Museale bygninger på Nordmøre

Av Sverre Johan Svendsen

«Museene er både arenaer for bevaring, kunnskapsproduksjon og formidling, der ­bygninger ­danner utgangspunkt for informasjon om bygge­skikk, håndverkstradisjoner, handlingsbåren kunnskap, bruk og opplevelse.»

Stm.nr. 49 (2008-09) «Framtidas museum»

                        

«Et museum er en permanent institusjon… som skal tjene samfunnet… som samler inn, bevarer/konserverer, forsker i, formidler og stiller ut materielle og immaterielle vitnesbyrd om mennesker og deres omgivelser…»

Vedtatt av ICOM 24.08.2007

 

Bygningene som museene rår over er resultatet av museal virksomhet på Nordmøre, så lenge ­museer har eksistert. Vardetårnet var en av de første donasjonene til det nystiftede Kristiansund museum i 1894, i 1912 ble Almskårstua reddet fra destruksjon og flyttet til Kristiansund. I årtiene som har fulgt siden, har man på ulike steder på Nordmøre tatt vare på bygninger for å bevare og formidle vår kultur. Friluftsmuseene er en nordisk oppfinnelse og lenge var det også slik at man flyttet truede bygninger til nye steder for å bevare og formidle. I nyere tid har den økomuseale tanken ført til at bygninger og anlegg er bevart på rot, der de står. Dette har gitt bedre tilhørighet og autentisitet, men stiller større utfordringer til formidlingen og forvaltningen.

Bygningsmassen til museene på Nordmøre vokste jevnt og trutt gjennom årene, selv om ­ressursene til å ta vare på dem etterpå ikke alltid strakk til. Det er alltid lettere å mobilisere rundt å redde en bygning enn det er å vedlikeholde den og bevare den på lang sikt. Og for hver bygning som museet tar ansvar for, øker ressursbehovet. Museal bygningsforvaltning er kostnadskrevende. Økt fokus på materialbruken, arbeidsteknikker og auten­tisitet som har kommet i løpet av de siste årene understreker dette. Alle behov kan ikke dekkes og en prioritering er nødvendig. Dilemmaet er ofte hvordan. Museet har et samfunnsansvar som forutsetter at man må prioritere både på kort sikt og på lang sikt, og disse to hensyn er ofte ikke sammenfallende. ­Beskjeden fra oppdragsgiveren er klar: bygningsmassen skal holde høy museal standard. For å få til det må man prioritere i massen. Flest ressurser skal settes inn i objektene som har størst samlet verdi. For å finne dem må man vurdere hvert objekt grundig og deretter prioritere.

For å kunne prioritere må man vite hva man vil med bygningssamlingen. Her er det to nivåer som må skilles:

Samlingsnivå – hva skal museet eie med utgangspunkt i samfunnsrolle, overordnede strategier og konkrete målsettinger? Hvordan står bygningsmassen i forhold til dette? Her kan det hende noe savnes i samlingen like mye som at noe kan avhendes eller prioriteres lavt.

Bygningsnivå - Hvordan skal man prioritere innenfor det man faktisk eier og har ansvar for. Hva skal gjøres og hvordan? Dette nivået må prioriteres i første omgang. Det er viktigst å prioritere innenfor det man allerede har ansvar for. (En grundig, gjennomarbeidet og langsiktig prioritering relatert til samfunnsoppdraget vil synliggjøre også samlingsnivået, men det er et tema som må innarbeides inn i innsamlingsplanen og tas ikke videre her.)

Kulturrådet har utarbeidet verktøy for prioritering i bygningssamlinger og det forventes at museene legger dette verktøyet til grunn for dette arbeidet. Det er et grundig og gjennomarbeidet verktøy som bl.a. brukes av flere museer, bl.a. «Anno» i Hedmark, som vi har etablert kontakt med. Her beskrives det 7 trinn:

Selve prosessen defineres: formål, hva som omfattes, styring og deltakelse.

Bygningssamlingen beskrives og drøftes i forhold til overordna strategier, regionens historie og forhold til viktige temaer eller spesialiseringer. Informasjon samles inn og systematiseres.

Bygningene vurderes så fra 3 vinkler:
Kulturhistorisk verdi
Relevans for museet
Ressursbehov

Deretter
Bygningene ordnes i gradert rekkefølge etter tilkjent betydning i 3-5. Bygning­enes relevans for museet tillegges størst vekt, men prioriteringen skal være en avveining mellom alle momentene.

