Eidsvollsmennene fra Kristiansund: Moses og Wasmuth

John Moses var Kristiansunds representant på Eidsvoll i 1814. Han prioriterte internasjonal frihandel over alle andre hensyn. Han mente at union med Sverige kunne være en grei, praktisk ordning. Som kontrast holdes fram en militær-representant født i samme by, som sto for det motsatte standpunkt: patriotisme. Denne artikkelen forklarer Kristiansund anno 1814 (med sine knapt 2000 innbyggere) som en kosmopolitisk by dominert av unge og dristige britiske handelsmenn og med en høyt utviklet borgerlig offentlighet med opera, videregående skole, diskusjonsklubb og tilgang på britiske aviser og litteratur. Allerede i 1742 hadde byen et stort astronomisk observatorium. Valg av livsløpsbane/yrke kan langt på vei forklare de to representantenes diametralt motsatte politiske meninger.

-"Have vi intet andet længere at prale af, saa lad os dog lægge Mærke til, at det sielden hænder, og neppe er hændt nogen anden Nation at have 3de forskiellige i Livet værende Konger i knap 10 Maaneder. Dette kan vi giøre! vi Nordmænd!" (kjøpmann C.N. Marstrand, i et brev datert Kristiansund 24.11.1814)

Det møtte fire nordmøringer på Riksforsamlingen på Eidsvoll våren 1814. Jonas Rein var født i Øksendal (nå Sunndal kommune) og seinere stortingspresident Wilhelm Frimann Koren Christie var oppvokst i Vågen i Kristiansund sentrum, men begge disse ble valgt fra Bergen. Statsmannen Christie er bredt presentert i mange andre sammenhenger og vil derfor ikke bli gjenstand for ytterligere kommentarer her. Det kan være tilstrekkelig å skissere Christie som «selvstendighetsmannen» som blomstret som politiker først etter at Eidsvollsmøtet var over. Han var konservativ, men pragmatisk, en flink jurist og strategisk diplomat.

Fra Kristiansund ble valgt kjøpmann John Moses og som representant for Første Trondhjemske Infanteriregiment (det som ikke omfattet Nordmøre) møtte kaptein (og ridder av Dannebrog) Georg Ulrich Wasmuth, kjøpmanssønn oppvokst på Innlandet i Kristiansund. I rikssalen satt de to Kristiansunderne så langt fra hverandre som mulig; Moses helt foran ved presidentpodiet (der sekretær Christie også satt) og Wasmuth helt ytterst bak, på militærbenken. De stod mot hverandre rikspolitisk: svenskehateren Wasmuth i Selvstendighetspartiet, den kongeskeptiske unionisten Moses med dobbelt borgerskap (norsk og svensk handelsborger; senere også fransk og britisk) var fokusert på global frihandel.

Til det overordentlige Stortinget høsten 1814 ble fra Kristiansund valgt den nasjonalt begeistrede soknepresten til Kvernes, Lorentz Angell. Han fulgte opp patrioten Wasmuths linje: heller krig enn underkastelse, i motsetning til Moses’ pragmatisme. Av disse grunnlovsfedrene var det bare Christie som fikk en videre rikspolitisk karriere.
Hvorfor endret de stemmeberettigete Kristiansunderne politisk syn i løpet av året 1814, fra fokus på frihandel til å bli opptatt av detaljer i grunnlovteksten? Svaret ligger vel i realpolitikk. Premissene var endret. Unionen med Sverige var uunngåelig, og da gjaldt det å redde stumpene. Da måtte man vise styrke og motstand.

Det var «nordmøringen» Jonas Rein som i en debatt på Eidsvoll 13. mai 1814, like før grunnloven ble vedtatt, argumenterte slik:

”Du, Norges Odelsmand, skulde Du intet ville opofre, nu vel da, vælg det Eeneste som staaer tilbage, vælg Svensk Herredømme! Og naar da engang i Tiden dine Efterkommere - medens de arbeide som Trældyr under det uværdige Adelsaag, medens de udsues og sukkende læse i Krønikken hvad Norge, hvad Nordmænd engang har været - naar de da paa det sidste Blad i Norges Krønikke læse: da man skrev Aar efter Christi Byrd 1814, da solgte Norges Mænd Deres Nations gamle Hæder, Deres Frihed og Uafhængighed, Deres Børns Odel for en Sum, hvor med hver Mand kunde kjøbe en Tønde Korn. Da ville De forbande vort Minde og bittert spotte med vor Usselhed”.

Wasmuth og Christie var enige med Rein. Men det var ikke Moses. Rein er kjent for sine mange sterke uttalelser. Glenthøj skriver at Rein angivelig skal ha ment at de svenskvennlige på Eidsvoll skulle henges utenfor rikssalen.

Britisk innvandring til Kristiansund på 1700-tallet

«Det engelske kompani» er blitt brukt som betegnelse på gruppen av britiske (skotske, engelske og irske) klippfiskkjøpmenn som var aktive i Kristiansund på midten av 1700-tallet. Førstemann var skotten John Ramsay, som var her til 1753. Han var væreier til Grip og Veiholmen (på Smøla), og sammen med William Gordon (død 1755), James og Walter Miln (kom 1770- død 1799) og kompanjongen Robert Gilroy, John Moses d.e. (fra Newcastle, reiste 1764, forretningen videreført av brorsønnene George, Isaac og Thomas Moses) og George (d.1751), Patrick & William Leslie (her 1744-1802) var han den som høstet størst utbytte av virksomheten. Andre briter i miljøet var John Mathewman (fra Irland), John Ord (videre til Molde 1757), Robert Smith, Archibald Bortwig, Alexander Abercromby, Michael Mathern, familiene Christie, Dall og Allan, og forløpere som Williamson (her fra 1690), Rennie (fra 1690), White, Conders, Noone, Coxton, Wookeleye (fra Newcastle), Drummond, Rodgers, Dunchin, Muirhed, John Brandt, William Main (født i Amerika, oppvokst i Skottland, skipperborger i Kristiansund 1779); David og Fothringham. Kjerneaktørene i det engelske kompani var Ramsay, Ord og Moses. Daae (1892:360 og Johnsen 1941:323) gir britene (skottene) æren for å ha innført potetdyrkingen og andre forbedringer i jordbruket i fylket.

William Leslie blir i Kristiansunds lokalhistorie kalt "den siste reformerte". Hva betydde dette? Jo, Charlotte Amalie, Kong Kristian Vs dronning, var selv calvinist, og ivret for å legge forholdene best mulig til rette for sine forfulgte trosfeller. Disse var ofte initiativrike kjøpmenn, og av en støpning som Staten ville ha god bruk for i oppbyggingen av norsk industri. Disse "reformerte" ble følgelig, ved bestemmelser i 1685, 1714, 1717, 1747 og 1748, under kongene Kristian V, Fredrik IV og Fredrik V, innrømmet 20 års frihet fra skatt (dog ikke fra toll, men den kunne forpaktes; dvs. gjøres opp en gang i året med en rund, lav sum) og fra andre borgerplikter som militærtjeneste og kommunale verv. Fredrik Vs dronning Louise var datter av britenes kong George II, og privilegiene var tilpasset skottenes behov. Dette ga muligheter til å bygge opp store formuer som kunne føres ut av landet helt legalt, men ordningen innbød også til utenomekteskapelig samliv - fordi privilegiene opphørte hvis utlendingen etablerte seg her i ekteskap. Av samme grunn ble det investert lite i arkitektur og permanente installasjoner, utover brygger og Leslies berømte hage på Bremsnes fra 1780-årene. Britiske bøker og pyntegjenstander sank derimot nedover i kulturlagene i lange tider. Privilegiene ble i vesentlig grad innskrenket fra 1802. Den norske kirke var meget misfornøyd med den religiøse begrunnelsen for privilegiene, ikke minst fordi straffeskatten mot ekteskap førte med seg mye utenomekteskapelig samliv og ”uekte” barn. George Leslie fikk for eksempel ei datter med tjenestejenta Marit P. Bing i 1749.

Observatorium

En av klippfiskpionerene i Kristiansund, og dermed i Europa, William Gordon (død 1755) – britisk konsul og byens rikeste mann - bygde sitt velutstyrte astronomiske observatorium - et "tempeltårn" eller et sted for kontemplasjon - i tre etasjer ved Sørsundet (seinere Lyhsallmenningen) allerede i 1742, samme år som byen skiftet navn og fikk sine handelsprivilegier på plass. Gordon betalte selv for dette landets første observatorium, men så gikk han da også konkurs. Stjernetyding var nyttig for navigasjon, og klippfisken skulle langt av sted. Flere av britene som grunnla klippfiskindustrien var en slags "naturfagbaserte frimurere". Et av forbildene var Newtons lærer, matematikeren Isaac Barrow (1633-77). I Gordons observatorium, som tidligere riksantikvar Roar Hauglid omtaler som "en astronomisk bygning", var det også portretter av Tycho Brahe og flere med stjernekikkerter. Det Gordon hadde bygd, ble etter flere eierskifter flyttet til Knudtzondalen før 1819, og de bevarte deler av anlegget er nå i kommunens eie. I 1787 klagde kjøpmennene som ikke hadde privilegier til Kongen, mot storkjøpmennene Kaasbøl, Leslie og Isaac & Thomas Moses for at de monopoliserte handelen. Firma Gilroy & Miln var blant klagerne! Sønderjyder som Kaasbøl hadde ikke privilegier som ”reformerte”, men det er interessant å se at det også var tøff konkurranse mellom britene.

