Bidrag til en norsk Kystsosiologi

Bidrag til en norsk Kystsosiologi
Fiskerbonde. Tegning Tor Johansen

- hvor er kysten?

”Nærmere 80 prosent av landets befolkning bor langs kysten. Kystens ressurser gir fremdeles grunnlaget for vesentlige deler av verdiskapingen og kunnskaps- og teknologiutviklingen her i landet. De to største og viktigste eksportnæringene, olje- og gassindustrien og fiskerinæringen, henter begge råstoffene fra havet. I tillegg er kvalitetene i kystsonen viktige for rekreasjon og for reiselivsnæringen.” Dette står skrevet i Stortings­melding 16 (2004-2005); ”Leve med kulturminner”, under overskrifta ” En levende kyst – kystens kulturhistorie.” Gir det da noen mening å snakke om en særskilt ”kystkultur”, tradisjoner og levemåter ved havet, til forskjell fra en ”norsk kultur” – hvis den faktisk omfatter de aller fleste her i landet? Her ligger det opplagt to parallelle spor: Ett som definerer kystkultur som det som angår båt og hav, og ett som vil at så godt som hele befolkningen skal inkluderes, fordi nesten alle byene ligger ved kysten. Slik kan man argumentere politisk for økte bevilgninger til kulturminnevern langs kysten, selv om de fleste nordmenn neppe har enkel tilgang på, eller interesse for, båtliv.

Året før slaget på Rastarkalv, altså i år 954, vant vikingkongen Håkon den gode slaget ved Avaldsnes på Karmøy. Snorre forteller at etter dette bestemte kongen at kysten skulle deles inn i ”skipreider”, som hver skulle ruste ut et seilskip. I år 1277 hadde Norge 270 slike skipreider. Av­grensninga var at alle bønder som bodde så langt opp i elvene som laksen går, skulle bidra. Dette er seinere blitt brukt som definisjon på ”kyst­kulturens område”. Rabben (1994) sier at kystkulturen er et bredt belte, ingen rand ytterst mot havet.

Selv er jeg mer opptatt av det internasjonale: kystkulturen finner vi på begge/alle sider av havet. Sjøen, fisken og båtene er temmelig like, i hvert fall i overflatisk turistperspektiv, som besøkende på hverandres museer. Kystkulturen er fleretnisk, også innen Norge, med samer og kvener. Kultur er en sosial gruppes felles levemåte, koder og symboler, folkeskikk, løsninger og forklaringer, verdsetting og forståelsesformer. Kultur er det motsatte av natur, altså det som skiller mennesket fra dyrene. I gammelt språk er kultur det man ærer og dyrker. Så innen begrepet kystkultur hører det med både å ta vare på tradisjoner og håndverk og å leve livet i dag. Norsk kystkultur akkurat nå handler mye om olje, oppdrettsfisk, vindmøller, skipsfart og eksport. Norge er vant til å være en dominerende global aktør på de feltene vi velger å satse. Jeg mener derfor at det blir meningsløst å hevde at norsk kystkultur trues av globaliseringen (Jentoft 2001). Kystkultur er en langt mer omfattende størrelse enn et distrikts­politisk virkemiddel.

Kristiansund som case: klassesamfunnet reproduseres

Statistisk Sentralbyrå publiserer en indeks for levekårsproblemer i norske kommuner. Kristiansund kommune har i en årrekke kommet dårlig ut av denne typen undersøkelser, mens andre kommuner på ytre Nordmøre har kommet helskinnet gjennom testingen. Finn Ove Båtevik i Møreforsking redegjorde for dette for Bystyret 26. januar 2010, og poengterte at Kristiansund skårer lavest i fylket på disse variablene, der fylket ellers kommer ganske bra ut: uførhet og behov for sosialhjelp, lav ut­dannelse/fullfører ikke videregående skole, unge alenemødre, barneverns­saker, rus- og psykiatri­problemer, unge og eldre uten sosiale nettverk. Det er store forskjeller mellom bydelene, faktisk større enn i Bergen. Kristiansund er en liten by med storbyens sosiale problemer. Dette har vært kommuneledelsens argumentasjon oven­for stat­lige myndigheter i minst 20 år, og er også godt beskrevet av Wågø 2004, som i tillegg ut­dyper variablene tidlig død, attføring, volds­kriminalitet og arbeids­ledighet, og videre om­taler overhyppighet av kreft og hjertesykdom­mer.

