Klippfisk, tilvirkning og eksport i 1930-årene

av Lorentz A. Lossius

Klippfisk, tilvirkning og eksport i 1930-årene
Klippfiskvasking, Kristiansund. Foto: Nordmøre museums fotosamling

Forord
Jeg reiste til Spania på nyåret 1920, hvor jeg efter å ha studert spansk i 3 måneder var så heldig å få stilling som engelsk korrespondent og senere avdelingsleder i verdens 3die største kornfirma, som også hadde shippingavdeling. Dette firma hadde hovedkontor i London og avdelingskontorer i New York, New Orleans, Buenos Aires og flere europeiske byer hvorav Barcelona hvor jeg arbeidet i 4 år. Firmaet solgte også klippfisk fra New Foundland, som jeg tok meg av samtidig som jeg arbeidet i kornavdelingen. Jeg var også av og til utlånt til shippingavdelingen, særlig hvis vi hadde norske skip og da særlig fra Selmer og Backe-rederiene i Trondheim, som hadde passende båter fra 3000 til 5000 tons. Jeg kom hjem til jul 1924 for å begynne i firmaet Lorentz A. Lossius, men da jeg blev tilbudt en stilling i et fiskefirma i Venedig, Italia, reiste jeg efter 2 måneders forløp dit. Dette firma var agenter for en rekke norske firmaer, generalagent for Joh. Ludv. Mowinckel a/s i Bergen og Robertson i Hammerfest, Astrup & Co i Kr.sund for hvem vi solgte klippfisk, tørrfisk, saltfisk samt tran fra Kielland i Bergen. Firmaet hadde også lager og kjøpte for egen regning. Vi var også agenter for Fred. Olsen - Den Norske Middelhavslinje med 2 anløp i måneden, samt Wilh. Wilhelmsen, og franske firmaer. (…) Firmaet representerte også Standard Oil for Nord-Italia “Societá Italia Petrolio”, hadde fiskehermetikkfabrikk, spesielt ål og størje samt et mindre D/S rederi for kystfart. Vi hadde agenter i Bara Ansuna (?), Neapel, Catona (?) og Livorno, som jeg besøkte. Sjefene var dessuten konsuler for Norge, Sverige og Danmark. Min hovedbeskjeftigelse var å bestyre fiskeavdelingen, men jeg fungerte også som konsulatsekretær med kontortid fra 17-19. Ellers var kontortiden fra 9-13 og 15-20, men jeg hadde meget å gjøre så tiden gikk fort. Efter 3 år blev jeg tilbudt å gå inn i firmaet som kompanjong ved å undertegne 10 års kontrakt og sette inn Lire 100.000,- (kr 24.000,-), men jeg hadde verken pengene eller lyst til å oppholde meg så lenge i denne særpregede by, så jeg takket nei og blev der ½ år til for komme inn i arbeidet.

Jeg kom hjem høsten 1927, avtjente verneplikten som lagfører i 1928 og var da etablert som agent i sydfrukter – appelsiner, vindruer, fiken, dadler for spanske og italienske firmaer samt for Law & Banac (?), Dundee (Skottland) i sekkestrie til klippfiskemballasje – forskjellige sekker, presenninger og taugverk. Jeg hadde nemlig ikke nok kapital til å begynne med klippfisk før i slutten av 1929.

Ulik fisk til ulike markeder

Det hadde lenge vært dårlige tider og lite å tjene på saltfisk og klippfisk i mange år. Ikke fordi det var for lite råstoff. Det var tvert imot for meget. Jeg begynte så smått med eksport i 1929 og fikk klippfisk “på hånden” mot betaling ved (…) levering, spesielt fra firmaet Ole Wirum og skipperne Hans og Osvald Rødahl, som samarbeidet med Wirum, og til sammen hadde 4 jekter som hadde ekspedisjoner både på Lofoten og Finnmark. Dette gikk bra til samtliges tilfredshet. Wirum og skipper Johansen hadde dessuten tråleren “Borgenes” som leverte råfisk. Jeg hadde i Genova sett såkalt “Labradorsaltet” småfisk d.v.s. som var flekket kun til gattbenet, og rund nedenfor. Det vil si at fisken var ca. ¾ flekket og presset. Jeg foreslo Wirum å tilberede slik fisk og det ble gjort med et lite prøveparti på 5000 kg som jeg sendte Italias største importfirma i fiskeprodukter i den tid, nemlig Enrico Gesmonde (Germandi?) & Co i Genova. Sjefen her, Ricardo Gesmonde, kjente jeg meget godt fra mitt Italia-opphold.

