Jonas Knudsen Moe

Unge år

Jonas Moe var født i 1758-59 på garden Mo på Ålvundeidet i nåværende Sunndal kommune. Foreldre var Gardbruker Knut Larsen og Marit Pedersdatter. Mye om Jonas ble penneført først nærmere 100 år etter at han døde. Slik har nok noen historier fått sterkere farger og er ikke helt pålitelige.

Ettermælet sier at Jonas var en «fåtykje» som likte å harselere med folk, og fra barneårene har vi denne historien: På skolen fikk han en dag se en stor lus på en sidekamerat. I et ubevoktet øyeblikk plasserte han den på den store andaktsboken og laget en ring av spytt rundt. Han betraktet lusen med en så dypsindig mine at barneflokken brast ut i latter. Læreren tok en håndstake og banket alle ungene unntatt Jonas som holdt seg alvorlig. Læreren kom uforvarende borti en melkeringe som falt i gulvet. Melk, blod, latter og skrik over en lav sko. Kjerringa på garden kom styrtende inn og ordnet etterpå et vaskefat. Omgangsskolelærer på Ålvundeidet denne tiden var den kjente Ingebrigt Haagensen Løchen. Hans samtidige opptegnelser er i dag et verdifullt bidrag til Sunndals historie.  

Jonas vokste opp til å bli en kjempe. I tillegg til å være stor og sterk, var han rask, smidig og utholdende. En onkel til lærer Anders Kvernberg hadde som gutt sett Jonas sammen med andre spreke karer i Eidsvågen. Der hadde han tatt tilsprang og bykset opp på taket til en gammel stue. Ingen prøvde å gjenta karsstykket.

Kongens livvakt

Trolig i 1788 dro Jonas til København for å tjenestegjøre i «Den Kongelige Livgarde til Fods». En stor del av gardistene var norske. Tysk var kommandospråk i den danske hæren, men i livgarden ble det brukt dansk. Dette skulle øke lojaliteten til kongen. Det ble fortalt at da Kong Christian 7. fikk se Jonas utbrøt han: «O, gud så stor du er». Tidfestingen av oppholdet i Danmark er litt usikker. To kilder sier han reiste da han var18 år, og én sier han lærte tømmermannsyrket der.

Jonas skal ha fortalt eventyrlige og fantastiske historier fra tiden i kongens tjeneste. Fra København skal han ha hatt med en sølvbeslått bok som han hadde fått i gave etter å ha vært med på å redde en grevinne. Noen historier stemmer ikke med historiske fakta. Kanskje tok han noen ganger litt hardt i, men noen er nok «forbedret» etter å ha blitt fortalt i flere generasjoner før de ble skrevet ned.  

Jonas gikk ut av tjenesten sommeren 1795 og kom hjem til julekvelden samme året. Han kalte seg underoffiser, en rang han trolig bar med rette. Året etter startet han med nydyrking hjemme på Mo. Nylandet han brøt denne sommeren kalte han Jyllandet. Da garden Mo ble delt i 1871, fikk bruk nr. 3 dette navnet.

Gardist fra Den Kongelige Livgarde ca. 1790-1800. Fra Livgardens Historiske Samling, København (fra Prins Jeans d´Orléans samling).

Til Tustna og Linvågen

Da vinteren kom, reiste han bort, og snart etter var han kommet til Furuneset ved Magnhildberget. Han arbeidet som tømmermann. Eier av Furuneset var gardbruker Jens Christensen i Lervågen på Tustna og der tok Jonas drengetjeneste.

Christen Olsen fra Nålsund i Tingvoll var bruker i Linvågen. Han var gift med Ragnhild Jensdotter fra Gyl. Snart ble det kjent at Jonas skulle ha yngste datteren deres, Anne, født 12. februar 1772. De forlovet seg i 1796, men det var strid mellom Jonas og svigerfaren om garden, og det dro ut med giftermålet. De møttes flere ganger i forliksråd og på tinget. Først 22. april i 1798 sto bryllupet, og noen uker senere overtok Jonas bygselen.

I ekteskapet fikk Anne og Jonas tre døtre. Johanna, født 1800 og gift med etterfølgeren på garden, Ane Marta, født 1804 og Elisabet Gjertina, født 1808. Jonas hadde også en sønn, Jens, født utenfor ekteskap i 1788-89. Vi vet ikke hvem moren var. Jonas hentet gutten til Linvågen. Han ble oppdratt på lik linje med halvsøstrene og ble senere gardbruker i Lervågen på Sør-Tustna.

