Ei bronseøks fra Vullumstranda i Halsa

Øksa som ble funnet, er ganske riktig, slik Karsten ­Hannasvik påpeker, ei såkalt randlistøks (fig. 1). Øksa er ca. 13 cm lang. Den har en 5,2 cm. bred, lett utsvinget egg og smalner av mot nakken. I nakkepartiet er det en liten bruddskade. Randen, eller kantene, er litt oppbøyd, derav navnet randlistøks. Listene langs randen er høye ved midtpartiet og blir gradvis lavere før de forsvinner nær egg og nakke. Før konservering veide øksa 218,2 g.

Det er funnet få økser av denne typen i landet vårt. Vi kan dermed også slå fast at øksa må ha vært verdifull for eieren. Dette var en sjelden gjenstand, og nok noe som ytterst få personer i Halsa eller på Nordmøre hadde sett noen gang. Den gav status til eieren, og han og hans familie må ha hatt en spesielt høy sosial posisjon i samfunnet. Men hvor kom øksa fra? Hvor gammel er den og hvilken funksjon kan den ha hatt? Og hva kan grunnen være til at den havnet på Nordmøre? Dette er noen av ­spørsmål­ene jeg vil forsøke å besvare i artikkelen.

Funnstedet

Stedet der bronseøksa ble funnet framstår i dag som ei flat grasdekket mark (fig. 3). Selve jordet kalles "Nessaækrå" og ligger på gården Vullum (Ytre) på Vullumstranda ved Halsafjorden. Bruket går under navnet Vullumnesset/Nesset og er nevnt som husmannsplass på slutten av 1700-tallet. Den gang lå plassen under hovedbruket, Gunnarstu, bnr. 1 på Ytre Vullum. Først i 1898
ble Nesset utskilt som eget bruk. Funnområdet peker seg således ikke ut som sentralt jordbruksland i forhold til en eldre forhistorisk gårdsbosetning. Det kan også legges til at funnstedet ligger nær opp til grensa for nabogården Rød (Røe), som ligger like nord for Vullum.

Bronseøksa ble funnet 10-20 cm under markoverflaten i mørk, svart, litt "feit" matjord, da Karsten Hannasvik var ute og søkte med sin metalldetektor. Det er vanskelig å si nøyaktig hvordan det har sett ut her tidligere, men trolig var området litt fuktig og myrholdig da det ble dyrket opp i nyere tid. Slik kan det også ha vært i bronsealderen, men vi vet at klimaet på den tiden var noe varm­ere og tørrere enn i dag. Funnet kan således også være lagt ned på tørrmark.

Bronsealderen i Norge

Bronsealderen er betegnelsen på perioden som tidsmessig ligger mellom steinalderen og jernalderen, og viser til bruk av bronse til våpen, smykker og verktøy. Tradisjonelt blir bronsealderen i Norge definert som tidsrommet ca. 1700–500 f.Kr. Den deles gjerne i seks perioder; eldre bronsealder, periode ­I-III og yngre bronsealder, periode IV–VI.

Bronse er en legering som består av ca. 90 % kobber og ca. 10 % tinn. Det finnes en del kobbergruver i både Norge og Sverige, men det er ikke påvist at noen av disse var i bruk i forhistorisk tid. All bronsen som kom til landet vårt måtte derfor importeres. Funn av rester av smeltedigler og støpeformer av ­kleber, ­vitner like fullt om metallstøping, og at det utviklet seg en egen håndverkstradisjon med bronsesmeder også hos oss. Slike støpeformer er også funnet i Møre og Romsdal, på Litlebø i Vanylven, på Slottsvik i Ålesund, og på Bremsnes på Averøya. Svært mange gjenstander ble likevel fortsatt importert og brukt slik de var, særlig gjelder dette de ­aller første bronsegjenstandene som kom til landet vårt og en del særs forseggjorte prestisjegjenstander.

