Arkeologisk utgravning på Meisingset sommeren 2016

av Marte Mokkelbost

Arkeologisk utgravning på Meisingset sommeren 2016
Oversiktsbilde lok. 1. Foto: Marte Mokkelbost

Sommeren 2016 gravde arkeologer fra NTNU Vitenskapsmuseet ut to lokaliteter vest for Meisingset sentrum i Tingvoll kommune. Arkeo­logiske registreringer utført av Møre og Romsdal fylkeskommune hadde tidligere påvist disse to lokalitetene, og fastslått at de var fra eldre steinalder (ca. 10 000-4000 f.Kr.). Utgravningene kom som en følge av at riksvei 70 mellom Meisingset og Saghøgda skulle utbedres og deler av veien skulle legges i ny trasé som skulle gå tvers over disse to ­lokalitetene. For å redde ut det som kunne finnes av informasjon om hvordan folk hadde levd her i stein­alderen, måtte det en ­arkeologisk utgravning til der lokalitetene kunne av­dekkes i sin helhet. Det hadde ikke blitt foretatt arkeolog­iske ­utgravninger på Meisingset tidligere, så dette ville bli et interessant bidrag til stedets eldste historie.

Arkeologi er et fag som er egnet til å gi perspektiver på livet i dag gjennom studier av fortidens samfunn. Utgravningene på Meisingset hadde som formål å gi innsikt i hvordan man hadde tilpasset seg livet i dette området i en tid da man livnærte seg av fangst og fiske og flyttet seg rundt i landskapet, før jordbruk og faste bosetninger ble normen. Utgravningen viste seg også å gi et innblikk i dagliglivet på Meisingset i eldre jernalder og avslørte en tilnærmet industriell driftsform som var i bruk i nesten tusen år inntil 1900-tallet.

Lok 1 – en stor lokalitet med aktivitet fra flere tidsrom

Den største lokaliteten på utgravningen i 2016 ble kalt Lok 1. Den lå i en vakker blomstereng i et område brukt til beitemark, med helling mot sør. Lokaliteten lå om lag 30-34 moh, beliggende i østre del av ei bukt ned mot Hanemsvatnet, øst for Malmhaugen. Lokaliteten lå lunt til i den gamle bukta, og under utgravningen merket vi at det sjelden var et vindpust å spore her. Utgravningene på Meisingset i 2016 konsentrerte seg hovedsakelig om denne lokaliteten, siden det var den største og mest funnrike av de to lokalitetene som skulle graves ut.

Da arkeologene startet utgravningen ved å grave vekk gresstorv og matjord med gravemaskin, gjorde vi raskt mange funn av steinaldermateriale. Det ­meste av funnene fant vi på to flater som ikke hadde like bratt helning som resten av lokaliteten, og som dermed så ut til å ha egnet seg til oppholdsflater under steinalderen. Området med flest funn lå høyest oppe på lokaliteten, ca. 32-34 meter over dagens havnivå, og ble kalt øvre flate eller øvre platå. Nedre flate eller nedre platå, som ikke så ut til å ha like høy funntetthet som øvre flate, lå på ca. 30-31 moh.

På øvre flate kom dype plogspor til syne etter at matjorda var fjernet, og store partier hadde innslag av trekull som arkeologene i første omgang tenkte kom av skogbranner eller annen avbrenning. Flata inneholdt enormt mye funn (oppimot 10 000), samt arkeologiske strukturer, som innen arkeologien blir sett på som like givende som gjenstandsfunn. Midt på flata lå en merkelig struktur i form av en oval dreneringsgrøft som omga en fin sandflate uten steiner, og denne tolket vi som en sannsynlig tuft. Øvre flate inneholdt også steinete områder som vi i utgangspunktet tolket som utkastområder for ­steiner fra tufta og de ryddete flatene. Under utgravninga ble det antatt at tufta var fra steinalder, og den ble undersøkt med mistanke om dette. Da vi senere fikk datert organisk materiale fra tufta, viste det seg at den var anlagt mange tusen år etter steinalderaktivitetene vi ellers kunne se spor etter. Tufta hadde altså ikke sammenheng med steinalderaktiviteten på denne flata, og blir derfor beskrevet litt senere i artikkelen. Et annet sted på denne flata fant vi heldigvis spor av en mulig bolig fra steinalder i form av en teltring, som leseren straks får høre litt mer om.

Nedre flate lå noen meter sør for øvre flate. Funnmengden på nedre flate viste seg å være forholdsvis mye mindre enn på øvre flate, i underkant av 700 funn, og det ble derfor ikke prioritert å grave mer enn et lite område her. Ingen strukturer ble funnet på denne flata. Mellom nedre og øvre flate var funnførende lag totalt forstyrret av aktiviteter i forbindelse med den mye yngre tjæremila, som du kan lese mer om litt lenger ut i artikkelen. Lok 1 viste seg dermed å ha spor av aktiviteter fra flere arkeologiske perioder, og ikke bare steinalder som vi trodde i utgangspunktet.

Lok 1 i eldre steinalder

I eldre steinalder var menneskene ikke bofaste, men flyttet seg rundt i ­landskapet alt etter hvor ressursene fantes. Boligene var midlertidige, og i varmere deler av året og ved korte opphold besto boligene gjerne av lavvolignede telt med teltduk av skinn. I dag er skinnet fra teltene borte, men steinene som ble brukt til å vekte ned teltduken i kantene, ligger ofte igjen i form av teltringer. Ned mot brinken på øvre flate på Lok 1 ble det funnet en slik teltring. Den var tilnærmet rund med en diameter på ca. 3,5 x 4 m, og et indre areal på litt over 10 m2. Området like sørvest for teltringen var det desidert mest funnrike, og det hadde nok vært populært å produsere og vedlikeholde redskaper like utenfor teltet.

