Gerhard Schøning på Sunndalsbesøk

Av Jarle Stavik

Gerhard Schøning på Sunndalsbesøk
Pilspiss. Arkeologisk funn i Sunndal

hans beskrivelser av en bautastein og hvilken kunnskap det ga

Sunndal 23. august 1774. En båt kommer sigende innover fjorden. Om bord er det storfolk. Biskop Gunnerus er om bord med sitt følge. Han er på visitas på Nordmøre og reiser med et stort følge. En av dem er Gerhard Schøning, en av Gunnerus’ lærde venner. Sammen med biskopen var Schøning og vennen Peter Frederik Suhm grunnleggere av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim. Denne reisen var en del av Schønings arbeid med å utgi en norgeshistorie. Til dette trengtes bak-grunnsinformasjon og han foretok derfor en reise i hele Norge for å samle kunnskap. Endelig ga kongen ham reisestøtte. På reisen var han innom Aure, Surnadal, Stangvik, Tingvoll og Sunndal. Hans observasjoner ble senere nedskrevet i boken med den lange tittelen (som var vanlig på den tiden); ”Reise som gjennem en deel af Norge i de aar 1773, 1774 og 1775 paa Hans Majestets Kongens Bekostning er giort og beskreven af Gerhard Schøning”.

Gerhard Schøning ble født i 1722 i Buksnes i Lofoten. Han gikk på skole i Trondheim og fra 1742 på universitetet i København, hvor han som de fleste på den tiden, studerte teologi. Senere flyttet han tilbake til Trondheim som rektor på Katedralskolen. Schøning regnes som Norges første profesjonelle historiker og utga flere historiske verk.

Til Sunndal passerte han Flå som første gård i Sunndal. Mjølkil og Jordalsgrenda var enda en del av Tingvoll. De seilte forbi Øksendal og videre forbi ”det Næs Korsnæs, siden forbi et andet, Sviinberge kaldet, lige omtrent mod, hvilken på hin side af fjorden, ligger den Gaard Ubdøl, forndum Uppedal kaldet (…)” (Schøning 1778:69). Til slutt ankom de Sunndalsøra. ”Ved bemeldte Sunndals Øren, stige vi i land. Stedet har an-seelse som en liden bye, formeldelst den samling af Huuse, som der staae, men som for en stor Deel, den medste Tiid staae øde, til deres Tieneste som besøge markedet” (Schøning 1778:69-70). Sunndalsøra var sentrum for handelen i distriktet og på det årlige markedet kom bønder fra Lesja og Oppdal til møtes med Sunndalinger og handelsreisende fra Kristiansund. Husene som ble benyttet på det årlige markedet ble gjerne stående tomme mesteparten av året, så nær som et gjestegiveri og ”en Snees husmænd” (Schøning 1778:70).

Schøning gir en ganske detaljert beskrivelse av Sunndalen: Den var bred i bunnen og langstrakt innover, på mange måter et slags drivhus i formen, åpent i en ende og med jevn bunn kun svakt skrånende oppover med uvanlig bratte fjell på hver side.

Lokalfolk viste ham fjellformasjonene ved Hovsnebba der sagnet sier at dette var en jotun med sine tre sønner som ble forvandlet til stein. En på-stand som den vitenskapelig innrettede Schøning tok med en klype salt. Men Hovsnebba var farlig nok for det: ”Ofte, i sær på Efteraaret, nedfalde fra dette fiæld Stormvinde og hæftige Orkaner, som kaste ei alene Huuse, men ogsaa Mennesker omkuld, som ere ude paa marken. Derfra nedfalde ogsaa fornemlig om Foraaret, Snee-Skreede eller Laviner, hvoraf en, for nogle Aar siden, forrykkede en Deel af den der understaaende Kirke, og giorde tillige skade paa Prestegaarden” (Schøning 1778:70).