Bruken av bronse førte til kraftig vekst i varebytte og transport over hele ­Europa. Metallanalyser viser at mye av metallet som er funnet i Norden kom utenfra, fra gruver som ligger hundrevis av kilometer fra Skandinavias ­kyster. Sammen­lignet med Sør-Skandinavia, og særlig Danmark, er det ­funnet ­relativt få gjenstander av bronse fra bronsealderen i Norge, bare omkring 800 funn fra et tidsrom på 1200 år (fig. 4). Enkelte forskere har derfor også reist spørsmål ved om det var en egentlig bronsealderkultur i landet vårt.De fleste vil nok i dag hevde at så var tilfelle, og at en bronsealderkultur ikke alene kan ­defineres ut fra antallet bronsegjenstander. At de kulturelle ytringene har ­artet seg noe annerledes hos oss enn lenger sør i Europa, er det likevel ikke tvil om. Det ­faktum at enkelte begynte å bruke bronse, vil heller ikke si at det ble slutt på tidligere materialbruk. Vi fortsatte å bruke flint og annen stein samt tre, bein og horn som redskapsmateriale. Karakteristisk for bronsealderen hos oss er også de mange store gravrøysene som gjerne ligger fritt og høyt på bergknauser og strandflater langs leia, og de mange bronsealderristningene/jordbruks­ristningene, gjerne med motiv av båter. Det er imidlertid få slike ristninger i Møre og Romsdal. De store båtmotivene med mannskapsfigurer/mannskaps­streker finnes ikke hos oss.

De fleste bronsefunnene i landet vårt, har en sørlig utbredelse med de mest iøyne­fallende konsentrasjonene på Østlandet med områdene rundt Oslo­fjorden og kyststrekningen fra Stord i Sunnhordland nedover mot Jæren. Det finnes også en markert samling på Lista, en del funn langs Trondheims­fjorden, og noen spredt rundt Sognefjorden og indre deler av Hardangerfjorden. I 2017 ble det funnet et større depotfunn i Hegra i Stjørdal med over 40 hele og fragmenterte gjenstander av bronse. Det er også funnet en del bronsegjenstander i Møre og Romsdal. Her er det registrert 33 lokaliteter med slike funn, totalt 39 gjenstander. 10-14 av funnene fra Møre og Romsdal antas å stamme fra depotfunn, mens fire eller fem av dem er definert som gravfunn (tre sikre). De øvrige har mer usikker kontekst.

Bronseøksa fra Vullumstranda

Som nevnt er øksa som ble funnet på Vullumstranda, ei såkalt randlistøks. Det er tidligere bare funnet tre randlistøkser i Møre og Romsdal. To av disse som kommer fra Blindheim i Ålesund, har en markert utsvinget og brei egg, og er av en litt annen type enn øksa fra Halsa (fig. 5). De er også litt eldre enn ­denne. Den siste som ble funnet i Heggdalsvik på Otterøya i Midsund, har en nesten identisk utforming som Halsa-øksa (fig. 6). Dette er en type bronse­øks som går under betegnelsen "type Ekstrem Oldendorf". Foruten øksa fra Heggdalsvik, er det bare kjent fire tilsvarende av denne typen i Norge. Dette gjelder funn fra Indergård, Agdenes kommune i Trøndelag, Gravhø i Rondane/­Dovre i Oppland, Voll i Klepp kommune og Lien i Telemark.

Øksene av typen Ekstrem Oldendorf dateres til bronsealderens periode II, dvs. tidsrommet 1500-1300 f.Kr. De har et østlig tyngdepunkt i Sverige og ­Danmark. Av 13 funn fra Danmark, er det bare et som kommer fra Jylland.Åtte av dem er fra Sjælland. Det foreligger ingen god oversikt over materialet fra Sverige, men mengden funn tyder på at dette er mer en svensk enn en dansk type. Hele 12-13 eksemplar er lokalisert til områder rundt Uppsala.

Arkeologen Ørjan Engedal har antydet at denne typen økser i Norge trolig har kommet østfra, fra Sverige, der de kan være laget (fig. 7). Bronseøksa fra Voll ble lenge sett på som unik, og også som bevis på forbindelser til den britiske ­Wessex kulturen. Holdepunktene for kontakten til britisk område ser imidlertid ut til å være gjort på særs sviktende grunnlag før det fantes en god typeinndeling av randlistøksene. Metallurgisk analyse av tre av de ­norske randlistøksene av ­typen Ekstrem Oldendorf viser heller ingen spor av spesielt britisk metall. ­Metallet er det samme som er typisk brukt i Norden, og deler av Sentral-Europa.

En metallanalyse av et syttitalls svenske bronseøkser sammenlignet med en data­base i Oxford over kopperlokaliteter ("gruver"), viser at kopperen i øksene ­kommer fra blant annet Kypros, Alpene, de britiske øyene og Sardinia. De vitner med andre ord om en systematisk fjernhandel for flere tusen år siden. I følge arkeolog Johan Ling ved universitetet i Gøteborg var de britiske øyene og flodmunningene i Nord-Tyskland viktige knutepunkt for handelen med kontinentet, og trolig reiste folk fra Skandinavia i alle fall dit. Han peker også på at alle helle­ristningene fra bronsealderen med avbildninger av skip taler sitt tydelige språk, og at de gjenspeiler noe av fjernhandelen med gjenstander av bronse (fig. 8).

