Et besøk i Phillipshagen

Alfred Erskine Gathorne-Hardy født 1845 var britisk konservativ politiker, tredje sønn av Lord Gathorne Gathorne-Hardy den første jarlen av Cranbrook. I følge ham selv ble han tidlig tildelt våpen og fiskestang slik at jakt og fiske var en del av oppveksten hans.

”To My dear Friends Ethelbert and Louisa Lort Phillips, in grateful remembrance of many happy days in Norway.” Denne dedikasjonen på tittelbladet til en engelsk bok om jakt og fiske, ”My happy Hunting Grounds” av Alfred Erskine Gathorne-Hardy, lover mye interessant lesing for den som er interessert i Sunndalshistoria, spesielt den Britiske delen av den. Jeg ble tipset av to separate kilder om denne boka som skulle inneholde opplysinger om Lort-Phillips hus Hvilestedet, med kort tids mellomrom, sist av John Bridgeman, eieren av Elverhøi.
Alfred Erskine Gathorne-Hardy født 1845 var britisk konservativ politiker, tredje sønn av Lord Gathorne Gathorne-Hardy den første jarlen av Cranbrook. I følge ham selv ble han tidlig tildelt våpen og fiskestang slik at jakt og fiske var en del av oppveksten hans.
Som så mange andre britiske herrer fra overklassen ville også Alfred Gathorne-Hardy prøve seg mot den norske laksen. Han var en dedikert fisker siden han i en alder av fem år fanget en gullfisk med en bøyd krok med en brødbit til agn fra dammen hjemme og lysten til å dra til Norden for å fiske ble vakt etter å ha lest boken ”Forest Life: a Fisherman’s Sketches in Norway and Sweden” av Rev. Henry Newland. Denne ambisjonen ble oppfylt i 1865 da han reiste sammen med en venn til Romsdalen. Gathorne-Hardy beskriver engasjert sitt møte med den norske kulturen, maten, været og reisruten fram til Romsdal hvor han fanget sin første laks i de nedre delene av Rauma.
I 1901 var han for første gang i Sunndal. Det losjerte han hos Lort-Phillips på Hvilestedet. I begynnelsen hadde den Britiske politikeren søvnproblemer og disse løste seg ikke før etter en tredagers tur til Trondheim. Gathorne-Hardy skylder på denne forsinkende, men nødvendige, turen for at han ikke fikk tak i mer enn 49 lakser det året. Med i statistikken samlet skulle også resultatene til sønnene. Men de hadde i stedet i farens fravær tatt med seg geværene på jakt etter en bjørn som var observert i nabolaget. I motsetning til mange av sine kolleger, fisket han også bare på dagtid og sluttet til middag. Og når det var sent ble man alltid møtt av Lort-Phillips gjestfrihet: ”Ingen som har hatt det privilegium å være gjest host Lort Phillips i en av hans hjem i Norge vil ha glemt når man kom hjem etter en sen natt ved elven. Suppe og kaffe stod alltid klart ved ovnen til å bli varmet opp, og innen et minutt kom den joviale figuren til den gjestfrie verten inn og knelte ved peisen, hans muntre fjes lyst opp av flammene pusten hans rask forårsaket. Hvor vi nøt den varme suppen og den kokende kaffen, og hvilke enorme måltider vi klarte å fortære i den sene timene! Slike tunge middager, fulgt rett etterpå av sengen, forventer man at man får mareritt og dårlig fodøyelse av; ingen slike resultater i Norge.” Det er ikke vanskelig å skjønne at folk kom tilbake til husene til Lort Phillips år etter år.
Fra et fiskerperspektiv er det spesielt interessant at han beskriver alle hølene i nedre del av elva, om det er best å fiske fra land eller i båt, hvor man får fangst, men også hvordan enkelte høler har endret karakter over tid. Beskrivelsene er godt ispedt anekdoter.
I 1901 var Ole Grødal klepper og roer. Ole skal ha vært en dårlig klepper slik at Gathorne-Hardy foretrakk å gjøre den jobben selv, derimot var han en så fabelaktig roer og ”viste det” slik at han kunne tillate seg et og annet feilskjæret med kleppen. En gang var en ung engelskmann gjest hos Lort-Phillips og prøvde seg for første gang med fluestanga i Stor hølen. Ole Grødal var assistent og fikk nok å gjøre. Skogen vokste tett inntil elva og den stakkars nybegynneren satte fast flua i trærne gjentatte ganger. Til slutt tok sinnet overhånd og den navnløse engelskmannen brakk av stangen på kneet, kylte hele stasen på elva og gikk hjem. Tilbake sto Ole i forferdelse. Gathorne-Hardy sier at ”Den norske rasen er fattig, og regner og setter pris på hver øre og kroner som de tjener med så stor vanskelighet; og den bevisste ødeleggelsen av så verdifullt utstyr var utenkelig”. Ole lagde seg derfor en impromtu krok og fikk fisket fram stanga fra den dypeste delen av hølen. Etter en reparasjon kastet han noen kast og fikk en fin ørret på kroken. Man får anta at det var da at han bestemte seg for å drive litt gjøn med den snarsinte engelskmannen. Ole slo fisken mellom øynene og tok stangen fra hverandre igjen. Ut i elva med den og opp til hvilestedet hvor en nå litt spakere ung engelskmann vedgikk at han hadde vært en idiot og ble med for å hente stangen igjen. Stor var forbauselsen da det hang en fin fisk i enden av snøret: ”The rod,” muttered the astonished angler, ”does its work better out of my hands than in them.” Siden ble denne historien ofte fortalt på ramme alvor av den unge fiskeren, åpenbart var det bare han som ikke viste at han hadde blitt lurt for det skal vist ha vært en historie på Hvilestedet lenge.