Funnet av teltringen forteller oss at lokaliteten har fungert som en boplass, men siden det ikke ble funnet såkalte kulturlag (jordlag som bygger seg opp over tid på grunn av at organisk avfall er kastet eller ­trampet ned i bakken) fra steinalder her, tror vi at ­stedet ikke kan ha vært bebodd hele året. Antakelig har folk oppholdt seg her sesongvis, og ­lokaliteten har fungert som en av flere midler­tidige ­stasjoner i et mye større landskap som ­menneskene reiste rundt i. Det ble funnet mye brent nøtteskall på øvre flate, de fleste ble datert til eldre steinalder. Funnene av nøtteskall viser at det i alle fall må ha vært populært å oppholde seg på Lok 1 på høsten.

Hva funnene forteller om livet på Meisingset i eldre steinalder

Over 10 000 funn ble gjort på Lok 1, mesteparten var i flint. Funnmaterialet var svært variert - hele 109 ulike varianter av steinaldermateriale ble funnet. Totalt sett var materialet skarpkantet og godt bevart, med unntak av grønn­stein og bergartsgjenstander som ofte var sterkt nedbrutt og forvitret.

Vi har i dag god kjennskap til hvordan våpen og annet redskap og utstyr ble laget i eldre steinalder. Tilhoggingen av steinredskapene har foregått med en rund stein, en såkalt knakkestein, men også "bløtere" materialer som gevir har blitt brukt som hammere. På Lok 1 ble det funnet 20 knakkesteiner, som alle hadde spor av at de hadde blitt brukt til tilhogging. På Lok 1 var det mange spor av at man har bearbeidet flint og annet materiale til redskaper. Mesteparten av funnmaterialet besto av avslag, som er restmaterialet fra redskapsproduksjon i form av stykker av stein spaltet fra kjerner eller større redskapet. Avslag er typisk for steinalderlokaliteter. Avslag er ikke redskaper i samme grad som de mer ferdige typene, men de kan ha blitt brukt som redskaper siden de ofte har fine skjæreegger. Avslag som er brukt til å skjære, skrape eller stikke med har gjerne bruksspor på egger og spisser, og gjerne også en tilhugget (retusjert) kant på motsatt side av eggen eller spissen som gjør avslaget godt å holde i. Vi fant over 500 slike avslag på Lok 1, og de hadde nok blitt brukt i det daglige virket med å bearbeide mat og skinn, og til å kutte opp eller perforere sener, bein, gevir og tre som har blitt brukt i ulike redskaper.

Flekker er lange, rektangulære og regelmessige avslag i flint og noen ganger ­andre materialer. På en flekke er en av sidene dannet ved ett enkelt slag, kantene er tilnærmet parallelle, og lengden er minst det dobbelte av bredden. Flekker var grunnleggende elementer i redskaps- og våpenteknologien i steinalderen, de ble brukt både som knivblad og emner til pilspisser, skrapere og en rekke andre redskaper. Flekker og avslag med hakk og bruksskader ble brukt til alt fra knivegger til pussing av pilskaft. Produksjon av flekker var vanlig gjennom hele steinalderen, mens underkategorien mikroflekker som er små flekker med en bredde på mindre enn 8 mm, regnes som typisk for periodene mellommesolittikum (8000-6500 f.Kr.) og senmesolittikum (6500-4000 f.Kr.) i eldre steinalder. Over 10% av funnmaterialet på Lok 1 besto av flekker (1180 ­flekker eller flekkefragmenter), og halvparten av disse var mikroflekker. Ca. 80 % av mikroflekkene hadde bruksskader (små hakk) langs sidene. Dette tyder på at en stor andel av mikroflekkene hadde inngått i redskaper som har hatt egger i flint, som prosjektiler og skjæreegger. I slike redskaper ble mikroflekkene kilt inn i sprekker langs odd-enden av et pilskaft, slik at de med barberbladskarphet har kunnet trenge gjennom skinnet på bytte­dyr under jakten. De kan også ha blitt felt inn i andre typer skaft og blitt brukt som sammensatte kniver. Selv om det ikke ble funnet noen pilspisser på denne lokaliteten, er det likevel indikasjoner på at man har bedrevet slik jakt ved at det fantes så mange skadete mikroflekker. Nesten alle flekkene var laget i flint, men det fantes også 20 flekker laget i kvartsitt, samt en flekke hver i henholdsvis bergkrystall og kvarts.

