Samisk bosetning i Rindal i eldre jernalder og nyere tid

av Harald Bugge Midthjell og Ingvild Sjøbakk

Fra det ­tidspunktet skriftlige kilder begynner å  berette om vårt land, har det vært sporadiske bemerkninger om samer. Den eldre, ­samiske bo­setningshistorien er godt belagt i Nord-­Norge, men også i Sør-Norge har det levd samer i uminnelige tider. Dette gjelder ikke bare dagens reindriftsområder i Trøndelag og Hedmark, men alle ­deler av Sør-Norge.

Vi har likevel få spor etter disse samene. Siden de mye omtalte funnene av boplasser ved Aursjøen har det vært relativt stille omkring samiske kulturminner i Sør-Norge. I de siste årene har det kommet en del nye forsknings­arbeider, men tilveksten av samiske kulturminner utenfor reinbeitedistriktene kommer hovedsakelig gjennom revurdering og nytolkning av eldre registreringer.

Noen ganger får vi imidlertid anledning til å studere nye og lite undersøkte områder. I 2015 befarte Sametinget, representert ved Ingvild Sjøbakk og Mattis ­Danielsen, en kraftlinjetrasé fra Snillfjord til Sunndal. Dette er et område som hittil hadde vært hvitt på Sametingets ­kulturminnekart.

Denne undersøkelsen ga mye ny informasjon om samer i området, men kun ett registrert kulturminne. Det var en gåetiesijjie i Finnråa, ved et lite fjellvann ca. 5 kilometer vest for Rindal sentrum.

Ordforklaringer:
Gåetie(h) – gamme(r)
Derhviegåetie – torvgamme
Låavthgåetie – teltgamme
Gåetiesijjie(h) – gammetuft(er)
Aernie(h) – ildsted(er)
Gierkie(h) – stein(er)

 

Samer i Rindal i nyere tid

Samisk bosetning vest for Rindal var lite kjent for Sametinget. I dag pågår det reindrift i kommunens østre om­råder, inn mot Troll­heimen. Vi vet at noen navngitte ­personer i korte perioder har drevet rein mellom ­Rindal og Hemne. Blant andre ­flyttet Torkel ­Jonassen gjennom området flere ganger på 1880- og 1890-tallet, og familiene Kant og Renander var delvis i Hemne/Rindal før de etablerte seg i Trollheimen. Disse var reineiere med større flokker, som ­naturlig nok fikk større oppmerksomhet. Mindre velstående samer er ofte mer ­anonyme i skriftlige kilder.

Vi gjennomførte flere intervjuer i løpet av prosjektet, og disse ble fulgt opp i ettertid. Det ble avdekket en lang samisk historie fra tidlig 1800-tall og fram til i dag. Her finnes opplysninger om både reindrift og fast bosetning av navngitte og ukjente personer. Selv om kildene er mangelfulle og sporadiske, vitner de samlet sett om at samene har en stor plass i Rindals nyere historie.

Da vi besøkte Finnråa, fikk vi høre om en gåetiesijjie som var blitt fjernet ­under hyttebygging på 1940-tallet. Det er dessverre ingen spor igjen etter denne ­gåetie i dag. Den tufta vi fant på registreringene, var langt eldre, og vi fikk ­ingen muntlig informasjon om den. Finnråa er et vanlig navn som ofte kan knyttes til kjent samisk bosetning i nyere tid. Det viser derfor mest sannsynlig til bosetningsfasen på 1800-tallet. Trolig var den fjerna tufta fra denne perioden.

Torkel Jonassen forlot Børgefjell i 1869 for å finne bedre forhold for reindrifta, som da var under hardt press. Han kom til Hemne i 1881. ­Forholdet til bøndene ble dårlig, og etter å ha flyttet omkring på Nordvestlandet i nær 20 år, og ­etter mange appeller til myndig­hetene ga han opp og flyttet tilbake til Nord-Trøndelag.

Torkel var dypt kristen og ­hadde også mange gode ­venner blant bygdefolket. Han hadde et spesialbygd reise­orgel, og kunne spille flere instrumenter. Det sies også at hans musikalske og intellektuelle evner ga ham et sterkt vennskap til ”Sunndalens dronning", lady Arbuthnott.

Gåetiesijjie fra jernalder?

I et tett bjørkekjerr, ca. 75 meter fra Finnråvatnet, fant vi ei sirkulær tuft på ca. 4 meter i diameter. Den ­skiller seg tydelig fra bakken omkring, og ser ut til å være delvis oppbygd med stein. Midt på flata, innunder ei stor bjørkerot, var det en liten ansamling av kull.

Tufta ligger nær toppen av en bakkekam, med god oversikt over Finnråvatnet og nærområdet. Den ligger så vidt i le fra øst, men utsatt til fra alle andre vindretninger. Dette er ikke uvanlig for gåetieh, hvor blant annet trekk for fyring og utsikt har vært viktige faktorer for plasseringen. Det ligger også et svært godt oppkomme (gaaltije) like ved, noe som er et viktig innslag på samiske boplasser.

