Kulturløypa i Kristiansund: Vågen rundt

Opplev den maritime delen av gamle Kristiansund – ta en fottur rundt Vågen!

Kulturløypa i Kristiansund: Vågen rundt
Strand og Woldhuset og -brygga. Foto: Stein Ryther

I samarbeid med Friluftsrådet Nordmøre og Romsdal og Kristiansund kommune har vi åpnet den skilta KulTUR-løypa (Stikk Ut-tur) Vågen rundt. Eller du kan lese om stoppestedene og se bildene her, nederst på siden.

Turbeskrivelsen på Morotur.no

Ta Sundbåten fra Piren til Goma (lørdager er det gratis) – deretter er det ca. 2 km spasertur tilbake til sentrum. Både turen med Sundbåten og spaserturen gir muligheter til å bli kjent med Kristiansunds rike eksport- og sjøfartshistorie og vandre mellom brygger (sjøboder) og kaier, klippfiskberg, bøkkerverksted, gamle båter, og skipsverft.

Turen anbefales hele året. Ønsker du å benytte anledningen til å besøke noen av museumsanleggene, så er sommerhalvåret tiden, se under åpningstider.

Du kan også oppleve Vågen utenom Sundbåtens åpningstider: Gå tur-retur fra Piren til Gomalandet, eller ta bussen til Nordsundbrua på Gomalandet og gå Freiveien rundt Vågen tilbake til sentrum.

Kart
Vil du studere gamle Kristiansund nærmere kan du ta med deg et bykart fra 1885. Kartet er også utstyrt med et riss av dagens Kristiansund. Det er til salgs hos oss i Storgata 19/museumskafeen Patrick Volckmar eller på Ark bokhandel på Amfisenteret.

Litt om sjøfartsbyen

Det er et privilegium for Nordmøre museum å inneha et så helhetlig og godt bevart miljø som det vi finner i Vågen. Samtidig er det et stort formidlingsmessig pluss at anleggene ligger på sin opprinnelige plass, omgitt av byen som har vokst videre rundt dem. Det gir dem en autentisitet og forankring i samfunnet – det gir dem troverdighet. Anleggene i Vågen representerer ikke bare byhistorie, men også nordmørshistorie. De ulike håndverk, næringsaktivitetene, byggeskikken m.m. er like relevante og sentrale for regionens historie som for byen. Personhistoriene knyttet til de ulike hus og anlegg understreker samtidig også båndene mellom nettopp byen og regionen.

I seilskutetida var Kristiansund en virkelig sjøfartsby. Havna var selve pulsåren i byens liv. Skutene forbandt byen med omverdenen. Byen hadde en stor flåte mindre seilskuter, jakter, galeaser og slupper. Den viktigste beskjeftigelsen for disse var å transportere råstoff til klippfiskindustrien. En mindre flåte store seilskip – barker og brigger – seilte på de sju hav, og fraktet bl.a. klippfisk til Spania og Sør-Amerika. Denne flåten skulle holdes vedlike, og ha opplagsplass utenom sesongene. Vågen var en særdeles velegnet opplagsplass. Skutene trakk også annen virksomhet til seg – bl.a. verft og saltbrygger.

I Øvervågen lå et av de gamle verftene, nemlig Øvre Krana Værft etablert i 1794, av kjøpmann Peder Kaasbøl som var byens rikeste mann og som også bygde Lossiusgården på Innlandet. Han arrangerte for øvrig byens første offentlige musikkdramatiske forestilling i 1804. Flere av bolighusene her i Øvervågen tilhørte tømmermennene på verftet.

Milnbrygga / Norsk klippfiskmuseum

Brygga er ei svalgangsbrygge bygd i 1749 av William Gordon, en av grunnleggerne av den moderne klippfisknæringa i Kristiansund og Norge. Brygga har fått navn etter Walter Miln, som kjøpte den i 1772. Mange britiske kjøpmenn slo seg ned i Kristiansund i 1740-åra, og det var de som for alvor tok til med klippfiskproduksjon. Milnbrygga er landets eneste klippfiskmuseum. Museet inneholder komplett utstyr for klippfiskproduksjon, samt flere fotoutstillinger.