Handlingsplaner formuleres.

Metoden gjør det mulig å definere, beskrive og sette ulike kriterier og hensyn i forhold til hverandre. Sentralt i vurderingen er punktene 3-5 i prosessen over. I vurdering av den enkelte bygning skal relevans tillegges avgjørende betydning.

Det er likevel snakk om grader av prioritering, nyanser og kryssende hensyn. Metoden viser i detalj hvordan prosessen avveier og balanserer de tre hensyn. Det er viktig å understreke her at de tre kategoriene fastsettes etter grundig forarbeid og analyse.

For Stiftelsen Nordmøre museum foreligger allerede en tilstandsrapport der husene er beskrevet ut fra fysisk tilstand og vedlikeholdsbehovet. Dermed er en av de mest innsatskrevende arbeider gjennomført.

Det følgende skal være en oppstart på vurderingen av bygningene mht. kultur­historisk verdi og relevans. Dette vil ikke være et uttømmende dokument slik prosessen over vil resultere i, men heller en første skisse som viser omrisset av arbeidet samt et grunnlag for handling i påvente av prioriteringssprosessen. Det er ønskelig fra mitt ståsted, og også anbefalt av Kulturrådet at prosessen er forankret i en tverrfaglig team, dermed utvikles et felles syn på samlingen og deltakerne tvinges til å snakke samme språk. Stiftelsen Nordmøre museum har blant sine ansatte folk som vil kunne danne en slik team, man skal likevel ikke se bort fra nytten av å leie inn en eller to utenfra enten i hele prosessen eller i form av spisskompetanse på enkelte områder, som bl.a. Anno har gjort. Bygningshistorie og byggeskikk har ikke vært prioriterte områder og ingen stilling er definert med et slikt innhold.

Hva har vi?

Hvis vi deler bygningene våre opp i grove kategorier etter funksjon og alder, får vi en slik spredning:

 
   Eldre  1600-t  1700-t  1800-t 1900-t   Ukjent  Sum

Bolig:

  Stue/lån

 1  2  4  12  7  6  32
  Eldhus      1  3      4
  Stabbur    1  3  2    6  12

Driftsbygning:

  Låve, løe, fjøs

   2  3  2  3  4  14

Andre driftsbygninger:

  Jordbruk/utmark

   1  2  8  4  2  17

  Naust

     1  1  1  4  7

  Brygge

     2  4    1  7

  Andre

       7  9  1  17

 SUM

1 6 16 39 24 24 110

 

Her er også tatt med en del bygninger som i dag ikke behandles som antikvariske bygg, bygd på enkelte museer til ulike formål. Disse representerer profan byggeskikk fra midten av 1900-tallet og kan i fram­tiden ha en plass i en formidling av byggeskikk/bygningshistorikk.

Denne enkle oversikt gir både svar som forventet og en del overraskelser. De fleste bygninger er fra jordbruksmiljø og er bygd på 1800-tallet. Det er som forventet. I en fjord- og havregion som Nordmøre hadde man forventet flere naust. Ingen av naustene som er bevart er såkalte svalgangsnaust som er typisk for det nordlige Nordmøre og ganske særegne i et norsk perspektiv. Skille ­mellom jordbruk og havbruk er lite synlig her. Fram til slutten av 1800-tallet var de fleste som drev havet bønder, også i deres egne øyne. Begrepet fiskarbonde er en moderne beskrivelse. Deltakelse i vinterfiske og sildefiske har vært vanlig for de aller fleste gårdene på Nordmøre til ulike tider og på ulike måter. Når vi kikker nærmere på disse kategoriene ser vi at en plassering i forhold til fiskeriene gir dem til dels andre funksjoner og innhold.

En problematisk side ved denne oppstillingen er mangelen på gjennom­arbeidet kategorisering av bygninger. Det finnes ingen systematisk behandling av byggeskikken og bygningshistorien på Nordmøre. Dessuten er Nordmøre en grensesone der både trøndersk og vest-norsk tradisjon har forekommet i skjønn men blandet forening. En godt dokumentert prioriteringsplan for den museale bygningsmassen på Nordmøre vil faktisk langt på vei være ­begynnelsen på en slik systematisk oversikt.