Det er vanskelig å si om fjernhandelen har sammenheng med enkeltindivid som reiste så langt, men at kopperen var del av en velorganisert handel er det liten tvil om. Kopper ble eksportert nordover, og sørover ble det kanskje "solgt" rav. Baltisk rav har vært et viktig byttemiddel og er funnet blant annet i ­Mykene i dagens Hellas og i konsentrasjoner i Wessex-området i England. Andre bytte­varer fra Skandinavia kan ha vært pelsverk, skinn, ull, tekstiler, flint, kleberstein, tømmer og forskjellige håndverksprodukter.

Varer skiftet hender på mange måter i bronsealderen. Forpliktende gave­giving, og kommersiell handel med råvarer, halvfabrikater og håndverks­produkter ­eksisterte nok side om side. Vi må også regne med at det har vært plyndringer og krigsbytte.

Bronsealdermiljøet på Vullumstranda

Det er ikke tidligere kjent funn fra gården Vullum fra bronsealderen, men det er registrert ei gravrøys som kan være fra denne perioden (fig. 9). Denne ligger inne i et skogholt, litt opp fra sjøen, ca. 175 meter vest for funnstedet. Dette er ikke ei klassisk bronsealderrøys av naken stein som ligger høyt og fritt med utsyn utover leia, men en tidfesting til denne perioden kan likevel ikke utelukkes. På nabogården Rød er det funnet en flintdolk som kan dateres til eldre bronsealder periode I (fig. 10). Flintdolken ble funnet i ei myr, og det er derfor naturlig å tolke den som et offerfunn. Det er også opplysninger om at det på Rød skal være ­funnet ei steinøks av porfyr. Denne typen økser er tradisjonelt datert til yngre bronsealder og blir gjerne sett på som en form for kultøkser, seremoni­våpen eller verdighetstegn.På gården Rød skal det frem til ca. 1900 også ha ligget ei stor røys, men ut i fra de litt vage funnopplysning­ene er det mest naturlig å datere denne til eldre jernalder.

Selv om bronseøksa er funnet på Vullumstranda, og det finnes ei gravrøys som kan være fra bronsealderen knapt 200 meter vest for funnstedet, er det naturlig å se funnet i sammenheng med et større geografisk gårdsområde ­eller territorium. Det er nærliggende å se for seg at nabogården Rød, sammen med gårdene Ind-Reiten og Kvalnesvik ble utskilt fra Vullum på et eller annet tidspunkt langt tilbake i tid, trolig i middelalderen eller i forhistorisk tid. Hele denne grenda, Vullumgrenda, hadde opp til våre dager et sosialt felleskap som m.a. kommer til uttrykk i at de var del av samme "bearlag".

Det er det også naturlig å trekke inn selve Halsagården i dette bronsealder­miljøet. Halsagården som har gitt bygda og kommunen dets navn, omfattet også opphavlig Megården og Reiten Nordre. I Olav Engelbrektssons Jordebok fra 1533 omtales disse gårdene sammen. Samlet får vi hermed ei større grend ­eller bygdeområde som kan ha utgjort en territoriell enhet i bronse­alderen. Området kan ha strekt seg fra Vullumstranda og Halsanaustan ved ­Halsafjorden, og over Halsaeidet til bunnen av Skålvikfjorden (fig. 11). Her hadde en tilgang til en god del åkerjord og beitemark, samt fiske- og jakt­ressurser. Som nevnt tidligere er det funnet en flintdolk og ei porfyrøks på Rød. Dette vitner om en gårdsbosetning i område i tidlig bronsealder. De første ­bøndene etablerte seg trolig enda tidligere i området, kanskje allerede i slutten av yngre steinalder.

Vi kan ikke utelukke at øksa fra Vullumstranda har vært brukt som ei arbeidsøks, men dette har like fullt vært en eksklusiv gjenstand som gav høy status. Kanskje var øksa brukt i prosesjoner og seremonier knyttet til ulike kultiske og rituelle handlinger. På enkelte helleristninger er det avbildet personer med økser med lange skaft hevet i prosesjonslignende positur (fig. 12). Selv om randlistøksa fra Halsa er relativt liten, og avbildningene på helleristningene ser ut til å være større og med skafthull, kan den likevel ha inngått i prosesjoner av lignende karakter. Øksa fra Halsa har vært skjeftet opp på et bøyd skaft.