Milnbrygga består av 3 hovedfløyer: selve brygga bygd i 1749, «nybrygga» fra 1872 og vaskehallen, bygd i flere etapper på 1950-tallet. Den ble bygd av en av grunnleggerne av den moderne klippfisknæringa i Kristiansund og Norge, William Gordon (og som også er kjent for å ha anlagt Norges første astronomiske observatorium). Brygga var i kommersiell bruk av klippfiskindustrien fram til 1989/90 da den ble overtatt av Nordmøre museum. Anlegget viser alle de ombygginger og tillempinger som eldre fiskerianlegg ble gjenstand for og framstår derfor som et troverdig vitne på hele 300 års aktivitet.

Les om klippfiskproduksjon

Lossiusgården
Her på Milnbergan har du også strålende utsikt over byen og havnebassenget. Midt i mot på Innlandet ser du en av kjøpmannsgårdene som overlevde brannen i 1940, nemlig Lossiusgården fra 1770.

Graffiti
Knut Siem arbeidet i Milnbrygga da han organiserte arbeiderne der i Fosna Bryggearbeiderlag. På mørkeloftet er det et virvar av grafitti og navn, hele historier skrevet på skilt og stiftet på takbjelkene. Siem har nøyd seg med å skrive navnet sitt – noen har i ettertid prøvd å sverte over navnet. Det ligger et helt lite drama i disse enkle bokstavene på en bjelke i en brygge. Når vi vet at Siem bodde i det som vi i dag kaller Strandhuset da han organiserte bryggearbeiderne, aner vi konturene av en lang rekke fortellinger.

Vaktstua på Varden, nå ved Miln

I 1807 har vi et «heimevern» med 100 mann. 8. juli 1808 slås angrepet fra de britiske fregattene Cygnet og Tartar tilbake, fra tre kanonstillinger og flåtebatteriet Neptunus. Garnisonen var da på 500 mann. Feltsykehuset var her på Milnbrygga. Den sekskantete «Gammelvarden» her ble bygd i 1808 etter angrepet og var første stasjon på den militære optiske klaff-telegrafen som skulle sende og motta meldinger til/fra Trondheim via 42 stasjoner. Telegrafen var sju meter høy og hadde 229 ulike signalkombinasjoner. Telegrafen kom i bruk i 1809. Den hadde en skipper, styrmann eller los som sjef og soldater til hjelp med å holde utkikk. Th. Laland var telegrafinspektør. Alle skulle ha militær uniform. Neste repetèr-stasjon var på Skorpa. Det var stor meldings-trafikk. Systemet ble rigget ned om vinteren, mellom november og mars. Kanskje var det også ei telegraflinje sørover til Stad. Totalt var det i Norge minst 260 stasjoner med 1100 telegrafister. Telegrafen ble lagt ned etter freden i 1814.

Vardefjellet/Storvarden ligger 78 meter over havet og er utsiktspunktet på Kirkelandet. Her har du fri sikt i 360 grader.

Litt mer om vardetårna

Hjelkrembrygga

Klippfiskbrygge fra 1835 og bygd av kjøpmann Eilert Christie, samme år fikk han bygd Christiegården på Vågens vestside. Brygga er bygd som en ”svalgangsbrygge” der laftekjernene står som forankring for svalgangene som bygges ut over sjøen. Dette er en byggeteknikk som går tilbake til middelalderen og som vi finner igjen bl.a. på Bryggen i Bergen og var altså rådende byggeskikk for denne typen bygning fram til slutten av 1800-tallet på Nordmøre. Den finner vi igjen i store brygger og naust – helt ned til små sjå.

I Hjelkrembrygga ble klippfisken ettertørket, lagret og pakket. Selve tørkingen foregikk på berget øst for brygga. Den ferdige tørkede fisken ble transportert ned til brygga på løypestreng fra fjellhammeren.