Blant produksjonsmaterialet på Lok 1 fantes også en del kjerner og kjernefragment. Kjerner er steiner (som regel i flint) som ble slått til på en spesiell måte slik at man kunne lage lange, fine steinstykker med skarpe kanter, slik som for eksempel flekker. Ulike typer kjerner og fragmenter av dem kan fortelle oss om hvilke redskaper som ble laget på en lokalitet, og de kan også være godt egnet til å datere steinalderlokaliteter, siden enkelte typer kun fantes i spesielle perioder av steinalderen. En slik datering gjort på bakgrunn av ­gjenstandenes form, funksjon og materiale, kalles typologisk datering. Bipolare kjerner ­(kjerner som er slått fra to motstående sider slik at kjernen ofte blir spissoval) og kjernefragmenter var i stort overtall på Lok 1. Slike kjerner var i bruk gjennom hele steinalderen, men hadde en merkbart større bruk mot slutten av eldre steinalder, i senmesolittikum (6500-4000 f.Kr.). De bipolare kjernene på Lok 1 var gjennomgående små av størrelse (1-3 cm), og sjelden over 3 cm lange. Dette stemmer overens med erfaringene med senmesolittisk materiale fra Ormen Lange-utgravningene i Aukra i Møre og Romsdal, der det også ble observert en overvekt av små bipolare kjerner. De små kjernene tyder på at spesielt flint som råstoff ble utnyttet til det maksimale på denne tiden, fordi flint var begynt å bli vanskeligere å få tak i. Kjerner i andre materialer enn flint hadde også de samme små størrelser på Lok 1, noe som vitner om høy grad av materialutnyttelse på lokaliteten. En kjølformet kjerne, en håndtakskjerne, 15 koniske kjerner og sju ubestemte mikroflekkekjerner er typer som passer inn i overgangen mellom periodene mellom- til senmesolittikum, ca. 6500 f.Kr.

På Lok 1 ble det funnet tre økser og fem meisler, samt et emne til en øks og et emne til en meisel. Emner er uferdige redskaper, og mangler blant ­annet ferdig egg. Økser og meisler har vært en del av standardutstyret på stein­alderlokaliteter. De ble brukt i det daglige virke på en lokalitet, for eksempel til slakting eller matproduksjon, og til bearbeiding av tre eller andre materialer, for eksempel til å lage gode buer og pilskaft. Økser og meisler er ofte godt egnet til å gi en typologisk datering av steinalderlokaliteter, siden de har ulikt utseende til ulike tider av steinalderen. To trinnøkser og en flatoval tosidig meisel stammet enten fra mellom- eller senmesolittikum (8000-6500 f.Kr. og 6500-4000 f.Kr.), mens en firesidig bergartsøks og tre tosidige bergartsmeisler er neolittiske typer (4000-1800 f.Kr.), altså fra yngre steinalder. Forekomsten av de neolittiske typene er litt vanskelig å forklare på en lokalitet som ellers er preget av materiale fra mesolittikum (eldre steinalder). En hypotese er at de kan ha vært overgangsformer – gjenstander som oppsto i overgangen mellom to arkeologiske perioder, og som ofte ikke passer helt inn i definisjonene. En annen mulighet er at vi ikke har truffet helt med typebestemmelsen av disse redskapene – alle de neolittiske typene var små og svært nedslitte, og dermed vanskelige å beskrive. De neolittiske typeformene kan også bety at det har vært opphold her i yngre steinalder som vi ikke har klart å fange opp i daterings­materialet. Ingen av øksene eller meislene på lokaliteten var laget av flint, men istedet av grønnstein, diabas eller andre bergarter.

Et lite antall kniver og noen flere borspisser var også en del av funninventaret fra Lok 1. I eldre steinalder ble kniver laget ved at motstående side av skjære­eggen ble finhogget (retusjert). Kniver kan produseres av både flekker og avslag. Det ble funnet 11 kniver på Lok 1, alle i flint. Samtlige var laget med utgangspunkt i flekker. Et bor fra steinalder er laget av en flekke eller et avslag som har blitt retusjert til en spiss av en viss lengde. Borspissene ble brukt til å stikke hull i skinn, og bore i tre eller bein. På Lok 1 ble det funnet 27 bor­spisser. De aller fleste var laget på flekker, men det var også eksempler på borspisser som var laget på vanlige avslag. Kniver og borspisser er funnkategorier som finnes i hele steinalder og bronsealder, og de kunne dermed ikke bidra til en nærmere typologisk datering av lokaliteten.

En vanlig gjenstandstype på steinalderlokaliteter er skrapere. En skraper er et flersidig redskap som er retusjert slik at det er godt å holde i. Skrapere er egnet til flere dagligdagse oppgaver, som for eksempel å skrape skinn rene, høvle bein og tre, eller til å skjære som en kniv. Eggen på en skraper kan være rett, konveks eller konkav. Undersiden av skraperne er som regel hvelvet, noe som gir en bedre arbeidsegg. Det ble funnet 68 skrapere på Lok 1. En skraper var i bergkrystall og en i kvartsitt, resten var i flint. I likhet med kniver og bor­spisser, var skrapere vanlige gjennom hele steinalder og bronsealder. Sammen med forekomsten av borspisser, forsterker funnene av de mange skraperne tolkningen av at bearbeiding av dyrebein og -skinn har foregått på lokaliteten.

På Lok 1 ble det funnet verktøy som har vært brukt til sliping og formgivning av andre gjenstander, i form av sju slipeplater og tre slipesteiner. Slipeplater er flataktige bergartsgjenstander (oftest i sandstein eller kvartsitt) med en plan til konkav slipeflate på en eller begge bredsider, de kan også være slipt på side­kantene. Gjenstander fikk slipte overflater og skarpe egger ved at de ble gnidd mot slipeplaten, og etter hvert dannet det seg en fordypning på platen. Til slutt kunne platene bli så tynnslipte at de knakk. Slipeplater forekom i slutten av mellom-mesolittikum til og med neolittikum, med hovedtyngde i senmeso­littikum (6500-4000 f.Kr.). Fem slipeplater var i bergart og to i sandstein. Slipesteiner er gjenstander med en eller flere slipte flater, disse ble brukt til direkte sliping på gjenstander. Slipesteinene fra Lok 1 var alle i bergart. Slipesteiner ble brukt gjennom hele steinalder og også i bronsealder. Det antas at slipeplatene og steinene på Lok 1 ble brukt til å slipe og skjerpe opp gjenstander, for eksempel eggen på økser og meisler. De er dermed bevis på at man har brukt tiden ikke bare til å lage nye redskaper, men også vedlikeholde det verktøyet man hadde fra før – en nøysom holdning som mange av oss nok kunne tatt lærdom av i dag.