Vi fikk meget godt oppgjør for dette parti, så på neste tur “preparerte” (?) Wirum all små og middels fisk på denne måte som blev solgt i fast regning. Dette førte til at “Borgenes” herefter saltet all fisk som blev overtatt av Wirum og meg for tørking. Det viste seg at det blev meget bedre og større fortjeneste på salting så andre trålere gikk også over til salting. Situasjonen på importmarkedene blev imidlertid ikke bedre efterhvert og da fisket tok til ble det stadig dårligere priser å få både for Lofot-, Vesteråls-, Troms- og Finnmarks-saltfisk. Jeg kan godt huske at det ble omsatt fisk nordfra til 5-6 kroner pr. vekt á 20 kg, med 25 % avslag for fisk under 52 cm. Enkelte laster med trålfisk gikk for kr 4,50 samfengt. Konkurransen var også stor blant eksportørene av klippfisk. Mange hadde liten kapital og måtte selge etter hvert som fisken ble ferdigtørket og da ofte til lave priser. Dette resulterte i at det ble avholdt flere møter av eksportører fra Ålesund, Bergen, Bodø og Kristiansund, hvor man omsider ble enige om å danne “De Norske Klippfiskeksportørers Landsforening”. Møtene ble avholdt på “Alexandra Hotell” Molde i løpet av 1931, hvor man omsider ble enige om vedtekter og andre bestemmelser angående styrets sammensetning etc. Mot sunnmøringenes protester ble det blant annet vedtatt at formannen i Foreningens styre skulle være fra Kristiansund og varaformannen fra Ålesund. Nu efter sunnmøringenes overtakelse av mesteparten av klippfiskeksporten er det motsatt, selvfølgelig! For å unngå den meget uheldige og til dels tapsbringende konkurranse ble det etablert minstepriser på de viktigste markeder som Portugal, Brasil, Spania. Disse minstepriser ble selvfølgelig ikke overholdt, noe betegnende nok av enkelte av de største eksportørene, slik at det ble vanskelig for den som holdt seg til reglene å få solgt en eneste fisk på disse markeder. Det ble i denne tid mange ubehageligheter blant eksportørene med gjensidige beskyldninger, reiser til de respektive land for å fremskaffe beviser etc.

Enden på dette ble at det dannedes 2 eksportørgrupper, nemlig “Norklipp” for salg på Portugal og “Hispana” for salg på Spania, som den gang var våre 2 viktigste markeder. Ikke alle var med i disse 2 gruppene. En del mindre og små eksportører sto utenfor, men disse var lojale og holdt seg til bestemmelsene. Så oppstod en ny vanskelighet, nemlig hvorledes ordrene skulle fordeles blant medlemmene. Det ble vedtatt at hvert firma skulle få kvoter i henhold til tidligere eksport. Her holdt gamle firmaer på gjennomsnittet av eksport i løpet av siste 10 år. Dette var i grunnen svært urettferdig. Det var store firmaer hvis eksport hadde gått betydelig tilbake i løpet av denne tidsperiode og det var kommet nye firmaer med stor tilvirkning og som følgelig fikk liten eksport. Det ble fremsatt forslag om at kun eksport i de siste 3 år skulle telle. Dette forslag ble nedstemt og 10 år vedtatt. Dette kunne vel være bra nok, mente mange, men så ble eksporten for nye firmaer med 2-3-4 års eksport tildelt kvoter på grunnlag av 10 år. Det vil si at de firmaer som hadde eksportert i bare 2 år fikk kvotene utregnet som om de hadde eksportert i 10 år, altså eksporten for 2 år dividert med 10! Da ble det ikke meget igjen på de firmaer som hadde hatt stor eksport i 2 eller 3 år. Firmaer som hadde hatt stor eksport for 10-6 år siden og lite i de siste år, fikk store kvoter, selv om de hadde liten eller ingen tilvirkning. Dette jevnet seg imidlertid ofte idet de store kvoteholderne manglet fisk ved inngåelse av store kontrakter og måtte betale dyrt for å få fisken pakket hos andre, avstå hele eksportfortjenesten eller sågar betale ekstra pr. hode for å få sin kvote dekket! Systemet virket allikevel tilfredsstillende og det lyktes i løpet av 1930-årene å få god fortjeneste både for eksportører og tilvirkere og således også for fiskere, da Råfisklaget fulgte med og satte opp prisene på råfisken.

