Man må over vann - for å nå lykkens land!

Av Bjørnar Bøe Lundberg

Man må over vann - for å nå lykkens land!
Tegning av et steinalderfartøy

Maritimt liv og ferdsel i eldre steinalder

Vann. Mennesket har alltid vært avhengig av vannet, samtidig er det naturlig å tro at det også har vært en form for skrekkblandet fasinasjon knyttet til vannet. Vannet er livgivende med sildrende bekker man kan drikke av og som gir liv til både mennesker, dyr og planter. Trolig har menneskene alltid benyttet seg av vannhullene både for å drikke, men også for å drive jakt. Vannhullene både var og er et naturlig samlingspunkt for mennesker og dyr. Men vannet kunne også bety druknings­døden for den som var for dristig.

At det moderne mennesket har sitt opphav på savannen i Afrika er allment akseptert i forskningen på menneskenes historie. Derfra har mennesket vandret ut til alle verdens hjørner og utposter. Norge og norskekysten må sies å være en av disse utpostene. På deres ferd må de ha krysset mang en elv, mangt et vann og vært kjent med havet. Hvordan har utviklingen foregått fra de første spede forsøk på å gå over en elv, til å frakte seg selv og familien med båt langs kysten av Norge? Denne artikkelen ser på betydningen av sjøveisferdsel i eldre steinalder, langs Norges livgivende, men også livtagende/livsfarlige kyst.

Norge er oppkalt etter leia langs kysten; Nordveien, Nordveg – Nordvegr. Navnet er kjent fra omkring 850 e.Kr. men er trolig mye eldre. Sammen­ligner vi det med nabolandene våre som Sverige, Danmark og Finland som alle har fått navn etter folket som bodde der, ser vi hvor betydningsfull kysten vår har vært. Den har gitt navn til landet. Gjennom historien har også befolkningen i Norge i stor grad bodd ved kysten og hatt sitt erverv ved eller på havet. Man må derfor regne med at man gjennom hele forhistorien i Norge har benyttet seg av båter i en eller annen form (Christensen 1989).

Båtens opphav – en kjapp oversikt

"Hell, there are no rules here, we're trying to accomplish something new”, er et sitat som tilskrives Thomas A. Edison, en av nyere histories største oppfinnere.

Utviklingen av farkoster for å krysse elver og vassdrag med, stemmer godt med Edisons sitat. Tilgang på materiale, som er varierende for hvor man befinner seg på kloden, var nok retningsgivende for hvordan flytende farkoster er blitt utviklet.

Båtens historie starter nok mange tusen år før den første båten blir avbildet, risset inn i en berg- eller hulevegg eller svaberg. De eldste illu­strasjonene av flytende farkoster er primitive, og sier oss ikke så mye om hvordan båtene ble laget. Hvordan så de ut i sin opprinnelse?

Man kan se for seg det primitive menneske stå ved den afrikanske floden og klø seg i hodet,- så stikker han foten nedi vannet og vasser så langt ut som han tør, før han trekker seg tilbake rådvill; hvordan skal jeg komme meg over? Kanskje fløt det en tømmerstokk forbi mens han stod der og undret, og det ble med ett lys i lyspæren?

Kjennskap til de ulike elementers flyteegenskaper

Forsiktig satte seg overskrevs på tømmerstokken, og padlet sakte med hendene. Det må ha vært en revolusjon, - den første gangen et menneske frivillig gav seg i kast med vassdraget, og kom seg helskinnet over. Når dette skjedde vet vi ikke, men vi har mange bevis på at flytende gjen­stander ble brukt som hjelpemiddel til kryssing av vann opp gjennom historien. Det er jo nettopp denne teknologien som er opprinnelsen til tilnærmet all ferdsel på vann.

I dag antar man at denne første farkosten, trolig et flytende tre eller tømmerstokk, ble oppfunnet og manøvrert av et nakent primitivt ape­menneske, altså så tidlig som flere millioner år siden.