Hjelkrembrygga ble i sin tid satt i stand av Nordmøre museum og skulle bl.a. brukes til utstillinger. Blikkenslagerverkstedet ble etablert med god hjelp fra blikkenslagermester Edvard Fladseth som gikk i lære hos blikkenslager Seehus i Kristiansund, og senere drev eget verksted i Fladsethbrygga ved Mellemværftet. Verkstedet i Hjelkrembrygga ble som en utstilling om blikkenslagerhåndverket og demonstrasjonsverksted.

Les mer om Hjelkrembrygga

Strandhuset og Woldhuset og -brygga

Bygningskomplekset består av en en skipperbolig fra 1840-årene (Strand), brygge fra 1820-årene og bolig/verksted fra perioden 1840-1885 (Woldbrygga/Woldhuset). Bolig/verksted-bygningen er blitt til over en periode på 40 år. Bygningen begynte som et mindre bygg: Kombinasjon av verksted og naust. Dette ble senere påbygd, utvidet og ombygd til det fylte hele rommet mellom brygga og Strandhuset. Bygget er utført med stor variasjon i materialbruk, teknikker og sammenføyninger. Bolig/verksted-bygningen fikk sitt nåværende utseende omkring 1885.

Sammenbygde komplekser var vanlig i den gamle havnebebyggelsen, der plassen var minimal, men plassbehovet alltid voksende. Wold/Strand-komplekset er et av de best bevarte eksemplene av sammenbygd bolig og næringsbygg fra den gamle byen. Bygningene har således høy verneverdi.

Bøkkerverksted 
Kristiansund er først og fremst kjent som klippfiskbyen, men byen har i mange perioder også vært en viktig havn for tilvirkning og eksport av sild. En absolutt uunnværlig håndverker for sildehandelen var bøkkeren, tønnemakeren. Bøkkerhåndverket har vært en tradisjonell del av kystkulturen på Vestlandet, i alle fall fra 1500-tallet. Bøkkerne har levd og arbeidet i Kristiansund gjennom hele byens historie. Den kommersielle utviklingen av sildefisket i Midt- og Nord-Norge etter 1860 førte til en eksplosjon i antall bøkkere i Kristiansund. I 1910 var Bergen den eneste byen i Norge som hadde flere bøkkere enn Kristiansund. Håndverket gikk tilbake etter 1920 og de to siste verkstedene i Kristiansund la ned produksjonen på midten av 1960-tallet.

Fra 1875 til 1965 ble det drevet bøkkerverksted i Woldbrygga. Bøkkeren laget tønner, klippfiskdunker, sildemål og annet. Verkstedet er intakt, slik bøkkeren forlot det. Bøkkermesteren med familie, svenner og læregutter bodde alle i bolighuset over verkstedet. Verkstedet begynte som snekkerverksted rundt 1860. Bøkkermester Erik Eriksen kjøpte bygningene i 1875, startet tønneproduksjon og utviklet en av de største bøkkerforretningene i byen. I Eriksens dager ble tønnene produsert for hånd.

Les mer om Strand/Wold-komplekset

Likvoren og Gomalandet gravsted

Her var «voren» hvor likkistene ble tatt i land for å føres til byens første offentlige gravsted. Det var også ballastplass her – skutene som kom med ballast om bord måtte losse denne her. Mye av ballasten var jord. Området er også botanisk interessant, fordi mange fremmede planter kom med ballastjorda.

Gomalandet gravsted 
Har du tid og lyst kan du ta en avstikker opp til Gomalandet gravsted. Her hviler de gamle Kristiansundere i spansk jord, sies det. Området er også botanisk interessant, fordi mange fremmede planter kom med ballastjorda.