På prestegården ble følget møtt av sogneprest Tønder som mer enn gjerne fortalte om de lokale forholdene. Schøning har også en treffende beskriv-else av Litjdalen som kan være verdt å referere:

”Østen for Øxendalen ligger en mindre Dalstrekning, kaldet Trædal-en, en meget trang Dal, som skiærer sig ned i Landet mot SV. Naar Veiret bliver klart, blæser vinden, som man kalder Trælen, strax ud af denne Dal, og af Trædalsfiorden der uden for; Og eftersom næsten alle Vinde, formedelst en del Tværdale, støder dit hen, og trenger ud igjenem denne trange Dal, som er trangest mod Aabningen, saa foraarsage derved ofte en forferdelig Blæst og Storm fra denne Dal og de farligste Kastvinde” (Schøning 1778:75).

Schøning skriver at klimaet ofte var varmt om sommeren, av og til så varmt at kornet ble svidd av. Slik sett så sunndalingene det som et forsyn at det snødde på toppene allerede i slutten av august, så ble det ikke for varmt. Kornet grodde raskere her enn mange andre steder, enkelte år ble det høstet allerede i begynnelsen av juli. Sunndalingene var flittige og måteholdne med et godt utviklet jordbruk. Til tross for de trange for-holdene klarte de til forskjell fra de omkringliggende bygdene, for eksempel Surnadal, å produsere for salg. Dette tilskrev Schøning mangelen på skog og små fiskemuligheter. Sunndalingene ble slik nødt til å fokusere på jord-bruket. Forholdene var ikke så mye bedre for jordbruk her enn ellers, det var sunndalingene som var kjernen i suksessen.

”Men sagen er at Sunndølingerne ere gode Husholdere; de kunne derfor overlade noget af deres Avling til andre… For at spare paa deres Korn-Varer, brygge Sunndølingerne Øll kun tvende gange om Aaret, nemlig til Plov-Aanden og til Juule-Høitiiden, men drikke den øvrige Tiid Mælk, Valde eller Blande. I samme Øiemærke, spises her ei saa ofte og saa meget Grød, som paa andre Steder, og for at spare paa Melet, anvende de Mælken af deres Geder”. (Schøning 1778:72). Valde/Blande var en drikk laget av myse eller syrnet melk blandet med vann. For å ha dette tilgjengelig holdt de geitene i nærområdet og lagde mindre brunost enn det som var vanlig. I stedet for grøt ble det laget melkesuppe.

Landbruk

I tillegg til korn og geiter hadde Sunndalingene kyr og sauer som ble solgt til Kristiansund, og det ble årlig drevet stor- og småfe til Trondheim. I Sunndal hadde de hest som de solgte til bygdene rundt, spesielt Surnadal. ”De Sunndalske Heste ere vel Smaae, uten Tvivl af det gamle Norske Heste-Slags, af hvilket de Islandske have sin herkomst: men de ere derhos nette, vel voxne og raske, hvori de gemenlig overgaae de Heste, som falde ud ved Strandsiiden paa Nordmør, skiønt desse ere større” (Schøning 1778:73). Hesterasen er i dag utdødd, men var viktig langt utover 1800-t.

Ikke lenge før Schønings besøk hadde man også begynt med potet, først og fremst presten og andre med god råd. En bonde i Øksendalen gjorde det så bra at han kunne selge potetoverskuddet til Kristiansund, og dette hadde fått flere og flere til å følge etter med satsingen. I hagene oppover Sunn-dalen var det også mange bærbusker og trær, både stikkelsbær, solbær, ripsbær og kirsebær. På Oppdøl hadde de i tillegg en spesiell type villeple.

Schønings beskrivelser fra Sunndal gir et godt innblikk i en periode som bare sparsommelig er beskrevet i vårt øvrige kildemateriale. Det nærmeste er Ingebrikt Haagensen Løchen, men hans notater var ferdig i 1815, altså en god stund senere. For ham var også mange av de skikkene og trekkene ved sunndalingene som Schøning beskriver, så selvsagte at de ikke blir nevnt. Schøning kom som en outsider og kunne i tillegg sammenligne med andre steder han hadde vært.