Men midt i utlegningene om depresjon og elendig­het snakker man nå samtidig om byens ”hamskifte” takket være oljeindustrien (Båtevik 2010:5, Larsen 2007). Det fylles på utenfra med ressurssterke, høyt utdannede, høyt lønnede friske unge folk. Møre­forskings konklusjon er at årsaken til Kristiansunds leve­kårs­problemer ligger i ”sosial arv”. Utfordringer skapt i tidligere tider blir dratt med videre; ulikhetene reproduseres, som Gudmund Hernes sa det (mest om skole-systemet). Det klassedelte samfunnet, som var en forutsetning i klippfiskeksportens gullalder, henger fortsatt i. Et næringsliv som er inter­nasjonalt orientert, basert på eksport (tømmer, fisk, skip, olje), vil alltid være mer konjunkturømfintlig enn stabile produksjonssamfunn (jordbruk). Dette har blitt anskueliggjort i forellingen om ”da Aker kjøpte Norcem” og to bedriftskulturer: skipsbygging og betongproduksjon skulle forenes i samme selskap; skippertak og hvilepuls. Et næringsliv med stadige strukturelle kriser (jfr egen artikkel om klippfiskindustrien) vil nød­vendigvis bety ”Klondyke”-stemning, ustabilitet, periodevis arbeidsledighet, lettere å bli utstøtt fra lønnet arbeid. Samtidig virker det inspirerende på gründere og ”lykkejegere”. ”Kreativ destruksjon” (Schumpeter) er et positivt begrep på BI.

Sosial arv er klassesamfunnets levemåte overført til nye generasjoner. ”Sosial arv betegner arv av kunnskaper, karrieremuligheter og økonomisk posisjon over generasjonene. Til forskjell fra biologisk arv betegner sosial arv egenskaper som er tillært under oppveksten. Dette er gjerne egen­skaper som man trekker med seg gjennom senere faser av livet. Under primærsosialiseringen er foreldrenes eller andre foresattes holdninger, verdier og atferd vesentlige elementer for den sosiale arven. Senere har skole, omgangskrets og etter hvert kontakt med flere voksne personer også betydning” (Sæther 2009:5). Dag Østerberg (1977:109) poengterer at mennesker som brått skifter klassesituasjon (deklasserte, nyrike) ofte har problemer med å tilegne seg den livsstil og omgangstone som er vanlig i den ”nye” klassen. Man holder fast på sin personlighet, sitt talemål og sine fritidsinteresser selv om pengene kommer og går, jfr Bør Børson og pappa Doolittle. Dette kaller Max Weber å ”bevare samme standsfølelse som før”. Innen handelsstanden eller legestanden har man felles forbilder med hensyn til livsførsel og samme begreper om anstendighet og ære. (Kulturell) stand er altså noe annet enn (økonomisk) klasse. Pierre Bourdieu har fulgt opp med begrepene kulturell- kontra økonomisk kapital. I Johan Galtungs klassiske additive indeks for sosial posisjon må man ha med begge deler for å få poeng. Østerberg anfører at ”arbeiderklassens borgerliggjørelse” ikke handler om skifte av stand: det handler om bedrete levekår (bolig, ferie, bil), ikke om holdninger til å drive egen bedrift eller å bryte ut av andre av klassens normer. Kroppsarbeid og kontorarbeid frambringer to ulike stender innen arbeiderklassen: blåsnipp og hvitsnipp. Kristiansund var forresten eneste kystkommune med ja-flertall i folkeavstemninga om EEC i 1972. Dette liker vi å bruke som argument for fortsatt internasjonal orientering, og som en oppfølging av valget av representant til riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814, da vi sendte en engelsk jøde, John Moses, som den beste til å tale byens sak.

Fisker og bonde

Fiskere og bønder kan betraktes som to stender innen arbeiderklassen. Bondekulturen gjør mer av seg. De materielle merkene er mange flere og har blitt bedre bevart. Rabben (1994) skriver om tenkemåter og forståelsesformer fra bondekulturen som er blitt videreført også hos fiskerbøndene, i ompottet tilstand: ideen om teigblanding fører til havdeling og navnsetting på hav-teiger. Sjø og mark kan bli synonymer, brukt om et avgrensa fiskeområde noen føler eiendomsrett til. Og du skal styre unna annsmanns fiske-me’. På Freiøya ble ideer fra felles seterdrift ompottet til fordelingssystemer for bruk av gressbevokste holmer til sommerbeite for sau og gris. Min farmor som døde i 1952 skal ha vært den siste som hadde full oversikt over disse rettighetene i sin grend.

