Kjøpmannsslekta Heide i Kristiansund

Av Odd W. Williamsen

1. generasjon: Peder rådmann

Slektens førstemann i Norge var Peder Johansen Heide fra det krigsherjede landskapet i grensetraktene mellom Danmark og de tyske stater. Han ble født rundt år 1580 i byen Heide i Ditmarsken i Holstein og døde 1.10. 1623 som rådmann i Oslo. Han var gift med en norsk prestedatter, Margrethe Christensdatter, og hadde mange barn. Han var muligens av en opprinnelig norsk slekt.

2. generasjon: Anders prest

Anders P. Heide (1620-1682) vokste opp i Oslo og studerte teologi i Leiden nær Amsterdam. Her kan han ha gått på forelesninger med den berømte juristen Hugo Grotius eller støtt på maleren Rembrandt. Anders ble sokneprest i Sør-Odal, og gift med Margrethe Clementsdatter (1629-1712). Sør-Odal har tre kirker, som alle har minner fra Anders Heides tid.

3. generasjon: Bendix sorenskriver

Bendix A. Heide (1655- 19.1. 1716) var sorenskriver i Solør og Østerdal 1686-1716 og bodde på Vinger. Kona Elisabeth Steenkuhl (1669-1706) døde antakelig i barsel, og Bendix giftet seg på nytt med presteenka Gidsken (Gedschea) Schjelderup (1670-1742). Neste sorenskriver bodde et annet sted, så han eide gården privat.

Bendix Anderssen Heide var sønn av Anders Pedersen Heide og Margrethe Clementsdatter. Elisabeth Steenkuhl var datter av Johan Steenkuhl og Birgitte Clausdatter Stabel. Gidsken Pedersdatter Schjelderup var datter av Peder Jørgensen Schjelderup og Clara Nielsdatter Tausan.

Sorenskriver Bendix hadde en bror, oberstløytnant Andreas Bendix Heide (født 1692- død desember 1773 på gården Sørem i Leinstrand), sjef for Trondhjems garnisonskompani. Obersten hadde sønnen Christopher Bendix Heide (født i Gudbrandsdalen 25/7 1723 – død i Trondheim 7/7 1774) som var kjøpmann på Innlandet i Kristiansund. Han eide Reknereiendommen, der det fortsatt heter Reknergata, etter en tysk murer Rechner. C. B. Heide var eier her 31/7 1747–1750. Han fikk sitt borgerbrev 11/9 1747, eide ei sildenot og en bileggerovn. For å bli borger måtte man ha eiendom og være bofast. Hans kone Gunhild Catharina Kongell (Kungälf?) f. 1716 døde i Kristiansund 1749 og han flytta da til Trondheim for å bli overinspektør ved Tukthuset.

Christopher B. Heide f. 1723 og kona Gunhild hadde sønnen Andreas Heide, født i Kristiansund 27.5. 1748, død 22.12. 1814. Andreas tok presteutdanning og ble først huslærer hos militærkaptein Christopher Lossius på Holla gård i Hemne, før han vendte tilbake til Kristiansund 1769 som lærer. I 1776 ble han hjelpeprest i Surnadal, flyttet videre til Nærøy 1785, Grytten 1793 (sokneprest), Skogn (1804). Han ble 1769 gift med prestedatteren Anna Meldal Kaurin og de hadde tre barn født i Kristiansund: Christopher Bendix Heide f. 8.10. 1769, ble militær i København; Christopher Lossius Heide, f. 1772 og Hans Kaurin, f. 1774, militær.

Dette bildet fra Nordmøre museums fotosamling viser Anna Magdalena Heide (1751-1822), gift 1785 med Knud Danholm (1748-1829), handelsmann på Sunnmøre, seinere i Kristiansund. Anna var datter til Johan Arnoldus Heide, handelsmann på Sula ved Ålesund (1727-1807). Johan Arnoldus var sønn til oberstløytnant Andreas Bendix Heide, og ble stamfar til Sunnmørslinjen i Heideslekten:

4. generasjon: Brede med krutt

Brede Bendixen Heide ble født på Vinger 28.5. 1706 og døde 14.3. 1784 som eier av gården Sim i Børsa ved Trondheim. Han eide også en tid gården Selsbakk og drev ei kruttmølle. Han likte unge koner, og var gift med Marthe Marie Berg (født 1723, død i Trondheim 6.4. 1753), dernest med Maren Sofie Gram (født 1732, død på Børsa 13/3 1788). Brudene var 17 og 26 år yngre enn ham. Maren var enke etter en hr. Røst. Brede hadde åtte barn, selv om tradisjonen vil ha det til at det var 22.