De harde trettiåra

Som bekjent var det særlig første halvdel av trettiåra som var harde for mange – selvfølgelig hardest for de mange arbeidsløse. For mitt eget vedkommende må jeg si at jeg var heldig og ikke følte noe som helst av “hardheten”. I 1930 fikk jeg nemlig besøk av direktør Per Hanson fra “Storebrand” og banksjef i Kreditkassen, senere statsråd i Nygaardsvolds regjering, Frihagen. De hadde overtatt Skippergaten 23, 21 a og b, det nåværende Lofotkompaniet a/s (på Innlandet i Kristiansund) som (…lig) pant efter en konkurs. De hadde forgjeves forsøkt å selge eiendommene for kr 450.000,- men fant ingen kjøpere, og jeg hadde selvfølgelig heller ikke råd til å kjøpe denne store klippfiskeiendom med 2 pakkhus, tørkeri, maskinhus med kjel for oljefyring, vånegård med 4 leiligheter og klippfisklagring. Jeg ble så anmodet om å overta bestyrelsen uten lån, men med 15 % av inntektene jeg kunne skaffe. Jeg foreslo straks å legge inn kjølelager for lagring av fisk, men de ville ikke koste på dette tross min innstendige anmodning. Jeg kom så i forbindelse med Brødrene Handegaard og J. Kathenæs (?) fra Hardanger. De hadde 2 jakter og en engelsk brigg samt tørkeplass i Finnmark. De la opp til sammen ca. 12 000 vekter á 20 kg ferdig tørket klippfisk for salg om høsten, da der vanligvis blir en liten prisstigning. Det var vel behandlet fin, hvit klippfisk, mesteparten av størrelse 30/40 – 40/50 pr 50 kg – passende for “tipa Roma” for Italia. Jeg fikk salg på mesteparten av denne fisk til Gesmonde, Genova, med godt resultat. Resten overtok jeg for salg på andre markeder. Disse hadde jeg som leverandører til de sluttet i 1960-årene og så ble gode venner. Også tilvirkere i Kr.sund og omegn, som Wirum/Rødahl, Bergseth og andre på Averøy la opp fisk. Noe av fisken ble eftertørret i tørkeriet og i tilfelle mitt (midd) ble fisken kostet og fikk en omgang i tørkeriet etterpå. Sommeren 1933 fikk jeg på nytt besøk av de 2 herrer fra Storebrand og Kreditkassen. Jeg foreslo på nytt å anlegge kjølelager for å beskytte fisken mot mittfaren, som var en virkelig plage og fremla planer og omkostningsanslag på kr 60.000,- for 100.000 vekter; ca. 2000 tonn fisk. De ville nu selge og ikke drive forretning. Dette året hadde jeg fått forbindelse med firmaet Sverdrup, Reine i Lofoten, som hadde 10.000 vekter saltfisk til tørking hos en tørker ved navn Hanson som hadde leid tørkeplass på Frei. Det hadde vært mye regnvær det år så fisken stod halvtørr og med (…)mitt. Hanson spurte om jeg ville ta fisken på tørkeriet og tørke den der. Jeg underrettet straks Sverdrup som øyeblikkelig kom nedover og besiktiget fisken. Jeg ble enig med ham om å gjøre det best mulig ut av situasjonen for å berge fiskepartiet, og vi tok den så på pakkhuset hvor vi hadde innredet vaskeplass i et av (rommene) med 8 vaskekar og 8 vaskere. Vi vasket fisken i sterk saltlake, strødde den opp og tørket den pånytt. Det var stor tykk fisk passende for Oporto. Der hadde jeg en forbindelse ved navn Peixolo & Mac Crory. Fisken var nu hva vi kalte 3die sort. Vrakervesenet ville ha kalt slik fisk for “lett mettet universal” (3die sort) og med avslag av 25 % for litt mitt og 25 % tredjesort. Mesteparten av fisken var av størrelsen 10/15 og 15/20 som ble godt betalt av kjøperne i Oporto. Jeg fikk så Mac Crory som jeg kjente personlig til å komme oppover for å besiktige fisken, ca. 7000 vekter klippfisk og fikk solgt den samfengt til ham for en god pris uten å ta hensyn til vrakervesenets attest – “Universal ligeramente impolvedo”. Samtidig fikk jeg solgt til ham 1000 baller, 60.000 kg annen fisk. Sverdrup var her i flere dager og jeg foreslo for ham at vi skulle kjøpe eiendommen og danne aksjeselskap. Sverdrup konfererte med sin gode venn J. M. Johansen, Stamsund, som på den tid var Norges største fiskeprodusent. Jeg fortalte min venn og nabo på Innlandet (Backer) om dette, og han spurte så om å få være med på handelen, og det ble da omsider til at vi satte inn kr 25 000,- hver og jeg fikk handelen i stand. På forhånd hadde jeg vært i Stamsund med planene for kjølelager som ble godtatt av både Johansen og Sverdrup så jeg telefonerte til Volckmar som straks satte i gang med innredningen av 8 store boder og maskiner. Vi fikk så meget fisk nordfra at vi neste år innredet 3 boder til og fikk plass for 150 000 vekter – 3000 tons klippfisk. Backer innredet efter 2 års forløp eget kjølelager og trakk seg ut. Hans aksjepost ble fordelt mellom oss andre 3.