Hvor hentet man råstoffene fra?

De aller fleste funnene på Lok 1 var i flint. Flint er et hardt og finkornet ­mineral, som kan ha forskjellige farger, både brun, grå og svart, med ulike ­sjatteringer. Den kan ha store forskjeller i kvaliteten, fra svært grov til glassaktig. Brent flint kjennetegnes ved at den er krakelert og har blitt hvit. Siden flinten er så finkornet, har den evnen til å bli veldig skarp når den slås i biter. Den egner seg svært godt til produksjon av kniver og andre våpen og redskaper som må ha en skarp odd og egg. Flint forekommer ikke i den norske berggrunnen. Folk kan ha brakt flinten med seg til Norge, men mest vanlig var det nok at man samlet den inn fra strendene. Denne strandflinten kom hit med drivis fra Danmark og Baltikum under istiden og drev i land på norskekysten. Da innlandsisen trakk seg tilbake etter siste istid (ca. 11 000-9000 år siden), lå flintknollene fra drivisen igjen på strendene. I senere deler av steinalder var det ikke like store mengder flint å finne på strendene lenger, og man måtte ty til andre materialer. Den norske naturen bød på gode alternativer som også kunne avgi skarpe egger og spisser, slik som kvarts, bergkrystall og finkornet kvartsitt. Det kunne likevel være vanskelig å finne store nok stykker med god kvalitet, og det var ikke like enkelt å finne disse andre råstoffene som det var å gå og plukke passende emner i flint rett fra stranden.

Kvarts, kvartsitt og bergkrystall var de andre råstoffene som ble hyppigst brukt på Lok 1, men til sammen utgjorde de ikke mer enn ca. 5% av det totale antall funn. Vi antar at disse tre råstoffene kan ha blitt hentet ut lokalt på Meisingset. Kvarts er en vanlig stein i Norge og finnes i flere farger, fra hvitt til brunt, men den hvite er vanligst. Kvartsen er veldig hard, men ikke så lett å forme som flint. Bergkrystall er også en type kvarts, men denne er helt klar og gjennomsiktig, og formet som krystaller. Kvartsitt er en vanlig bergart i Norge, den kan ha mange ulike farger, fra rød via hvit og grå til grønn. Kvartsitt er et ganske grovt råstoff, og ved redskapsproduksjon blir spalteflatene grovere og ikke så skarpe som for eksempel bergkrystall og flint. Men kvartsitt er et ­"seigere" råstoff enn flint og bergkrystall, og vi ser den ofte på boplasser fra slutten av eldre steinalder, kanskje også fordi den var lett tilgjengelig i nærområdene. Det fantes to typer kvartsitt på denne lokaliteten: en mørk, nesten svart, fin kvartsitt, og en grå til lysegrå, fin kvartsitt.

Det fantes svært lite avslag i grønnstein på denne lokaliteten, mens flere gjenstander ble tolket til å være i dette materialet. Sannsynligvis ble ikke ­gjen­stander i grønnstein tilvirket på denne lokaliteten, noe som tyder på at man ikke hadde lokal tilgang til dette råmaterialet som begynte å bli vanlig i sen­mesolittikum. Også avslag i bergart var fåtallige i forhold til antall gjenstander i bergart. Det kan tolkes som at heller ikke bergartsgjenstander som f. eks. ­økser og meisler ble tilvirket på selve lokaliteten, men at de ble fraktet hit i ferdig form og så vedlikeholdt under oppholdet på stedet, ved hjelp av slipesteiner og slipeplater.

På Lok 1 ble det også funnet til dels store mengder brente hasselnøttskall, hvor det aller meste viste seg å stamme fra steinalder, ifølge 18 dateringer som ble gjort på brente nøtteskall. Hasselnøtter må ha vært en meget god matkilde for de som oppholdt seg her i steinalder, og sannsynligvis var disse nøttene samlet inn fra naturen på Meisingset. Vi fant ellers ingen andre spor av maten som menneskene spiste i eldre steinalder, da mat- og beinrester har råtnet vekk for lenge siden. Vi kan likevel se at kjøtt har vært en viktig ingrediens på menyen, noe flere typer redskaper som direkte eller indirekte har vært bruk til jakt/fangst og mattilberedning vitner om.

Datering av steinalderens aktiviteter på Lok 1

Flere brente hasselnøttskall som vi antok stammet fra matlaging i steinalderen, ble datert. Dateringene var spredt innenfor tidsrommet 7100-4800 f.Kr., med flest dateringer fra 7000-6000 f.Kr. Det er lite sannsynlig at ­lokaliteten har blitt brukt kontinuerlig i tusen år eller mer - da burde det ha vært ­enorme mengder funn her, samt tykke lag av bosetningsavfall som ville ha hopet seg opp. Sannsynligvis har lokaliteten blitt besøkt om og om igjen over lang tid, men det kan godt ha gått mange år mellom hvert besøk, og de enkelte ­besøkene trenger ikke å ha vært av lang varighet.