Videregående skole fra 1795

Diderich Munthe Mühlenphort (1689-1746) var barnebarn av en toller innvandret fra byen Verden an der Aller ved Hannover i 1662 og gjorde karriere i marinen. Han testamenterte 2000 riksdaler til skolevesenet (”fattigskolen”) både i fødebyen Kristiansund og i København, der han bodde. Når byen fikk pengene utbetalt i 1765, tilsvarer det et beløp i vår tids kjøpekraft på 30 millioner kroner, opplyser Norges Bank. Dette betydde at innbyggerne slapp å betale skoleskatt i 35 år, at man fikk bygd en videregående skole (1795) og at man kunne ansette faglærte lærere, som Jens Chr. Purup (1771-1814), utdannet i København. Han var en av forutsetningene for operavirksomheten i Kristiansund i 1805-7. Resten av pengene gikk med i kriseårene under Napoleonskrigene 1807-14. Takket være dette gavefondet fikk altså Kristiansund fylkets første videregående skole (kalt borgerskole og storskole). Blant initiativtakerne var Isaac Moses, som også satt i det første styret. Det var minst 30 elever, skriver Husby .

Kristiansund 1814 – «i sunken Tilstand»

Kristiansund lå nede med brukket rygg etter Napoleonskrigene. Ikke bygningsmessig, som etter bombingen i 1940, men økonomisk. Det var krig, sult, mangeårig krise i fiskeriene og nasjonal pengekrise, og sjøfarten hadde stoppet helt opp. Kjøpmennene måtte avskrive store tap på tilgodehavender i utlandet. En langvarig gjenreisningsprosess sto for døra. John Moses beskrev selv situasjonen på sitt «levested» slik i sin tale til prins Kristian Fredrik på Eidsvoll 10. april 1814; han ber om lovnader om rask pengehjelp:

« (…) Stedets indvortes store Mangler og offentlige Indretninger især (trenger) kraftig Understøttelse, hvorved Stedet upaatvivlelig vil kunne hæve sig af sin nærværende sunkne Tilstand. Iilsom Hielp er nødvendig (…) til Trangens Afhielpning. (…) Med bekymringsfulde og utilfredsstillede Følelser for det tilkommende, maa jeg vende tilbage, hvis jeg ei af Deres Høyheds egen Mund kan modtage Tidender derom til den Plet hvor Forsynet besluttede min Tilværelse (…)»

Thorson nyanserer elendigheten: byen var selvforsynt med fisk som mat, klimaet er mildt og man var ikke avhengig av internasjonal handel for å holde nøden fra døra. Vekstpotensialet lå i dvale i klippfiskeksport og i å revitalisere kapitalen som lå i markeds-kontaktnettet fra før krigen. Den enorme kontrasten mellom de «glimrende tider» i byen fram til 1808 og samtidig sult og nød i omlandet skildres av Orten.

Bakteppet: verdenskrig

Napoleonskrigene ga de storpolitiske forutsetningene for begivenhetene i Norge i 1814. Krigene ble utkjempet fra 1800 til 1815, under en av de mest konfliktfylte periodene i Europas historie. De var en fortsettelse av Revolusjonskrigene som hadde pågått fra 1792 mellom det revolusjonære Frankrike og flere andre land. Napoleon tok makten i Frankrike i 1799, fra 1804 med tittel som keiser. Den offensive krigspolitikken hans var en hoveddrivkraft i utviklingen av konfliktene. Storbritannia var hele tida Napoleons hovedmotstander, mens andre europeiske stater deltok i skiftende allianser. Enkelt sagt ble Storbritannia overmektig på sjøen etter seieren i slaget ved Trafalgar i 1805, og Napoleon måtte gi opp drømmen om å invadere England direkte. Frankrike på sin side dominerte snart størsteparten av det europeiske fastlandet: Store deler av Tyskland og Nord-Italia ble innlemmet i keiserriket, og stormakter som Østerrike, Preussen og Russland ble tvunget til allianse med Napoleon. Fra 1806 forsøkte Napoleon – uten hell – å beseire Storbritannia gjennom en økonomisk blokade, den såkalte Fastlandssperringen.

De franske hærene fikk imidlertid stadig større problemer, først i Spania og deretter i Russland (1812). De andre stormaktene vendte seg mot Napoleon, som led et avgjørende nederlag i det såkalte Folkeslaget ved Leipzig i oktober 1813. Våren 1814 ble Napoleon slått i Frankrike og forvist til øya Elba, men kom tilbake og reiste en ny hær i mars 1815. Punktum for Napoleonskrigene ble satt i slaget ved Waterloo i Belgia 18. juni 1815.

De skandinaviske statene klarte lenge å holde seg nøytrale i Napoleonskrigene, men Danmark-Norge ble satt i press mellom Frankrike og Storbritannia. Etter det britiske angrepet på København og ”flåteranet” i 1807, gikk den danske kong Fredrik 6. inn i krigen på Napoleons side. Frankrikes tap ble derfor også den danske kongens tap, og i Kielfreden 14. januar 1814 måtte han avstå Norge til den svenske kongen. Dermed var spillet om Norge i gang.

Krigens elendighet

Man merket krigen godt. Folk flest spiste mat av dårlig kvalitet, det var mye sykdom og dårlig helsestell: ”Gud derfor omvende de stridslystnes hjerter til fred og menneskehetens frelse,” skrev John Moses i 1809. 32 personer døde av dysenteri i byen første halvår 1809.

Lisenshandelen (dispensasjon fra de krigførende parter) tok slutt i 1812; norske havner ble igjen sperret, korntilførslene strupt. Samtidig ble det uår og folk sultet. Landet over bevæpnet bønder og fiskere seg og stormet bygninger der de trodde det fantes mat. Slik var det også i Kristiansund. 26. og 27. mars 1813 kom det flere hundre desperate bønder roende og seilende til byen. De var mobilisert med budstikker . Sju representanter konfronterte byfogd Ole Schare med hungersnøden. De krevde korn utlevert på kreditt. De eligerte menn – datidens formannskap, valgt av de fem prosent av innbyggerne som hadde stemmerett – var nå bare to i tallet: William Dall og John Moses, begge ”fininger” og halvbriter. Disse ble av byfogden bedt om å inspisere byens private kornlagre og sørge for utdeling til dem som trengte det. Innledningsvis var det håndgemeng og forsøk på å ta William Dall som gissel. Han måtte befries av soldater ”under Sveedens Nedbringelse fra hans Kinder, fra den Indhegning Landalmuen havde indesperret ham i”. Inspektørene holdt på et døgn og var et pussig opptog – to patrisiere, en tropp krigstrette soldater ledet av sin garnisonskommandant, oberstløytnant Henrich von Rogert og 12 bønder. De fant nesten ingen ting. Det lille som var av spiselig gods, ble delt ut, dels solgt. Isaac Moses var forresten eligert mann 1800-1807.

Sommeren 1814 var det fortsatt lite mat i byen. Moses kunne levere havre til 250 rd pr tønne , og han hadde to hundre slike. I 1815 er hans brigg Amathuntia i Marseille. Den kom da fra Malta og skulle videre til Port au Prince på Haiti. Tilbake i Marseille 1817 ble den solgt der.

Lokalpolitikk?

Det er vanskelig å finne kilder som kan belyse lokalpolitisk aktivitet i Kristiansund tidlig på 1800-tallet . Husby framstiller de eligerte menns aktivitet som hovedsakelig administrativ, en muliges kunst etter beste evne, omtrent som å sitte i styret for et borettslag. Vi gjør det så billig og greit som mulig og uten prinsipielle debatter. Man var sparsomme, og mente f.eks. i 1762 at brannvesen var unødvendig; fordi folk bodde godt spredt . Kristiansund var en skarpt klassedelt by og færre enn ellers i landet hadde stemmerett: I 1837 hadde Kristiansund ca. 2600 innbyggere og av disse hadde 126 stemmerett, dvs. 4,4 %. Bare Bergen, med 4 %, hadde en lavere andel stemmeberettigede. Andre byer hadde fra 5,1 % til 10 %

Kristiansunds representant

Prins Kristian Fredrik forbød (som stattholder) norsk klippfiskeksport fra 1814 (og tilvirkning ble dermed meningsløst). Maten skulle beholdes innenlands. Slik statlig inngripen i handel og marked likte man dårlig i Kristiansund. Moses’ evne og vilje til å omgå dette og andre slike statlige forbud styrket hans kandidatur som Eidsvollsmann.