Tørking av klippfisk

På den tid var det vanlig at all fisk ble tørket på bergene og fraktet til byen på lektere for lagring og eksport. Arbeiderne arbeidet med dette i høstmånedene, men så ble det slutt og de ble tilkalt for pakking til hver båt som kom for Middelhavet og Sydamerika. Det viste seg at 2/3 av arbeiderne på denne måte kun hadde 6-7 måneders arbeid pr. år, hvilket jeg syntes var for galt. Jeg la derfor opp saltfisk i kjølebodene i 1ste etasje, anla vaskeri med stabelplass på kai, senere omgjort til 1 etasjes (overbygg) på ca 700 kvm. Vi laget luker i gulvene og anla heis til 4de etasje og tørket fisk i døgnvakt hvorved alle ble beskjeftiget hele året. De fleste eksportørene hadde på den tid mindre tørkerier på 4de etasje, hvor fisken ble tørket frem til kassetørr for langtransport til oversjøiske markeder som Brasil, Cuba, Argentina, Venezuela som var de viktigste markeder. Senere fikk vi båter med kjølelager så vanlig tørket klippfisk som lagertørr og skipningstørr og helt ned til 7/8 tørr kunne sendes til disse markeder. Kassetørr fisk skulle inneholde 33/35 vann, lagertørr 38/40 %, skipningstørr 42/43 og 7/8 45/48 % så det var en stor fordel i og også billigere å få de mindre tørkede kvalitetene som ble skipet under betegnelsen imperial, superior, universal, popular for henholdsvis nr 1 og 2 sammen, nr 3 og nr 4. Den siste kunne også inneholde lettmittet og lett solbrent fisk – kvaliteter som nå helt er bortfalt efter at all fisk nå tørkes i eltørke eller dampdrevne tørkerier i Lofotkompaniet, bygget i 1952 - på den tid landets største tørkeri på 2100 kvm med 4 kanaler og 17 vognrekker i hver kanal. Hver vogn tar ca 500 kg saltfisk og med skifte av 4 vogner hver time blir det så ca 16 000 kg pr 8 tons eller ca 32 000 kg pr dag med 2 skift.

I 1953 ble også Lofotvirkernes Salgslag AL med over 20 medlemmer opptatt som aksjonærer med ¼ part og vi fikk da så meget fisk at vi til langt opp i 1960-årene hadde opptil 40 tørkeplasser i distriktet med over 400 sesongarbeidere i sving fra april til ut september. Tørkerne kom vanligvis til byen hver uke eller hver 14.dag for å hente penger til lønninger, og jeg anskaffet motorbåt med 22 mils fart for å besiktige fisken i tørketiden. Fisken ble tørket på Nordlandet, Freiøya, Averøy, Tustna og parti sågar hos Taknes på Smøla. En rekke av tørkerne bygget efterhvert egne tørkerier som vi forsynte med en liten tankbåt som tok ca 15 000 liter olje samtidig som vi skaffet tørkene tanker på ca 2000 liter. Mange av disse er fremdeles i bruk.

Lønninger

I begynnelsen av trettiårene var pakkhuslønningene 70-80 øre pr. time. Den steg til kr 1,- pr time i 1940. Høsten 1940 ble det forhandlinger med pakkhusforeningen Fosna om forhøyelse. Forhandlere for Fosna var Rasmus Måløy fra Werring & Søn samt 2 andre. For Kristiansund Handelsstand, Klippfiskgruppen møtte Bendix Heide og jeg. På grunn av at de vanlige møtelokaler var brent foregikk forhandlingene i vår spisestue i Lossiusgården. Fosna anmodet om forhøyelse til kr 1,20 pr. time, hvilket ble godtatt av Heide og meg. I 1942 ble det nye forhandlinger og kr 1,40 ble godtatt. Det var da innført lønnsstopp så jeg måtte helt til Reichskommissariatet i Oslo for å få denne forhøyelse godtatt, men da ble det helt slutt til 1945, da lønningene ble fastsatt til kr 2,50 pr time. Nu er den på rundt kr 70,- pr time, men regnes til lavtlønnsgruppene. Vi tilhører av en eller annen merkelig grunn Transportarbeiderforbundet. Fryserier og Sunnmøre tilhører NNN – Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelforbund, som ligger noe lavere i lønn. Jeg må også legge til at det i arbeidsgiveravgift, feriepenger og sosiale utgifter betales 53 % av lønningene, som må kalkuleres inn.
(Forsiktig modernisert ortografi.)

Vedlegg:
Liste over tørkeplasser for Lofotkompaniet og Lorentz A. Lossius 1952-1970

Lorentz A. Lossius (1900- ), Oslo 1. Juni 1989

Artikkelen er fra Nordmøre museums årbok 2016

Scroll til toppen