Hva er handlingsbåren kunnskap?

“Det vanskeligste med læreroppgaven var å sette ord på kunnskapen. Alt Lauritz foretok seg ved roret og med skjøtene, kom automatisk uten at han selv helt kunne forklare hvorfor. Hvis han på et visst punkt endret kursen litt for å gå høyere opp i vinden, ville farten selvfølgelig øke. Men hvordan visste han det i nettopp det øyeblikket? Han seilte på instinkt, ikke på teoretiske kunnskaper. Det minnet ham om Johan Svenske, som aldri hadde hatt hverken en regnestav eller en teodolitt i sin hånd, men likevel visste hvordan broen skulle bygges eller granitten hugges. Den evnen kunne forresten ikke forklares med genetikk.”

- Jan Guillou: Brobyggerne, 2011, s. 132; om en ingeniør som skal lære bort kunsten å seile med båt, noe han selv lærte som barn. Ingeniøren beundrer rallarene som bygger jernbane.

“Da han begynte å skyte som guttunge, hadde Hook trukket strengen til kinnet og siktet langs pilen, men dermed snøt han buen for dens fulle kraft. Hvis en bodkin skulle trenge gjennom panserplater måtte den ha barlindens fulle kraft bak seg. Det innebar at man måtte spenne strengen til øret, og dermed ble pilen liggende i vinkel i forhold til øyet. Det hadde tatt Hook flere år å lære seg hvordan han skulle tenke pilen til blinken. Han kunne ikke forklare det, men det var det heller ingen andre bueskyttere som kunne. Han visste bare at når han spente strengen, kunne han se på målet og la pilen fly dit fordi han ville at den skulle gjøre det, ikke fordi han hadde øye, pil og mål i siktlinje. Dette var grunnen til at franskmennene ikke hadde bueskyttere, bortsett fra noen få jegere. De hadde ingen menn som hadde brukt år og dag på å lære å gjøre et stykke barlind og en streng av hamp til en del av seg selv.”
- Bernard Cornwell: Agincourt, 2011, s. 146; om engelske bueskyttere i krig i Frankrike år 1415. Slaget ble vunnet med “langbuer”, stridsbuer som er overlegne “armbrøstene”, som må spennes mekanisk. Våpenet anslås å være 4000 år gammelt. Man må trekke med 60 kilos kraft, og det tok mange år å utvikle de nødvendige musklene. En langbueskytter hadde nærmest grotesk muskulatur i armer, bryst og rygg, viser skjelettfunn. Man trengte 10 års trening, fra barnsben av, for å utvikle muskler, øke beinmassen og utvikle ferdigheten til å beregne siktevinkel (s. 473). Bodkin betyr “nål” og er den viktigste pilen til bruk i krig. Langbuer ble forsøkt mobilisert til bruk i Napoleonskrigene, men da var kunsten gått tapt.

«Jeg banket på hos naboen, Um Bashir. Hun bodde i samme etasje og var mor til fire barn. Jeg regnet med at hun kunne svare på et enkelt spørsmål: Hvordan vite når risen og kjøttet som paprikaen, auberginen og squashen var fylt med, var akkurat passe kokt, og unngå å servere en grønnsakssuppe? (…) Hun hadde ikke på seg klokke og hun spurte meg ikke når maten hadde begynt å koke. Hun bare løftet av lokket en gang imellom, rørte i gryten og la det på igjen. Det virket som om hun hadde en indre klokke, slik som mormor. Var det fargen? Konsistensen? Det var noe med matlaging som ikke kunne forklares, formidles eller skrives ned på et ark. Det fantes ikke ark på kjøkkenet hos mormor, heller ikke her. Øyemål, fingre og sjel. Litt vann. Litt olje. Ikke for mye. Passe. Passe varme. Maten må ikke koke for lenge, ikke for kort. Passe. En gang spurte jeg mormor hva «passe» var. «Passe er passe,» svarte hun. (…) Jeg tenkte på hvordan hun nesten fløy med den kokende gryten over gangen, mens jeg sneglet meg frem med stive armer og blikket festet på gryten.»
Sara Azmeh Rasmussen: Skyggeferden, 2012, s. 53-55, gir oss et tradisjonelt kvinneperspektiv fra oppveksten i Syria.