På bildet ser du en gravferd til Likvoren på Gomalandet. På minneporten står fødsel- og dødsdag; 5. okt. 1861 G.L. 17. apr. 1905 for Gudrun Lossius født Barman, gift i 1892 med bankkasserer Hans Idar Lossius f. 1852-1924. Hun var datter av Helge Olson Ruud Barman f. 22.05. 1830-1918 og hans første hustru Josefine Vogt. Gudrun var søster til Margareth Sverdrup født Barman, f. 1868-1939, gift med bokhandler og fotograf Georg Sverdrup. Det er antakelig Georg Sverdrup som har tatt dette bildet. Helge Barman var gift andre gang med Maren Marie Musæus, Tromsø, som startet bokhandelen, Marie Normanns Boghandel i Kristiansund. Hun var den andre kvinnelige bokhandler i Norge. Georg Sverdrup overtok og drev videre denne bokhandelen. Gomalandet gravsted i 1905 var der byens borgere ble begravd og de ble fraktet dit med båt fra de andre ”landene”. I dag 2009 går Freiveien forbi her. Freiveien som går fra innerst i Vågen langs Gomaland-sida ble bygget ferdig i 1914. Husene til høyre tilhørte familien Sæter. I bakgrunnen skimtes Steinberget. Fra Nordmøre museums fotosamling.

Gravstedvandringer i Kristiansund

Naustkroken og Bersåsbrygga

Naustkroken 
Etter Småbåtlagets brygge (opprinnelig kornmagasin i Sunndal, flyttet hit 1900 som saltlager, senere Redningsselskapets sentralverksted), ligger Naustkroken, et idyllisk boligmiljø fra tidlig 1800-tall. Innerst ved veien ligger et gammelt naust, i dag kamuflert med eternitt, Gomalandets eldste bygning (1742).

Bersåsbrygga 
Enda ei klippfiskbrygge, bygd i 1894. I fjellet øst for denne var det også klippfiskberg. I Bersåsbrygga ble det i ei tid drevet inne-tørking av klippfisk med vifter drevet elektrisk.

Kristiansund Mekaniske AS

Etablert 1899 som Kristiansund Båtbyggeri av den kjente båtkonstruktøren John Børve. «Raubrygga» og småslippene t.h. ble revet på begynnelsen av 1980-tallet (de er med i SEFRAK-registreringen av verkstedet som skjedde 81/82) Du ser også gammelhuset til Jansen som står nedenfor der «nyhuset» står i dag.

Goma fabrikker

Visste du at den lekre kremen Pierre Robert, LdB, hårsprayen Jane Helen, lypsol, tannkremene Pepsodent og Stomatol ble laget i Kristiansund?

Goma fabrikker hadde tilholdssted her 1900-76. Gomadammen ses oppe i fjellet (som mur under et hus). Freiveien var den første innfartsveien til Kirkelandet. Veien ble bygd i 1914 og ble kalt Chausse Freiveien. Den ble bygd for å sikre vannforsyning til byen.

På bildet til venstre ser vi bygningen til Aktiesmørfabrikken Goma, «Margarinsmørfabrik» som startet i 1900. Eiendommen het Hosethplassen/Naustkroken. Fabrikken produserte «kunstsmør» eller margarin i begynnelsen. Navnet på fabrikken ble senere endret til Goma Fabrikker fordi det var forbudt å bruke ordet smør på en margarinfabrikk. Kosmetikkavdelingen hadde navnet Ello AS. Fabrikken flyttet etterhvert til Løkkemyra og eies av Lilleborg (fra 1975), nedlagt i 2017.

Til høyre for fabrikkhuset lå det første Agahuset som sist var bebodd av familien Sandmo. Han kom fra Oslo med 4 barn i forbindelse med at fabrikken kjøpte merket dr. Oetker (Først ansatt ved Oljeklederfabrikken). Dette huset ble revet for å lage vei ned til kaia etter at Kristiansunds Mekaniske Verksted og Båtbyggeri AS (Mollan) kjøpte Goma anlegget i 1977.