Det kan hende flere av de primitive farkostene som trolig var i bruk i forhistorisk tid, har vært anvendt helt opp til vår tid, eller er fortsatt anvendt i visse kulturer. Slik er det med alle nyvinninger - noen utvikles og foredles, mens andre er fullendte i sin skapelse og mangler mulighetene for videre utvikling. For eksempel kan kunsten eller ideen om å forflytte seg over vann på en tømmerstokk ha vært i bruk visse steder i Afrika helt opp til 1960-tallet, trolig også enda lengre (Ländström 1961).

Også den båtlignende papyrusflåten som i dag anvendes på Nilen, har i sin enkle form holdt seg tilnærmet uendret gjennom mange tusen år. Kunsten å bygge en slik flåte har aldri kunnet dø ut, da papyrus er ett svært lite holdbart byggemateriale og flåtens levealder sjelden overskrider noen måneder. 

I Ninive, som var en av de viktigste byene i oldtidens Assyria ved Tigris bredder, ble det funnet et relieff fra 700-tallet f.Kr. som viser en person som tar seg over en elv svømmende på en oppblåst dyrehud. Dette er en type ferdsel som har blitt anvendt til langt opp på 1900-tallet i Tibet. Nomadene bar med seg sammensydde og tette huder av kyr og svin som ved behov ble blåst opp til bærekraftige flåter.

En annen farkost bygd kun av naturens ressurser er den Indiske kata­maranen[1]. Den består av tre eller fem trestokker som er knyttet sammen, der den midterste er lengst og svinger opp som en stav i flåtens framende. Trolig har denne farkosten røtter langt tilbake i tid.

Altså har mennesket benyttet seg av mange ulike metoder og virkemidler for å komme seg over vassdrag opp gjennom historien. Trolig har man benyttet materialer man hadde for hånden.

Men hvilke båter benyttet de første menneskene som bosatte seg ved Mørekysten seg av? Et veldiskutert spørsmål innen maritimarkeologien er hva som kom først av stokkebåten og skinnbåten. For å kunne si noe om det vil vi først omtale stokkebåten, og siden skinnbåten. Deretter vil vi se litt på forutsetningene og livsgrunnlaget for pionerbosetningen på Møre­kysten.

Stokkebåten

En stokkebåt er ganske enkelt en uthult trestamme og har ofte blitt sett på som selve ”urfarkosten” i Norden. Båten er spesiell fordi det er oppdriften i formen og ikke i materialet som holder båten flytende. Stokkebåt er den enkleste form for båt vi kjenner, og ble trolig brukt av folk som levde av fiske, fangst, jakt og sanking. Vi kjenner til bruk av stokkebåt helt inn på 1900-tallet.

Byggeprosessen var enkel. Man fant seg en egnet stokk som ble uthulet ved hjelp av øks. For å lette arbeidet kunne mye av treet først brennes ut med glødende stein. Denne type båt kunne stabiliseres med utriggere, eller så kunne man forbinde den til en eller to tilsvarende båter. Det gir en katamaran eller en trimaran[2]. Dette er en løsning som er godt kjent fra grensetraktene mot Sverige.

For å bevare stokkebåten over vinteren, eller andre lengre perioder uten bruk, var det vanlig å senke den ned i elva for bevaringens skyld. Dette gjorde at båten ikke tørket inn og kunne hentes opp fra sjøen igjen året etter.

I Danmark er det funnet flere stokkebåter fra steinalderen, og det eldste funnet er over 6000 år gammelt. Norges eldste eksisterende båt er en stokkebåt funnet i Glomma like ved Sørumsand. Denne båten er 9,8 meter lang og er laget av eik. Baugen var knekt av så den har trolig vært minst 11 meter i sin opprinnelige form. Båten har ingen spor etter utriggere. Det ble foretatt en C14[3]datering av båten, og prøvene viste at den trolig ble laget i år 100 – 200 f. Kr, og er med det Norges desidert eldste bevarte båt.