John Moses var blant de få som ved sin internasjonale handel og med sitt rederi tjente store penger både før og under Napoleonskrigene. Han greide også under krigen å skaffe hjembyen tilførsel av korn (til 1812) og han drev stort i trelasthandel i lisensfarten 1809-12. Hans flåte opererte både med forfalskede papirer (dobbelt sett dokumentasjon på hvor lasten skulle, etter hvilken av de krigførende parter de ble kontrollert av) og med dispensasjoner fra den generelle handelsblokaden. Han eksporterte sild, klippfisk , plank og tjære og importerte korn, tobakk, brennevin, vin og kaffe. Han startet sin egen forretning ved siden av farens, da moren døde og de små halvsøsknene kom mer i farens fokus.

Han var forsiktig kulturinteressert og var med på å finansiere den første operaforestillinga i byen i 1805. I 1806 eide han så mange som 23 skip. Blant disse var fregatten «Margrethe Lovise», barken «Ceres», briggen «John» , skonnertene «Najaden» og «Velynderen», galeasene «Anna Holck» og «Amathuntia», flere jakter og sjalupper. I 1818 ga han tusen riksdaler til et norsk universitet.

Noen har spekulert på om familien Moses var sefardiske jøder, opprinnelig fra Portugal? På tross av generasjoners iherdige leting er det ikke funnet noe håndfast om slektens bakgrunn. De virker helt uinteresserte i religion, og John gjennomførte kristen konfirmasjon langt på overtid, for å få formalitetene på plass. Men han var døpt og en av sønnene ble luthersk prest. I kirka kunne han dra for gardiner rundt sine tre private stoler, om ønskelig. Han hadde ingen kommentar til jødeparagrafen i grunnloven . Han var for øvrig avholdsmann. Det er ingen andre holdepunkter for jødisk tilknytning enn navnene.

John Moses var i 1814 33 år gammel, «annengenerasjons nordmann, usedvanlig begavet, handlekraftig og smart» . Han viste «en helt genial forretningsdyktighet og gjorde store og til dels innviklede forretninger». Han var en av byens fremste redere og kjøpmenn, lokalpolitiker (eligert mann) sammen med en annen brite; William Dall, og hadde «nobelt utseende». Men han var en global aktør og forsto ikke følelser som nasjonal patriotisme og sjåvinisme. Han higet etter fred og frihandel, en politikk regjeringen i København også hadde stått for siden «utenriks- og statsminister» Andreas Peter Bernstorffs tid. Britiske redere så likedan på dette. Kristiansund og flere norske byer fikk våren 1814 besøk fra representanter fra handelshusene Sewell & Necks og Boulton & Baker, som ville inngå kontrakter om varebytte og framtidige forbindelser. En herr Blankemeyer representerte Göteborgfirmaet Adami & Co i samme ærend . John Moses hadde handelsborgerskap i Kungälv i Bohuslän i fire år fra 1810 til 4.mars 1814; like før valget, men bodde aldri der. Posten til England gikk imidlertid via Göteborg, under krigen. Samfunnsstøttene Søren Knudtzon og Jens Kaasbøl var periodevis i kompaniskap med Moses, og de brukte også falske svenske fraktdokumenter, så lenge det ikke var erklært krig mellom Sverige og England. Fordelen med å ha svensk handelsborgerskap var altså enkel og legal tilgang til å kunne bruke svenske fraktdokumenter når det var hensiktsmessig.

John Moses leverte denne uttalelsen på Eidsvoll 16. april 1814: «Norge bør være et indskrænket, arveligt og udeleligt Rige, og dets første Embetsmand bære Titel af Regent.» Verken Moses eller noen andre i Riksforsamlingen var republikanere , men Moses ville ha en beskjeden, tilbaketrukket statssjef, billig i drift. En måned seinere - 17.mai - var han motstrebende med på å velge prins Kristian Fredrik til konge.

Genial virtuos

Omkring 1810 viste John Moses ”en helt genial forretningsdyktighet og gjorde store og til dels innviklede forretninger”. Han fikk dette året bygd skonnerten ”Welynderen” hos Ole Aasgaard på Innlandet. I 1815 eide han en tredjedel av Kristiansunds handelsflåte, og bare Kaasbøl- og seinere Knudtzonfamilien kunne måle seg med ham som reder og kjøpmann. Hans forretningsmetoder kan minne om Knudtzon og Johnsen i neste generasjon. Han hadde fra 1802 sin forretningsgård i den seinere Clausengården og begynte byggingen av den solide, festningsaktige to-etasjers murbygningen med innkjørsel gjennom en rund bue; der dagens Hotell Kristiansund og Nordmøre museums kontor ligger. Dette var den høyest takserte eiendom i byen i 1807; 5000 rdl. Engløkka ”Faders Minde” i Brunsvika hørte til. Her hadde Moses landsted. Han hadde eiendommer mange steder i byen og på Nordmøre, som f eks fiskeværet Odden på Smøla. I Kristiansund eide han 1802-06 store klippfiskberg med bolighus, sjøbrygge, to naust og engløkker - eiendommen som seinere er kalt Eriksenneset på Nordlandet, og altså var nabo med N. H. Knudtzon I, og en bit av den seinere Clausenenga på Kirkelandet (dagens Idrettsplass).

Som for de fleste andre gikk Johns forretninger etter hvert dårlig som følge av Napoleonskrigene. Det var blokade, kornmangel og pengemangel. Firmaet var blant dem som selv utstedte private pengesedler; en slags tilgodelapper, før det ble forbudt. Moses bodde aldri der, men besøkte Sverige 1809-10, i forbindelse med en reise til København. Mens det var pessimisme og mismot i Danmark, var det fart på næringslivet i Sverige, observerte han. Moses brukte sitt svenske borgerskap til i årene 1811-14 å operere fartøyene Najaden og Olof Trätelja derfra. Ved en dokumentert anledning ble Olof beslaglagt av briter, men fikk fritt gå videre med sitt korn i retning Norge, fordi papirene var svenske. Moses tok hjem tre fartøyer da han sa opp borgerskapet i det som offisielt var blitt fiendelandet. Søren Knudtzon drev forøvrig med det samme, delvis i partnerskap med Moses. Hedersmannen Jens Kaasbøl likeså. Mer hemmelig var altså ikke ”overløperiet”, og det var formelt sett ingen krig mellom landene på dette tidspunkt.

I årene 1810-12 var ”verdenskrigen” en fordel for handelen, så lenge ordningen med engelske lisenser kombinert med danske leidebrev, bestod. Da kunne handelsflåten operere fritt mellom Danmark (korn fra Jylland), Norge og Storbritannia; ”et fredelig handelsrom midt i krigens arena”. Moses hadde gode kontakter i England og tjente stort på dette; fraktratene skjøt i været. I 1810 eksporterte Moses like mye trelast som før krigen; rekordåret 1806. Han importerte store mengder tobakk, brennevin, vin og kaffe. Tollinntektene ble tidoblet på ett år, som følge av avtalen med britene. Aldri hadde man oppnådd høyere priser på trelast til England. John Moses’ evner innen eksport og import er blitt karakterisert som virtuose. I 1807 sendte han sin galeas Anna Holck til Bilbao med klippfisk. Returen bød på problemer. Moses hadde planlagt å seile hjem midtvinters og under nøytralt USA-flagg, men mislyktes.

Moses-familien

Det hadde vært en John Moses den eldre, i Kristiansund, før vår mann stiger inn på scenen. Far til John den yngre var Isaac, og John den eldre var gammel-onkel (grandonkel) til vår mann. Denne første John Moses i byen, onkel til juniors far, kom hit for å arbeide for den blomstrende klippfiskgeskjeften til John Ramsay, og ble en del av det engelske kompani. (De kalte seg slik for å «benchmarke» med det tyske kompani; Hansaen var fortsatt i aktivitet i Bergen.) John d.e. var født i Englands nordligste by Berwick-upon-Tweed og kom hit via Newcastle omkring 1745. Han beredte grunnen for Isaac og John d.y. som etterfølgere i de kommende generasjoner. Han regnes som en av grunnleggerne av klippfiskindustrien, og hadde fiskebruk helt nord i Namdalen. Han var også sterkt involvert i internasjonal handel med sild. De britiske kjøpmennene profesjonaliserte handelen på Nordmøre til det ugjenkjennelige, sammenliknet med trelasthandelen i forrige fase. De la vekt på vare- og markedskunnskap og profesjonelt kontorhold, og satte standard for flere generasjoner framover.