Les mer om Goma Fabrikker 
Varde margarin, Glysinello, Neutrogena, Goma barnetøyvask, Svint stålull vet de fleste eldre Kristiansundere ble laget på Goma fabrikker. Men visste du at den lekre kremen Pierre Robert, LdB, hårsprayen Jane Helen, lypsol, tannkremene Pepsodent og Stomatol ble laget i Kristiansund? Fabrikken startet med noen «gründere» som i 1900 startet Aktieselskapet Goma Smørfabrikk  på Gomalandet for at byen skulle ha flere ben å stå på enn bare fisk her. De kjøpte ca 6 mål tomt av Ole Istad, Hosetplassen eller Naustplassen og den første fabrikken for produksjon av margarin ble bygd og startet i 1900. I ca 1902 sto den første vanndammen ferdig på berget over fabrikken. Slik sikret de seg egen vannforsyning og kraftverk.

Produksjonen av margarin gikk godt. «Der skal ikke bruges annet kunstsmør enn Gomas». Bedriften bygges ut og i 1932 startet «Såpefabrikken» som produserte en mengde kosmetikkprodukter. Bak fabrikken ligger bolighuset som senere ble kaldt «Bergehuset». Bolighusene til høyre ble kjøpt av fabrikken til hus for arbeidere, først «enkefru Solems hus» hvor Paulsens bodde og deretter «Aga huset».

Jonas Eriksen-brygga

Opprinnelig ei saltbrygge, bygd 1918.

Kaffebrenneriet og museumskafeen Patrick Volckmar AS

Lokalisert i et av byens eldste bygg i armert betong. Kafeen er sentral i museets bruk av Vågen. Markedsdager enkelte lørdager, arrangement i og utenfor huset, samt eget kaffemerke brent på et kullfyrt kaffebrenneri fra 1870. Kaffebrenneren er trolig den eldste som fremdeles er i drift i Norge. I kafeen får du enkelte dager se hvordan kaffebrenning foregår.

Selve aksjeselskapet er byens eldste klippfiskbedrift – på papiret; i 1998 ble Nordmøre museum eier av Handelshuset Patrick Volckmar as, etablert i Kristiansund 1887. Handelshuset hadde for lengst opphørt med sin virksomhet, men firmanavnet besto. Ved å tilegne seg firmaet, har museet gått nye veier innen kulturvernet. 

Kaffebrenning
Den største attraksjonen i handelshuset er det over 100 år gamle kaffebrenneriet som er sentralt plassert i huset. Kaffebrenneren er trolig den eldste som fremdeles er i drift i Norge. I kafeen kan du få se hvordan kaffebrenning foregår.

Kaffebrenneren er produsert av Emmericher Maschinenfarbrik i Emmerich am Rhein. Den er kullfyrt og er fra 1870 eller de nærmeste årene etter det. Den ble brukt av firmaet Torstein Pedersen (senere TP Engros) og sto i deres lokaler i Vågekaia. Det er uvisst når den kom til byen og hvor den har vært tidligere. Navnet til produsenten er i nyere tid forandret til PROBAT-WERKE von Gimborn Maschinenfabrik GmbH. Det finnes en korrespondanse med dem i museets arkiv. Firmaet produserer fremdeles kaffebrennere og har en stor samling av gamle brennere i et kaffemuseum. Lederen for bedriften var svært begeistret for at en av deres gamle brennere fremdeles er i bruk. Fabrikken ble grunnlagt i 1868 så denne brenneren er en av deres eldste modeller.

Kaffebrenneren ble gitt til Nordmøre museum under den forutsetning at den skulle settes opp igjen, istandsettes og brukes. Dette var i tråd med den bevaringslinja som Nordmøre museum har hatt siden slutten av 1970-tallet og var derfor en enkel forutsetning å etterkomme. Da vi disponerte lagerlokaler innerst i Vågen ble det plasseringen; det var altså i utgangspunktet ikke meningen å etablere en kafé der. Snart ble kaffe-brenningen innlemmet i produktutviklingsprosjektet “Handelshuset Patrick Volckmar a/s” med kaffe som et tenkt salgsobjekt i museets øvrige anlegg.

Kaffebrenner Willy Larsen, som hadde stått for kaffebrenningen hos TP engros, ble den store læremesteren. Han hadde brukt brenneren i mange tiår og hadde inngående kjennskap til både maskinens luner og Vardekaffens hemmeligheter. Vi fikk brent mange ladninger sammen med ham og kunnskapen og innsikten ble overført gjennom handling – handlingsboren kunnskap i beste forstand!