Noen av avdelingene har god dokumentasjon på hvert enkelt bygg, andre ikke. Allerede nå kan hver avdeling samle tilgjengelig informasjon om hvert enkelt bygg for å danne grunnlaget for en vurdering av den totale bygningsmassen. Som en begynnelse må man prøve å eliminere kolonnen som heter ukjent ­alder. Der alderen er kun basert på tradisjonsopplysninger, kan man vurdere om dendrokronologisk datering skal benyttes.

Det er også viktig å få oversikt over hva som er gjort med de enkelte bygning­ene etter at de kom i musealt eie. Der skriftlig dokumentasjon ikke finnes eller er mangelfull kan man sette opp en skriftlig beskrivelse basert på muntlig informasjon, årsmeldinger, synlige tegn, m.m.

Bygningene

Dette dokumentet er ment å være innledende og ikke uttømmende, derfor er det ingen systematisk gjennomgang fra avdeling til avdeling. Mine vurderinge­r er basert på dette. Jeg har ikke etterstrebet en balanse mellom avdelingene, men sett på bygningsmassen som en enhet: det nordmørske slik det kommer til uttrykk i bevarte bygninger på museum.

Grunntanken for friluftsmuseene var at eldre bygninger skulle flyttes til et felles museumsområde der man skulle forsøke å gjenskap et gammelt miljø. Noe så banalt som lafteteknikken bidro sterkt til denne modellen fordi husene lot seg flytte på en lettvint måte (flytting er jo en del av bygningshistorien). I Kristiansund begynte man å bygge opp et friluftsmuseum slik man senere gjorde i Molde og Ålesund, men forlot denne idéen allerede på ­begynnelsen av 1930-tallet. Styret i museet vedtok heller å arbeide for at bygningene skulle bevares der de sto. Dette vedtaket var forut for sin tid. På 1970-tallet slo «økomuseumstanken» gjennom i museumsverden. Museene skulle etableres der bygningene sto, integrert i lokalsamfunnet. Særlig Nordmøre museums ­satsing i Vågen i perioden 1978-1990 samt Smøla museum er spesifikt ­basert på økomuseumsfilosofien, men også andre enkeltstående bygninger kan ­tillegges en økomuseal status. Tingvoll og Leikvin er begge basert på eksisterende gårdstun, men har fått tilført andre bygninger i ettertid slik at de framstår mer som tradisjonelle friluftsmuseer. Rindal og Gamle Kvernes framstår som de mest reindyrkete friluftsmuseer blant avdelingene. De øvrige befinner seg i en slags mellomstilling, man har begynt med et hus eller tun på rot, men så supplert med bygninger i tillegg, som oftest uten noen ide om å beholde ­illusjonen av et gårdstun.

Det overveiende flertall av bygningene er laftet, de fleste av disse med en eller annen variant av åstak. I tillegg er en del av bygningene i stavlinskonstruksjon. Noen bygninger er en kombinasjon av disse to. Dette er de to dominerende konstruksjonsmetodene på Nordmøre i førindustriell tid. I tillegg kommer en del konstruksjonstyper som bindingsverk, reisverk, lafta plank, osv. Disse er konstruksjonstyper som er typiske for nyere tid, men også delvis vitnemål om påvirkning fra utlandet i eldre tid. Innenfor disse generelle betraktninger finnes et vell av typer og detaljer som vil kunne beskrives i en samlet rapport, men det bør nevnes at svalgangsbrygga er en konstruksjonsform som oppfattes på landsbasis som et middelalderfenomen; på Nordmøre er den levende bygge­skikk fram mot slutten av 1800-tallet. Brygga på Sanden, Lindåsbrygga på Geitbåtmuseet, Woldbrygga, Hjelkrembrygga og Milnbrygga (eldste del) er alle eksempler på denne konstruksjonsform.

De mest vanlige bolighusformene i det førindustrielle samfunnet er godt ­representert i bygningssamingen: 3-romsstua, låna og midtkammerhuset. Låna finnes representert fra alle deler av Nordmøre, indre og ytre og fra ulike samfunnslag, fra Sunndalen og Rindalen til Gammel Hurran og Sanden; den er også ­representert i ulike funksjonsforskyvninger og ­funksjonsendringer. ­Småkårsbolighus er overraskende godt representert, til dels med fyldig ­dokumentasjon om ­personhistorie og sosialhistorien rundt dem. Strand­huset og boligen på ­Mellemværftet er på hvert sitt vis typisk for byen før 1940. Strandhuset er i tillegg en laftet midtkammerstue og viser den nære forbindelsen mellom byggeskikken i byen og på landet. Bolighuset på Arboret må også nevnes, det kunne like gjerne ha stått i en bygate.