Jon Eivind Kolberg (i Wåge 2004:22) dokumenterer i boka ”TrygdeNorge” at fiskerikommuner er overrepresentert i trygdeuttak. Kan dette skyldes en ”laissez-faire” (”la det skure”)-holdning, at man bruker opp pengene etter hvert, uten å legge til side ”for en regnværsdag”? I landbruket har man også mye sesongarbeid og ujevn inntekt, uten samme tilbøyelighet til å svi av lønna raskest mulig, på fest og luksusinnkjøp. Har dette noe å gjøre med bondens mer utviklede selvkontroll, hvis mulig forekommende mangel karikeres i Prøysen-visa ”Han Lars er på Hamar med slakt”- fordi det er mer dramatisk for en bonde å bli pengelens enn for en fisker, fordi havets ressurser er tilgjengelige året rundt? Har vi noe å lære av at noen dyr hamstrer forråd/mat til vinteren og andre ikke gjør det?

Kjønnsroller

Eilert Sundt besøkte fiskerbøndene på Haram nord for Ålesund i 1856. Han kommenterer det meste, og beskriver gjennomgående stusselige levekår. Han mener folk foretrekker brennevin framfor kaffe fordi ingen har fortalt dem hvordan kaffe skal lages! Viktigere er hans observasjoner av at dobbeltarbeidende kvinner ikke rekker over alt av renhold og stell, når de også skal utføre tresking og annet gardsarbeid. I sin bok om renslighet fra 1869, utdyper Sundt dette med et eksempel fra fiskeværet Grip, der gulvene blir vasket to ganger i uka, fordi kvinnene der har tid til det, ”da her aldeles intet jordbrug eller kreaturstel er” (Noen familier kunne nok ha ei ku sammen, men altså ikke da Sundt var innom).

En annen kulturforskjell mellom landsdelene kan ligge i lynnet og respekten for autoriteter. Kristiansunds tollinspektør Thue, innflytter fra Østlandet, forteller i 1796 om klippfisk-kjerringene (arbeidsfolket på fiskbergene i byen), at dette industriarbeidet gjør dem så sosiale og selskapelige at de ellers ikke kan finne ro til stillesittende selvstendig arbeid som spinning, binding og veving. De er heller ikke til å stole på som hustjenere, fordi de ikke respekterer flyttedag og årskontrakt, men plutselig tar seg daglønnet fiskarbeid når sjansen byr seg.

Religion

Eilert Sundt lanserer en meget interessant hypotese i boka om Haram. Han registrerer at kystfolket gir penger og gaver til de spedalske og fattige – med egen årlig båtreise med innsamlete gaver til Reknes hospital i Molde. (Sunnmøringene sendte matvarer, Nordmøringene kontante penger.) Hvis man føler fare (for drukning eller brann), er det vanlig å love Gud en gave til de fattige, hvis man står det over. De spedalske ble da forventet å gå i forbønn for giveren. Gaver kunne også sendes til fattighusene i Bergen og Trondheim. Sundt skriver (1971:130): ”Jeg synes (…) at der i indlandet er mindre at spore af hine fra den katholske middelalder nedarvede begreber om almisses værd.” Han utdyper dette i en fotnote: En prest fra Bergen har ment at siden Norges vestkyst ble først kristnet, og at det er her vi finner de fleste klostre og munkeordener som folk fortsatt minnes lenge etter reformasjonen, så henger de katolske skikkene fortsatt med i disse områdene. Inkludert påbudet, først legalt, seinere moralsk, om å gi tiende, 10 % av sine inntekter, til gudelige formål.

Motsatt finner Sundt flere levninger av hedensk Åsa-tro i innlandsbygdene, for eksempel troen på at stål skremmer vekk troll og skrømt. Hans hypotese er at kristendommen slo bedre rot i ”kyst-egnene” på grunn av ”næringsveienes mangfoldighed og søveiens lette forbindelse i gamle dage”. Kystfolket reiste mye og hadde internasjonale kontakter, i motsetning til ”de uveisomme og skovopfyldte indlandsbygder”. Men utover 1800-tallet har dette snudd seg, som følge av modernisert jord- og skogbruk, bedre samferdsel og økt handel. Østlendingene tok altså steget fra hedenskap til sosialdemokrati, mens vestlendingene har forblitt ”katolikker light” til i dag. Dette kan forklare politiske og religiøse ulikheter; hvorfor Kristelig Folkeparti og Indremisjonen står sterkest på Vestlandet, jfr Øidne 1957.

Vestland og kystkultur er ikke synonymer

Vestlendingen beskrives gjerne som opptatt av misjon, nynorsk, avholdssak, bondereisning/sjølvråderett og borgerlig politikk. Det meste av dette ”feider ut” nordom Stad og Romsdalsfjorden. Og resten av kysten er mye lengre.