DEN MASKULINE OMSORGSRASJONALITET

Jeg gjennomførte i 1988 120 strukturerte dybdeintervjuer med tilfeldig uttrukne ansatte i vegarbeidsdrifta i Statens vegvesen Møre og Romsdal. Et hovedfunn var at begrepet profesjonalitet kun gir mening i Gesellschaft, i det industrialiserte, urbane og moderne samfunn og ikke strekker til som beskrivelse av handlingstypen i autonomt manuelt utearbeid. Det egentlige motstykke er “omsorgsrasjonalitet”. En person som utøver ekte omsorg har en altomfattende (holistisk), proaktiv (forbedringsivrig) og premiss-givende (modellsterk) tilnærming til sitt objekt, enten det er barn, hus og gamle/syke (som tradisjonelt har vært kvinners interessefelt) eller utomhusaktiviteter (skog, jord, fisk, dyr) (tilsvarende for menn). Vegarbeiderrasjonaliteten kan forklares som en maskulin omsorgsrasjonalitet, som i sosiologi-klassikeren Ferdinand Tönnies' begrepsverden (paradigme) igjen er et eksempel på en Gemeinschaft-kime som lever i beste velgående innen Gesellschaft, og bare forsterkes etter hvert som den aktuelle typen samfunn blir mer ytterliggående, inntil utviklings-pendelen forventes å snu. Skjematisk kan dette framstilles slik:

Produksjonsmåte (basis): Gemeinschaft (vesenvilje) Gesellschaft (valgvilje)
Rasjonalitet (overbygning):
Hovedstrøm Kollektiv omsorgsrasjonalitet (tradisjonell og affektiv) Individualistisk profesjonalitet (formålsrasjonell)
Motkraft Laugsvesen (monopolisering) Maskulin omsorgsrasjonalitet (og all tradisjonell kvinnerasjonalitet)
Kvalitet er Høyverdig håndverk (yrkesstolthet) Overensstemmelse med anbud og kontrakt

Internasjonalt anerkjente arbeidsstudier

Jeremy Tunstall tegner i sin 60-talls-monografi om fiskerne i Hull i England et temmelig dystert bilde av sosial nød, et beinhardt liv med lav timebetaling, hor og fyll, tung sosialisering, overtro, stress og angst. Et interessant poeng han har, er at mange sier de velger å være fiskere fordi de da føler at de arbeider i hjembyen, selv om de er på havet 3/4 av året, riktignok sammen med andre fra samme by. Fiskeryrket beskrives som fysisk mer slitende enn gruvearbeid. Tunstall har viet trålerskipperne et eget kapittel. Her finner jeg beskrevet enkelte kjennetegn som faller godt sammen med mine observasjoner av Vegvesenets oppsynsmenn: En forsakelses-fase i ungdommen mens man tar teoretisk utdanning; likefullt medlem av samme stand, klasse og kultur som sine underordnede arbeidere; man unngår å ta del i det manuelle arbeid, for å markere avstand og holde respekten oppe, slik at nødvendige ordrer skal bli fulgt uten diskusjon.

Tunstall definerer fiskerlivet om bord som en ”total virksomhet”, men på grunn av de lange friperiodene i land er det ikke en ”total institusjon”, slik Erving Goffmann i boka “Asylums” beskriver militærbrakker, skip, kostskoler og arbeidsleire med ”heldøgnstilbud” man ikke slipper unna. Vegvesenets tradisjonelle anleggsdrift med ”brakkesjuke” og det hele blir i denne sammenheng en totalinstitusjon, mens vedlikeholdet - der folk bor hjemme, men likevel har omsorg for vegnettet døgnet rundt, er en total virksomhet. Jeg kjenner ikke vegarbeiderne helt igjen i den summariske framstilling av den mannlige industriarbeiderkulturen som kommer til uttrykk hos Marit Hoel og som Tunstall understøtter i sin fisker-studie. Kjennetegnene skal være en humor med sterke seksuelle under- og overtoner, vektlegging av fysisk styrke, virilitet, overlegenhet og forakt for svakhet - særlig blant anleggsarbeidere. Jeg vil tro at det er en grunnleggende forskjell på arbeiderkulturen i tette enheter som fabrikken, skipet og en anleggsplass, til forskjell fra de løsere og mer autonome konstellasjoner i utendørs veg- og primærnæringsarbeid.

