Myrfantens liv og historie

Av Anders Hovde

Myrfanten reiste rundt i landet med sine instrumenter og sine kunnskaper. Han registrerte og undersøkte myrene og veiledet folk som hadde planer om dyrking eller annen utnyttelse. 

 Myrfanten var en temmelig fåtallig yrkesgruppe som oppsto i Det norske myrselskap allerede fra starten i 1902. Fram til 1931 var det bare en, nemlig ingeniør J.G.Thaulow som i denne tiden var sekretær og torvkonsulent i Myrselskapet.

Myrfantens første glansperiode startet i 1934. Da ble de såkalte myrinvenretingene satt i gang. Alle landets myrer skulle undersøkes og kartfestes. Dette var et stort arbeid som aldri ble helt ferdig, men som fortsatte fram til ca 1970. Det var ikke lenger nok med bare en, mange myrfanter ble ansatt og sendt ut.

Alle historiens myrfanter kan jeg ikke nevne, men noen pionerer fortener omtale: Oscar Hovde var myrfant fra han ble ansatt i 1935, til han gikk av med pensjon i 1974. Per Hornburg (også kalt "ånden som går") ble ansatt i 1947 og gikk av med pensjon i 1981. Ole Lie ble også ansatt i 1947 og arbeidet som sekretær, konsulent og direktør til han gikk av med pensjon i 1989. Disse tre arbeidet til sammen 115 år i selskapet. Etter dem og sammen med dem kom det mange flere som jobbet i myrene i kortere eller lengre tid.

På grunn av krigen oppsto det i 1940 mangel på brensel. Økt produksjon av brenntorv ble derfor aktuelt. Det ble i en periode økt behov for myrfanter. I 1942 ble det opprettet egen myrkonsulentstilling for Vestlandet og Trøndelag med kontor på Åfarnes. Oscar Hovde betjente dette kontoret fram til Anders Hovde overtok i 1974. Kontoret ble flyttet til Molde i 1963 og nedlagt i 1998. Fra 1970 og fram til fusjonen med Ny Jord (til Det norske jord- og myrselskap) i 1976, jobbet myrfanten med detaljundersøkelser i forbindelse med bl.a. dyrkingsprosjekter. Fra 1976 til fusjonen med GEFO (til Jordforsk) i 1989 hadde selskapet egne maskiner og jobbet i tillegg med å utvikle teknikker for dyrking og drenering også på fastmarksjord.

Myrfantens tid er forbi. Både han og myrsaken er havnet på museum. Det kan likevel være grunn til å dvele litt ved hverdagen til denne sliteren. Den lyse delen av året, fra midten av mai til midten av oktober tilbrakte han ute på myrene traskende omkring sammen med sine håndlangere og kjentmenn. Om vinteren satt han inne på kontoret og skrev rapporter, eller stod ved tegnebordet og tegnet kart og dreneringsplaner.

Det var mye tungt utstyr å drasse på. En sjekkliste for utreise kunne se slik ut:

  • Kammerbor

  • Jordsonde

  • Målbånd

  • Vinkelprisme

  • Stigningsmåler

  • Stikkstenger

  • Merkefliser

  • Teodolitt/ nivellerkikkert

  • Distansestang

  • Kompass

  • Løddesøls prøvetaker

  • Poser til jordprøver

  • Øks

  • Spade

  • Kart

  • Målebok

  • Skjema for myrboring og notater

  • Merkelapper for jordprøver

  • Hyssing

  • Tusjer og blyanter

  • Gummistøvler og regnklær

Mye av dette foregikk før privatbilens tid. Det vil si at transport av utstyr og folk foregikk på buss, sykkel, båt, drosje, lastebil eller til fots. Arbeidsområdet for vestlandskontoret strakte seg fra Karmøya til Hitra og noen ganger til Rogaland, Agder og Nord - Norge. Fra 1934 og til 1945 var det mye reising i Nord - Norge i forbindelse med undersøkelser av brenntorvressurser. De store avstandene medførte at konsulenten kunne være borte fra hjemmet og familien et par måneder eller mer av gangen om sommeren. Jeg husker godt den festdagen om høsten da mor leide den eneste bilen i byda og vi hentet far på rutebåten.