I dagens kaffekultur vil man ha nøyaktig kontroll over brennetida og bruker derfor elektrisitet eller gass som varmekilde. På vår maskin går det på følelse og erfaring, her er ingen digital styring eller tidsur.

Åpningstider Patrick Volckmar

Mellemværftet

Skipsverft fra 1865 og bygningene står slik de gjorde i 1890-åra. Området har imidlertid vært brukt til landsetting og vedlikehold av skip helt fra 1700-tallet av. Fartøyvernsenter for Møre og Romsdal og fremdeles i drift til fartøyvernarbeid. Verftets viktigste oppgave var vedlikehold av den store flåten små seilskip. Det er verkstedbygning med maskinverksted og smie, tidligere var det også støperi. I bolighuset bodde de fire verftseierne og deres familier. Under bolighuset er det snekkerverksted og tømmermannshuk. Den rødmalte materialboden ligger lengst mot nord. Nå brukes verftet i fartøyvernsammenheng, og det er landets eneste museumsverft.

Fladsethbrygga
Opprinnelig bygd som naust til Sjømannshjemmet, senere brukt til dans- og musikklokaler under krigen, klubbhuset for Roklubben og til slutt, lokaler til blikkenslagerfirmaet Edv. Fladseth. Huser nå museets håndverkere samt «Levende Vågen» – et kommunalt tiltak for skoleelever som ikke følger vanlig skolegang.

Smia 
Smia på Mellemværftet er et kjerneområde for «handlingsbåren kunnskap» i mange forskjellige utgaver. Her får skolebarn se og selv erfare hvilken magi smeden utførte på glødende jern før i tida. Smikurs arrangeres med jevne mellomrom.

Åpningstider Mellemværftet

Sjømannshjemmet

Sjømannshjemmet i Vågen ble oppført i 1883 etter initiativ av navigasjonslærer J. M. Øien.

Kranaskjæret

Den lille holmen utenfor heter Kranaskjæret – her var det mastebukk og kjølhalingsanlegg for større skuter.

Gassverktomta

I dag parkeringsplass. Her sto byens gassverk fra 1905 til 1970. Tidligere lå byens første verft her, Nedre Krana Verft (Nerkrana), etablert 1787, nedlagt like etter 1900. Bebyggelsen nedover mot Vedkaia er fra 1700-tallet og hadde tilknytning til verftet. Her bodde verftsmesteren og andre ansatte ved verftet.

Restauranten Smia
Skipssmie fra 1780-åra. Nå restaurert og innredet som fiskerestaurant.

Vedkaia
I lang tid foregikk det vedsalg her ved kaia (vedkaia ble flyttet fra Johnsenhuken i forbindelse med anlegging av fergekai på 1930-tallet). Bøndene hogde ved som ble transportert til byen med båt. Det var store mengder ved som gikk med i en by. Steintrappa ned til sjøen har sin egen historie – her la «fløtt-mannen» til. Fløttmannen ga båtskyss over Vågen til Likvoren.

Her er det også fin utsikt over Vågen til Woldbrygga og de andre husene Nordmøre museum har der.

Brodtkorbgården og Christiegården

Fredete kjøpmannsgårder fra henholdsvis 1786 og 1835. Kanselliråd Hans Brodtkorb bygde den eldste gården i Louis XVI-stil (legg merke til portalen), mens svigersønnen Eilert Christie lot bygge den nyere kjøpmannsgården i empiristil. Sidefløyen mot nord har vært fjøs – Christie hadde sine engløkker på Gomalandet, mens svigerfaren hadde landsted eller «seter» på Rolighed – der Kirkelandet kirke ligger i dag – 10 minutter spasertur hjemmefra. Løkkebruk var rene motesaken for kjøpmennene omkring år 1800. Christie hadde kontor og brygge nede ved sjøen – vil du se stedet er det bare å følge Hollendergaten nedover.

Scroll til toppen