Ernst Schwitters og Nordmøre

Slik står det på et av kartotekkortene som Ernst Schwitters laget etter hvert av sine mer enn 500 foredrag rundt om i Norge og Sverige. Det var den 18. september og året var 1955, og på vei til Sunndalsøra for å holde lysbilde¬foredraget “Fra fjord og fjell” kolliderte han altså. Likevel gikk fore-draget for de 35 oppmøtte godt, og Sunndalsøra Kamera Klubb fikk tid til å konstituere seg på grunn av forsinkelsen.

Dagen etter gikk turen til Kristiansund, hvor han holdt det samme foredraget for 100 fremmøtte, og det av en medlemsmasse på 40 i Kristiansund Kamera Klubb. Så skryter han da også av et “utmerket forarbeide med pressen” og skriver videre at Norsk Selskap for Fotografi’s hovedstyre ved Engvig, Johannessen og Koch tar hånd om ham med enestående vennlighet og gjestfrihet, og endog spanderer middag før foredraget. Og neste dag var det omvisning i byen og avisintervju.

Det var ikke første gang Ernst Schwitters besøkte Sunndalen eller Kristiansund. I Sunndalen hadde han vandret i flere år før krigen, men Kristiansund besøkte han først i 1946 og senere i 1950.

Hva hadde så brakt denne tyske fotograf og kunstnersønn til Norge? Han var født i den nordtyske byen Hannover i 1918, og var eneste barn av Helma og Kurt Schwitters, som akkurat det året begynte sitt nye kunstneriske prosjekt Merz. Historien om Ernst Schwitters og Norge starter i 1930. Da var han en guttunge på 11 år, som sammen med sine foreldre var på cruise langs norskekysten. I et brev fra moren Helma Schwitters minner hun ham på hvor ulykkelig han var da de måtte reise tilbake til Tyskland, og allerede da sa at det var der han ville bo. Familien kom tilbake i 1932, og fikk bygslet en liten steinhytte på Hjertøya utenfor Molde, hvor de tilbrakte store deler av året i perioden frem til 1940.

Allerede som 9-åring hadde Ernst begynt å fotografere, og med læremestre som Man Ray og Lazlo Moholy-Nagy, og ikke minst sin far, den kjente dadaisten Kurt Schwitters, var unge Ernst ganske bråmoden som kunst-ner. Etter at han deltok i en internasjonal fotoutstilling i Brussel, Belgia, i 1933, fikk han en splitter ny Leica av sin far, og det var i hovedsak dette kameraet han brukte de årene han reiste rundt i den norske naturen.

Det store skillet for Ernst i forhold til Norge kom i 1936. Han hadde i flere år vært medlem av en forbudt gruppe med ungsosialister, og sommeren dette året ble gruppen sprengt av Gestapo. Ernst var i Norge, men resten av hans del av organisasjonen ble arrestert. Likevel dro han hjem til Hannover senhøstes, fikk ordnet en del ting (bl.a. fotograferte han Kurt Schwitters’ Merzbau), før han med farens hjelp greide å snike seg ombord i en båt på vei til Norge. I romjulen 1936, 18 år gammel, sto han ganske alene på kaien i Oslo, og var ifølge foreldrene så ensom og deprimert at faren etter bare en uke også dro til Norge. Der fant de seg husvære på Lysaker ved Oslo, som skulle bli Schwitters-familiens hjem frem til år 2000, bare avbrutt av de fem krigsårene.

De neste tre årene tilbrakte han blant annet med å vandre rundt i den norske fjellheimen, være på Hjertøya eller arbeide mer eller mindre svart i Oslo. Hverken han eller faren ble godkjent som politiske flyktninger, selv om Ernst var ettersøkt av Gestapo og Kurt fratatt sine muligheter til å arbeide som kunstner i Tyskland. De fikk midlertidig oppholdstillatelse som måtte fornyes hver tredje måned, men ikke arbeidstillatelse. For Kurt var det greit, hans kunstproduksjon, og salg av denne ble ikke rammet, men for Ernst var det verre. Han arbeidet en del med grafisk design og som freelance fotograf, men kunne ikke gjøre det under sitt eget navn. Fotografi var et håndverk, ikke kunst, og ble dermed rammet av manglende arbeidstillatelse.

