Barndom i Kristiansund 1891-1897 og 1905-1915.

Jeg er født i Norges hovedstad i 1887, I Christiania, ovenikjøpet i Kristian IV gt, og det har jeg alltid vært stolt av. Men fra jeg var 4 år opp til jeg ble 10 år gammel, bodde vi i Kristiansund, og det er jeg meget glad over, for de første sterke inntrykk fra guttedagene, de som preger en for alltid, fikk jeg der.

Livet kommer en så vidt nærmere i en så vidt liten by. Mine barndomsvenner må unnskylde at jeg i farten regner Kristiansund for mindre enn Oslo, ja, endog mindre enn 1890- årenes Christiania. Hovedstaden er visstnok landets største sjøfartsby, men hvor mange av innbyggerne vet da det?

Men i Kristiansund visste vi smågutter alt om båter og skip som kom og gikk i det store havnebassenget mellom de 3 øyene, eller landene byen var bygget på: Kirkelandet med Gomalandet, Nordlandet og Innlandet. Vi fulgte de bittesmå dampdrevne sundbåtene, som gikk i fast rute mellom øyene. Vi kjente jektene med store råseil, uten baugspyd men med stor stolpe i baugen, jakter med en mast, storseilet og fokk og baugspyd, galeaser med to master, skonnerter og fullriggere med tre master. Vi klatret i rigger og rær og kjente alle skipstyper like godt som moderne guttunger kjenner fly- og bilmerker. Vi levde fremdeles i seilskutenes tid, skjønt vi så da også og visste om dampbåter, f.eks. hurtigruten fra Trondheim med dampbåten "Statsråd Riddervold", som var et under å skue og reise med. Og det var fiskefartøyet "Lincoln" som drog alle fiskebåtene etter seg i en lang hale ut på Griphavet, hvor fiskerne trakk torsk opp av dypet. Det var dengang som det het "rodde fiske". Jeg har sett "Lincoln" komme fullastet med skrei inn til bryggene i Vågen, hvor fisken ble renset, ganet og veiet i de store trebuene bygget helt ut i sjøen, så vannet kunne skylle avfallet helt ut i havnen, mens utallige måker (vi kalte dem måser) satt på mønene og dukket med store skrik etter de godbitene de fant.

I nærheten av det huset vi bodde i med stor have, utedo, lysthus og en «dokkerstue» med plass til et snes barn, lå en reperbane. Og jeg så ofte repslagerne gå baklengs og spinne sin ende. Vi var tilskuere i smie, seilmakerverksteder, hos blikkenslager, som ga oss tynne blikkremser som vi kunne lage belter, sverd og sabler av. Det var farlige våpen selv om vi aldri brukte dem på hverandre. Jeg var en stor kloss og blødde alltid på fingrene når jeg tuklet med disse sakene.

Men vi lærte arbeidslivet å kjenne; hos fiskere, sjøfolk og håndverkere, og vi smårollinger apte etter dem så godt vi kunne.

De fleste av våre fedre hadde robåter, såkalte Nordlandsbåter med skarpskårne stevner, eller også alminnelige snekker, og dem brukte vi med eller uten lov og lånte også båter av andre. En søndag morgen lånte noen av oss en båt av en mann på Gomalandet, og vi bestemte oss til å ro rundt Kirkelandet.

På utsiden så vi selhunder på skjærene. Niser, også kalt iser, kom opp av sjøen og pustet tungt på oss. En og annen storhval sendte stråler av sjøsprøyt lenger ute, og langt borte i horisonten seilte en fullrigger fra Hustadvika mot Trondhjem. Men sjøen var tung og det blåste, og vi søkte tilflukt ved en brygge i Marcussundet, fortøyet båten og gikk hjem til fots for å spise middag.

Ved søtsuppen spurte mine foreldre hva jeg hadde gjort om formiddagen. Jeg svarte unnvikende og tenkte med en viss nervøsitet på at jeg etter middag skulle være med på å ro den tunge båten tilbake til eieren på Gomalandet, for det var avtalen.

Vi guttunga kalte forresten denne halvøya av Kirkelandet for Gomatlandet og kjente ikke noe annet navn på den, skjønt det var lite treffende, for det var et goldt område med en tarvelig bebyggelse. Men der var slake svaberg som gikk langgrunt ut i sjøen, og der sto i sesongen kjerringer og jenter til knes i vannet og i side skjørter og vasket fisken før den ble stablet i rekker, to og to på svabergene for å tørke. Kristiansund var den gang og er det sikkert ennå, berømt for sin klippfisk, skjønt metodene vel er noe forskjellige blitt.