Sammenligner vi Sørumsandbåten med andre funn av stokkebåter i Norge er det store og mange forskjeller. Nesten alle stokkebåter som er funnet i Norge er 3-5 meter lange furubåter. Noen har utriggere for å bedre stabiliteten. Denne typen stokkebåter er gjerne fra 1600-tallet eller år­hundrene før.

Skinnbåt / skinnkajakk

Vi har ingen gamle skinnbåter eller skinnkajakker å vise til. Dette skyldes nok at bevaringsforholdene for organisk materiale i Norge er dårlige. En skinnkajakk ble laget ved å trekke huder fra sel eller rein over bygde spant. En så spinkel konstruksjon var ikke massiv nok til at den blir bevart i jordsmonnet vårt, heller ikke om den ligger i sjøen. Men selv om vi ikke har noen håndfaste levninger etter slike skinnbåter tror vi likevel at disse ble brukt allerede i steinalderen. Årsaken til denne teorien er funn av helleristninger som trolig forestiller slike skinnbåter. En helleristning fra Skjomen i Nordland er ca 6000 år gammel og gir en viss pekepinn på hvordan en skinnbåt kan ha sett ut. Også et bergbilde fra Evenhus i Frosta viser båter som i form kan tolkes som en umiak.

Dette bergbildet er datert til yngre steinalder, og er blant de eldste båt­figurene som er funnet i Midt-Norge.

I steinalderen benyttet man trolig skinnkajakker og større skinnbåter, kalt umiaker. Disse primitive, men funksjonelle båtene finnes fortsatt i bruk i Tibet, samt blant inuittene på Grønland, og har trolig vært en naturlig del av kystsamfunnene hele veien fra Sibir til Grønland i lang tid tilbake. Umiak betyr ganske enkelt ”konebåt” på inuittisk, og må sees som en motsetning til kajakken som betyr ”mannens båt”. Både kajakken og umiaken er opprinnelig lagd av en ramme av drivved som er naglet sammen og trukket med skinn. Denne formen holder seg helt til i dag, bortsett fra at man nå bruker metallbolter og skruer for å feste rammen sammen.

Umiaken er en sikker båt som man enkelt tilpasser varierende forhold. I tillegg har den ekstrem god bæreevne noe som gjør at man kan laste store mengder. Dette gjelder også de minste umiakene. Umiaken er en form for marin pick-up, lastet med fangst eller folk, og den kan padles, ros, bli seilt eller til og med rigget med påhengsmotor.

Dette er en båt som uten store endringer kan tilpasses alle behov. Derfor er det heller ikke rart at den har levd omtrent uforandret i årtusener.

Menneskenes tilpasning og utnyttelse av det maritime landskap

Helt fra den første landnåmsperioden, perioden da de første menneskene slo seg ned på Mørekysten, har det vært viktig å bo tett ved havet på de ytterste øyer. At de har vært fiskere og fangstfolk er det ikke tvil om. For å kunne forstå bedre hvilke farkoster man benyttet seg av i pionertiden, Fosnakulturen, så må vi se nærmere på hvilke arkeologiske spor etter Fosnakallens liv og virke vi har i området. Vi må også tenke oss hvordan landskapet var like etter siste istid, da havet sto omtrent ca 30–40 meter høyere og vegetasjonen var beskjeden.

I dag er man rimelig sikker på at pionerbosetningen i Norge skjedde etter at siste istid begynte å trekke seg tilbake for ca 11–12.000 år siden. Trolig har de fulgt reinsdyrenes trekk fra sentral-Europa nordover etter hvert som iskappen trakk seg tilbake. Når de kom hit til Mørekysten så var de tilpasset et maritimt liv.

Det er lite trolig at forhistoriens nordmøringer padlet rundt på oppblåste dyrehuder. Så langt nord som Nordmøre, hvor vannet er kaldt året rundt, ville det vært en dårlig ide. Derfor må vi anta at de båtene de brukte her i området både var tette og hadde et ganske høyt fribord for å holde den kalde sjøen ute.

Spor fra arkeologiske utgravinger – hvorfor valgte de Mørekysten?