Edøy og prestene

Prestegjeldet omfattet Smøla, Tustna, Høvik og gardene langs Imarsundet på Ertvågsøya, samt seks garder inne på Halsa. De siste ble overført til Stangvik prestegjeld i 1813. Ved folketellingen i 1801 ble det registrert 1917 personer. Av disse bodde omtrent tre femtedeler på Smøla. Fram mot 1915 minket folketallet noe.

I 1787 kom Søren Hagerup Holck som prest til Smøla. Han var født i Kristiansund i 1744. I 1802 skrev han klagebrev til stiftsdireksjonen i Trondheim. Han ville ha hjelp til å kreve tiende av brugdefiskeriet, noe det ikke var tradisjon for. Det ble avslag. Holck ga seg ikke så lett. Han fikk lensmannen til å foreta utpanting av harpunerne på brugdebåtene. Saken endte med at lensmannen måtte heve panteforretningen. Denne saken beskriver Holck i et nøtteskall. Han var en kranglefant av de sjeldne.  

August Meldahl O. Gaarder overtok etter Holck i 1813. Han var født i Åkvika på Halsa i 1784. Faren var offiser og moren kom fra nabogarden Halse. Gaarder vokste nok opp med fortellinger om «mannbjønnen» som skapte frykt i bygdene på Nordmøre i 1775-76. En dreng hos faren var et av drapsofrene. I 1826 ble han prest på Ørlandet, hvor han ble den første ordføreren i 1838. Her tok han initiativet til å opprette en folkeboksamling i bygda, en av de første i Trøndelag. Han tok på seg flere kommunale verv uten godtgjørelse, og han fikk gode skussmål av biskopen.

Først i 1829 kom etterfølgeren, Halvor Christian Heyerdahl til Edøy. Han blir husket som en omtenksom og vennlig sjelesørger, som ikke var redd for å ta et tak med årene under presteskyssen. Biskop Bugge omtaler han som «en aktverdig mann hvis kirkeforetninger fortjener all berømmelse». Han ble Smølas første ordfører.

Før de rakk å gifte seg, fikk Anne og Jonas sønnen Jonas i 1797. Han døde 14 dager gammel. Dette er nok bakgrunnen for at Anne ble tilsagt av presten Holck for å avgi offentlig skriftemål i kirken, en ordning som var i ferd med gå ut av bruk på denne tiden. Jonas gikk fram sammen med Anne og ville ta sin del av skylden. Det ble ikke noe skriftemål. Etter dette var Jonas uvenn med presten og gikk sjelden i kirken. Når han ble spurt om dette, brukte han å svare: «Hils de på Oppdøl og Gjersvoll og Mo, jeg kommer ikke til kirken av mangel på sko». Holck skal også ha nektet å åpne kirkegårdsporten da svigermor til Jonas skulle begraves. Men da bærerne begynte å løfte kisten over muren, kom han løpende med nøkkelen.  

Denne historien er fra da Holck var prest. En gang kom en troskyldig mann fra en plass under Linvåg for å låne båt. Han skulle til Edøykirken med barnet sitt for dåp og så lurte han på hva han skulle si til presten når han skulle bestille dåpen. Jonas ga han råd og spurte mannen om han visste hva som foregikk mellom presten og kjerringene i skrifthuset. Nei, mannen hadde ikke hørt noe om det. Jonas fortalte ham da at det første som skjer er at kjerringene må hekte opp (blotte barmen) så presten får suge dem, og så holder han en liten tale - slikt greier du selv og mye bedre enn presten, ja du sparer penger også, sa Jonas.

Krigsår

Årene fram mot 1814 var en vanskelig tid med uår og krig. Med engelsk blokade av kysten ble importen av korn sterkt redusert. Sulten var en hyppig gjest og folketallet i Edøy prestegjeld sank på denne tiden. Store ressurser ble brukt på kystforsvaret, en tung bør som kom på toppen av de andre vanskelighetene. Mye tømmer ble hogd i statens skoger for bygging av kanonsjalupper og kanonjoller. I 1810 arbeidet 20 mann i Linvågen med å ta ut 300 store trær. På åsen vest for gardstunet bemannet Kystvernet, datidens heimevern, en av signalmastene til den optiske telegrafen mellom Kristiansund og Trondheim. På Solskjeløya var det en liten marinebase for kanonjoller med forlegninger og «brennvinsbrygge» med forsyninger.

Modell av kanonjolle med en 24 punds kanon akterut. Marinemuseet.

Under krigsårene kom to kanonjoller til Linvågen. Mannskapene eide ikke matgrannet. Jonas fyrte da opp under «bugryta» og kokte grøt til hele gjengen, omtrent 40 mann. Men da Kona kom med melk ytret han: «Kongen kunne holde melk når han holdt grøten».