I privatlivet valgte kjøpmennene gjerne faste friller . Både John Ramsay, John og George Moses og William Gordon hadde det slik. Disse fire fikk til sammen ni barn utenom ekteskap. Før 1767 skulle man gjennomføre offentlig skriftemål som del av straffen for slikt, men ingen av disse herrer ble avkrevd dette. Mindre innflytelsesrike typer kunne ha risikert hardere sanksjoner. Men stemningen i lokalsamfunnet tilsa at man ikke tok så hardt som før på slike forbrytelser og sannsynligvis gjorde man heller ikke det tidligere i den kosmopolitiske kystkulturen . Dette sier likevel mye om den mentale og kulturelle avstanden mellom folk flest og eliten som ble valgt til å representere i 1814.
John Moses den eldre kjøpte i 1753, sammen med John Ord, fiskeværet Grip av John Ramsay, da Ramsay reiste hjem til Skottland etter sin 20-års privilegie-periode. Ramsay kunne da avgiftsfritt ta med seg en svimlende formue hjem til Skottland. Han var like rik som de største kjøpmenn i Trondheim. Minst tusen riksdaler - det vil si om lag 15 millioner kroner i dagens kjøpekraft -ble ført ut av riket av hver av klippfiskgründerne, så også av John Moses d.e. Han innprenter sine etterfølgere at de ikke må sette kapital fast i eiendom, sagbruk, skog og gårder; det gjelder å ha likviditet til raske forretninger og alltid ha muligheten til å trekke seg ut av Norge på kort varsel. Når få andre hadde rede penger, ga dette et uhyre sterkt overtak. John hadde prøvd seg på å kjøpe opp bygårder, men dette ga bare tap – folk hadde jo ikke noe å betale leie med. De privilegerte gründerne tappet byen for kapital, men uten deres markeds- og varekunnskap hadde slike verdier på den annen side ikke kunnet bli skapt. Staten mente at Norge tjente på ordningen.

John Moses d.e. skrev i Hull i England i 1761 en analyse over markedet i Kristiansund. Storsild er den viktigste handelsvaren. 80 tusen tønner á 32 gallons kan saltes på 6 uker, hevder han! Eksporten gir billig returfrakt fra Madeira, Vest-India og Baltikum. Plank og tjære kan man selge så mye man kan skaffe av. Det er innførselsforbud for fint salt, glass (flasker og vinduer), keramikk, tobakkspiper, sukker, rom og brandy og alt som ikke kommer direkte fra produksjonslandet. Viktigste importvare er korn, sammen med malt.

Gamle John sendte med Thomas og Isaac en omfattende instruks da de ble sendt til Norge i 1768. Her heter det: følg med på all korrespondanse, priser og frakter, særlig der det er stor risiko og stor profitt. Slå ned på svinn. Lær dere norsk. Ikke sov mer enn sju timer. Trim, gjerne vedhogst eller arbeid på brygge og verft, før en kort middag. Skriv alltid stående. Vær forsiktig med mat, alkohol og tobakk. Unngå selskaper og kirkegang, les heller bøker; særlig Salomos ordspråk. Unngå lokalbefolkningen, kjøpmennene bruker penger de ikke har, har dårlig smak og trakter etter titler, mens arbeidsfolket er tilbøyelige til drukkenskap og naskeri.

Farens familie

Isaac var født i Cumberland i Nordvest-England 1738. Han kom hit som assistent i firmaet til fetteren George Moses, og fikk borgerbrev samtidig som han gifta seg i Kristiansund i 1780, hjemmeviet med den 22 år yngre Karen Barbara Thode, kirkevergens datter. Bruden døde året etter da John d.y. ble født 16. april 1781. Noen påstår at fødselen skal ha skjedd i London, men dette er feil. Isaac gifta seg igjen i 1788, nok en gang hjemme, med den 31 år yngre tollerdatteren Anna Bolette Tvedt fra bydelen Innlandet. Johns stemor var bare 12 år eldre enn ham selv.

Familiens hjem var høyst standsmessig, nederst (ytterst) i Vågen i Kristiansund, i den seinere Danholmgården. I 1801 besto husstanden av 21 personer, herav 10 tjenere. De hadde et lysthus i hagen, der man ofte kunne høre musikk om sommerkveldene. En amerikaner på vei fra North Carolina til Gibraltar, kom ut av kurs og strandet i Kristiansund 28. april 1815. Mannskapet fikk høre Thomas Moses spille fløyte, piperøykeren Isaac spille fiolin og Betzie Moses (dugelig til å ro, og det måtte man jo for å forsere Blixhammeren som delte kaia i to, og dertil forlovet med en Princelow) på piano. De unge damene Betzie og Mary Moses sang. Byens organist Jacob H. Lassen spilte harpe, og firhendig piano med Betzie.

I 1796 ble Isaac Moses utnevnt til overformynder, sammen med Hans Kaasbøl. I 1798 kjøpte han det britiske handelsfartøyet ”Good Intention” på prise-auksjon i Bergen. Båten var krigsbytte, og Moses døpte den om til ”De 3de Søstre”. Han tenkte nok på sine døtre Mary, Betzie og Lina. Familien ga penger til de store innsamlingene: 50 rd til sårede i 1808, 100 rd til gjenreisningen av Christiansborg slott i København 1794, 20 rd til skole på Nordlandet 1797.

Eidsvollsmannen John Moses d.y.

John Moses ble sendt på skole hos grandonkel John den eldre i England fra han var 13 til 17 år gammel. Han løste borgerbrev 1802 og fikk da bygd sjaluppen ”Flora”. Han gifta seg i 1804 med Anna Holck Tordenskiold (1782-1854), datter av avdøde krigskommissær Johan Christopher Wessel Tordenskiold (1727-93, adlet 1761 med sin onkel sjøheltens navn, etter å ha forsvart kongens ære i et fylleslagsmål i København) og Christine Brun Kaasbøl. Anna vokste opp i huset vi i dag kaller Lossiusgården på Innlandet; bygd som bryllupsgave til hennes foreldre 1773. Huset var akkurat ferdig da hun ble født. Mens John skal ha vært avholdsmann, var den stolte frøken Tordenskiold nærmest det motsatte. På et ball på Borgerskolen i desember 1806 var hun gravid og besvimte under tumulter da tyske sjøfolk ville inn på festen. Hennes far, den andre Tordenskiold, gikk ikke av veien for en duell i hjembyen heller: På et ball der Tordenskiold var gjest sammen med sin tilkommende nr 2, Anne Margrethe Schnitler, ble hans forlovede utsatt for ”påtrengende galanterier” fra en engelskmann. Gjesten ble så begeistret for frøken Schnitler at han utfordret til duell med pistoler! Dette ble gjennomført på Tollboden, der vi i dag finner Amfi Storkaia brygge. Tordenskiold var den fornærmede part og skulle skyte først, men sa at han ikke ville skyte mot en kjeltring. Engelskmannen skjøt, og traff innlendingen i øret. Da ga Tordenskiold ham en ørefik, fant en kullbit og tegnet et hode på veggen og traff midt i tegninga fra passende avstand. ”Engelskmannen skyndte seg så på dør og forlot straks byen;” beretter professor Daae . Dette skjedde mens Anna var liten, og foreldrene var skilt.

John og Annas barn:
1. Isaac Christopher Tordenskiold Moses (1804-), til England 1824
2. Hans Thomas Lange Moses (1806-), død som barn
3. Carl Jacob Lund Moses (1809-51), militær tekniker i Kristiania, 3 barn
4. Caroline Moses (1811-), død som barn
5. John Moses III (1813-81) cand.theol., skolebestyrer, prost. Gift med 17 år yngre og 17 år gamle Caroline Bauer f. 1830, som hadde Peder Clausen til morfar – samme Clausen som hadde møtt John Moses i retten i en sak om ekteskapsbrudd. I 1839 var John III med på gjennomføringen av skattelikningen i byen. I 1847 ble han æresmedlem ved opprettelsen av Håndverkerforeningen. John og Carolines sønn, presten Henrik Bauer Moses, har etterslekt med familienavnet Moses, bl.a. guvernør i Dakota, senator John Moses IV (1885-1945) og hans søster (Ida) Marianne (1856-), gift Knudtzon. Hennes mann, tollbetjent Jens Knudtzon, druknet i Vanndamman 1911. Han har Nordmøre museum bevart ei historiebok etter.

De som skrev under på John Moses’ valgadresse

«Valgadressen» fra Kristiansund uttrykker ikke noen politisk holdning eller begeistring utover forventet høflighet. Den er saklig og byråkratisk, om enn litt mer blomstrende enn Molde sin. Men verken danskeprinsens odelsrett eller handelens vilkår nevnes.

Kan vi lese noe politikk ut av hvem som skrev under på fullmakten (valgadressen) John Moses fikk med seg etter valget i Kristiansund 11. mars 1814? Det er overraskende få briter, bare William Dall, som nærmest måtte være selvskreven, siden han var byens eligerte mann sammen med John Moses. Briter tilhørende den reformerte kirke i hjemlandet hadde fått sine privilegier i Norge siste gang i 1748, og den siste 20-års-perioden hadde altså utløpt i 1768. Men den britiske kolonien i byen følte seg neppe som en del av den norske menigheten. De gikk ikke i kirka ellers heller, og kunne neppe plutselig finne en troverdig plass denne dagen. Bortfallet av privilegier medvirket til at motsetningen mellom briter og andre borgere jevnet seg ut, og fra 1790-årene kunne briter bli valgt til eligerte menn i byen. Men Dall hadde på tross av at han var den eneste aktuelle eligerte mann (den andre var jo Moses selv) ikke rollen som byens fremste; hans signatur står sist på femte linje.
Vi kan prøve å sortere underskriverne etter antatt sympati:

Danskvennlige, patrioter

Borgere:
Henrik Mechelborg Kaasbøl, losoldermann, havnefogd, kjøpmann, bror til Jens Kaasbøl, danske røtter
Nicolay H. Knudtzon II, kjøpmann, krigsinnsats 1808, dansk far (senere fratatt britisk konsul-tittel), stortingsrepr. 1833, 36-37.