Og slik gikk det til at han relativt ofte vandret i Sunndalen og Sunndals-fjellene. Han tok gjerne toget til Hjerkinn og vandret over fjellet med rygg-sekk og kamera, eller tok sykkelen fatt. Hele Sunndalen og Driva er godt dekket med sort/hvitt-bilder fra denne perioden. Fra Gråura, Gjøra, Jenstad, Fale og ned til Sunndalsøra. Ofte dro han utover Oppdølstranda, og derfra til Tingvoll hvor han antagelig tok ferge over til Angvika, for så å dra videre til Molde og Hjertøya. Det ser ikke ut som om han i disse førkrigsårene noensinne var andre steder på Nordmøre, i alle fall har jeg ikke funnet hverken bilder eller dokumenter som kan påvise det.

Da krigen kom dro familien Schwitters (han hadde giftet seg med en norsk pike; Esther Guldahl i 1939) til Romsdal. De dro allerede 9. april, og samme dag sto Gestapo på døren til vertinnen deres på Lysaker. De hadde tenkt å dra til Hjertøya, men ble arrestert på Vestnes av norske myndigheter og internert flere steder på Sunnmøre. Etter hvert fikk de såpass frihet at de kunne få plass på en båt på vei til Nord-Norge, og Esther Guldahl Schwitters forteller, i en beretning om denne flukten fra tyskerne, at de kunne se den voldsomme lysningen av brannen i Kristiansund da de passerte om natten.

Etter flere interneringer og viderverdigheter fikk de så plass på den norske isbryteren “Fridtjof Nansen” som brakte dem over til Skottland, Storbritannia og nye interneringer. Etter interneringen fikk Ernst jobb i det norske propagandaministeriet, og alle de bildene han hadde fått med seg ble stilt til rådighet for myndighetene slik at flere av forsidene av det norske magasinet “Fram” ble prydet av Ernst’s bilder fra Norge, derav flere fra nettopp Sunndalen. Han fikk også utgitt en fotografisk billedbok under krigen; “This Norway”, og omslagsillustrasjonen er også et bilde fra Sunndalen.

Etter krigens slutt dro han hjem så fort han kunne, og i november 1945 fikk han endelig sitt etterlengtede norske statsborgerskap. I løpet av krigen hadde ekteskapet med Esther gått i oppløsning, og Ernst hadde truffet den jødiske flyktningen Lola Mehrgut i London. De giftet seg i London november 1945, og Ernst tok med seg sin kone og bosatte seg igjen på Lysaker.

Schwitters i Kristiansund 1946

Han arbeidet nå for NTB, og i den egenskap ble han sendt ut med den komiteen som skulle undersøke skadene tyskerne hadde forvoldt. Den første turen gikk til Møre og Romsdal. De var innom Åndalsnes, Ålesund, Molde og Kristiansund i tillegg til flere mindre steder. I Kristiansund var de i slutten av februar 1946, og dette var første gang Ernst Schwitters var i byen. Bildene, som er både i sort/hvitt og farge (lysbilder) viser hvilken trøstesløs tilværelse folk i Kristiansund måtte gjennom denne første freds-vinteren. Det er brakker og ruiner og rester av hus hvor innbyggerne hadde gjort så godt de kunne for å skaffe seg tak over hodet. Det stedet han har fotografert mest er kanskje Innlandet, som nok etter alle øde-leggelsene han hadde sett var et slags pusterom i elendigheten.

Samme sommer, altså sommeren 1946, tok Ernst med seg sin kone på en lang fjelltur. De gikk i Sunndalen og over til Innerdalen. Ved Jenstadfossen tok han noen vakre aktbilder av sin unge kone, bilder som han høstet meget ære for i både nasjonale og internasjonale fotokonkurranser.