Gravfeltet på Gravem

Schønings beskrivelser ble flittig brukt hundre år senere da de første arkeologene startet arbeidet med å kartlegge hva som kunne finnes av minnesmerker og funn i området. I teksten omtales både bautasteiner på Hov, Åker og på Øien i Øksendal. Han beskriver også et gravfelt på Gravem som nå er helt borte. I følge Schøning var det en bautastein på Gravem, ”3 mile fra Hoff, paa den Gaard Gravem, den er 3 Al høi, 1 Al breed og ¾ Al tyk” (Schøning 1778, s. 74). Bautasteinen markerte et av de største grav-feltene i Sunndal. ”Her sees og mange store Kiempe-Røiser, eller Steen Høie. I dem er gravet og fundet forrustet Jærn. Gaarden berettes at have sit Navn deraf, at en Krigshær er der bleven begravet.” I sin beskrivelse fra 1815 nevner I. H. Løchen, den gamle skolelæreren, at det skal ha stått et slag her. Han viser videre til at det var mange graver i området og at det er funnet en mengde forrustet jern som har lignet på våpen ved graving i haugene (Løchen 1815:17).

Gravfeltet på Gravem er nevnt flere ganger i ulike kilder. N. Nicholaysen viser til at det er ”mange store gravrøiser”, men basert på Schønings be-skrivelser da han ikke var der selv (Nicolaysen 1862:557). B. E. Bendixen skrev litt mer utførlig om gravfeltet i 1878. Han mener det må ha vært et stort gravfelt, både på ”Østre Graveim og formodentlig et mindre paa vestre” (Bendixen 1878:48-49). Glückstad skriver at det ligger et par kjempehauger her i 1889 (Glükstad 1889:21), men da hadde han ikke vært i Sunndal siden 1851. Dette er den siste beskrivelsen vi har av graver på Gravem.

Gravfeltet på Gravem var så omfattende at Schøning altså mente det var disse som ga navn til gården. I dag er det ikke mulig å se rester av grav-feltet. Ingen jeg har snakket med vet nøyaktig hvor det har ligget, og de fleste har heller ikke hørt om at det har eksistert. Så hvor lå egentlig gravfeltet? Er det mulig å finne ut mer om det, og hva betyr gravfeltet for vår forståelse av jernalderen i Sunndal?

De viktigste kildene blir beskrivelsen av funnene fra Gravem, og spesielt Bendixens befaring på stedet. På ”Vestre Gravem” så han rester av to hauger og fra ”Østre” var flere funn blitt innsendt til Oslo og Trondheim. I 1878 var ikke Schønings bautastein lenger å se, men hva som hadde skjedd var kjent; ”Bautastenen er sprengt i stykker. Gravene er alle endten udjævnede eller borttaget paa den mest hensynsløseste maade til veifyld” (Bendixen, 1878:48). Bendixen fant spor etter 24 hauger, men mente at det hadde vært flere. I åkeren vest for husa skal det ha ligget minst 6 hauger og ovenfor veien så han rester av 11. Et par av dem har ligget like opp under fjellet. Etter en av gravhaugene var det fremdeles rester nok til nærmere undersøkelse. Gravhaugen var 18,8m i diameter og hadde en mengde kull i bunnen. Antagelig rester av likbålet eller en midlertidig konstruksjon bygd og så brent ned i forbindelse med begravelsesritualet. Flere hauger skal etter beskrivelsen Bendixen fikk på stedet ha vært anlagt rundt store steinblokker. Nedenfor veien var det rester av seks små og store hauger, og like ved husene var det ryddet bort en.