Nesten Eidsvollsmann

Ettervinteren 1814 var det ekstraordinær bededag i alle prestegjeldene. Menighetene avla ed på «-- å hevde Norges selvstendighet og å våge liv og blod for det elskede Fedreland». Etter gudstjenesten var det indirekte valg til den grunnlovgivende forsamlingen på Eidsvoll. I Edøy prestegjeld var det bededag 22. mars. Ole Sivertsen Øyen, Smøla og Jonas Moe ble valgmenn.

Den 30. mars møtte 48 valgmenn fra 24 prestegjeld i Molde for å velge tre representanter til riksforsamlingen på Eidsvoll. Amtmann Hilmar M Krogh, Molde, prost Petter Daniel Baade, Borgund og bonde Elling Walbøe, Volda fikk flest stemmer. Baade ba seg fritatt på grunn av høy alder og nestemann på listen, prost Lars L Finckenhagen fra Surnadal, hadde også gode grunner for å slippe. Tredjemann til Eidsvoll ble da Veøyprosten Jens Stub. Jonas Moe rykket da opp til første varamann. De militære enhetene og byene valgte sine egne representanter.

Adressen fra Edøy

Til Eidsvoll skulle representantene ha med dokumentasjon fra bededagene. Den skulle undertegnes av tolv aktverdige menn og legges fram for prins Christian Frederik for godkjenning. Disse dokumentene ble kalt adresser. I datidens stil er de preget av servile takksigelser og lovprisinger til prinsen. Halvdan Koht skriv at mange adresser i Romsdal, på Sunnmøre og ellers i landet nevner prinsens odelsrett til Norges rike, og han skriv videre slik: «Det er då rett mærkelegt, at på Nordmøre er det ikkje ei einaste bygd som nevner noko om arv og odel. Dei vil at riksmøte skal ha full fridom til å setta fast regjeringsforma for Noreg».

Adressen fra Edøy er spesiell. Den er et kort nøkternt referat fra valget uten høflighetsfraser. Dokumentasjon for avleggelse av eden mangler. Noen steder ble dokumentasjonen for eden og valget skrevet som to dokumenter. Er det et dokument fra Edøy som er tapt? 

Stortingsmann

Til det overordentlige stortinget høsten 1814, som forhandlet med svenskene og vedtok nødvendige grunnlovsendringer for unionen, ble Jonas Moe andre varamann. Prest i Kvernes, Lorentz Angell, ble da valgt som representant for Kristiansund og Molde.

Den 5. juli 1815 ble det første ordentlige stortinget åpnet i Oslo. Her møtte Jonas Moe som andre representant for Romsdal amt. Auditoriet på katedralskolen var det mest representative møtelokalet i byen og ble brukt som stortingssal av de 87 representantene. Her satt Jonas sammen med kjente Eidsvollsmenn som Teis Lundegaard, Magnus Falsen, Jacob Aall og Wilhelm Friman Koren Christie som var president på de to første stortingene. Jonas fikk plass i odelstinget og ble medlem av 4. komite for militære saker. 30. august var alle i selskap hos Peder Anker på Bogstad. Her fikk de hilse på kronprins Karl Johan.

Dette første stortinget vandret i ukjent terreng når det gjaldt prosedyrer og få saker var forberedt. I tillegg var saksmengden overveldende. Etter grunnloven skulle de ikke sitte sammen lengre enn 3 måneder. De måtte søke kongen om forlengelse flere ganger og først et år senere kunne representantene reise hjem.

Den viktigste saken var å få orden på pengestellet. Noen andre saker var lov mot lemlestelse som straff, avskaffelse av adelen, flaggsaken og trykkefriheten. Av saker som spesielt opptok bøndene nevnes: alminnelig verneplikt, odelsretten, større næringsfrihet på landsbygda, skyssvesenet og skatt.

Jonas Moe sto for en nasjonal linje med vern av grunnloven og front mot svenskene.

Han var ikke blant de mest profilerte stortingsmennene dette året, men var neppe taus. Han hadde sett og opplevd mere enn de fleste. I heimbygda var han kjent som en kunnskapsrik og talefør mann som ikke var redd for øvrighet og autoriteter.

Om Jonas Moe kunne blitt stortingsmann flere perioder, vet vi ikke. Han ville ikke selv. Han nærmet seg 60 år og hybeltilværelsen fristet nok ikke. Reisen var også slitsom. Da Bersvend Røkkum møtte på Stortinget 27 år senere, brukte han 18 reisedager fra Nordmøre til Oslo.  