Fra 1947 arbeidet han mindre og mindre for NTB, men satset på en karriere som heltids freelance fotograf. Gjennom både sitt arbeid for NTB og andre oppdragsgivere som for eksempel Aktuell og sin aktive deltagelse i nasjonale og internasjonale kameraklubbutstillinger, var han i løpet av kort tid blitt en kjent og anerkjent fotograf i Norge, og han fikk såpass mange oppdrag at han kunne leve av det. Han fikk flere store oppdrag for industrien, Aluminiumsverket i Holmestrand i 1947 og Høyanger Alumin-iumsverk i 1948, og dessuten oppdrag fra oljeselskaper og reklamebyråer.

Dokumentasjon av klippfiskproduksjonen i Kristiansund 1950

Vinteren 1950 fikk han så oppdraget fra Norske Klippfiskeksportørers Landsforbund om å dokumentere klippfiskproduksjonen fra fangst til ferdig produkt. Han dro til Lofoten i midten av mars, og fulgte Lofotfisket fra både Svolvær, Stamsund og Reine. Han var med ut på feltet, noen ganger med R/S Wilh. Wilhelmsen og andre ganger med notbåten “Stormfuglen” av Kristiansund. Oppdraget som sådan var nok fint, men han led fryktelig ute på feltet på grunn av sin kraftige sjøsyke. Men oppdraget ble fullført, og oppdragsgiverne var svært fornøyd.

Søndag 28. mai dro han så med toget til Oppdal, og derfra med buss til Kristiansund. I følge dagboken en lang og “kvalm” busstur; han var nemlig bussyk også. På reisen fikk han noen bilder av fergeleiet på Kvisvik, med M/F “Gisle”. Om ettermiddagen var det møte hos Øverland hvor detaljer rundt oppdraget ble avtalt.

Neste morgen var det omvisning på Øverlands anlegg i Vikan, han ble orientert om arbeidsgangen, og hentet forklær hos “Foreningen”. Senere fikk han tatt noen bilder av “Cometa”, og dessuten av den gjenreiste byen. Dagen etter skriver han at det er forholdsvis godt vær om formiddagen, hvor han fikk flere sort/hvitt- og fargebilder av “Cometa”. Om etter-middagen var været blitt grått, men han fikk i alle fall tatt noen bilder av lossingen av fisk på Vikankaien. Selve behandlingsprosessen måtte han vente med, da forklærne ennå ikke var strøket.

Torsdag 1. juni, grått vær med voldsomme regnskurer. Han fotograferte arbeidsgangen i Vikan med “flash”; veiing av losset fisk, tørkeprosessen, veiing og pakking i sort/hvitt og farge. Og et lettelsens sukk; forklærne er nå strøket. Om kvelden holdt han foredrag for Kristiansund Kamera Klubb, men han har ikke notert dette i sitt arkiv over foredrag, så det er uvisst hva han snakket om.

Neste morgen er det et håpløst overskyet vær med et grellt hvitt lys, og han forsøker å gjøre de siste bildene på “Cometa”, og da det endelig kommer et gløtt av sol er det midt i arbeidspausen. Ingen bilder den dagen, men han fikk vist frem sine Lofotenbilder for eksportør Thorstein Øverland.

Lørdag kom med meget disig sol, men han fikk tatt de siste bildene på “Cometa”. Han var dessverre for sen til å ta vrakings¬bilder fra Vikan. I stedet tok han flere bilder av byen, og dagen ble avsluttet med et hyggelig fotografisk samvær hjemme hos fotograf Engvig.

Søndag ble han med Nils Williams til hans hytte ved fjorden, selv om det var et voldsomt regnvær om formiddagen. Men, som han skriver: ”en herrlig fargeserie av en fjording med føll, og noen sauer.” Hytta var på Maristua på Storbakken på Flatset på Freiøya, forteller Gunvor Williams, som fortsatt husker besøket godt. Hun husker at gjesten var formelt kledd, også på tur. Hestene tilhørte Ole K. og Kasper Flatset og gikk på beite omtrent der politimester Sefland bor nå, i Flatsetsundet.

Mandagen var det også gråvær, men han fikk dokumentert hele vaske-prosessen i farge og sort/hvitt i Vikan. Om kvelden var han hjemme hos fotograf Monge sammen med Engvig, Myren, Koch og Williams hvor de bedømte Kristiansund Kamera Klubbs konkurranse.