En del av redskapene som ble funnet på Lok 1, egner seg godt til typologisk datering. Typologien viser at noe av gjenstandsmaterialet kan være yngre enn det 14C-dateringene klarte å plukke opp. I materialet var det stor overvekt av funn tilhørende eldre steinalder (mesolittikum, 9500-4000 f.Kr.), blant annet var to trinnøkser, en flatoval tosidig meisel, overløpne flekker fra mikroflekkekjerner og noe annet kjernemateriale blant de diagnostiske funnene fra denne perioden. Generelt var også gjenstandsmaterialet mer typisk for eldre enn for yngre steinalder. Noen få gjenstander (et lite flateretusjeringsavslag, ei firesidig bergartsøks og tre tosidige bergartsmeisler) var neolittiske typer, altså typer som kun fantes i yngre steinalder (neolittikum, 4000-1800 f.Kr.) - men vi er ikke helt sikre på at disse gjenstandene er korrekt katalogisert, da flere av dem var svært nedslitte og særdeles vanskelige å typebestemme. Vi hadde ingen 14C-dateringer fra yngre steinalder på Lok 1, og det er mulig at de neolittiske gjenstandene var overgangsformer som oppsto i overgangen eldre - yngre steinalder.

Tuft fra førromersk jernalder

Midt i den mest funnrike delen av steinalderlokaliteten, på øvre flate, lå ­restene av en tuft fra førromersk jernalder (500 f.Kr.-0). Selve tufta er avbildet på figur 3 i denne artikkelen, sammen med teltringen fra steinalderen. Byggingen av denne tufta må ha forstyrret lagene fra steinalder i dette området. Tufta besto av en oval, ringformet grøft med ytre mål 7,5 x 5 m. Innenfor grøfta lå et ­sandete, steinfritt parti som kan ha utgjort golvet inne i tufta. Grøfta var stort sett steinfri og svært torvholdig, men sørvestre del av grøfta gikk gradvis over i et svært steinete parti som antakelig har vært del av en veggvoll. I sørvest var det en åpning i grøfta som ble tolket som et inngangsparti. Utenfor grøfta lå to konsentrasjoner av stein som antakelig var blitt ryddet ut av tufta for å gi den et jevnere golv. Grøfta ble til slutt tolket som en dreneringsgrøft som bidro til å holde golvnivået i tufta tørt.

Golvets ytre mål var 5,5 x 2,5 m. Det indre arealet på tufta var om lag 11,2 m2. Det er mulig at tufta hadde blitt brukt som en midlertidig bolig i dette området. Tufta ligner ikke på de langhusene som var vanlige boliger i ­førromersk jernalder. Den hadde ingen form for stolpesetting, og det er uklart hvordan taket har blitt holdt oppe. En så liten tuft har ikke egnet seg til å ha noe større, indre ildsted uten at det hadde blitt svært røykfullt inne i tufta, og vi fant ­heller ingen slike ildsteder hverken inne i eller utenfor tufta.

Trekull som ble funnet i dreneringsgrøfta rundt tufta ble datert til første halvdel av førromersk jernalder, i tiden 387-236 f.Kr. Nøtteskall fra dyrknings­lagene rundt tufta hadde akkurat samme datering som grøfta, mens trekull fra et annet dyrkningslag viste seg å være noe yngre, med datering til 162-4 f.Kr. Kanskje viser denne siste dateringen til det siste oppholdet på dette stedet i førromersk jernalder.

Hvordan levde man på Lok 1 i førromersk jernalder?

Nedenfor og på østsiden av tufta lå rester av jordlag som vi i felt trodde kunne være rester av steinalderaktiviteter, siden de inneholdt mye steinalderfunn. Men naturvitenskapelige prøver og dateringer av organisk materiale fra disse lagene viste at de hadde blitt bearbeidet og antakelig pløyd mange tusen år ­senere, i førromersk jernalder. I jordprøver fra tufta var det spor av husdyrmøkk. Noe av møkka var brent – et typisk tegn på gjødsling. Jorda på Lok 1 ble altså gjødslet med dyremøkk og husholdningsavfall i førromersk jernalder, og man hadde drevet jordbruk her. Pollenprøver fra dreneringsgrøfta i den førromerske tufta samt fra jordlagene viste at her hadde det vært et kulturlandskap med ekstensiv bruk av jorden der det blant annet ble dyrket hvete. I tillegg til jordbruket hadde man altså holdt dyr.

Noen meter sørøst for tufta fant vi en gjenstand som vi tror kan knyttes til aktivitetene i førromersk jernalder, den har i alle fall ingen paralleller fra steinalder. Gjenstanden besto av slipt grønnstein eller grønnskifer, og den så nyere ut enn funnene som ellers var fra steinalder. Siden en del av aktiviteten i dette området stammet fra førromersk jernalder, er vi ganske sikre på at denne gjenstanden er fra samme periode. Sannsynligvis har dette vært et fiske- eller garnsøkke. Det var 12 cm langt og hadde spissoval form. På smalsidene var det slipt inn en V-formet fure som var dypest i endene – denne furen var nok laget for å holde søkket på plass i garnet eller på fiskesnøret. Bredsidene var slipt i større grad enn de andre, og var tilnærmet flate. På den ene siden hvor furen gikk, var over halvparten av siden fragmentert. Det fantes også noen skader i begge oddene. Søkket hadde form som en beltestein, men den hadde ingen spor etter slag på flatene og materialet var for mykt til å ha vært brukt til dette formålet. En beltestein brukes til å slå gnister av for å skape ild, og er vanligvis laget i et svært hardt materiale, for eksempel kvarts. Graden av sliping på gjenstanden kan virke som "unødig" arbeid for å få laget et garn- eller fiskesøkke, og vi har ingen forklaring på hvorfor et søkke skulle være så gjennomarbeidet. En annen tolkning er at dette var en slags skyttel eller feste i forbindelse med garnarbeid. Uansett tror vi at gjenstanden har vært knyttet til fiske, noe som betyr at man i førromersk jernalder også bedrev fiske på denne lokaliteten.