Det er mektige personer eller slekter innenfor Vullum- og Halsagrenda vi må se som den naturlige eier av bronseøksa som ble funnet på Vullumstranda sommeren 2018. Herfra har det trolig vært kontakt over til indre østlandsområder og videre østover mot Sverige, kanskje mot Mälarenområdet. Dette kan ha vært en direkte langveis kontakt, men kan også ha vært en kontakt som har gått via mellommenn eller mektige slekter med kontakter mot Sverige. I denne sammenheng er det også naturlig å se de tre andre randlistøksene fra Midt-Norge av typen "Ekstrem Oldendorf". Øksene fra Heggdalsvik, Gravhø og Indergård ligger på tilnærmet samme transportlinjen til Østlandet over til Sverige (fig. 7). Disse er trolig resultatet av handel med luksusvarer, men noen av øksene kan også ha inngått i en form for gavebytte med høvdinger, som et tegn på vennskap og lojalitet. Vi kan heller ikke se bort ifra at giftermål eller andre slektsforbindelser kan ha spilt inn da bronseøksa kom til Halsa.

Hvordan – ja, vi kan kanskje også spørre, hvorfor havnet øksa i jorda på Vollumstranda? Hva kan grunnen til det være? Det er lite trolig at noen bare mistet ei slik øks. Den har vært så verdifull, at dersom den ble mistet ville eieren ha lett lenge etter den for å finne den igjen. Dette er heller ikke en gjenstand som det er naturlig å se for seg ble liggende igjen på en boplass. Vi må derfor gå ut ifra at øksa er intensjonelt lagt ned på stedet der den ble funnet. Ble den ganske enkelt gravd ned og gjemt bort for senere å finnes igjen? Kan den ha blitt lagt ned som et offer til høyere makter, eller kan det ha ligget en grav fra bronsealderen her?

Det er ikke gjennomført noe omfattende systematisk arkeologisk ­undersøkelse i området der øksa ble funnet, men funnstedet er gått over med metall­detektor med arkeolog til stede. Det er ikke noe som tyder på at det her finnes ­andre metallgjenstander fra forhistorisk tid. Bronseøksa framstår således som et ­enkeltfunn, slik det har vært vanlig med de aller fleste bronsealderfunnene i Møre og Romsdal. Alle de 33 funnlokalitetene i vårt fylke, med unntak av to, har bestått av en enkelt bronsegjenstand. Dette gjelder Gyl i Tingvoll og Blindheim i Ålesund, der det ble funnet henholdsvis syv og tre bronsegjenstander.

En arkeologisk undersøkelse der en forsiktig fjerner matjorda i funnområdet, vil kanskje kunne avklare om det finnes strukturer eller ulike typer ­nedgravinger som kan knyttes til aktiviteten og hendelser på stedet forut for deponeringen i bronsealderen. Dette kunne si noe om bakgrunnen for hvorfor øksa havnet i jorda på Vullumstranda. Pr. i dag er det ikke noe som tyder på at det noen gang har vært en grav her. Det er heller ikke noe ved stedet, slik det framstår i dag, som tilsier at dette var et egnet gjemmested for noe som senere skulle graves opp igjen. Det er ingen klare merkepunkter i landskapet som gjør det lett å finne igjen. Funnet fremstår som en permanent nedleggelse. Den mest nærliggende forklaringen på funnet blir dermed at dette er et votiv- eller offerfunn. Øksa kan være lagt ned i våtmark eller direkte i myr, slik flintdolken fra Rød ser ut til å være.Bronseøksa fra Halsa kan også være deponert innenfor en rituell kontekst i tørrmark. Senneolitikum og eldre bronsealder utgjør da også hovedtyngdepunktet for deponering i Midt-Norge i forhistorisk tid.

Som nevnt kan øksa fra Halsa ha inngått i rituelle seremonier. Det er også på denne bakgrunn vi må se deponeringen på Vullumstranda. Selve deponeringen er en rituell handling, men øksa kan også ha inngått i rituelle handlinger over lang tid før den endelig ble deponert. Kanskje er det naturlig å se den i sammenheng med at framveksten av jordbruket for alvor har gjort sitt inntog langs store deler av Norskekysten. Øksa kan med andre ord ha inngått i rituelle handlinger knyttet til den relativt nye jordbruksbaserte økonomien der det var viktig å sikre gode avlinger. Her var den livgivende sola med sine sykluser sentral. Sola går over himmelen og skiller natt fra dag, sommer fra vinter, og der igjennom liv fra død. Den var avgjørende for vekst, åker og grøde. I denne sammenheng kan øksa ha hatt en hellig funksjon, og tilslutt ble den en offergave til en guddom.