Vegvesenets egen særegne anleggskultur (som aldri har vært så markant, som f.eks. jernbanesluskenes, og som nå videreføres av selskapet Mesta) er i vår tid svekket ytterligere ved at anleggene er små, slik at man ofte flyttes rundt geografisk og i stadig nye grupper, eventuelt utføres av mange ulike firma i delentrepriser slik at etatens folk nærmest blir ensomme kontrollører, og at avdelingsgrensene i drifta ofte overstiges; anleggsfolk jobber gjerne i vedlikeholdet innimellom. Likevel kan nok mannskulturens mer vulgære utslag som tøff sjargong, pin-ups og alkoholromantikk forekomme også blant vegarbeiderne, selv om det altså etter hvert er sjeldsynt. Slike elementer fins det mer av på anleggsbrakker enn på vedlikeholdsavdelingas tilholdssteder, og jeg vil anta at man tar disse virkemidlene i bruk særlig ved sosialisering av nye medlemmer til gruppa, når fremmede kommer innom (”vi tøffer oss”) og kanskje særlig når kvinner besøker brakka. Kokkene, som alltid er kvinner, behøver ikke ha noen innvirkning på omgangsformene, fordi de alltid er til stede og er en del av levemåten. Mannlig arbeiderfellesskap behøver ikke alltid å være som på militærbrakka. Det har både med deltakernes alder å gjøre, og ikke minst med tidsperspektivet. Dette er en jobb for livet, og da gidder man ikke forstille seg.

I amerikaneren W. Fred Cottrells klassiske monografi ”The Railroader” finner vi imidlertid beskrevet en yrkesgruppe med mange flere fellestrekk med vegfolket enn det Tunstalls fiskere kunne oppvise. Selvsagt er det samtidig like mange ulikheter; Cottrell beskriver jernbanearbeideryrkets vekst og fall i status. Yrkesfeltet har et strengt hierarki, fra togføreren på toppen til vedlikeholdsarbeideren på bunnen. Klokka og tiden er deres Gud: dyr, dyrebar og dyrket. Jo høyere stilling i systemet, desto mindre mulighet til å kople ut jobben: Cottrell kaller dette ”omnipresent responsibility” - man kan alltid bli tilkalt og distriktet er stort. De klassiske jernbanefolk bodde i ghettoer, måtte stadig flytte for å få avansement, kalte seg trekkfugler og kosmopolitter og følte gjerne avstand til lokale kulturytringer. En slik innstilling var vel heller ikke uvanlig blant norske jernbane- og vegfolk før annen verdenskrig.

Cottrells studie belyser disse sidene ved handlingsbåren kunnskap:

1. YRKET PÅVIRKER PERSONLIGHETEN. Det gjør også oppvekstmiljø, rase, religion, giftemål etc., men felles for yrkene vi her beskriver er kravet om at man involverer seg fullt og helt. Det er hard sosialisering av nykommere.
2. ADMINISTRASJONEN ER IKKE JERNBANEFOLK - ”they don’t belong”, sier Cottrell og hans informanter. De i konsernet som driver med jus, finans og markedsføring er ulike arbeiderne i bakgrunn/opphav og utdanning og har så ulikt arbeid at koplingen blir svært svak. De kan uten problem anvende sine kunnskaper og ferdigheter i enhver annen bransje; de er ”commercial men” tilhørende Gesellschaft. Administrasjonen tar sine avgjørelser på fjerntliggende kontorer, arbeidsfolket synes ofte ordrene er livsfjerne og underlige.
3. LAVEST STATUS AV FAGARBEIDERNE HAR DE SOM BOR HJEMME OG HAR DET MINST FARLIGE ARBEIDET. Denne tendensen er tydelig til stede også i Statens vegvesen: Vedlikeholdsfolket gir ofte uttrykk for at de føler seg underlegne, tilsidesatt - oversett av ledelsen og de andre.
4. JERNBANEFOLK MÅ KUNNE LØSE ETHVERT PRAKTISK PROBLEM SJØL.
- likedan for vegfolket. Begge grupper rekrutterer fra primærnæringene der denne holdningen er fundamental, eventuelt fra andre praktiske yrker med lavkonjunktur.
5. ALLTID TILGJENGELIG. Noe kan skje til enhver tid, og vi er ”alltid beredt”, som speiderne sier. Den holistiske levemåten bygger på ”business before pleasure”- men ikke for egen vinnings skyld - derimot for saken (“kallet”?).

«BÅREN» betyr at kunnskapen fødes ved handlingen!

Handlingsbåren kunnskap sorterer som fagfelt under UNESCOs konvensjon om immateriell kulturarv. Vidt definert menes “alt som folk kan å utføre”. I snevrere forstand tenker vi på praktisering av tradisjonelle håndverk. Det kan kalles mesterlæring, i betydningen “å herme etter en mester”, eller lærlingeutdanning, ettersom hvilken vei perspektivet snus.

Termen “tacit knowledge” er ikke det samme. Handlingsbåren kunnskap er ikke taus! Støynivået kan være høyt. Vi snakker mye, men viser hele tiden til handling. “Det gjør ont när knoppar brister", skrev den svenske dikteren Karin Boye. Andre begreper i samme familie er erfaringskunnskap/-kompetanse, uformell kompetanse, realkompetanse, savoir-faire, know-how. Alt dette handler om beslektete fenomener, som ulike miljøer har beskrevet litt forskjellig.

Taus kunnskap (tacit knowledge) er det allment internaliserte, høykontekstuelle: det vi alle tar for gitt, vår felles levemåte: Det som bare må være slik, folkeskikk, det (kan være) det er flaut å snakke om, det som har fortrengt opphav, er underbevisst, “politisk korrekt”, “den alminnelige rettsoppfatning”, rutine(-kjøp), moral, etikk. Og det som ikke kan forklares teoretisk, bare må prøves; det bruksanvisningen aldri kan formidle.

Håndlingsbåren er ikke døende

Handlingsbårne aktiviteter som sjakk, musikk, skigåing og fotball dør ikke ut med det første. Men på museum jobber vi mer med slikt som lafting, torvtak, sponvegg; å slå gras med ljå, slå reip, drive båtdekk. Med andre ord små og verneverdige håndverk eller ferdigheter. Landets siste profesjonelle hardingfelebyggere trenger et museum i ryggen. Men hvem trenger en gjørtler, en lagger, en knappestøper? Noen ferdigheter er særere enn andre. Når folk blir opptatt av nye ting (som andreoider og app’er), skyves det utdaterte til side (som klareskinn og røytekniv). Teknologien utvikles, men ikke alt som markedskreftene presser opp og fram, er nødvendigvis bedre eller mer fornuftig enn gamle, bærekraftige løsninger. Museer er til for å demonstrere og forklare samfunnsutviklingen, og griper gjerne til virkemidlet “undring”.

Hvordan gjør vi det når vi bærer kunnskap fram gjennom handlinger? Jo, vi hermer, etterlikner, aper etter, på en positiv måte; slik som små barn lærer. Noen hevder at “menneskets motoriske gullalder” er når vi er små barn: De tradisjonelle manuelt arbeidende skogsarbeiderne skulle helst begynne i yrket som barn, før ryggen deres hadde rukket å bli så sterk at teknikken kan omgås. Ryggen skal IKKE “tidlig krøkes”. Den skal holde seg frisk livet ut, ved hjelp av arketypiske arbeidsmåter som skåner kroppen mot overbelastning. Tømmerfløtere sier at de “danser med stokkene” på elva. De herjer ikke med dem.