Peder Kaasbøl Wasmuth, kjøpmann, overvraker. Gift med Kaasbøl. Overtar Moses’ verv som eligert.
Edvard Eilert Christie, bror til den første Stortingspresidenten. Stortingsrepr. 1824.
Jørgen Elnen, fargermester, seinere kemner, eligert mann

Embetsmenn:
Henrich Rogert, oberstløytnant
Lorentz Angell, sokneprest, ble selv valgt til Stortinget høsten 1814
Ole Schare, byfogd, to ganger G.U. Wasmuths svoger, stortingsrepr. 1815-16
Hans Grøn Bull, residerende kapellan, «potetprest»
Samuel Hoffmann, stadskirurg; byens lege, dansk innvandrer
Johan Hermann Knøpper Buch, sorenskriver i Nordmøre; fra Drammen; bodde i Surnadal, gift der
Michael Lühs, postmester, veier, måler og vraker
Hendrik Christian Gottwaldt, apoteker, dansk innvandrer gift med prestedatter Margrethe Budde fra Tingvoll
Peter Chr. Stabel, senere losoldermann og havnefogd
Thomas Fasting, (tilfeldig på besøk, skriver under sist, «på æresplass»? uten å pynte seg med tittel); morbror til N. H. Knudtzon II, sjøoffiser og statsråd – hadde kommandoen over Norges sjøforsvar fra 12.4. 1814, fra 13.10. 1814 medlem av interimsregjeringen. Marineminister i 24 år, etter 25 år i dansk marinetjeneste.

Tollere, i statens uniform:
Enevold Rohsted (dansk), Peder Devold (svoger til stortingsbrødrene Christie), Lars Lund, M. Koefoed, Halvor Tølløvsen

Allmue, menighet:
Claus Henchen, S. Larsen og Severin Schärmer, småhandler

Svenskvennlige, frihandelsfolk:
William Dall, kjøpmann, britisk herkomst - usikker
B. H. Holm: John Moses’ kontorsjef.

Tilstedeværende øvrighetspersoner og embetsmenn skulle skrive under, sammen med 12 av menighetens aktverdigste menn. Det er altså bare tre av 25 som ikke lar seg plassere i godt kjente nettverk. Etter denne oppstillingen er det lett å forstå at valget av John Moses ikke var enstemmig, men han hadde dog bred tillit i byen. De som skriver under er stort sett folk fra eliten; overklassen og embetsmenn. Det er interessant at det er Wasmuth-slektninger blant underskriverne. De så kanskje ingen umiddelbar politisk forskjell på Wasmuth og Moses ennå; ikke så sterk at det kunne avholde noen fra å signere fullmakten? Angell, Schare og Bull var for øvrig også underskrivere ved valget på Grip, datert samme dag. Allmue-signaturene for Grip er påført av Schare. Der ble det valgt utsendinger til fylkesvalget som skulle holdes i Molde.

Tidstavle John Moses:

1781 født i Kristiansund (Christiansound, skrev familien)
1789 og 91 halvbrødrene Thomas og Isaac født; arvinger til farens handelshus
1794-99 på skole i England
1801 løytnant, konfirmert på Grip, sønn med Anne S Christiansen, dyrt forlik
1802 borgerbrev, reder, bygger den seinere Clausengården i Storgata
1804 gift med Anna Holck Tordenskiold, sønnen Isaac
1805 operasponsor
1806 utruster 23 skip
1807 eier byens dyreste bygning
1808 Slaget på Christiansunds Red; hans kofferter står sentralt. 50 rd til de sårede.
1809-10 reise til København og Göteborg. Epidemi i Kristiansund
1809-12 stor profitt på lisenshandel med England, utsteder egne pengesedler
1810 bygger skonnert på Innlandet
1810-14 svensk borger, i hemmelighet
1813 eligert mann da byens kornlagre stormes av sultne bønder
1814 med på riksforsamlingen på Eidsvoll
1815 eier 1/3 av byens handelsflåte
1816 bor i Paris
1818 gir 1000 rd til det norske universitetet
1818-24 konkurs, skifterett, auksjon
1820 skilt, to sønner blir med til London, kona blir hattemaker og får lokalsamfunnets sympati
1821 i Norge, Kristiansund og Trondheim
1824 boet avsluttes, men farens gamle firma drives videre av Isaac og Thomas
1849 dør i London

Det motsatte standpunkt: patriotisme

Militærkaptein Georg U. Wasmuth, født i Kristiansund 19. mars 1788, representerte første Trondhjemske infanteriregiment ved riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814. Det var altså tre Kristiansundere og en Sunndaling på Eidsvoll, og det er en Nordmøring mer enn det vi vanligvis kommer på; Wasmuth sa lite og døde tidlig, så han blir lett glemt. Men han døde for Norges sak, krigsskadd 16. oktober 1814. Krigsinnsatsen var i Jemtland, Trøndelag og ved Glomma. Han var fra 1811 sjef for Ytterøy-kompaniet. Selv om han sa lite på møter, var Wasmuth kjent for at hans kommandorop kunne høres ei mil unna, riktignok over en fjord!

Jeg synes det er interessant å trekke Wasmuth fram i søkelyset nå ved grunnlovsjubileet. Vi vet lite om hans politiske meninger, enn si ideologier, og det er vel også tvilsomt om han personlig hadde noen slike klart formulert. Han var en praktiker, en yrkessoldat. Men Wasmuth valgte selv å ta militær utdanning og å arbeide med slagplaner og det å motivere mannskapene. Jeg oppfatter denne offisersrollen som pr. definisjon «nasjonalsinnet». Og en mann som pendler mellom slagmarken og politiske møter kan vanskelig være annet enn kompromissløs patriot. Slik ble Wasmuth en forløper for seinere nasjonalromantiske ideologer (som Kristiansundsrepresentanten Angell høsten 1814), og han sto for et annet syn enn de kosmopolitiske Kristiansundsborgerne. Når prinsregent Kristian Fredrik også ville ha valgt militære representanter til Eidsvoll, var det vel for å konsolidere selvstendighets-standpunktet.

Det var jo temmelig dristig å forfekte det motsatte syn, når prestene ved valg av representanter til Eidsvoll først skulle holde en kraftig innledningstale og formane borgerne følgende ed: ”Sværge I, at hævde Norges Sælvstendighed, og at vove Liv og Blod for det elskede Fædreland?” Deretter skulle kirkefolket svare: ”Det sværge Vi, saa sandt hjælpe os Gud og hans hellige ord!” Etter edsavleggelsen skulle det undertegnes en erklæring om at hele menigheten hadde avlagt eden. Det ble også gjort i Kristiansund. 25 solide borgere skrev under på det . Likevel valgte Kristiansund en representant som prioriterte frihandel framfor nasjonen. Valget var ikke enstemmig; Moses ble valgt «ved de Flestes Stemme». De «svenskvennlige» på Eidsvoll utgjorde en betydelig minioritet. Det kom til kampvotering som ble avgjort med presidentens dobbeltstemme, om Riksforsamlingen skulle oppløses etter at Kongen var valgt og Grunnloven vedtatt, eller om man fortsatt skulle sitte samlet inntil videre og begynne å føre «en folkevalgt utenrikspolitikk». Selvstendighet var synonymt med Kongetro, og Riksforsamlingen ble som kjent oppløst etter 17. mai.

Men alt har nyanser. Også klippfiskeksportører og skipsredere kan være nasjonalt begeistret! Kjøpmann Nicolay Hinrich Knudtzon II (1787-1837) skrev begeistrede vers om den artige krigen da Kristiansund ble angrepet av britiske fregatter 1808 og Kristiansunderne var blant de første til å feire 17. mai (i 1826-28); i en slik grad at samme Knudtzon ble fratatt sitt britiske konsulat og utsatt for flere represalier fra kong Karl Johan Han brukte også «17. mai» som navn på en skonnert.
Denne Knudtzon (far til den mest berømte, «storkonsulen» med samme navn) var heldig i forretninger, ble byens største skatteyter og hadde det flotteste bolighuset, det eneste i byen med tre etasjer. Han gjorde stor krigsinnsats som 21-åring i 1808, først som "heimevernsleder", der han var leder for 20 mann og underlagt divisjonssjef Jens Kaasbøl, og snart som forhandler med de britiske angripere om bord på deres fregatt "Tartar". Han ble sendt til Trondheim for å rapportere til general von Krogh, noe han altså gjorde på vers og rim. Etter freden skrev han denne sangen til Kristiansunds Klubbselskap (stiftet 1789):

Fiskeri, Handel og Søfart florere!
Freden omringer vort Fædreneland!
Held og Velsignelse stedse formere
Nordmandens Velfærd, enhver i sin Stand.
Spar aldrig paa Vinen, men skjænker bredfuldt Maal,
Drik ofte, drik ud Fiskeriernes Skaal.

Kongen vi elsker, men han gjorde ilde;
Thi større Afgift paa Vinen han tog.
Thi gammel Vane, den ophæves ei vilde,
Koster den mere, vi drikker den dog.
Vi har den Grunnsætning: Hos os ingen Mand
kan leve, kan trives ved blot at drikke Vand.