Det gamle jordbruket var preget av mange mindre bygninger med hver sin funksjon. Særlig bygningssamlingen i Rindalen dokumenterer dette godt. ­Etter hamskiftet i jordbruket gikk utviklingen i retning av større multifunksjonelle driftsbygninger - disse er godt dokumentert fra 1800-tallet og opp mot vår egen tid.

Brygger, sjøhus og naust er kanskje underrepresentert i forhold til ­betydningen og funksjonen gjennom flere århundre. Bryggene i Kristiansund er representative for de store bryggene i alle kystmiljøer, de skiller seg ikke ut fra disse. Brygga på Sanden og Lindåsbrygga på Geitbåtmuseet er på hvert sitt vis typiske for de mindre sjøhus. Naust er underrepresentert i forhold til be­tydningen for bosetningen på Nordmøre, Gamle Kvernes har en god samling, mens ­Sanden og Kråksundet er bevart i sin opprinnelige kontekst. Naustet fra Engdal må også nevnes – det er bevart på lager med båt og utstyr på Geitbåtmuseet og venter på å bli gjenoppsatt.

Fredete hus og anlegg

Hus som er fredet er en egen gruppe for museet, på tvers av alle kategoriene. Disse er prioritert i prinsippet hos Riksantikvaren. Flere hus på Gamle Kvernes antas å være fra 1600-tallet og det bør prioriteres å få en pålitelig datering (dendrokronologisk) som kan avgjøre om disse er eldre enn grensen for automatisk fredning (1650). Status til Flåstua må også avklares. De fredete anlegg kan utgjøre en egen gruppe mht. ressurstilgang. Det er ikke uproblematisk å være fredet i musealt eie da Riksantikvaren ofte vil kunne prioritere andre bygg som ikke har offentlig driftsbudsjett. Likevel har RA en hoved­føring at de skal prioritere fredete bygg. Det bør derfor arbeides internt for å arbeide fram denne gruppen i forhold til eksterne tilskudd, noe som vil lette ressurstilgangen for de øvrige bygningene.

Mellemværftet er i en særstilling. Det er både et teknisk/industrielt kultur­minne, arena for fartøyvern og handlingsbåren kunnskap, og fredet. Kompleksi­teten og størrelsen av anlegg vil gi utfordringer i et langsiktig perspektiv. Det er derfor nødvendig å arbeide for at Mellemværftet kan tilføyes gruppen med teknisk/industrielle kulturminner som får fast driftsstøtte fra Riksantikvaren. Dette er et arbeid som må føres både forvaltningsmessig og politisk, det må arbeides vedvarende og langsiktig. Prosjektet med å restaurere den mellomste slippen, Mellomhælinga, i samarbeid med Husasnotra kan være en god inngang til dialogen med Riksantikvaren.

Autentisitet og kildeverdi

Særlig husene som er blitt flyttet, men også en del hus som står på rot, framstår som mindre autentiske pga. materialanvendelse eller arbeidsteknikker. Råtne stokker er erstattet med telefonstolper i noen tilfeller, mange hus er satt på steinmur murt med sementmørtel, plast under torvtak og lecastein i forstøtningsmur. For husene med høy kildeverdi, men også mange med hovedsakelig for­midlingsfunksjon kan med fordel få en ­tilbakeføring i material­anvendelse, med ulik prioritering.

Hus bevart på rot som del av et anlegg har en mye høyere autentisitet enn hus som er flyttet på. Denne grunnleggende verdien må tillegges stor vekt når husene skal vurderes i forhold til kulturhistorisk verdi. Slike hus og anlegg vil også ha stor fortellerkraft i en formidlingssammenheng. På den andre siden kan de ofte være tyngre å håndtere pga. beliggenhet og tilgjengelighet. En tilrettelegging for besøk og formidling vil lett kunne forringe eller svekke autentisiteten i slike anlegg.

En gjennomgående vurdering av den totale bygningsmassen vil på en grundig måte ta hensyn til disse og andre faktorer i en prioritering av bygningsmassen.