Arkeologiske funn

I haugene ble det funnet gjenstander fra eldre og yngre jernalder. Det yngste funnet er en pilspiss som skal ha kommet fram ved nydyrking oven-for husene. En perle, en tveegget spydspiss, en lauvkniv, to bruddstykker av spyd, en ufullstendig spydspiss og en liten skålformet bronsegjenstand forgylt på utsiden, er innlevert uten noen opplysninger annet enn at de er fra Gravem. I en gravhaug som var 60 alen i omkrets, ble det funnet to spyd og rester av et skjold. Disse siste er typiske for yngre romertid, en av periodene i eldre jernalder, mens de andre funnene er fra yngre jernalder, sannsynligvis vikingtiden.

Nesten like interessant er de mange funnene som bare er rapportert inn og som har gått tapt: Pilespisser, flere spydspisser, forskjellige jerngjenstand-er, våpenfragmenter og et forgylt bronsestykke som skal ha vært likt ett som ble funnet på Romfo, men som her var åttekantet.

Ut fra disse beskrivelsene kan vi se for oss at gravfeltet på Gravem har strakt seg fra elva og helt opp til fjellet med en bredde som gikk omtrent
fra der Gravemsura ligger i dag og bort til husene. Potensielt er det et sted mellom 50 og 100 gravhauger og røyser, samt et ukjent antall flatmarks-graver som ikke er synlige på overflaten.

Funnene og mengden graver tyder på at Gravem har hatt en sentral posi-sjon i Øverbygda i forhistorisk tid. Her har også Sunndals eneste kjente jordbruksristning sitt hjemsted, en levning fra bronsealderen som gjerne blir knyttet opp mot kultsteder og nærliggende jordbrukssamfunn. Kanskje har Gravem vært senter for Øverbygda helt fra bronsealderen, så tidlig som 1300 f.kr. Våpenfunnet fra romertiden tyder på internasjonale kontakter og det samme kan nok sies om det forsvunne bronsebeslaget fra viking-tiden. Etter sagnet skal det også ha stått en kirke på Gravem, kanskje var den satt der for å dra nytte av Gravemgårdenes sentrale betydning i den gamle religionen for Sunndalingene?

Sett i sammenheng med de mange andre store gravfeltene i Sunndal, Liahjell, Romfo, Løykja og Hoven, og de mange mindre gravfeltene, får vi en forståelse av at Sunndal har vært av de mer sentrale bygdene på Nord-vestlandet. Det er ingen sagakilder eller vikingtidshelter forbundet med distriktet, men de arkeologiske kildene taler sitt tause språk om velstand og rikdom som kanskje ikke står så mye tilbake for de rikeste funnene fra andre kanter av landet.

Også i andre tilfeller er Schøning den eneste eller beste kilden vi har til kunnskap om bygninger og annet som nå er borte. For eksempel skildrer han inngående stavkirka i Stangvik som var en av få korsformede stav-kirker i hele landet. Og en gravhaug som lå ved kirkegården på Hov er det bare han som har beskrevet. Hundre år senere var disse borte.

Litteratur:
Bendixen, BE. (1878): ”Fornlevninger i Nordmøre og i Romsdal”. Særtrykk av Aarsberetn. fra Foren. til norske Fortidsm. Bevaring, 1877. Kristiania.
Glükstad, Chr. (1889): ”Sundalens og Øksendalens Beskrivelse", Sunndal Museumslag, 1979
Løchen, Ingebrikt Hågensen (1815): ”Beskrivelse af de nuværende Sundalens og Øksendalens prestegjeld.” Upublisert
Nicolaysen, N (1862): ”Norske Fornlevninger: en oplysende fortegnelse over Norges fortidslevninger, ældre en reformationen og henførte til hver sit sted”.
Kristiania: Foreningen til Norske fortidsminnesmerkes bevaring
Schøning, Gerhard (1778): ”Reise som gjennem en deel af Norge i de aar 1773,
1774 og 1775 paa Hans Majestets Kongens Bekostning er giort og beskreven af
Gerhard Schøning”. Gyldendal, København
Sunndal bygdemuseums arkiv

Artikkelen er fra Nordmøre museums årbok 2011

Scroll til toppen