De eldste arkeologiske spor vi har funnet her på Mørekysten er i overkant av 11.000 år gamle. Denne perioden kalles mesolitikum som betyr mellom-steinalder. Mesolittikum deles igjen i tidlig, mellom og sen.

Disse funnene dreier seg i all hovedsak om boplasser[4]. Ved Ormen Lange- utgravingene på Aukra vest for Molde, var det et spesielt element som ut­merket seg; de aller fleste boplassene var ganske små. Altså ser bo­settingsmønsteret ut til å vise en stor form for fleksibilitet. Erfaringene her faller inn i konklusjoner som er gjort etter flere liknende funn på Nordmøre -at menneskene i eldre steinalder flyttet på seg etter sesongvisse mønster, og at båten trolig var virkemiddelet.

Undersøkelser av bosettingsmønsteret på Nordmøre fra eldre steinalder (Svendsen 2007: 96-97) viser at lokalitetene i hovedsak er konsentrert til den ytre skjærgården. Et par lokaliteter i høyfjellet og noen få i fjordene skiller seg ut, men alle ligger i områder som sørger for skjermede forhold med naturlige havner i nær tilknytning til det åpne havet. Trolig hadde også avstanden til høyfjellet og reinsdyrene, og den enkle reisen med båt innover fjordene, en betydning på bosettingsmønsteret på Nordmøre.

Boplassene og plasseringen må også sees i sammenheng med natur­ressursene og råstofftilgangen. Naturområdene ute ved kysten av Kristian­sund og Averøy har vært viktige områder for ulike arter med sel, sjøfugl, fisk og til en viss grad småhval. Sokkelområdene utenfor Mørekysten er blant de største i Norge, og er i dag et av de viktigste gyteområdene for en rekke fiskearter (Bjerck 2008:552). I dag har vi en av Norges største kobbebestander i dette området (Bøe 2009). I tillegg har vi store fiske­bestander og rike fiskemuligheter året gjennom. Ved vanlig fiske er det ikke nødvendig å oppholde seg helt ute ved havet. Jakter man derimot på sjøpattedyr som sel og småhval har dette en stor verdi. Bosettingsmønsteret i seg selv tyder derfor på at sjøpattedyr sto høyt i kurs for menneskene i eldre steinalder her ved Mørekysten.

Ser man på Fosnakulturens redskaper er de i stor grad basert på flint. Funnene fra denne perioden består i hovedsak av flint eller flintavfall etter redskapsproduksjon. At Mørekysten hadde stor flintrikdom i denne peri­oden må også ha vært med på å gjøre området attraktivt for pioner­mennesket. Flint har som kjent ikke sitt naturlige opphav her ved Mørekysten og er trolig blitt ført hit av isen fra områdene Nord-Tyskland eller Danmark.

For å oppsummere kan vi si at steinaldermenneskene trolig anså Møre­kysten som attraktiv på grunnlag av disse faktorene; tilgangen på havet som matfat, de lune vikene, kort vei til høyfjellet og den relativt store forekomsten av flint.

Generelt sett kan man si at menneskene i eldre steinalder her på Møre­kysten i hovedsak var mobile jegere og sankere som ikke bodde lenge av gangen på ett sted.

Analyse av forutsetninger og muligheter - båten

Frem til nå har vi sett hvordan befolkningen her på Mørekysten var mobile, maritimt tilpassede grupper som beveget seg i landskapet etter hvor ressursene var. Her peker båten seg ut som den viktigste måten å ferdes på, og nødvendig kunnskap og teknologi var en forutsetning. Altså er behersking av båtteknologien en forutsetning for at steinaldermennesket levde slik vitenskapen i dag forteller oss.