Spesialisering

Spesialisering er ment å fokusere på tilgjengelige ressurser. Spesialisering vil være et sentralt tema i vurderingen av bygningsmassen. Man må derfor unngå en situasjon der spesialisering er så romslig beskrevet at den kan dekke alle bygninger etter behov. En situasjon der hus og anlegg i tur og orden over tid defineres inn i spesialisering vil ikke gi ønsket effekt. Igjen vil en fullstendig prioritering av bygningsmassen gi et konkret og håndfast utgangspunkt for alle bygningene relatert til spesialisering. Rapporten fra en slik prosess må forventes å ha et innhold og en kvalitet som gjør den til det faste utgangspunktet over lengre tid.

Prioriteringens langsiktige status er viktig, da det gir arbeidsro for alle ­involverte. Det gir også muligheten for langtidsplanlegging mht. material­anskaffelse, arbeidsprosesser, innhenting av spisskompetanse og tverrfaglig samarbeid. Ved en langsiktig plan kan også arbeidet med husene lettere innordnes i formidling, dokumentasjon og forskning. Felling av tømmer på ­tradisjonelt vis, ­gamle arbeidsteknikker med mye mer, gir gylne anledninger til å vise aktivitet og formidle mange sider av vår kulturhistorie.

Det kan også vurderes om og hvordan Husasnotra kan involveres i den langsiktige gjennomføringen av arbeidet. En modell som betrakter Husasnotra mer som en høykompetanse samarbeidspartner over lang tid kan være gunstig for alle parter. For eksempel, når man vet materialbehovet flere år framover, kan materialinnhentingen skje samlet, og med en dokumentasjon og formidling som Husasnotra ikke har ressurser og kapasitet til. Et slikt samarbeid er allerede skissert for Mellomhælingprosjektet på Mellemværftet.

Primus

En modul for museumsbygninger er utarbeidet for PRIMUS. Det er i utgangspunktet laget for å samle bygningsteknisk informasjon, overvåke tilstand og dokumentere istandsetting og vedlikehold. Det jobbes for å inkludere prioriteringsverktøyet i denne modulen slik at prioriteringsstatus også er med i bildet av det enkelte bygg. Denne modulen bør vurderes anskaffet til alle avdelinger.

Prioriteringsarbeidet må igangsettes

Skal Stiftelsen Nordmøre museum komme videre med å tilføre nødvendige ressurser, må prioriteringsarbeidet få høyeste prioritet. Det er viktig at arbeidet gjøres grundig og med stor legitimitet. Mange begynner med en bygningstype/kategori for å høste erfaring og knytte kontakter til andre miljøer. Ingen av de ansatte i Stiftelsen har i dag et formelt ansvar for byggeskikk, bygningshistorie og eller bygningsvern, men flere har erfaring og kompetanse innen området. Det gjelder både teoretisk og praktisk kunnskap/erfaring. Det må likevel åpnes for innhenting av spisskompetanse i hele eller deler av arbeidet. Det er også viktig å utnytte nettverkssamarbeid til innhenting av erfaring og kunnskap. Slike kontakter øker også mulighet for deltakelse i ulike nettverksprosjekter som kan falle gunstig ut for bygningsmassen. Det vil også lette arbeidet med å finne tilleggskilder til finansiering, et arbeid som bør være kontinuerlig for å lykkes.

Del 2

Til styremøte 8. juni 2016

Gruppa merket veldig fort at mangelen av en bred dokumentasjon og analyse av byggeskikk/bygningshistorie på Nordmøre vanskeliggjorde arbeidet. Ingen av oss har arbeidet med nordmørsk byggeskikk som særskilt tema. Svendsen har imidlertid studert tradisjonell byggeskikk som ledd i utdannelsen som ­etnolog, og dessuten arbeidet som feltregistrator i SEFRAK i Kristiansund i flere sesonger. Selv om hvert medlem i gruppa hadde en viss kunnskap om bygninger i sine respektive områder, manglet oversikten og en plassering av nisjekunnskap i en større, nordmørsk sammenheng.

Dessuten var det ikke kommet inn utfyllende, historiske opplysninger om mange av bygningene, noe som gjorde det umulig å sortere etter alder. Dette er et vesentlig element i arbeidet med å plassere bygningene i en kultur­historisk utviklingsramme. Dessuten er det, som kjent, vesentlig å fastslå hvilke av ­bygningene som er eldre enn fredningsgrensen 1650, disse vil da kunne plasseres i en annen ansvarsramme (fredning). Det vil være en forutsetning for en endelig prioritering av bygningsmassen å ha en nøyaktig dato for hvert bygg.