Myrfanten hadde et fritt, men periodevis ensomt liv. Arbeidet ble mer en livsstil enn en jobb. Foruten alt utstyret i sjekklista var det ofte fiskestang og oter i ryggsekken. Overnatting skjedde på de forskjelligste steder: Pensjonat, private hjem, telt, hytter og setre i fjellet, fraflytta gårdshus, torvløer og de senere år også i bilen.

Arbeid med kartlegging og tegning av kart utgjorde en vesentlig del av det totale arbeidet særlig før økonomisk kartverk som kom i tida 1965 til 1975. I 1960-åra begynte det å komme flybilder og senere mosaikker og blyantoriginaler. Dette letta kartarbeidet mye. Før den tid starta arbeidet med en detaljundersøkelse med at det måtte hogges linjer i terrenget (skogen) og settes ut stasjoner til lukka polygondrag. Deretter var det for håndlangeren å springe med distansestanga langs myrkanter, bekker, vegkanter,skogkanter og grenselinjer slik at myrfanten fikk lest av avstander og vinkler som grunnlag for tegning av kartet, samtidig som han tegnet skisse. Som kartgrunnlag ved myrinventeringene (1934 - 1970) ble oftest de gamle gradteigskartene i M 1 : 50 000 brukt.

Når kartregistreringene var gjort, ble det satt ut et rutenett ved hjelp av vinkelprisme, målbånd og stikkstenger, oftest med 50 x 50 m eller mindre mellom rutehjørna. Punkta ble ofte merket med fliser og koordinater. Deretter ble det boret med kammerbor eller jordsonde i hvert rutehjørne. Terrenghøyden ble målt ved nivellering, samtidig som en registrerte myrdybde, undergrunn, vegetasjon, myrtype og fasthet samt omdanningsgrad i ulike dybder etter von Posts’ skala. I forbindelse med myrinventeringene ble det tatt ut ca 3000 torvprøver på en liter hver med Løddesøls provetaker.

En arbeidsdag i myrfantens uteliv innebar mye gåing og bæring. Det var ikke uvanlig at en måtte gå opp til 2,5 mil per dag i blautmyra med ryggsekk og hender fulle av utstyr.

Midt i oktober flyttet myrfanten inn. Det kunne være en tøff overgang fra det fysisk krevende utelivet om sommeren til kontortilværelsen om vinteren. Kartet ble først konstruert med blyant på tykt tegnepapir og senere tusjet med rissfjær på blått lerret. Tekst ble enten skrevet på frihånd eller konstruert med hovedlinjal og vinkellinjal. De senere år ble det brukt tegnefolie av plast samt sjablonger og rørtusjer. Avstandene ble reknet om med tachymeterreknestav i forhold til vinklene. Vinklene og avstandene ble avsatt på kartet med transportør. Arealene ble beregnet med et mekanisk polarplanimeter. Etter at alle kartdetaljene var tegnet, ble borepunkta satt av med myrdybder og nivellerte høyder. Myrfigurene ble tegnet inn, og en var klar til å lage planer for drenering og dyrking eller andre inngrep. Det ble laget egne tabeller over borepunktene med tilhørende notater. Så ble det laget en rapport med beskrivelser og anbefalinger.

I mai, etter hvert som sola steg høyere på himmelen og snøen forsvant fra myrene, våknet på nytt lengselen etter utelivet. Fanteblodet krevde sitt og myrfantbena ville igjen ut og vandre på myrene.

 

 Anders Hovde, august 2002.

 

Anders Hovde, "den siste myrfant", er styremedlem i Norsk Myrmuseum, og har vært en av de sentrale ressurspersonene i museet. Han er nå fylkesagronom i Møre og Romsdal fylke.