Ettertanke

Samme hvordan vi velger å tolke bronseøksa fra Halsa så framstår den i dag som noe eksklusivt. Den er en av få bronsegjenstander som fant veien opp til Nordmøre for nærmere 3500 år siden. Den er vakker og spesiell i sin ­utforming. Da Karsten Hannasvik forsiktig tok den opp av jorda sommeren 2018, var han det første mennesket som berørte denne gjenstanden på flere tusen år. Jeg vet ikke om Karsten følte en spesiell ærefrykt da han tok den opp i hendene sine, men en noe underlig følelse tror jeg han hadde. Og vi kan jo undres, - hvem var det som la den ned, og hvilke tanker gjorde denne personen seg da den hellige handlingen ble utført? Det er lov å undres og fabulere.

Litteratur:

Aakvik, Jan (2000): Med blikket vendt mot sør! Et materialstudie av eldre bronsealder på Vestlandet. Hovudfag i arkeologi. UIB
Engedal, Ørjan (2010): The Bronze Age of Nortwestern Scandinavia. Avhandl. til dr.philos. UIB
Forskning & Framsteg (2017): Långväga kontakter under bronsålderen. Henrik Höjer i intervju med Johan Ling
Henriksen, Merete Moe (2014): Stille vann har dyp bunn. Offerteoriens rolle i forståelsen av depotfunn belyst gjennom våtmarksdepoter fra Midt-Norge ca. 2350-500 f.Kr. Avhandling dr.philos. NTNU
Henriksen, Merete Moe (2019): Depotfunnet fra Hegra - ofret, gjemt eller glemt? Spor. Nr. 1 2019. Vitenskapsmuseet. NTNU
Ling, Johan & Hjärthner-Holdar, Eva & Grandin, Lena & Billström, Kjell & Persson, Per-Olof (2013): Moving metals or indigenous mining? Provenancing Scandinavian Bronze Age artefacts by lead isotopes and trace elements. Journal of Archaeological Science 40
Ling, Johan & Stos-Gale, Zofia & Grandin, Lena & Billström, Kjell & Persson, Per-Olof (2014): Moving metals II: provenancing Scandinavian Bronze Age artefacts by lead isotope and element analyses. Journal of Archaeological Science 41(2014) 106-132
Ling, Johan & Uhnér, Claes (2014): Rock Art and Metal Trade. Adoranten 2014. Scandinavian Society for Prehistoric Art. Tanum HällristningsMuseum Underdlös. 23-43
Marstrander, Sverre (1983): Porfyr- og nakkebøyde økser som indikator for bosetning og sosiale strukturer i Norges yngre bronsealder. Varia 9. Universitetets Oldsakssamling. Oslo
Melheim, Lene (2006): Gjennom ild og vann: graver og depoter som kilde til kosmologi i bronse­alderen i Øst-Norge. I: Prescott, C (red.) Myter og religion i bronsealderen: studier med utgangspunkt i helleristninger, graver og depoter i Sør-Norge og Bohuslän: 7-194. Oslo arkeologiske serie 5
Melheim, Lene (2015): Europeisk handel. Norgeshistorie.no.
Melheim, Lene (2019): Ny kunnskap om metallhåndverket i bronsealderen. Spor. Nr. 1 2019. Vitenskapsmuseet. NTNU
Pettersen, Kristian (1986): Nye funn. Bronseøks. Spor. Nr.1 1986. Vitenskapsmuseet. NTNU
Ringstad, Bjørn (1986): Vestlandets største gravminner. Et forsøk på lokalisering av forhistoriske maktsentra. Magistergradsavhandling i arkeologi. UIB
Underhaug, Per Christian (2013): Krigeraristokrati og politisk økonomi. Et forsøk på å identi­fisere krigeraristokratier med en politisk økonomi i Sør-Norge under bronsealdere. Masteroppgave i ­arkeologi. UIB
Vaagland, N.M. (1954): Halsaboka. Bygdebok 1. bind. Kristiansund
Takk til Ørjan Engedal i Rådgjevande arkeologar for nyttige tips og faglige råd i forbindelse med utarbeiding av artikkelen. Eventuelle feil og mangler i slutteksten er mitt ansvar.