Utgangspunktet for arbeidet er publikasjonen «Prioriteringer i bygningssamlinger» utgitt av Kulturrådet. Her finnes et detaljert spørsmålsrekke som skal gjøre det mulig å plassere hver bygning i en prioriteringsliste. Med utgangspunkt i det utarbeidete tilstandsrapporten over museale bygninger på Nordmøre har gruppa forsøkt å lage en slik liste. Det ble veldig fort klart at vesentlig informasjon manglet for å kunne gjøre en slik grundig prioritering. Det må gjøres et godt stykke arbeid videre med å samle inn sosiohistorisk informasjon samt dokumentere tekniske og materielle løsninger i hver enkelt bygning.

Likevel har kan gruppa konkludere om de museale bygningene samlet sett:
Bygninger knyttet til jordbruket dominerer.
Bygninger fra 1800-tallet er i flertall, men 1900-tallet er også godt ­representert.
De fleste bygninger er flyttet, få hellhetlige miljøer bevart på rot.
Visse elementer fra kystnæringene er mindre godt representert i ­samlingene.
Bygningsmassen er ikke representativ for alle samfunnsgrupper.

Bygningsmassen bærer preg av flere tiårs innsamling/flytting av bygninger med ulike begrunnelse og motivasjon. Prioriteringer og interesse har variert over tid. Sett under ett er det agrare samfunnet på Nordmøre, både før og ­etter hamskiftet, noenlunde godt representert i bygningssamlingen. Fiskeriene og virksomhet knyttet til fjord/sjø er også godt representert, men her er det noen åpenbare hull. Sett under ett er noen bygningstyper overrepresentert. ­Gruppas mandat var å prioritere eksisterende bygninger. De ligger utenfor gruppas mandat å vurdere i hvilken grad noen bygningstyper mangler. Vi tillater oss likevel å bemerke at hvis man må prioritere for å håndtere dagens bygningsmasse, må massen reduseres i omfang før nye objekter kommer til.

Nyere tids forskning og dokumentasjon har hatt fokus på bygninger som ­strukturelle enheter. Gruppa var ikke kompetent til å vurdere bygningene ut fra en slik innfallsvinkel og følte at her var det behov for å få tilført kompetanse.

Det ble gjennomført et forsøk på vurdering og prioritering av en bygningstype. Her har man likevel ikke kunne bruke Kulturrådets redskap fullt ut.

Stabbur

Med utgangspunkt i en liste satt opp etter hovedfunksjon for bygninger i ­musealt eie, ble det enighet om å starte med en mindre gruppe, stabbur. Dette delvis fordi antall stabbur ikke var så stort, delvis fordi stabburene framstår som noenlunde ensartet som bygningstype og sist fordi Olaf Yderstad gjennomførte en omfattende dokumentasjon av stabbur på Nordmøre på 1920-tallet. Denne dokumentasjonen ga gruppa et bredt grunnlag å basere vurderingen på.

Hovedkrav til en prioritering ble
Representativitet
Autentisitet
Historisk betydning

Kriterier for representativitet etableres med en omfattende gjennomgang av byggemåter over tid, sosiale lag og geografisk område. En slik gjennomgang er ikke utført på Nordmøre. Med utgangspunkt i Yderstads dokumentasjon og generell kunnskap om stabbur i en kulturhistorisk sammenheng har vi likevel dristet oss til noen observasjoner og forsøkt å etablere noen hovedpunkkter mht. byggemåte og utforming/størrelse:

  • Lafta stabbur med skrånende vegger som et eldre fenomen
  • Lafteteknikk/takkonstruksjon
  • Mindre stabbur vs. større stabbur/doble stabbur
  • Bur/loft

Skrånende vegger er et alderdommelig fenomen og stabbur som har slike vegger kan ventes å ha høyere alder enn stabbur med loddrette vegger. I vår samling gjelder dette stabburet fra Brønstadtrøa, Rindal. Dette stabburet har en datering fra 1647 (inskripsjon). Men som med alle typologiske rangeringer, gir slik utforming ingen sikker datering da en eldre byggemåte kan holdes i hevd av enkelte lenge etter at det er gått av moten. I motsatt hold vil innovatørene av en ny byggemåte gjerne holde på en stund før deres arbeidsmåte blir alminnelig.