Silden og Torsken i Garnene pladske,
Bonde og Borger velsignes ved den.
Da kan vel ingen paa Tiderne laste,
Om endskjønt Tolden paa Vinen blev slem.
Gid Havet os aabner Velsignelsens Skjød,
Og Tørst efter Vin bliver aldrig vor Død.

Han var spansk og britisk konsul, ble i 1828 dømt i Høyesterett for injurier da han mente at byfogd Hans Schlytter også selv burde betale kommuneskatt og at byfogden overkjørte de folkevalgte. I 1830 tok han initiativet til opprettelsen av Selskabet for Christiansund Byes Økonomiske Vel – som ble en forløper for Sparebanken i 1835. Brødrene Søren og Nicolay jr. var i gang med hver sin forretning i 1814. Slik var første vers av N H Knudtzon II sin Sang paa Constitutionsfesten den 17de Mai 1828 i Christiansund:

Saa randt igjen den store Dag!
En Dag, som glade Hjerter hylder –
En Dag, som trofast Nordmand skylder
En Frihedssang i Friheds-Lag.
Paa elskte Öe vi Dagen feire
Og over hver en Fordom seire;
Som frie Mænd og Arm ved Arm.
Vi hylde den med nordisk Barm.

Ja, Frihed! Gid din Stamme maa
Igjennen tusind Secler staae!!

Det er altså ikke vanskelig å finne nasjonale tendenser i byeliten i Kristiansund på denne tida. Men som ved folkeavsteminga om mulig norsk medlemskap i en europeisk union (EEC) i 1972, prioriterte man frihandel: fri flyt av varer. Det har alltid vært viktigere i denne byen, enn romantiske illusjoner om sjølråderett. Markedet bestemmer uansett og da må vi sno oss på lureste måte. Det har vært en påfallende enighet om dette mellom høy og lav i samfunnet i Kristiansund. Eksport gir arbeidsplasser. Derfor er det lite diskusjon også om dagens oljebase, «for hva skulle vi gjort uten den?». «Grønne brushoder» blir satt på plass. Her skriver jeg av personlig erfaring.

Også på indre Nordmøre var det nasjonale stemninger. Jacob Christian Tokle (Tochle) (1779-1858) var født og bodde på Austigard i Ytre Stangvik, nå Surnadal kommune. I ungdommen var han i Kristiansund og gikk i lære i firmaet Kaasbøl, sannsynligvis som kontorist i rederi og klippfiskeksport. Kaasbøl brukte Stangvik som sommersted og tok med Jacob til byen, der han også fikk gå på skole, sannsynligvis på kveld og helg. Han var eneste sønn og overtok hjemgarden 1831, og hadde fra før tjent gode penger på eiendomshandel med gardparter i nabolaget. Han kalles «proprietær til Stangvig» og er kjent som kistemaler. Han skrev flere romaner som aldri ble utgitt, og omtaler her med stor patos «fedrelandskjærlighet» og Norges stolte fortid, med vikinger og åsatru.

En ressurssterk kar med politikerfar og militær svigerfar

Eidsvollsmann Wasmuths foreldre var kjøpmann Christian Friedrich Wasmuth (født i Trondheim 1753, død i Kristiansund 1805) og Johanne Susanne Holck (1749-1822) fra Kristiansund; datter til kjøpmann Johan Christopher Holck (1717-1750) i Nergata 4 på Nordlandet. Christian F Wasmuth bygde stort hus og brygge på Innlandet, omtrent der boligkomplekset Norfin nå er, men gikk konkurs 1804 og Jens Kaasbøl overtok. Kaasbøl måtte selv flytte hit etter sin egen konkurs, og Knudtzon (II) overtok da hegemoniet som byens ledende mann. Fra 1788 og til sin død var Wasmuth senior eligert mann, dvs i byens politiske ledelse, og hadde lenge ansvar for den offentlige korrespondansen. Han var også forlikskommissær (konfliktmegler). Han var aktiv i Klubbselskapet, og ga sitt eksemplar av Adam Smiths bok om frihandelens velsignelser til biblioteket der. Kristiansund klubbselskap ble stiftet 1789 og utviklet seg ved siden av å være en diskusjonsklubb, en sosial forening med godt kjøkken, stort bibliotek og mange britiske aviser til også å bli et «skygge-formannskap» og stundom en børs. Det meste foregikk muntlig og uformelt, rundt biljard, bridge og pjolter. Selskapet fungerer fortsatt i 2014 som en britisk herreklubb. Det ble reorganisert 1839, som et innslag i den mentale gjenreisningen av byen etter Napoleonskrigene .

Eidsvollsmannens kone var Mette Josefine (eller Jacobine) Christine Hirsch (15/6 1791 – 3/11 1878), fra By i Stjørdalen, datter til major Jobst Conrad von Hirsch og Maria Manzin Henrici. Mettes bror Robert ble seinere valgt til Stortinget. De giftet seg i Værnes kirke 10. mai 1812. De var da hhv 27 og 21 år gamle, og hun overlevde sin mann med 64 år. De rakk å få datteren Johanne Susanne Wasmuth, født på grunnlovsdagen 17. mai 1814, død 7. april 1902. Denne dattera ble kone nr 2 for skipskaptein, seinere fyrvokter på Prestø (Salten i Nordland), Gunder Erasmus Swensen, f. 18. mars 1816. Det var ved Prestø at Nicolay H. Knudtzons bark ”Spartan”, bygd i Nova Scotia, USA, forliste 1868. Wasmuth-familien er sammenvevd med Kaasbøl, noe vi også kan se på familiegravstedet i Kaasbøls vei (på Myra gård). Georgs søster Maren var for øvrig gift med byfogd Ole Schare. Da Maren døde i barselseng, gifta byfogden seg med hennes søster Stinchen Tostrup Wasmuth Schare, som endte opp som priorinne for Thomas Angells institusjon i Trondheim. Dette med å gifte seg med yngre søster når kona døde, var en forholdsvis utbredt skikk.

Berømt farfar

Eidsvollsmannens farfar var legen Georg Heinrich Ulrich Wedich Wasmuth (1724-1800), som innførte koppevaksine og var den første fastboende kirurg i Norge til å utføre stær-operasjoner (øye-kirurgi). Han brukte også det vi i dag kaller elektrisitet i behandlingen. Født i Mechlenburg, utdannet i København, stadskirurg i Trondheim til 1763. Gifta seg rikt og flytta til Eikli i Orkdalen, dømt til arrest på Munkholmen etter slåsskamp, benådet, flytta til Lyngen. Han sloss både med militære, presten og skolelæreren. Eidsvollsmannens far var legens sønn med sin kone nr 2, Maren Jacobsdatter Brun, søster til fru Anna Kaasbøl, gift med Kristiansunds rikeste mann, hoffagent Peder Kaasbøl.

Livsløp

Eidsvollsmann Wasmuth vokste opp i kjøpmannsfamilien i Havna på Innlandet, der Marcus Nissen Angell før hadde holdt til (han Marcussundet er oppkalt etter). Wasmuth ble i juni 1801 sendt utenbys på skole som 13-åring. Skolen var det Norske militære institutt i Tollbugata 10 i hovedstaden. Han ble korporal ved den Nordenfjelske skiløperbataljon og fra 1. juni 1805 fenrik ved første Trondhjemske infanteriregiments første gevorbne (vervede) grenaderkompani. Her avanserte han til secondløytnant og premierløytnant, før han midt i august 1808 deltok i felttoget mot Sverige i Jemtland. Det var for å binde opp svenske forsvarstropper som ellers kunne ha blitt satt inn mot vår allierte Russland. De norske soldatene var motvillige. For tapper innsats og treffsikkerhet her ble Wasmuth slått til Ridder av Dannebrog. Det er også mulig at han var med på det andre Jemtlandstoget i juli 1809. Her møtte de ingen motstand. Utstyret og tilgangen på mat og klær var helt elendig: «I fillete klær, nesten nøkne og med tom mave måtte soldaterne være på grensen.» Situasjonen var mye bedre i 1814 . 1. april 1808 angrep svenskene Røros, men trakk seg raskt tilbake. Våpenhvile ble erklært 15. august, og Fredriksten festning i Halden ble overlevert Sverige.

Fra 1810 var han ved Ytterøyske kompani, året etter kompanisjef ved Fosenske kompani. Han kjøpte gården Re i Stjørdalen for 6100 riksdaler, men solgte igjen etter ett og et halvt år. Tilbake på Ytterøya , nå som gift mann, bosatte han seg ved ekserserplassen Øvre.

I Eidsvollsforsamlinga var 26-åringen Wasmuth den fjerde yngste. Han døde av krigsskader, men ikke i felt – han døde hjemme på Ytterøya og er begravd på Eid kirkegård. Han ble 26 år og 7 måneder, ekteskapet varte 2 år og 5 måneder, oppsummerte enka i nekrologen. Hun giftet seg i 1818 med løytnant Jens Jacob Sejersted og fikk sju barn med ham. De bodde på Kristiansten festning i Trondheim.