Tjæremile fra 1600-1900-tall

En gang i nyere tider, antakelig før århundreskiftet (1900-tallet), var det blitt anlagt en tjæremile på lokaliteten. Tjæremila lå på en brink og i skråningen mellom øvre og nedre flate på steinalderlokaliteten. Gravingen av mila hadde forstyrret store arealer av den opprinnelige aktiviteten fra steinalderen, samt deler av kultur-/dyrkningslagene fra førromersk jernalder. Overalt på øvre ­deler av lokaliteten lå det kull under matjorda, og flere steder var under­grunnen iblandet kull som sannsynligvis stammet fra aktivitet i forbindelse med den moderne tjæremila. En tjæremile er et tilnærmet industrielt anlegg som man begynte å bruke allerede i vikingtid (1000-tallet e.Kr.), og bruken fortsatte helt inn på 1900-tallet. I tjæremilene ble det utvunnet tjære fra tyrived. Tyri er et fettstoff, også kalt harpiks, som finnes i kjerneved og røtter av furu. Tjæra ble brukt som impregneringsmiddel på båter, hus, tau og fiskegarn, og også som medisin. Om man koker inn tjæra, får man bek.

Den flotte tjæremila, som lå ca. 3 m sør for det mest funnrike området på lok 1, hadde form av en stor, rundoval grop med diameter på oppimot 6 m. Gropa inneholdt enormt mye kull blandet med fin gul sand og rødbrent sand. Denne gropa var ikke synlig på overflata før utgravningen startet. Mila ble ­undersøkt ved at østre del ble fjernet med gravemaskin. Gropa hadde tilnærmet traktform i øvre, nordre kant, mens søndre kant ikke var bevart. Tjæremiler ble som regel konstruert ved at man gravde ei traktformet grop med diameter fra 4-8 m ned i ei skråning, og stablet finhugget tyrived i gropa. Hele mila ble så dekket av torv, og påtent i toppen eller på sidene, slik at varmen kunne arbeide seg innover. Brenningen kunne ta fra et døgn til ei uke. En god del større, fragmenterte vedkubber og små stokker og en hel, forkullet tyrirot ble funnet under snittingen av mila på Lok 1, dette var rester av brenselet som var brukt i denne mila.

Tjæremila på Lok 1 stakk på det meste så dypt som 90 cm ned i bakken. En forkullet trestokk lå i bunnen av mila, i retning nord-sør. På sørsiden av mila var det gravd ei tre meter lang og 50 cm bred renne ut fra mila og nedover skråningen. Funnet av stokken i bunnen av mila og renna nedover skråningen gjør oss ganske så sikre på at dette har vært ei tjæremile. I følge litteraturen ble tjæremiler konstruert slik at en uthulet stokk lå i bunnen av mila og samlet opp tjære fra tyriveden som ble stablet i mila. Stokken gikk over i ei renne, som skal ha ført til et oppsamlingskar plassert litt lenger ned i bakke­skråningen, der tjæra ble samlet opp. Spor av slike renner er viktige elementer for å kunne skille en tjæremile fra en kullgrop, som er en annen type kullrik grop som kan ligne på tjæremiler, men altså uten renner i nedkant, og med en helt annen funksjon.

Tjæremila på nedre flate på Lok 1 ble datert til moderne tid, 1677-1947 e.Kr. Tjæremila var altså etterreformatorisk, og dermed ikke automatisk fredet ­ifølge Kulturminneloven §4. Det var likevel interessant og lærerikt å grave ut en slik kulturminnetype, og det vil nok være av lokalhistorisk interesse at et slikt kulturminne ble funnet her på Meisingset.

Lok 2 – en liten lokalitet fra eldre steinalder

Den andre lokaliteten som ble utgravd på dette prosjektet, ble kalt Lok 2. Denne var mye mindre enn Lok 1, både i areal og i funnmengde. Lok 2 lå på ca. 26-27 moh., i pløyd mark like inntil et bolighus på toppen av en liten rygg. Området her besto ellers av beitemark og dyrket mark tett beliggende på hus og hagetomter, med noe brattere terrenget i overkant av lokaliteten. Lokaliteten lå omtrent 400 m vest for Meisingset sentrum og ca. 220 m nordøst for Hanemsvatnet.

