var tre lag. Det første laget boret "engelsk­menn" på skrå oppover, det andre "flatinger" svakt oppover og det tredje "liggere" rett fram. Hullene var omtrent 1 meter lange, og hvert lag boret omtrent 4,5 meter på skiftet. Redskapen var den første tiden handbor og slegge. Den ene slo på boret mens den andre holdt det på plass. Klubbene kunne være 2 kg tunge, og den som slo, måtte ofte slenge slegga over ­hodet på den andre.

Etter at hullene var boret, skulle de brennes. Det betyr at det skulle sprenges ei grop innerst inni hullet, slik at det plass til mye dynamitt. Etter salven var det om å gjøre å vente til røyken hadde sivet ut, hvis ikke kunne de bli syke.

Kompressorer og trykkluftborer ble tatt i bruk etter hvert. De ­ristet og bråkte forferdelig, men det gikk fortere. Nå ble det boret hull på 2,40 meter. Det kunne bli temmelig mørkt i tunnelene, men de hadde karbidlykter som gav lys og litt varme.

Da tunnelene var ferdige, ble det laget sjakter rett opp i dagen. Det ble boret hull rett opp, og de måtte bygge stillas etter hvert som de boret seg opp­over. Når hullene var ferdige, skulle alle (9 i tallet) skytes på en gang. Luntene skulle tennes, stillas­ene være revet og arbeiderne være ute før det smalt. Til det hadde 1 ½ minutt.

Nå fortsatte arbeidene i dagbrudd­ene. Der var det bare maskin-boring. Det hendte de kunne skyte 30 stein­er i en salve. De to som skulle tenne luntene, tok da 15-20 fyrstikker i munnen for å få lettere tak i dem når de skulle tenne på. Det kunne være temmelig nervepirrende å ha så mange fresende lunter rundt seg.

Utfordring

Fordrerne hadde til oppgave å laste ned den løse steinen opp på vaggene. Det ble mange tunge løft for fordrerne, for steinene kunne være ganske store.

Skinnene var lagt slik at de skrånet utover mot knuseren. Skråningen måtte ikke være for stor, for da fikk vaggene (tippevognene) for stor fart.

Fra dagbruddet ble steinene kastet ned gjennom sjaktene og ned på ­kraftige ­lasteramper som var laget av tømmer. Rampene hadde ei luke som var ­akkurat så stor som knuseråpningen. Dermed kunne de se når det kom for store ­steiner. Arbeiderne måtte passe på at det lå igjen litt stein på rampene, hvis ikke kunne rampene bli knust når de veltet steinmassene. Under rampene var det akkurat plass til vaggene som førte steinen ned til knuserne.

Knusing

Malmen ble ført ned til storknuseren først. Det var kraftige saker som bråkte noe forferdelig. Støvete ble det også. Arbeiderne brukte ikke hørselvern, de hadde bare maske for støvet.

Det var to eller tre mann på knus­erne. Etter at steinen var knust, ­skulle de kaste ut gråsteinen. Senere fikk de en magnet som dro ut malmsteinen. Det var trekkfullt og det blåste forferdelig fra de store reimene som dro knuseren.

Det hendte ofte at steiner kilte seg fast. Da var det bare å ta slegge og spett for å prøve å få dem løs. Over åpningen hadde de en talje som kunne heise opp steiner som var for store. Dersom ingen ting annet nyttet, måtte de ta dynamitt og sprenge løs steinen.

Fra storknuseren gikk det transportband ned til lilleknuseren. Den var mye enklere og styrte seg nesten selv. Storknuseren styrte seg nesten selv. Når malm­en kom ut av den lille knuseren, var den på størrelse med grov pukk. Den gikk fra knuseren og ned i lagersiloen. Derfra ble den hentet med lastebiler.

Transport

I starten hadde ledelsen tenkt å lage taubane fra gruvene og ned til Naust­vollan. Det ble så dyrt at de ombestemte seg. I stedet ble det innkjøpt 2 stk. Opel Blitz lastebiler som skulle kjøre malmen ned til kaia. Bilene var ikke store, og de tålte ikke mer enn 4 tonn med last. Det var ca. 2m3 malm.