Å kunne og å vite

Praktiske ferdigheter utgjør hovedgrunnlaget for å KUNNE. Det er knyttet til handling, det å kunne utføre, og tilegnes over tid. Det å lære av egne feil er et sentralt pedagogisk virkemiddel man bare må sette av tid til. Å VITE, derimot, er abstrakt. Det handler om å snakke OM.

For å få taket på forskjellen, kan du prøve å forklare hvordan du holder balansen når du sykler, eller hvordan skrive med fyllepenn. Du kan det, men vet lite om det. Det må prøves ut. Det er samme mekanisme som ligger bak at man aldri glemmer hvordan man svømmer.

Å kunne lese noter, nedskrevet musikk, enten ved “prima vista” (bladspill; “første syn”) eller ved transponering (mellom tonearter og nøkler) handler i begge situasjoner om ikke å være spesielt forberedt. Begge er kunnskapsbaserte praktiske ferdigheter basert på viten/teori; lett å kvalitetsmåle. Enten blir det “søt musikk” eller det låter dårlig. Å lese opp (gjerne dikt) fra et gotisk (trykt eller håndskrevet) manus kan sammenliknes med transponering. Det er en målbar handlingsbåren ferdighet.

Avslutningsvis må vi innom distinksjonen mellom verbalspråk og helhetsspråk. Formelt/abstrakt “språk” er bare en av mange uttrykksmuligheter. Alternative muligheter kan være: Bilder/ symboler, kroppsspråk/-bevegelse/dans, lyd/musikk, scenografi, arkitektur - og gjerne i kombinasjoner. Vi har fem sanser: Se, høre, lukte, smake, føle – og alle kan aktiviseres i formidling og læring.

Nordmøre museums lange tradisjoner

Nordmøre museum har lenge drevet med aktiv kunnskapsoverføring innen antikvariske håndverk. I skipstømrer/trebåtbygger-faget har vi “produsert” fem svennebrev og på Mellemværftet har vi 30 års erfaring med slippsetting av store trebåter. I skipssmed-faget fikk vår lærling landets siste svennebrev, før faget ble lagt ned. Andre tradisjonshåndverk i vår portefølje er repslager, klippfiskproduksjon – nå også som Slowfood, bøkker og blikkenslager. På lokalmuseene/avdelingene demonstrerer tradisjonsbærere tradisjonelt gårdsarbeid som ljåslått, hesjing, fletting av piletre (til nesting etc) og bruk av bakerovn (ikke “dokumentert”). Vi forsøker oss med drift av museumsbarnehage med aktiviteter “fra jord til bord”, livet på garden/i gata, mattradisjoner, høytider, byggeskikk (“minnefinnere”). Her er det aktiviteten som står sentralt, ikke teoretiske “fakta”, men sansing/erfaring – å bli trygg på gamle dager, folkelige løsninger, bærekraft. Det sentrale er det handlingsbårne; å bli fortrolig med lukt og redskaper, vannbæring, vedfyring og hjulvisp.

Spesielle prosjekter har vært Lekegruppa: Oldefars uteleker, sangleker og ballspill; Handlingsbåren Fosnakultur: Flintknakking; Prosjekt Nordmørsåkleet: Kunnskapsoverføring fra mor til datter og i nydikta/brutt tradisjon: Knivsmed (låser, ildstål), lavvo, Vikinger og Levende Vågens verksted.

Framtidsidealet må være å drive som et Økono-museum, etter forbilde fra Canada. Dette innebærer kommersiell håndverksbasert formidling i et demo-senter, men turist/kunde/gjest får også bli med inn bak kulissene, delta i produksjonen. Vi håper å få dette til både med klippfisk og treski.

Museumsmetoden

Håndlingsbåren kunnskap er en METODE, basert på et trekantforhold mellom Mester (Ego), Svenn (Alter) og Dokumentator (Tertius) (som produserer mengder av film, foto og tekst og dermed skaper et nytt magasinproblem!). Handlingsbåren kunnskap fødes med bevegelsen og dokumenteres av Tertius.