Tirsdag 6. juni. Endelig pent vær! Alle planer kull¬kastet! Fotograferer først arbeidet på bergene, siden, når været igjen skifter, blir det bilder av vraking og pakking. Schwitters har hastverk, for bussen går fra Kristian-sund kl. 16. Etter nattog fra Oppdal er han fremme i Oslo klokken 7 om morgenen, og drar rett i konferanse med Øverland og Tomter. Slik slutter Ernst Schwitters dagboksberetningen om sitt oppdrag i Kristiansund.

Det som er verdt å merke seg er naturligvis hvor opptatt han er av været. Grunnen til dette var at den tids fargefilm var meget lyssvak, bare 15 ASA, og han likte slett ikke å måtte bruke kunstlys, eller “flash”. Sort/hvitt-filmen har en mye større smidighet, noe han klart hadde demonstrert under Quisling-prosessen, da han var den eneste som fikk fotografere under hele rettsaken, der det ble nedlagt kunstlysforbud. Utstyret han brukte var en Leica IIIc med et utvalg av linser fra vidvinkel til tele. De fleste bildene ser ut til å være tatt med et normalobjektiv.

Som vanlig havnet de bildene han var mest fornøyd med kunstnerisk i hans utstillingsarkiv. Det mest premierte av bildene fra Kristiansund er nok bildet av Lofotkompaniets brygge på Innlandet, tatt fra andre siden av Markussundet. Ernst Schwitters ga bildet tittelen “Concretum et Fluidum” som henspeiler på formen av bryggen som fyller øverste del av bildet med sin bastante form, mens bryggen på den nederste delen flyter rundt som et fragmentert speilbilde på de små bølgene.

Oppdraget i Lofoten og Kristiansund var et av de største i antall bilder Ernst Schwitters hadde i sin karriere som yrkesfotograf. Til sammen består de to seriene av godt over tusen bilder, hvorav over 400 fargelysbilder. Oppdraget resulterte i fem kalendre produsert av oppdragsgiveren, hvor Ernst Schwitters var representert med til sammen 43 bilder. At dette oppdraget videre skaffet ham andre oppdrag er vel også rimelig å anta. Allerede året etter var han billedredaktør og hovedfotograf for verket “Vår Gamle Bondekultur”, og for praktboken “Olympic Winter Sports in Norway”.

Han gikk imidlertid lei av å utføre oppdrag fordi han mente oppdragsgiverne nesten konsekvent valgte bort de beste bildene. Derfor ble det en slags avlastning da han begynte å reise rundt i Norge og Sverige for å holde foredrag. Dette begynte allerede i liten skala i 1950, men tok utover på femti-tallet mer og mer av hans tid. Foredragene var vanligvis organisert gjennom Folkeakademiet, men også sammenslutningen av norske kameraklubber arrangerte foredragsturneer. Det var i en slik sammenheng han kom til Sunndalsøra og Kristiansund i 1955. Denne turneen fortsatte til Molde, Aukra og Åndalsnes før han dro tilbake til Østlandet. Av en eller annen grunn var han aldri engasjert av noen Folkeakademier i Møre og Romsdal. Hva det kommer av er ukjent, men det kan vel tenkes at organisasjonen til Folkeakademiet var svakere i dette fylket enn i de fleste andre deler av landet.

De siste bildene jeg har funnet i hans arkiv fra Møre og Romsdal er nettopp fra 1955, og ganske sikkert fra denne turneen til kameraklubber. En ting er sikkert, nemlig at naturen i Møre og Romsdal var sterkt delaktig i å definere Ernst Schwitters som kunstner, og at bildene han laget bl.a. i Sunndalen og Kristiansund var med på å fremme hans karriere både som kunstner og som profesjonell fotograf.

Fra sommeren 2011 har Norsk klippfiskmuseum en egen Schwitters-avdeling med hans klippfiskbilder fra 1950. Denne permanente utstillingen er delfinansiert av Sparebankstiftelsen DNB NOR, Fiskeri- og kystdepartementet og Eckbos legater.