Men båtens betydning for steinaldermennesket kan også ha vært mye sterkere. ”Det spørs om ikke betydningen av båter i den tidligmesolittiske levemåten er undervurdert” sier Hein Bjerck i sin bok fra 2008 (s. 566-567). Båten må ha vært betraktelig mer enn et flytemiddel og arbeidssted, den må ha vært svært sentral hos de mesolittiske menneskenes kosmos. Kanskje det er båten som er sentrum i tilværelsen, mens lokalitetene på land bare er satellitter som er nødvendig i bruk? Bjerck viser til en interessant parallell mellom steinaldermenneskene på Mørekysten, til et samfunn med sterk maritim tilknytning i Chile. Disse menneskene tilbrakte mye av livet i båtene. Her hadde de til og med en bålplass på en såle av grus i dørken. Kunne menneskene ved Mørekysten i tidligmeso­littikum ha en tilsvarende løsning om bord i sitt fartøy?

Det er som nevnt ikke funnet noen fysiske spor etter båten fra tidlig­mesolittisk tid her i Norge, men ser vi på omgivelsene kommer mange trekk til syne. Vi vet i dag at for å ferdes ute blant skjærene ved Kristiansund må man bruke solide og sjødyktige båter. Ut ifra funnmønsteret av lokaliteter kan vi se at steinaldermenneskene tidlig måtte passere lengre åpne strekninger for å komme fra en lokalitet til en annen. Blant annet viser funn oss at de dro fra Kristiansund og helt inn i Sunndalen for å komme seg opp i fjellene. Ferdsel langs åpne havstykker som dette kan både bli kald og utfordrende. Denne turen i åpen båt kan være en kald fornøyelse også i dag, og sannsynligvis var det også enda kaldere like etter siste istid. Det er derfor trolig at de hadde båter som var godt tilpasset disse forholdene.

Etter all sannsynlighet var ikke treverket som vokste langs norskekysten like etter siste istid stort nok til at man kunne lage verken stokkebåter eller plankebåter. Det tok lang tid før floraen vi kjenner fra dette området i dag fikk fotfeste. Jorden var skrinn og næringsfattig da isen trakk seg tilbake og værforholdene var harde. Det som vokste her var trolig små dvergbjørk og disse var nok best egnet som rammeverk av trespiler som en kledde med skinn.

Båt og behov

En båt som bærer tung last, og/eller har mange mennesker om bord, blir lite manøvrerbar, og dermed lite egnet til å brukes på jakt. Inuittene kombiner derfor bruken av umiaken med kajakken.

Etter sin overvintring hos inuittene på Grønland skal Fridtjof Nansen ha sagt at kajakk uten tvil er det beste framkomstmidlet for én person på sjøen. At inuittene brukte, og fortsatt bruker kajakker til å ferdes langs iskanten, viser at båttypen er vel tilpasset det arktiske maritime miljø. Slike skinnkajakker er blitt brukt til fiske og fangst. Med sin lydløse ferd langs vannet er de ypperlige til å jakte sel med harpun, og i kombinasjon med enten flere skinnkajakker eller eventuelt en større umiak har de uten problem kunnet få med seg fangsten.

Disse to skinnbåttypene, umiaken og kajakken, er begge sjødyktige nok til bruk i dette området og vi kjenner dem allerede fra tidlige inuittkulturer. Umiaken er velegnet for den type ferdsel og bruk vi har sett var nødvendig i tidlig mesolittikum. Trolig har en slik Umiak vært benyttet til å flytte hele boenheten fra sted til sted, noe som krevde en stor båt og god lasteevne.

Stor mobilitet

Flere ulike lokaliteter spredt over et stort geografisk område, nådd med skinnbåter med både stor mobilitet og stor lasteevne. Jo, slik kan behovet og båtene i grove trekk karakteriseres. Trolig har man har fylt opp umiaken og padlet fra sted til sted etter behov for de ulike ressursene. Tempoet på slik ferdsel er trolig omtrent som normal gange, rundt 3-6 km/t (Bjerck 2008:568), men lasteevnen med båt overskrider i stor grad den kapasitet et normalt menneske klarer. Dette gjorde menneskene betraktelig mer mobile og ga dem muligheten til å være mer fleksible ved valg av landlokaliteter.