Bordkledning på hus er et interessant fenomen. Vestlandspanel er liggende kledning, som en forsterking utenpå de vertikale stolpene og stavverk eller grindverk i huskonstruksjonen. Dette gir også best vern mot slagregn, når kledningen er lagt slik at underkanten av hvert bord dekker overkanten av det nedenfor på veggen. I fuktig klima hender det ofte at de nederste bordene råtner, og med liggende fjøler er det lett å skifte dem ut nedenfra. - Men på Østlandet, i Trøndelag og i Nord-Norge har stående kledning – tømmermannspanel - vært det vanlige, fordi underlaget som oftest var en laftevegg av liggende tømmer. Låvepanel er en enklere og billigere variant av stående kledning, som slipper inn luft og gir illusjon av murvegg. Alle typer ”låner” – fra Nordmøre via Trøndelag og nordover, har stående panel, også der værharde forhold ville gjort liggende panel mer funksjonelt. Noen mener at dette er jåleri og etteraping av Trondhjemsk panelarkitektur. Vil du snobbe nedover, er du altså tryggest for å unngå spitord hvis du legger fjølene horisontalt. Men det finner du lite av på Nordmøre. (Se bilder i Schistad 1975).

Er det urbane borgerliv på kysten annerledes enn i innlandet? Jo større sted man bor på på kysten, desto høyere er sannsynligheten for at man aldri har vært ute i båt. Derfor ekskluderes mange fra sin kyst-identitet hvis Båten og sjøbruket får være det sentrale, som hos Molaug (1985). Det motsatte perspektivet er å foretrekke, som hos Eldjarn & Godal (1988), der båten er det beskrevne objekt og kulturen beskrives sekundært. ”Kystfolk levde med en fot i båten og en på land”, skriver Bjørn Fjellheim i en nettpresentasjon av Kystmuseet i Sogn og Fjordane. Historisk sett er dette mer riktig enn det er i dag, men jeg våger å påstå at de fleste byfolk som har egen fritidsbåt, er romantiske innflyttere. Båtene er aldri langt unna for den som bor på kysten, men samfunnet preges av utstrakt arbeidsdeling. Alle kan ikke drive med det samme.

Tydeligst observerte tradisjonelle ulikheter:

 

Kyst

 

Innland

 

Kjønnsroller

 
 

Dobbeltarbeidende kvinner

 

Skille manns/kvinnearbeid

 

Næringsliv dominert av

 

Eksport, konjunktur, sjøfolk

 

Stabilt landbruk

 

Religion

 

Gi tiende, misjon, søkende

 

Rester av Åsatro

 

Naturkrefter

 

(Ære-)frykt for vær og hav

 

Stabilt vær forventes

 

Autoritetsrespekt

 

Liten: Daglønnet, stikker av

 

Stor: Flyttedag, årskontrakt

 

Nasjonalisme

 

Sterk: Ut av unionen 1905, nei til EEC

 

Svak: Grensebønder vil ikke krige med naboen

 

Mat

 

Fersk fisk, forbruke etter hvert

 

Spekeskinka skal helst lagres i 3 år. Stabbur. Mugg er kvalitet.

 

Lynne

 

Snarsint, kort lunte (som været?), hardt språk, kortsiktig, bruke penger, ”laissez-faire”

 

Lunefull, ”dansk”,

Tenk før du taler, strategisk, sindig, hamstre forråd

Trygd

Fiskerikommuner er overrepresentert

nøytral

 

Typisk hus (som kan brukes til alt)

 

Naust

 

Stabbur

Utdannelse, overtro, alkohol­problemer, dårlig mat og klassedelt samfunn var godt fordelt, landet over. Bakhtinsk karnevalisme (ap med autoriteter) likedan.

 

Eilert Sundt (1817-1875)

Er kjent som norges første sosiolog. Han var utdannet prest. Eilert Sundt var en pioner innen fag som demografi og etnologi i Norge, og han regnes i dag som norsk samfunnsvitenskaps far. Han hadde ingen formell utdannelse i disse fagene, men bygde på egen lesning og observasjoner fra lange reiser omkring i landet. Resultatet ble et imponerende forfatterskap som belyste arbeids­forhold og sosiale problemer i Norge på midten av 1800-tallet. Hvis han hadde skrevet på et av de store språkene, ville hans bidrag – ikke minst i demo­grafien – ha gitt ham en hedersplass i internasjonal sosial­vitenskap. Hans skrifter, artikler og foredrag var et resultat av hans nysgjerrighet og ønske om å bedre fattige folks kår. Sundt var en empirisk forsker. Der det ikke forelå statistikk eller ikke var mulig å hente inn talloppgaver, benyttet han ofte intervjuer. Han kunne utspørre bønder og bondekoner i dagevis, og for å unngå feilslutninger spurte han mange mennesker om de samme forholdene. Han ville være sikker på at han hadde forstått svarene riktig.

Artikkelen er fra Nordmøre museums årbok 2010

Scroll til toppen