Man vil, rimeligvis av det jeg har sagt, få det inntrykk at byen vesentlig besto av det såkalte arbeidende folk, men det var langtfra tilfelle. Den hadde en "patrisierklasse" som eksporterte klippfisk og hjemførte hetvin og andre gode saker fra syden for salg og til eget bruk i store, staselige selskaper. Det var familier som Nicolay H. Knudtzon og Johnsen med landsteder på Fannestranden innenfor Molde. Werring, Fasting, Parelius, Lossius, Allan og Dall, uten h og med to lier. Et skotsk navn liksom Allan. Det var et sterkt skotsk innslag i byens familier. Men det var også mange innflyttere fra landdistriktene og småfolk som kom seg i været. Jeg hadde allerede den gang en dunkel forestilling om klasseforskjell, som ungdom i våre dager neppe har anelse om. Vår familie sto utenfor- eller jeg kan si- ved siden av denne rangforordningen. Mine foreldre var østlendinger, fra hovedstaden. Far var byfogd og mor var datter av en prost, så jeg fikk det inntrykk av at jeg var beskyttet både av den jordiske og den himmelske rettferdighet.

I 1897 reiste vi for godt fra Kristiansund. Jeg har aldri sett den byen igjen siden. Den lever i mitt sinn. Vi reiste med "Statsråd Riddervold" til Trondhjem hvor vi overnattet og med Østerdalsbanen hvor vi overnattet på Røros. Vi hadde familie begge steder. Og på Røros opplevde jeg, og som også mine foreldre mente måtte være en stor sensasjon, nemlig elektrisk lys. Det var en kulltrådpære som hang skamløst naken i en lang snor fra taket. Jeg syntes det var stygt, og det mente formodentlig mange eldre også, for da elektrisk lys ble alminnelig i private hus i Christiania i 1910, ble lyspærene gjerne montert i de gamle staselige messinglampene for petroleum eller skjult på annen måte.

ALLMUESKOLEN

Kristiansund var jo langt ute i provinsen, og skolene der bar ennå preg av den gamle ånd. Den 5-årige folkeskolen ble fremdeles i dannet tale kalt "Almueskolen" og lærerne seminarister. Dens pensum var, ved siden av konfirmasjonsforberedelsen, det man mente hva barn av folket burde vite før de ble kastet ut i arbeidslivet. Bedre manns barn som det het, gikk i tre år i en forberedelsesskole under ledelse av lærerinner som ofte var damer av byen, men heller ikke noe annet.

Så kom barna inn i en 6-årig middelskole, som elever på "den lærde skole" eller Latinskolen. Men alt dette var allerede i støpeskjeen. Jeg kom etter forberederskolen inn i første middel på Latinskolen, men fant meg kort etter i fjerde forklasse, og i Christiania ble jeg opptatt i femte forklasse før jeg kom inn i første middel i den fireårige middelskolen. Nå er jo alt dette blitt annerledes igjen. På Latinskolen i Kristiansund gjaldt det å kunne leksen til punkt og prikke og helst ordrett. Folk som taler om pugg i moderne skoler aner jo ikke hva de snakker om. Vi hadde nummer etter våre prestasjoner og tallkarakterer med en og til dels to desimaler, så det var ingen tvil om hvor vi sto.

For min senere virksomhet var dette systemet av en viss verdi. I norsk grammatikk f.eks., lærte vi alle slags preposisjoner , konjunksjoner og adverb utenat, som om det var et fremmed språk vi studerte, og det har kommet meg til stor nytte når jeg har undervist i eller studert fremmede språk siden.

I Christiania ble jeg elev på en av de store, moderne privatskolene, hvor bestyrer og lærere var besjelet av en ny og mildere ånd. Bestyrerne kunne skalte og valte med skolen mer enn noen ensrettet rektor kan drømme om å gjøre nå. Under tilbørlig hensyntagen naturligvis til foreldrene som betalte de høye skolepengene, om å kunne sende sine barn til hvilken skole de ville.

I den første historietimen på denne skolen ble jeg, som ny gutt i klassen, hørt, og jeg sa hele leksen ordrett frem. Læreren priste mine prestasjoner og fremholdt meg som et dydsmønster og eksempel for mine klassekamerater som virket nokså mellomfornøyd. Og ingen kunne være mer forbauset over denne lovtalen enn jeg, og jeg var kamerat nok til å passe på at den aldri ble gjentatt. Det var også det lettvinteste.

Noe som slo meg i skoleårene var forandringen i skolebøkenes tykkelse og tall. Opprinnelig var de få og meget tykke, det sto adskillig mer i dem enn vi trengte i pensum, men så kunne lærerne velge og vrake, og mange elever leste på egen hånd videre ting de ikke behøvde til eksamen.

Men etter hvert ble skolebøkene til en tallrik flokk i nesten hvert fag, men ganske tynne, og inneholdt bare det vesentligste, som ble nokså uvesentlig på grunn av det knappe innholdet. Det var som å komme fra våre foreldres solide søndagsoksestek, som kunne vare hele uken, til et moderne koldtbord med småretter. Om denne utvikling er heldig eller ikke vet jeg ikke, og det er vel unødvendig, for om en menneskealder er vel alt forandret igjen når pendelen svinger tilbake.

Da jeg var gutt talte så mange voksne, både optimister og pessimister, om at vi levde i en krisetid. Jeg vet nå at det var en lykkelig og rolig tid for en del av befolkningen, og en ulykkelig tid for en kanskje større del. Vi som personlig hadde hatt en lykkelig barndom kan bare være takknemlige for det.

Artikkel fra Nordmøre museums årbok 2015