Det skal gli på autopilot! Handlingsbåren kunnskap er vellykket overført (internalisert) når ferdigheten utøves “naturlig”, selvfølgelig og automatisk, uten anstrengelse og vanskelighet – gjerne mens man tenker på noe helt annet (et dikt, hva vi skal spise til middag, hva jeg gjorde i går). Noen beskriver det som en følelse av å betrakte seg selv utenfra, “ut av kroppen”: fingrene går fortere enn jeg visste, gitt. Likevel presteres det best når man er litt usikker/nervøs; sikkerhetsnett er sløvende.

Habitus og kapital

Dette er to sentrale begreper for å forstå handlingsbåren kunnskap. “Habitus” kan være en praksis som innlæres og justeres ved erfaring: Å være disponert for noe, foretrekke noe; å ha/bære en holdning, innstilling, sympati/antipati; vane, skikk, dannelse, erfaring, samt fremtreden; Utseende, atferd, handlingsvalg. “Kapital” opparbeides også ved erfaring/praksis, og kan være økonomisk (cash), kulturell (dannelse inkludert handlingsbåren kunnskap!), sosial (mobilitet, klasse) eller symbolsk (utseende).

Vitenskapelig habitus er også kroppsliggjort og implisitt. Tilegnelsen kan kun skje gjennom læretid under en erfaren mester. Mye må først av-læres. Akkurat som å lære å spille musikk på en litt mer ambisiøs måte.

Handlingsbåren kunnskap oppsummert:
• Fødes ved praksis; “herme rørsle”
• Mest handverk, men mye mer
• Behøver ikke være taus og utdøende
• Kan godt være kommersiell
• Skal dokumenteres av en Tredje
• Blir en del av personligheten og samfunnsrollen

Litteratur
Cooley, Charles Horton (1894): The Theory of Transportation (Doctor's Thesis 1894). In: Sociological Theory and Social Research. New York: Kelley 1969.
Cottrell, W. Fred (1940): The Railroader. Standford University Press, California. Ny utg. Brown Reprints, Dubuque, Iowa 1971.
Espe, Helge (1986): Å reise som sosialt og kulturelt fenomen. Sosiologisk Årbok 1986.
Hoel, Marit (1983): Den kvinnelige arbeiderklassen. Oslo: Universitetsforlaget.
Smedstad, Ingrid (1988): Etableringen av et organisert veihold iMidt-Norge i tidlig historisk tid. Mag.art.avh. Varia 16, Universitetets Oldsaksamling. Oslo
Tunstall, Jeremy (1962): The Fishermen. London: McGibbon & Kee
Tönnies, Ferdinand (1887): Gemeinschaft und Gesellschaft, (f.eks.: Wissenschaftliche Buchgesellschaft Darmstadt 1979 eller Community and Association, RKP, London 1955)
Williamsen, Odd (1991): Omsorgsrasjonalitet kontra profesjonalitet. Molde: Statens vegvesen Møre og Romsdal
Williamsen, Odd (1996): Vegens sosiale liv. Lillehammer: Årbok for Norsk vegmuseum 1996 og Vegens sosiologi, samme sted år 2005
Østerberg, Dag (1986): Fortolkende sosiologi, kap. 6: Materiell og praksis. Oslo: Universitetsforlaget
Østerberg, Dag (1978) (red): Handling og samfunn. Oslo: Pax
Produksjonsmåte (basis): Gemeinschaft (vesenvilje) Gesellschaft (valgvilje)
Rasjonalitet (overbygning):
Hovedstrøm Kollektiv omsorgsrasjonalitet (tradisjonell og affektiv) Individualistisk profesjonalitet (formålsrasjonell)
Motkraft Laugsvesen (monopolisering) Maskulin omsorgsrasjonalitet (og all tradisjonell kvinnerasjonalitet)
Kvalitet er Høyverdig håndverk (yrkesstolthet) Overensstemmelse med anbud og kontrakt

 Artikkelen er fra Nordmøre museums årbok 2012