Gravemaskin ble benyttet til å fjerne matjorda på hele lokaliteten. Matjordlaget var ca. 10-15 cm tykt, og skjulte til dels svært dype plogspor som gikk fra de høyeste partiene i nord og sørover mot de lavestliggende partiene. ­
I plogsporene lå det en god del funn, og det var tydelig at jordmassene som inneholdt steinalderfunn, må ha blitt rotet om på grunn av pløyingen. Østre deler av lokaliteten virket best bevart, men her ble det gjort svært lite funn under avdekkingen, og også her fantes det moderne grøfter og litt plogspor samt en moderne nedgravning som hadde forstyrret funnførende lag. Vestre del av lokaliteten lå ca. 1 m fra husveggen på et bolighus, og det var tydelig at husbyggingen hadde forstyrret funnførende lag. I registreringsrapporten fra 2013 ble det antydet at den registrerte lokaliteten kunne være en utkant av en større lokalitet der hovedaktiviteter hadde foregått der bolighuset ligger i dag. Det er logisk å se for seg at huset i sin tid ble plassert på det høyeste og best drenerte punktet på flaten, det vil si den delen av flaten som også var best egnet til boformål i steinbrukende tid. Dette kan godt stemme, men den begrensete undersøkelsen på Lok 2 kunne hverken bekrefte eller avkrefte denne hypotesen. Nordre del av lokaliteten var forstyrret av flere moderne grøfter. Totalt sett var det nesten ingen plasser på denne lokaliteten som ikke var forstyrret av moderne aktivitet.

Vi ble nødt til å nedprioritere gravingen på lok. 2 til fordel for graving på lok. 1, siden den største lokaliteten inneholdt så mye mer funn enn beregnet. På grunn av at Lok 2 så ut til å ha blitt svært forstyrret av moderne pløying, var det heller ikke store forhåpninger om å finne urørte kontekster her, noe som var med på å styrke avgjørelsen om å nedprioritere utgravningen på Lok 2.

Tre mulige strukturer ble funnet på lokaliteten, men det ble dessverre ikke tid til å undersøke noen av dem. Den mest interessante var en struktur som lå i ­østre del av feltet. Den ble foreløpig tolket som en veggrøft eller rest av voll til en tuft. Det var meningen å undersøke denne etter hvert, men tiden strakk ikke til. Sannsynligheten taler imot at dette faktisk var en veggrøft. Selv om den hadde en fin U-form i plan, var strukturen svært liten i diameter til å ­kunne danne yttersiden av en boligflate. Ytre mål var ca. 2,5 x 2,5 m, og indre mål ville ha gitt en gulvflate på kun 1,5 m2. Det var heller ingen funn i nærheten av denne "tufta", og dermed ble det mest rimelig å avskrive hele strukturen.

Få, men interessante funn

Fra Lok 2 ble det samlet inn i alt 233 funn, inkludert to nøtteskall. Funn­sammensetningen var ikke like variert som på Lok 1, kun 20 varianter av littisk materiale ble funnet på Lok 2. Avslagene på Lok 2 var den største funnkategorien på lokaliteten, med totalt 174 avslag. Funn av bruksspor på sju av avslagene og retusj på ni av dem, indikerer at en del av avslagene hadde blitt brukt som skjæreredskaper. Avslagsmaterialet var skarpkantet og fint. 140 av avslagene var i flint, 13 avslag var i bergkrystall, et avslag var i grønnstein, og 20 avslag var i kvarts.

26 kjerner og kjernefragmenter ble funnet på Lok 2. De bipolare kjernene utgjorde størstedelen av kjernematerialet med 23 stykker. Bipolare kjerner ble som tidligere nevnt brukt gjennom hele steinalderen, men i senmeso­littikum ble de brukt i mye større grad. Som på Lok 1, var også her de bi­polare ­kjernene gjennomgående små av størrelse (1-3 cm), og sjelden over 3 cm lange. Lok 2 stammer fra den tiden flint som råstoff begynte å bli mangelvare, og ­flinten ble dermed utnyttet maksimalt. En mikroflekkekjerne ble også ­funnet på ­lokali­teten, sammen med to kjerner og kjernefragmenter som ikke lot seg ­bestemme. Mikroflekkekjernen er en type som passer inn i overgangen ­mellom- til senmesolittikum, ca. 6500 f.Kr. Fem kjerner og kjernefragmenter var i bergkrystall, en var i kvarts, og resten var i flint. Også kjerner i andre ­materialer enn flint hadde samme små størrelser på Lok 2. Man hadde altså vært flink til å utnytte råstoffene til det maksimale på denne lokaliteten.

I alt 21 flekker ble funnet på Lok 2. Som før nevnt, var flekker grunn­leggende elementer i redskaps- og våpenteknologien i steinalderen. Flekker og avslag med hakk og bruksskader ble brukt til alt fra knivegger til pussing av pilskaft. Over halvparten av flekkene på Lok 2 var mikroflekker (12 stykker). ­Flekker fantes gjennom hele steinalderen, mens underkategorien mikro­flekker, altså små flekker med en bredde på mindre enn 8 mm, regnes som typisk for mellom­mesolittikum (8000-6500 f.Kr.) og senmesolittikum (6500-4000 f.Kr.). Alt flekkemateriale var i flint, unntatt en mikroflekke i kvartsitt. Mesteparten av flekkematerialet var fragmentert.

En platekniv, tre borspisser og to skrapere ble funnet på Lok 2. Platekniven var fragmentert, og besto av en tynn plate i grågrønn skifer med rett, "bølgete" egg. Eggen var slipt på begge sider. Ryggen var knekt av. Mens flint, bergkrystall, chert og kvartsitter vil bli ubrukelige etter skade på egg, vil en egg av skifer kunne slipes opp på nytt dersom en skulle være uheldig å skade eggen. Platekniver hører hjemme i senmesolittikum (6500-4000 f.Kr.). De tre borspissene som ble funnet på Lok 2, var alle i flint, og av typen borspiss på avslag. Skraperne var i flint, begge var av typen skiveskrapere. Borspisser og skrapere fantes i hele steinalder og bronsealder, og de kunne dermed ikke bidra til en nærmere typologisk datering av lokaliteten.