Fra Kristiansund til Sunndalen er det ca 100 km å ferdes langs sjøen, noe som vil gi en ca 24 timers reise fra det ytterste skjær til landingsplassen som fører opp mot høyfjellet. Skinnbåter krever hyppig vedlikehold og må jevnlig tørkes og settes inn med olje[5] for at skinnduken skal være vanntett. Trolig må dette gjøres etter om lag 4 dager, noe som setter begrensninger for langfart. Men på 4 dager rekker man godt å ferdes fra det ytterste skjær til den inneste fjord her på Mørekysten. Trolig har man benyttet periodene på boplassene til tørking og bearbeiding av båtene og til andre landlige sysler som sanking, jakting av rein og redskapstilvirkning.

De første isfrie områdene i det som skulle bli kalt Nord-Europa, var kystområder, blant annet Mørekysten. Livsgrunnlaget for steinalder­mennesket var matressursene i havet, samt reinen som hadde ledet dem nordover. Men kysten og havet var lunefullt, og sto mellom mennesket og de livsnødvendige ressursene. Vi har nå sett hvordan båten og mestring av teknologien knyttet til den, var avgjørende for livet i steinalderen. Men man må også studere boplassene i land for å få en helhetlig forståelse av livet disse menneskene levde. Her er det snakk om en symbiose i utnyttelse og virke mellom sjø og land. Mange gjøremål var knyttet opp mot land, som redskapsproduksjon og utstyrsproduksjon og reparasjon, mens andre gjøremål var umulige uten båten.

Litteratur:
Bill, J. et al. 1997. Fra stammebåd til skib : indtil 1588. I: Dansk søfarts historie, Feldbæk, O. et al. 1997 – 2001. København, Gyldendal.
Bjerck, Hein (red) 2008. NTNU Vitenskapsmuseets arkeologiske undersøkelser Ormen Lange Nyhamna. Tapir akademiske forlag, Trondheim
Bøe, B. L. 2009. Fra Bud til Kristiansund. En studie av Hustadvikas maritime kulturlandskap. Upublisert mastergradsoppgave, Universitet i Oslo.
Christensen, A.E. 1989. Begynnelsen fram til Middelalderens slutt. I: Norsk Sjøfart I. Red. Bergren, Brit mf. Dreyers forlag, Oslo
http://www.norsk-sjofartsmuseum.no (Sist besøkt 5/10)
http://www.rockisland.com/~kyak/boat.html (sist besøkt 5/10)
Johnstone, P. 1988. The sea-craft og Prehistory. Routledge, London.
Landström, B. 1961. Skipet: en oversikt over skipets historie fra den primitive flåten til den atomdrevne ubåten med rekonstruksjoner i ord og bilder.Gyldendal norske forlag, Oslo
Sognnes, K 1999. Det levende berget. Tapir forlag, Trondheim.
Svendsen, F. 2007. Lokaliteter og landskap i tidlig mesolittisk tid. En geografisk analyse fra Nordvest-Norge. Master i arkeologi, NTNU . Trondheim. 
Fotnoter:
[1] En katamaraner en type båt eller skip med to skrog. Ordet katamaran kommer fra tamilsk, der det betyr «sammenbundne trestokker».[2] Trimaran er et flerskrogs fartøy med tre skrog. Et konstruert ord (tri + katamaran = trimaran), visstnok laget av en som var lei av å si "katamaran med tre skrog".
[3] C-14-datering, karbon-14–datering, metode til datering av karbonholdig materiale (f.eks. kalkskall, torv og trekull) med den radioaktive karbonisotopen 14C. Kan brukes til å datere fra et par hundre år og helt til ca 30.000 år
[4] En boplass er en arkeologisk lokalitet som består av rester av de strukturer og livsformer som har utartet seg der. I hovedsak er det redskaper av stein, avfall fra produksjon av stein­redskaper som man finner. Disse lokalitetene blir ofte omtalt som en boplass.
[5] Trolig ble oljen fremstilt av spekk fra sel,- og eller hval.

 

Artikkelen er fra Nordmøre museums årbok 2010

Scroll til toppen