17. mai 1914 reiste kommunene Kristiansund og Ytterøy en bauta over Georg Ulrich Wasmuth, ved Eid kirke. Gravsteinen var da borte. 17. mai 1964 var det en ny høytidelighet, med bekransning og minnetale. Et initiativ om å hedre Kaptein Wasmuth med et gatenavn i Kristiansund ble avvist politisk i 2007 , men ble bejublet ved grunnlovsjubileet 2014. Nå heter bakken som går parallelt med Thomas Aasgaards gate fra Sundbåtkaia til Bautaveien på Innlandet, Wasmuthbakken.

Eksempler på retorikk fra Wasmuths likesinnede finner vi i svenske spioners rapporter fra 1814: «Enkers og faderløses hylen (skal) være en seierssang på den falne krigers gravhøy.» Norge vil kjempe «inntil landet er uttørket og den siste mann er falt som en frihetsmartyr» (Alnæs 1998:95f) «Ikke for meget blod, Konge, men for litet!» (Angell 1914: 316), skal det ha blitt sagt til Kristian Fredrik da han syntes det gikk for brutalt for seg i kampene ved Glomma, der Wasmuth fikk sitt banesår.

Sang som tidsbilde

Denne «Sang ved De Trondhiemske Rekruters Afmarsch den 7de Juni 1808» er betegnende for Wasmuths kompromissløse verdigrunnlag:
Hurra! Kammerater, mod Fienden vi gaa,
At vise vi Vaaben kan bære;
I Fældedes Blodtrin vi dierve fremstaae,
Mod tre Gange mægtige Hære.
Hurra! Til Seier eller Død!
Saa faldende Landsmænd os bød.

Jeg lærte paa Field og i grønnende Dal
At lide paa Mod og min Styrke;
Jeg frygter ei Fossenes dundrende Fald,
Og stenede Jord kan jeg dyrke.
Hurra! Til Seier eller Død
Os Norge gav Kiækhed og Brød.

Hist ryger min Arne i Granskovens Boe
Dens Rigdom er Odel og Nøie,
Ei Adelig Grande forstyrrer dens Roe;
For Ingen jeg lærte mig bøie.
Hurra! Til Seier eller Død
Til Frihed er Nordmanden fød.

I Ulven og Biørnen kun Uven jeg saae,
Dem lærte jeg tidlig at fælde.
Min Farfader sagde, naar dræbte de laae,
«Du duer i Kamp, skal det gielde,»
Hurra! Til Seier eller Død,
Til Kampen er Nordmanden fød.
Jeg sad med min Kari, da Solen sank ned,
Til Hvile bag vestlige Høie;
Jeg grædende taug; men hun sagde: «Du ved
Graad vanklæder Krigerens Øie».
Hurra! Til Seier eller Død,
Min Pige at stride mig bød.

Paa vildende Fieldtind med Riflen jeg stod
Saa ned over Bierge og Dale,
Da priste jeg Gud, at han fødes mig lod
I Norge som ingen kan male,
Hurra! Til Seier eller Død
Held hvem som i Norge er fød.

Hurra Kammerater! Vi alle vil slaae
For Noriges Frihed og Ære.
Som Granen mod Stormen urokkelig staae
Hvo Navnet af Nordmand vil bære!
Hurra! Til Seier eller Død
Saa Høvdingens løsen gienlød.

Sangen er gjengitt etter en håndskrevet visebok etter Ole L. Havdal i Tingvoll, og var trykt i Adresseavisen 10. juni 1808. Her gjengitt etter Nordmøre Historielags årsskrift 1945. Tenkemåten kan for øvrig minne om Kristiansunds krigshissende stortingsrepresentant Arne Arnesen i 1905, men det er en annen historie.

Christie

Jeg sa innledningsvis at stortingspresident Christie (også født i Kristiansund, men med begge foreldre fra Bergen) er besunget så mange steder. Vi avslutter med en hyllest til ham, skrevet av Broder Lysholm Knudtzon og trykt i Adresseavisen 9.12. 1814:

Til præsidenten av Norges overordentlige storthing

Du, mod hvem Avind selv ei mægter
At løfte op sin hvasse Dolk;
Selvstændighedens troe Forfægter,
Held Dig! Vor Friheds kjække Tolk. –
Held Dig! og tak fordi du talte
Dit Fødelands og Folkets Sag:
At Du var Mand, at du ei qvalte
Naturens Røst, - og ei var svag.
Og hiin, vor tabte ædle Herre
Velsigner Dig iblant de faa,
Der ei, som mangen een desværre
Var Hykler lav, med Maske paa. –
Lad Stjerner aldrig Dig forblinde;
Glem ikke hvad Du er, for Baand. –
Og husk, at Titler ingensinde
Har skabt, - vel qvælet Friheds Aand. –
Lad Cato være Dit Exempel:
Dit Formaal, stedse Landets Gavn,
Saa skal engang i Friheds Tempel
Ved Catos’s graves Christies Navn.

Hvorfor ble Moses og Wasmuth valgt?
Personlige egenskaper, miljø, hvem valgte dem?
Kristiansund var annerledes . Folketallet var på ca 1883 personer (1815) og man arrangerte operaforestillinger (1805-7) i en sal som rommet 80- 100 personer; dvs det var plass til 5 % av befolkningen . (Dette er relativt sett et tre ganger større lokale enn byen kan tilby sine 25.000 innbyggere i dag.) Byen hadde fra 1795 fylkets første videregående skole, med mer enn 30 elever. I Klubbselskapet hadde de ledende menn fra 1789 god tilgang på britiske aviser, og var bredt internasjonalt orientert. De var ensidig opptatt av fri internasjonal handel, og reagerte negativt på statlig inngripen i klippfiskeksporten. I likhet med andre eksport- og sjøfartsbyer var sjokket over å ha kommet i krig mot England nesten ikke til å bære; det var så totalt meningsløst at Kongen hadde rotet det til slik.
Det er fullt mulig å se situasjonen slik at de to representantene fra Kristiansund; en valgt derfra og en oppvokst der, ikke hadde noe valg. De satt fast i sine roller. En var opptatt av handel, den andre var militær. Begge hadde et oppdrag og en forventning å oppfylle. Men de kom fra liknende oppvekstvilkår i samme by, og det inviterer til ettertanke.

John Moses

Allerede i sin «tiltredelsestale», sin formelle hilsen i Riksforsamlingens første møte, markerer Moses utenrikspolitisk uenighet med Danmark og Prinsen . Han målbærer Kristiansunds standpunkt i åpen tale. Kristiansund ønsker ingen sterk kongemakt og takker Prinsen for at han åpner for maktfordeling som i USA, Frankrike og Storbritannia. Danmark var fortsatt et enevelde, helt til 1848. Prinsen ønsket å unngå utenrikspolitikk i Riksforsamlingen; Moses representerer en by der utenrikshandel er det viktigste. Derfor var han en godt egnet representant for de få som hadde stemmerett. Kristiansunds overklasse har alltid vært internasjonalister. «Klippfiskadelen» var som følge av eksporthandelen godt internasjonalt orientert, også innen stil, mote og musikk. Utdannelse foregikk ofte som læretid i mottakerlandenes handelshus . Dette fokus er videreført opp til vår egen tid: i folkeavstemningen 1972 var Kristiansund den eneste by på kysten som hadde flertall for medlemskap i EEC. Patriotisme er mindre viktig enn fri handel. Folk flest i byen levde også av eksport og sjøfart, da som nå, og var sannsynligvis utenrikspolitisk enige med overklassen.

Moses var fra før lokalpolitiker (eligert mann) og anerkjent som smart og handlekraftig. Noe frynsete moral og religion var intet hinder. Overklassen holdt avstand til arbeidsfolk og kanskje særlig til bønder, som gjerne var mer patriotiske? Slike karer får ikke hyllestdikt, men er godt egnet som tydelige realpolitikere. Det er gjerne vanligere å tenke at patriotismen smitter fra eliten til allmuen, men i forståelsen av Kristiansund for 200 år siden gir dette liten mening: de ledende menn hadde andre fedreland enn Norge; de var her nærmest «på besøk», som eksperter på u-hjelps-oppdrag, men samtidig med stor personlig fortjeneste. Patriotisme, fra latin patria, er jo definert som «følelsen av kjærlighet, tilknytning og forpliktelse til ens eget fedreland. Den kan være både kulturelt, etnisk eller politisk betinget.» Men kampen for eget universitet og egen nasjonalbank var selvsagt elitens prosjekt, og mer en byrde for bøndene som skulle betale. Krigen med Sverige virket sammensveisende på folk i Norge. 17. mai-feiringen var først elitens prosjekt. Men min forståelse er at prins Kristian Fredrik ønsket mange bønder og militære på Eidsvoll, for å sikre oppslutning om selvstendighetstanken. Dette understøttes av prinsens tale ved Sinclairstøtta ved Kringen i Sel i Gudbrandsdalen, der han i følge sin egen dagbok sa at svenskene skulle få samme mottakelse som «skottetoget» fikk i 1612: «Heller falde med våben i hånd for fædrelandet enn langsomt dø som svenske slaver.»