Garden, mannen og senere år

Etter lokale forhold var Linvågen en stor gard og Jonas Moe var en aktiv gardbruker. Han bygde en ny stor driftsbygning med fjøs for 20 storfe, stall, sauefjøs og låve under samme tak. På denne tiden var det vanlig med mange små uthus. Det kom et nytt stabbur og låna ble påbygd. Garden hadde sag og kvern. De kom helt fra Smøla for å male korn i Linvågen. Jonas var en rask og utholdende arbeidskar som brøt mye nytt land. Han dyrket blant annet jordstykket innenfor elven. Det heter Minde den dag i dag. Ellers var Jonas kjent for å ville flytte bytemerkene ut i alle retninger. Naboskapet ble ikke bra av dette. Mot Svensvika var det minnelig utskifting i 1823.

Gammelt bilde fra Linvågen. Vi ser stabburet og driftsbygningen som Jonas Moe bygde og som no er borte. Etter krigen ble elven gravd ut i et dypere og rettere løp. Ellers har Linvågen vært prestegard for presten på Grip og bosted for klippfiskpioneren Jappe Ippes. Fotoutlån: Gerd Lisbeth Follestad

Sambygdingene må ha hatt stor tillit til Jonas Moe. Hadde han blitt oppfattet som overlegen og snobbete, hadde han neppe blitt valgt. Han var gardbruker, arbeidskar og av de fremste blant likemenn. Men han hadde også omgang med de lokale samfunnstoppene. Kondisjonerte fra Kristiansund og Molde var ofte på besøk og overnattet i Linvågen, blant annet Nikolay Knudtzon og postmester J. Koren Christie. Det er flere historier om at gjestene ble offer for harselas fra Jonas. Sistnevnte gjest hadde en dag fått låne en robåt på Linvågvatnet. Jonas meldte at båten var stjålet og sendte ståtarkongen etter postmesteren. Ståtarkonge var en slags bygdevekter som blant annet hadde som oppgave å jage omstreifere ut av bygda. Vår første stortingspresident, Christie, besøkte også Linvågen.

Det var igjen en 10 – 12 bøker etter Jonas. Det var svært mye for en gardbruker på denne tiden, da mange ikke eide en bok. Han kunne nok også låne bøker i omgangskretsen, men om han las mye vet vi ikke. Kvernberg las to av bøkene etter Jonas. Det var en populær tysk bok om strategi og «Bolnes ruiner» som han beskriver slik: «En bok med høy tankeflukt og elegant datidens stil, men i sterk fritenkelig retning». Jonas Moe var påvirket av datidens rasjonelle tanker. Dette og uvennskapet med presten Holck, er nok grunnen til at mange mente han var fritenker.

Godt gifte for døtrene var viktig. Ole I. Halse var blitt ny lensmann i tinglaget og trengte lensmannsgard. I 1824 ble Linvågen lagt ut for salg. Jonas bød og fikk tilslaget, men kjøpet skulle stå i Halse sitt navn. Jordtausa var nok en del av handelen, og i 1828 sto bryllupet mellom Johanne og Ole Halse. Anne Marta ble gift med gardbruker Bastian With på Settem, Åsskard. Elisabet Gjertina ble kone til gjestgiver og landhandler Peder Toreson Bekken på Tingvoll.

Jonas Moe døde 13. mai 1831 og kona Anne 14. oktober 1851. De er gravlagt på Edøy gamle kirkegard. Rundt omkring på Nordmøre og ellers i landet, har de mange etterkommere.

Kilder:

Anders Kvernberg: Artikkel i Adresseavisen 1914. Kvernberg var nabo og venn med Jonas datter Johanne og barnebarnet Jonas Moe Halse.

Maurits Fugelsøy: Tustna før og no, bind 2.

Ottar Roaldset: Tustna bygdebok, bind 1.

Gudmund Frode Berg: Smøla bygdebok, bind 3.

Kjell Fredly: Smøla bygdebok, bind 3.

Ivar Seljedal: Sunndalsboka, bind 5.

Terje Sørensen: Ørlandsbok – Kirkehistorie og kristenliv.

Halvdan Koht: Bondestrid, små segner og uppskrifter frå Nordmøre.

Gunnar Bolstad: Det første stortinget 1815 – 1817.

Røkkum: Årsskrift for Nordmøre Historielag 1928.

Halvard Kuløy: Årsskrift for Nordmøre Historielag 1929. Kuløy var oldebarn av Jonas Moe.

Arkivverket – digitalarkivet.

Artikkelen er fra Nordmøre museums årbok 2014