Stabbur har størrelse i forhold til gårdens avkastning. Derfor kan man grovt plassere de minste stabbur som eldre. Etter hvert som gårdens avkastninger økte (grunnet bedre jordbruksmetoder, kornsorter, utskifting av dyrka mark, m.m.), økte også behov for større stabbur. I tillegg ser vi at utskifting fra mangbølt tun til enbølt tun kan føre til sammenbygging av 2 mindre stabbur til ett.

Men her vil også sosioøkonomiske forhold spille inn. I tillegg kommer også et visst geografisk/topografisk skjønn da særlig i kyststrøk/fiskevær vil man ikke ha behov for store stabbur, selv i nyere tid. Bystabbur har størrelse etter husholdningens størrelse og varierer derfor i størrelse etter helt andre drivkrefter.

Oppbevaring av føderåd og oppbevaring av klær/verdigjenstander har gjerne klassisk gitt et skille i byggeskikken, skille mellom bur og loft. Et klassisk skille i andre landsdeler er at buret/stabburet har innvendig trapp, mens loftet har svalgang og trapp utenfor en laftet kjerne. Det er ikke nok materiale tilgjengelig for å kunne si om skikken har vært slik på Nordmøre. Noen bur har hatt klær oppbevart i andre etasje, noen bur har utvendig trapp men oppbevaring av mat i begge etasjene. Dette klassiske kriterium gir ikke avgjørende mening på Nordmøre med dokumentasjonen som har vært tilgjengelig.

Lafteteknikk/takkonstruksjon – dette krever en inngående kjennskap til lafte­teknikker og utvikling av dem. Dette er kunnskap som gruppa ikke er i be­sittelse av, samtidig som museet har tilgang til kunnskap og ressurser på området gjennom Husasnotra. Det er likevel ikke søkt råd om dette mht. ­stabburene da det bør gjennomføres en dokumentasjon av laftetyper/taktyper for samtlige bygninger i den museale samlingen.

Autentisitet bygningen som konstruksjon. Et hovedskille her er på rot/flyttet. Bygninger som står på sin opprinnelige plass har en større autentisitet uten unntak. De står der de sto.

For stabbur som er flyttet er autentisiteten i bygningskroppen varierende. Ikke alle stabbur er blitt flyttet komplett og noen stabbur er blitt kraftig istandsatt i årenes løp på museum, som oftest med mer moderne materialbruk og ut­førelse. Dette har gjort at stabburene har framstått som i god stand men deres autentisitet og kildeverdi er blitt svekket i varierende grad.

Ut fra en vurdering om kulturhistorisk verdi, autentisitet og kildeverdi har vi gjort følgende prioritering:

Stabbur fra Stokke, Brønstadtrøa. Type, alder.
Stabbur på Sanden, Veiholmen. Type, sosioøkonomisk ramme, på rot.
Gjeldnesstabbur, Åsen (avhengig av datering) Type, antatt alder.
Aspastabburet, Gamle Kvernes (avhengig av datering). Type, antatt ­alder, sosioøkonomisk ramme.
Stabbur, Tingvollia.Type, på rot, kildeverdi.
Flyumstabburet, Knudtzondalen. Type, alder, sosioøkonomisk ramme.

Denne prioritering er som notert avhengig av at alder bestemmes med ­dendrokronologisk metode i 2 tilfeller. Dessuten bør bygningene vurderes av kyndige mht. laftetype, takkonstruksjon, materialanvendelse, m.m.

Denne prioriteringen er basert på gruppas beste skjønn. Vi føler at fort­settelsen av bygningsprioriteringen må i større grad legge Kulturrådets redskap til grunn for arbeidet. Dette vil kreve en faggruppe med en annen sammen­setning og kompetanse. Alternativt at en dokumentasjon/beskrivelse av hver bygning basert på eksisterende kunnskap om lafteteknikker, takteknikker m.m, ­gjennomføres i forkant av faggruppas arbeid i regi av f.eks. Husasnotra. Dette siste vil langt på vei være grunnlaget for en første samlet beskrivelse av nordmørsk byggeskikk.

Viktige dokumenter:
Kulturrådet: Prioritering i bygningssamlinger – metode for prioritering i bygningssamlinger
http://www.kulturradet.no/documents/10157/4f72e1c2-bf4c-46ad-a2f7-aea49a381988
Anno museum: Rapport for prioritering i bygningssamingen 2014
https://prioriteringibygningssamlingen.files.wordpress.com/2014/11/rapport-for-prioritering-i-bygningssamlingen-2014.pdf

Artikkelen er fra Nordmøre museums årbok 2016