Det var ikke så lett å få tak i bensin, så bilene ble utstyrt med gass-generatorer som ble drevet med knott. Knott er småkløyvd olderved, og når den ble brent i generatoren, utviklet det seg gass som bilen gikk på.

Lars Meisingset var en av sjåførene. Han har fortalt at den ene av bilene gikk godt mens den andre fusket av og til. Bilene ble også brukt på andre måter, for eksempel til brøyting. Sjåførene måtte selv vedlikeholde og reparere bilene. En dag hadde den ene bilen kjørt ned på rampen for å tippe. Der hadde det oppstått en feil slik at sjåføren måtte krype under bilen for å reparere. Da de andre kom kjørende, fant de sjåføren nesten livløs under bilen på grunn av gassforgiftning.

Fra kaia ble malmen tran­sportert videre med båt til Bremanger smelteverk i Svelgen i Sogn og Fjordane. Naust­vollan ble valgt til kaiområde på grunn av god plass og gode grunnforhold. Eieren av Gjøviklia hadde ikke så lyst til å selge området, men det ble enighet til slutt, og betalinge­n kom på 12.300 kr. Det ble laget et lagerhus med ei dyp sjakt, og derfra gikk det et transportband som førte malm­en rett opp i båten.

Båtene var dampbåter. En av dem het Kong Magnus og var på ca. 10.000 tonn. En ­annen het Kong Sigurd og var på 6-7000 tonn. Det var ganske store båter for å være på den tida. Lastingen tok 10-12 timer. Det blir fortalt at de kunne se hvordan båtene sank dypere i ­vannet etter hvert som malmen kom om bord.

Arbeidsmiljø og lønn

Arbeidsmiljøet

Ordentlige arbeidsklær var det vanskelig å få tak i under krigen. Ledelsen kunne skaffe tresko til arbeiderne mot trekk i lønn. Men tresko var ikke så godt egnet for alle, og det ble lite brukt. Noen har også nevnt at de fikk en slags papirklær.

Verneutstyr var det lite av. De som arbeidet i tunnelene og på knuserne fikk visstnok masker og vernebriller. Maten hadde de med selv. Det var bygd spisebrakke, men arbeid­erne foretrakk å spise ute når det var godt nok vær. De som bodde nærmest, gikk hjem og spiste. Det ble mang en lystig replikk om det dårlige brødet de hadde.

Arbeidsmoralen og arbeidsfellesskapet skal ha vært godt. Det var viktig å utføre et godt arbeid for å beholde jobben sin. Ble en oppsagt, risikerte man å bli utskrevet til tysker­arbeid.

Distriktslege Øverlie hadde fast kontordag på Vartun en dag i uka. Man skulle tro det var mye skader på en slik plass, men det var utrolig lite. De skadene som oppstod, var for det meste blånagler og småkutt.

Lønna

De første oppgavene med rydding og tilrigging foregikk stort sett etter akkordprinsippet. Det vil si at arbeiderne fikk en bestemt betaling for å gjøre et arbeid. Det fortelles at et arbeidslag hadde akkord på noe arbeid på Naustvollan. Det hadde en arbeidsleder som var flink til å planlegge. Det viste seg at de ble ferdig lenge før den avtalte tida, og de holdt seg med en lønn som var nesten dobbelt av vanlig lønn. Da arbeidsformann Steinmo fikk høre det sa han at dette aldri skulle skje igjen. Fra nå av ble det timesbetaling.

Timelønna var omkring 1 kr til å begynne med, men steg etter hvert opp mot 1,80 kr. Lønna kunne også variere etter hva slags arbeid det var. Lønna ble utbetalt på kontoret hver 14. dag. Under sykdom og annet fravær fikk de ikke lønn, men det ble utbetalt sykepenger. Hvor mye det var i forhold til lønna, vet vi ikke.

Krigen og tyskerne

Arbeiderne i bygda var glad for at de slapp å arbeide for tyskerne. At det var tyskerne som til slutt kjøpte ­jernet, er en annen sak.