Aktiviteter i steinalder

Heller ikke på denne lokaliteten ble det funnet pilspisser, men også her var en stor andel mikroflekker fragmentert (åtte av tolv). Dette tyder på at også på Lok 2 har mikroflekkene inngått i flinteggredskaper (prosjektiler og skjære­egger), noe som igjen indikerer at man har bedrevet jakt og fangst på denne lokaliteten. Den bølgete eggen på platekniven kan ha kommet av arbeid med å rette ut pilskaft. Også på Lok 2 fantes en god del kjerner, noe som betyr at man har tilvirket flekker på stedet. Funn av enkelte borspisser og skrapere, som sikkert var produsert lokalt, tyder på at også på Lok 2 har bearbeiding av dyrebein og -skinn foregått på lokaliteten. I tillegg ser det ut til at man har høstet hasselnøtter i området.

Råstoffordelinga på Lok 2 viser ganske stor dominans av flint, med 177 funn (76 %), dog ikke like stor andel som på Lok 1. De to andre hovedgruppene råstoff blant det uorganiske materialet var kvarts med 26 funn og bergkrystall med 22 funn. Kvarts og bergkrystall var trolig lokale råstoffer som man fant på Meisingset. Det er også sannsynlig at skiferen i platekniven var et lokalt materiale fra Meisingset.

Datering av Lok 2

To brente nøtteskall ble datert på Lok 2, til tiden 5200-5000 f.Kr., som er midt i senmesolittikum, den siste perioden av eldre steinalder. Dateringene fra Lok 2 var tilnærmet lik den yngste dateringen fra nedre flate på Lok 1, og det kan være at det har vært et kort sammenfall mellom bruken av disse to lokali­tetene i denne perioden. Den begrensete funnmengden og de tette datering­ene på Lok 2 tyder på at lokaliteten ikke har fungert som en hovedboplass i dette området, men i likhet med Lok 1 kan den ha fungert som en stasjon man har vendt tilbake til, kanskje i enda kortere perioder enn på Lok 1. Funnene av nøtteskall viser at det i alle fall har vært populært å oppholde seg her på høsten.

Den typologiske fordelingen av funn fra Lok 2 var mer homogen og enklere sammensatt enn på Lok 1, delvis fordi Lok 2 hadde så mange færre funn, men antakelig også fordi lokaliteten bærer preg av å ha kun én kort bruksfase. Hovedtypene var stort sett vanlige i senmesolittikum (6500-4000 f.Kr.), og spesielt platekniven var diagnostisk for denne perioden. Materialet på denne lokaliteten passer dermed fint overens med 14C-dateringene.

Oppsummering

Utgravningene på Meisingset i 2016 ga svar på mange av problemstillingene som NTNU Vitenskapsmuseet ønsket å finne ut av. Vi fikk fastslått at begge lokaliteter kunne dateres til eldre steinalder (ca. 10000-4000 f.Kr). I tillegg viste den største lokaliteten seg å ha spor av aktiviteter fra førromersk jern­alder (500 f.Kr.-0) og nyere tid (etter 1537 e.Kr.). Steinalderlokalitetene så ut til å ha blitt brukt til kortere, antakelig sesongbetonte opphold, og nøtteskall kunne antyde at man i hvert fall hadde oppholdt seg her på høsten.

På den største lokaliteten fantes det spor av en midlertidig bolig fra stein­alder i form av en teltring. Lokale ressurser i form av råmaterialer som kvarts, bergkrystall, kvartsitt og skifer ble utnyttet på lokalitetene, mens flinten kan ha blitt plukket opp på strendene i nærheten eller fraktet til stedet av mennesker. Mange mikroflekker med bruksskader og noen bor og skrapere vitnet om at man har drevet jakt i nærområdet, og at fangsten hadde blitt behandlet på lokaliteten.

Den minste lokaliteten var marginalt yngre enn den siste steinalderdateringen fra Lok 1. Dateringer viser at det kan ha vært et lite sammenfall i bruken av disse lokalitetene. Kanskje flyttet man seg fra Lok 1 på slutten av brukstiden på grunn av endrete havneforhold eller lang avstand til sjøen, over til Lok 2 som utgjorde en godt drenert flate der Hanemsvatnet går over i en bekk.

Aktivitetene fra førromersk jernalder på Lok 1 hadde en mer permanent ­karakter enn steinalderaktivitetene. Jordlag og pollenprøver vitnet om et ­kulturlandskap der man blant annet dyrket hvete, og på Lok 1 hadde man hatt dyrehold. En tuft som ble funnet på øvre del av lokaliteten, hadde fungert som en liten bolig eller krypinn på dette stedet. I nyere tid var Lok 1 gjenstand for tjærebrenningsaktiviteter, og en flott tjæremile med renne i nedkant ble dokumentert på lokaliteten.

Kilder

Bjerck, H. B., Åstveit, L. I., Gundersen, J., Meling, T., Jørgensen, G., & Normann, S. 2008: NTNU Vitenskapsmuseets arkeologiske undersøkelser Ormen Lange Nyhamna. Tapir Akademisk Forlag, Trondheim.Jacobsen, H., & Follum, J. R. 1997: Kulturminner og skogbruk. Biri, Skogbrukets Kursinstitutt.

Mokkelbost, M. og Henriksen, M.M. 2017: NTNU Vitenskapsmuseet arkeologisk rapport 2017/6. Arkeologisk utgravning av steinalderlokaliteter, Meisingset, Tingvoll

Årbok 2017

Scroll til toppen