Georg U. Wasmuth

Denne mannen var kompromissløs «hel ved». Han framstår som en idealtype, et destillat av et nasjonalsinnet brushode, til og med dekorert av sin konge. Kun krig mot Sverige kan gjenreise Norges ære. Han representerer soldatmoralen på ypperlig vis. Og han ble valgt av sine egne, i Trondhjem og i de forskjellige «cantonements» (militæravdelinger) - «… uden en sådan hær og flåte vilde vi ingensomhelst indflydelse kunnet få på vor skjæbne da begivenheterne i 1814 veltet ind over os; vi vil mindes at 17. mai og grundloven vor ikke er skrevet med blæk alene, men også med blod.» . Angell, som skrev dette, var selv yrkesmilitær. Statsarkivar Refsaas nyanserer dette synet kraftig: han forteller at soldatene på begge sider for varsomt fram, i hvert fall i krigens innledende faser: svenske soldater hjalp til med våronna i Norge og de norske la igjen penger på bordet der de hadde spist fremsatt mat på rømte gårder i Jämtland. Soldatene var jo egentlig bønder og var vanskelig å motivere. Sentralmakten har en lang historie med å benytte utenlandske leietropper og egne borgere bosatt lengst mulig unna fienden, for å motvirke sympati og interessefellesskap. Likevel blir Wasmuth og Angells posisjon fortsatt opprettholdt og forsvart. Sosiologen Sigurd Skirbekk hevder at den norske hæren med 17 000 mann langs svenskegrensa avverget et militært angrep sommeren 1814, da den svenske hovedstyrken lå langt sør i Europa. Sverige var ingen «snill nabo», sier Skirbekk, men en kalkulerende realist som så at Norge ville kunne seire i krig. Takket være folk som Wasmuth, får vi legge til.

I fredstid kan det være lett å ironisere over romantisk og patetisk svermeri, men dette er samtidig følelser vi alle leker litt med ved aktuelle anledninger, fra 17. mai til idrettskonkurranser. Og allerede på det første (overordentlige) Stortinget høsten 1814 blir Kristiansund representert av presten Lorentz Angell, som står for mange av de samme «stolte» verdier som Wasmuth, og motsatt av Moses’ pragmatiske kjøpmannslogikk.

Lokal konsekvens

Hvem fikk rett? Var det uheldig for Kristiansund og klippfisken at vi skiftet unionspartner i 1814? Det kom i hvert fall til store omstillingsproblemer. Sverige hadde ikke de danske (Bernstorffske) tradisjoner for handelsavtaler og traktater med Gud og hvermann. Norge sto uten handelsavtale med Spania 1814-1872. Sverige ville tidlig heller handle med Sør-Amerika enn med Spania og Portugal, som på sin side så på enhver kontakt med de tidligere koloniene som en fiendtlig handling. Sverige solgte likevel en del av sine eldre orlogsfartøyer til ulike søramerikanske republikker i 1824 . At kronprinsen, den seinere kong Oscar I, i 1823 giftet seg med Josefina av Leuchtenberg, medførte at han i 1829 ble svoger til keiser Pedro I av Brasil, som rev seg løs fra Portugal i 1822. Josefina av Sverige-Norge og Amelie av Brasil var søstre . På denne måten foregrep sentralmakten i Stockholm den storstilte omleggingen av klippfiskmarkedet fra sør-Europa til sør-Amerika. Det var mye annet som virket i samme retning; Spanias nye tollregime og oppfinner Bessemers billige stålplater som kunne gjøre klippfiskkassene hermetisk lukket og derfor bringe fisken fin og tørr gjennom 60 døgn i sjøsprøyt og tropevarme, begge deler inntreffer omkring år 1850 . Klippfisk var bare sporadisk noe tema i København, men ble vel knapt noen gang nevnt i regjeringskontorene i Stockholm.

Noter:
Se papirutgaven.

Kilder:
Alnæs, Karsten (1998): Historien om Norge bd III: Mot moderne tider. Oslo: Gyldendal
Alnæs, Karsten (2013): 1814. Miraklenes år. Oslo: Schibsted.
Angell, H (1914): Syv-aars krigen for 17.mai, 1807-1814. Kristiania: Aschehoug.
Bergsgård, Arne (1943): Valadressene til Christian Fredrik. Historisk Tidsskrift, 33. bind, Oslo 1943-46
Borøchstein, Ove et al (2010): Kæm va dæm? Personene bak gate- og veinavnene i Kristiansund. Kristiansund kommune og Nordmøre museum.
Dørum, Knut og Hilde Sandvik (red) (2012): Opptøyer i Norge 1750-1850. Oslo: Spartacus
Daae, Ludvig (1892): Bidrag til Christiansunds Historie indtil 1814. Norsk Historisk tidsskrift 3. rekke, bd. 2, nytrykt i serien Kildeskrifter fra Nordmøres historie. Nordmøre museum 2012.
Glenthøj, Rasmus (2012): Skilsmissen. Dansk og norsk identitet før og efter 1814. Odense: Syddansk Universitetsforlag
Habermas, Jürgen (1971): Borgerlig offentlighet: dens framvekst og forfall: henimot en teori om det borgerlige samfunn. Oslo: Gyldendal
Hoff, Randi Holden (1996): «Avlet i synd og ondskap». En sosial- og rettshistorisk undersøkelse av fødsler utenfor ekteskap i Kristiansund 1742-1801. Oslo: Tingbokprosjektet, nr. 13.
Husby, Egil (1966): Den høgre skolen i Kristiansund (1795-1864-1964). Kristiansund
Husby, Egil (1981): Reperbaner og repslageri i Kristiansund. Nordmøre museum.
Husby, Egil (1993): De eligerte menn i Kristiansund, en spire til lokalt selvstyre. Kristiansund: Årbok for Nordmøre. Nordmøre Historielag og Nordmøre museum.
Hyldbakk, Hans (1972): Gamalt frå Surnadal. Livsskildringar, historier og tradisjon.
Johnsen, Arne Odd (1941): Den britiske innflyttingen til Nordmør på 1700-tallet. In: Heimen V
Johnsen, Arne Odd (1958): Krigsår, nødsår, fred og selvstendighet (1807-1814). In: Johnsen (red): Kristiansunds historie, bd. III
Krokann, Inge (1937): Då bøndene reiste seg. Nytrykk 1994: Lillehammer: Dølaringen Boklag.
Neeraas, Hans Martin (1906): Kristiansund i ældre og nyere tid. Kristiania: Oscar Andersens forlag
Olafsen, Arnet og Kr. Birch-Reichenwald (red) (1914): Riksforsamlingens forhandlinger. 2den del: adresse og fuldmagter. Kristiania
Orten, Per Eilert (2000): «Den nye dagen gryr». Bygdabok for Aure 1800-1900.
Pedersen, Amund (2011): Matopprør eller maktoppgjør? En nærstudie av kornoppløpet i Arendal 1813. Høgskulen i Volda/Møreforsking. Notat 16/2011. Refsaas, J. (1935): Fra krigs- og nødsårene 1808-1809. Kristiansund: Årsskrift for Nordmør Historielag 1935
Sjømæling, Ola (1987): Bonde mot skrivar og fut. In: Gjemnes-Minne 1987
Skirbekk, Sigurd (2013): Snille naboer og sådant mere. Leserinnlegg i bladet Levende historie nr 3, 2013.
Stokke, Aasmund (1984): Krigstid og nødsår. In: Gjemnes-Minne 1984.
Stokke, Aasmund (2005): Nødsår og matpriser. In: Gjemnes-Minne 2005
Sundberg, Ulf (2004): Kungliga släktband. Lund: Historiska media
Thorson, Odd W. (1965): Fra fredskrise til paridaler og frihandel, 1814-1840årene. In: Johnsen (red): Kristiansunds historie, bd. IV
Thurn Christensen, Einar (1939): Kristiansunds Klubselskab 1789-1839- 1939. Kristiansund.
Todal, Sivert (1977): Valmenner frå Nordmøre i 1814. Årsskrift for Nordmøre Historielag.
Vollan, Odd (1956): Den norske klippfiskhandels historie. Førde: Øens forlag
Wallem, Fredrik Meltzer (1874): Bergen og Bergenserne i 1813-1814.
Westavik, Per Arne (2001): På tomannshånd med Moses. Årbok for Nordmøre 2001.
Williamsen, Odd W. (1983): Innledning, i Williamsen, Sigurd: Slekten Williamsen fra Nordmøre, 1641-1983.
Williamsen, Odd W. (2008): Georg Ulrich Wasmuth – Kristiansunder på Eidsvoll 1814. Årbok for Nordmøre 2008.
Williamsen, Odd W. (2009): Eidsvollsmannen John Moses. Årbok for Nordmøre 2009.
Williamsen, Odd W. (2010): Bidrag til en norsk Kystsosiologi. Årbok for Nordmøre museum 2010.
Williamsen, Odd W. (2012): N. H. Knudtzon: Klippfisk, verdiskaping og samfunnsbygging. Kristiansund: Nordmøre museum

Artikkelen er fra Nordmøre museums årbok 2014