Basert på stedsnavnet, tuftas utseende og områdets historikk antok vi at dette var en gåetiesijjie fra 1700-1900-tallet. 14C-datering av tufta satte oss imidlertid godt på plass, gjennom å vise til perioden 20-130 e.Kr. Om dette gjenspeiler tuftas brukstid, overgår det den eldste sikre dateringen av et sørsamisk kulturminne med nesten 600 år!

For å kontrollere dateringa gravde vi året etter et nytt prøvestikk i en liten kullkonsentrasjon i søndre kant av tufta. Daterings­resultatet av den nye prøven ga omtrent samme svar: 170 f.Kr.-5 e.Kr. Metallsøk i og ved tufta ga ingen utslag. Gåetiesijjieh fra 1800-tallet og senere inne­holder så godt som alltid metallavfall, så dette støtter en eldre datering. Begge prøvene var av furu, som kan ha høy egenalder.

Det ble ikke funnet noe annet kull enn disse to ­konsentrasjonene, så det er lite trolig snakk om en brann. Derfor er det rimelig å anta at kullet stammer fra fyring i aernie. Den største og tydeligste konsentrasjonen ligger i sentrum av tufta og representerer trolig aernie. Samlet forteller dateringene at tufta sannsynligvis var i bruk i det første århundret etter Kristus.

Gåetiesijjie eller vanlig tuft?

En gåetiesijjie kan enkelt beskrives som en rund flate med sentralt, steinsatt ­aernie. Derhviegåetiesijjieh har ofte jordvoll rundt sentrum, noe ­låavthgåetiesijjieh ikke har. Diameteren er som regel inntil 6 meter. Form og plassering av aernie­gierkieh er det kjennetegnet som oftest brukes for å bestemme ei tuft som samisk.

Tufta i Rindal passer godt til beskrivelsen. Unntaket er manglende steinsetting i aernie. Fraværet av voll kan tilskrives høy alder eller bruk av låavthgåetie.

Det finnes noen paralleller til runde tufter fra jernalder, men ikke mange. De hittil eldste kjente samiske tuftene i Sør-Norge ligger ved Aursjøen ved Dovrefjell. Dateringene spenner fra 660 til 965 e.Kr. To andre tufter, i Hol i Buskerud og Tynset i Hedmark, har dateringer ned til 700-tallet e.Kr. Hege S. Gjerde diskuterer i sin doktorgradsavhandling fra 2016 flere tufter spredt over hele Sør-Norge. Ildstedene er ofte uryddige, men blir likevel tolket som steinsatte. Tuftene har dateringer som spenner fra vikingtid til middelalder, altså betydelig senere enn tufta i Finnråa. Hun er forsiktig med å klassifisere alle runde tufter som samiske, men holder det som et særskilt samisk fenomen.

Mangelen på stein i aernie er uvanlig, men ikke ukjent. Fra jernalder/middel­alder kjenner vi blant annet en gåetiesijjie ved Tyinkrysset i Valdres som ­mangler aerniegierkieh. Yngve Ryd har i boka "Eld, Flammer och glöd - ­samisk eldkonst" intervjuet en rekke samer i Nord-Sverige. De nevner at gode aerniegierkieh kunne være vanskelige å finne, så det hendte at man tok dem med seg ved flytting. En kunne også bygge aernie av råfuru, som brenner svært dårlig. Spesielt var dette vanlig i låavthgåetieh. I nyere tids gåetieh ble det ofte brukt ovn i stedet for aernie.

Dette er kunnskaper fra "manns minne", og representerer derfor kun senere tids tradisjoner. Likevel ser den samiske gåetie-tradisjonen ut til å være ubrutt siden yngre jernalder. Riktig fyring er avgjørende i en gåetie, og vi bør derfor anse kunnskapen om fyring i gåetieh som en naturlig del av selve gåetie.

Vi har inntil videre få lignende funn å vise til. Tuftas utseende og plassering gjør likevel tolkningen som gåetiesijjie sannsynlig. Selv om tufta ­mangler ­aerniegierkieh, er det ikke et ukjent fenomen. De eksemplene vi har på ­gåetiesijjieh fra jernalder, er bestemt nettopp på bakgrunn av ­organiseringen av aerniegierkieh, så det er vanskelig å si om de er representative for en ­homogen byggeskikk.

Det er med en viss grad av sikkerhet vi kan si at Sør-Norges eldste kjente ­samiske kultur­minne ­ligger i Rindal. Dette er utenfor dagens reinbeite­distrikter, noe som gir større grunn til å ­revurdere premissene for dagens forvaltning av samiske kulturminner.

Lesetips

Fjellheim, S. (1991). Thorkel Jonassen. Mannen og myten - med gløtt inn i ei mørketid i historia vår. Åarjel-saemieh - Samer i sør, nr. 4, s. 47-70. Saemien Sijte: Snåsa.

Gjerde, H.S. (2016). Sørsamisk eller førsamisk? Arkeologi og sørsamisk forhistorie i Sør-Norge - en kilde­kritisk analyse.
Universitetet i Oslo: Oslo.

Ryd, Y. (2005). Eld: flammor och glöd - samisk eldkost.
Natur & Kultur: Stockholm.

 

Artikkelen har tidligere vært trykt i bladet Spor nr. 1, 2017, utgitt av NTNU.