Tyskerne la seg lite opp i den daglige drifta. Det blir fortalt at kontorfolket hadde flest besøk av dem. De kom for det meste for å kontrollere at lover og regler ble fulgt. Jon Halle fortalte at tyskerne en gang kom inn i knuserhuset og sa ifra om at vinduene ikke var skikkelig blendet. Dessuten var de nøye med at det alltid var vakt ved dynamittlageret. De var redde for at noen skulle få tak i dynamitt for å bruke den til sabotasje-aksjoner.

Nedleggelse

Utover høsten 1942 begynte det å gå rykter om at driften skulle opphøre. Den 24. oktober var det slutt. Det var da tatt ut i alt 12.075,5 tonn ferdig malm og 957 tonn vaskemalm.

Det sies at gruven var en av de rikeste i verden. En av arbeiderne hevdet at det bare var en gruve i India som var rikere, men det får stå for hans regning.

Arbeiderne fikk ikke vite hvorfor gruvedriften plutselig stanset. Det mest sannsynlige er at det ikke var så mye malm som man først trodde. En annen grunn kan være at berggrunnen var så foldete. Da ble det mye gråstein i forhold til malm, og drifta ble derfor lite lønnsom. Noen har nevnt at mangel på vaskeri (utstyr for utsortering av gråstein) kan ha vært en grunn, og kanskje kan Svelgen ha hatt problemer med salget. Dessuten hadde Spigerverket bestemt seg for å fortsette med Rødsand Gruber. Der var det lettere å videreforedle malmen.

Etter at drifta stanset, ble mye av utstyret tatt ned og sendt til Rausand. Noe utstyr var gammelt før det kom hit, og derfor ble det dumpet. Litt av utstyret står igjen i lagerhusene og i lageret på Naustvollan. Noen vagger og raste­ramper står igjen inne i tunnelene. Dagbruddene står åpne, men sjaktene er fylt igjen. Tunnelinngangen er sikret med en trevegg i forkant, og hele om­rådet rundt dagbruddene ble gjerdet inn. Treverket på knuserne og malmsiloen sto i mange år, men det ble senere kjøpt av en privatmann og revet. Tore L. ­Meisingset kjøpte tilbake gruveområdet i 1986.

Av de 50 arbeiderne ble mange stående uten arbeid, men 26 mann ble sendt til Mofjellet Gruber i Mo i Rana. Dette hadde de ikke særlig lyst til, både fordi det var langt hjemmefra og fordi det var tyskerne som drev gruvene. Noen ble der så lenge som to år, andre kom snart hjem på grunn av helsen. Det ble også gjennomført sabotasje-aksjoner der oppe, og flere fra Meisingset var med på det.

Ny drift

Midt på 1970-tallet kom det opp spørsmål om ny drift. Geologistudenter arbeidet hele sommeren 1974 med å registrere malm-forekomstene på ­Meisingset. Vinteren 1974/75 ble det foretatt kjerneboringer i området, men man fikk ikke svar på hvor mye malm det var. Sommeren 1975 ble det foretatt geologisk kartlegging så langt som til Åsprong, og den siste undersøkelsen ble foretatt av NGU i 1979.

Folket i bygda fikk nå ny optimisme. Det ble holdt orienteringsmøte hvor det ble lagt fram store planer:

På Rausand var de kommet flere hundre meter ned i fjellet under fjorden. Ved å fortsette tunnelen, kunne en slå to fluer i en smekk. En kunne ta ut malm samtidig som man skaffet veiforbindelse i undersjøisk tunnel til Meisingset. Tunnelen skulle ende opp 200 meter under Stormyra. Derfra skulle det ­skytes en loddrett sjakt opp i dagen. Fra tunnelen skulle det gå en ny tunnel opp til det gamle gruveområdet. Det skulle bygges separatoranlegg for å skille ut malmen fra gråsteinen. Malmen skulle sendes til Rausand til videreforedling, mens gråsteinen skulle til Naustvollan og knuses for å brukes i et nybygd ­asfalt- og oljegrusanlegg.

En tid senere ble det vedtatt å stanse gruvedriften på Rausand. Pumpene ble stanset, og gruvene fyltes med vann. Dermed druknet også planene for ny gruvedrift på Meisingset. Og det er vel ingen nå som tror at det blir drift igjen.

Artikkelen er fra Nordmøre museums årbok 2016

Scroll til toppen