Ved siden av presten Bendix som vi skal følge nedenfor, hadde Brede også datteren Anne Marie Heide (født ca. 1748 – død 9.10. 1810). Hun avsluttet livet boende (kanskje som selskapsdame for den ensomme husfruen) hos sorenskriver Jacob Lindeman (1734-1822) på Ytre Flatset på Frei, nå Kristiansund kommune, på samme gård som slekta 120 år seinere anla revefarm!

5. generasjon: Bendix prest

Bendix Bredesen Heide: slektsboka sier at han ble født 14.7. 1739, men andre kilder opererer med 1737 (og 1749). Han ble i alle fall meget gammel, og døde først i 1822, 83 år gammel.

I århundrene frem til Norge fikk sitt eget universitet i 1811, var København den viktigste akademiske undervisningsinstitusjonen for nordmenn.

Han startet i yrket som prestelærling; hjelpeprest: 11.9. 1776 ble han «personell kapellan» til Inderøy. En hus- eller personel(l)-kapellan eller Capellan pro loco er et gammelt navn for en hjelpeprest. Mange prester startet yrkeskarrieren sin som huskapellaner. Trondhjems reformats 1589 bestemte lønnen for personellkapellaner i Trondhjems stift til mellom 8 og 14 riksdaler pr. år, avhengig av tjenestested, i tillegg til fri kost og losji. Dersom soknepresten eller en residerende kapellan ville ha en huskapellan, måtte han betale denne av egen lomme. Lønnen ble regnet som tilstrekkelig så lenge huskapellanen ikke stiftet familie.

I 1777 ble han sekretær for Det Inderøiske Landhusholdnings Selskab, som var stiftet året før. Han var altså en «potetprest», en som ivret for nye metoder i landbruket, etter forbilde fra Det Norske Viderskabers Selskab i Trondheim. Inderøy-selskapet omtales tre ganger i Adresseavisen dette året (nr. 8, 15 og 24). Det var det første i sitt slag i fylket. De ga premier for nydyrking, oppfinnsomhet og arbeidsomhet og skulle motarbeide overtro og det gammeldagse og tungvinte. Møtene var på Hegge ved Steinkjer.

I 1783 ble han utnevnt til sokneprest (residerende pastor) til Hamarøy i Nordland, men gikk av med pensjon allerede 1796 eller 1799, som 57-åring. Antakelig har han vært alvorlig syk en periode.

Topographisk Journal for Norge var et tidsskrift som utkom i perioden 1792–1808, og som publiserte en rekke av de skrifter som regnes til opplysningstidens topografiske litteratur i Norge, altså lærde tekster om geografi og næringsliv. Bendix B. Heide har en artikkel i hefte 23 (s. 193) om «Færøiske stenkuls brug i brændsel i de skovløse Egne i Nordland».

Etter personlig oppmøte – han har nok reist med seilskip fra Trondheim -  i byråkratiet i København ble han 21.6. 1799 utnevnt til sokneprest i Fosnes i Namdalen i Nord-Trøndelag, ved Namsos. Han møtte neppe kong Christian VII (konge1766 – 1808) personlig, selv om det ikke var helt utenkelig. Flere store menn i vår historie har fått en «flying start» ved å få møte kongen personlig, f.eks. Tordenskjold, og det er en lang tradisjon for å få audiens for å legge frem saken sin for «han far» når man er i nød.

Han holdt sin første preken i Sævik kirke i Fosnes 9.2. 1800. Han står i arbeidet til han blir blind og får avskjed i 1817, 78 år gammel. De siste årene bodde han i Ølenvika på Otterøya. Dette var egentlig enkesetet, pensjonistboligen for presteenker. Den blinde presten fikk være med; han ble klassifisert som død. (Enkeboligen var jo tenkt til en enslig enke, evt. med barn).

Fiskeværene Sør- og Nord-Gjæslingan, Sørøya og Haraldsøya hørte fra gammelt av til Fosnes, og dette varte helt til 1888. Det tok mange år å få flytte til Nærøy prestegjeld, med Garstad, som var anneks til Nærøy, som kirkested. I året 1815 skrev oppsitterne brev til presten i Fosnes, herr Bendix Heide, der de bad om å få bli overført til Nærøens Anex, som altså var Garstad på Vikna. Men Heide var ikke særlig lysten på å gi slipp på noe som han hadde hevd på, trass i at veien var lang fra øyene der ute og inn til Fosnes. -  Rett nok har øyfolket lang vei, skrev han, men de bruker den "meget sjælden"! Her var det vel en sammenheng! Ellers mener han at dersom de synes det er langt, kan de heller søke til Halmøy i Flatanger. Og han er ærlig nok til å si at - "de haver ikke større Byrder end andre som boer langt fra Kirken, og Tabet af den faldende Tiende vilde blive et stort Skaar i Fosnes Prests Indkomme. Jeg forventer at denne lndkomst som haver tillagt Embedet længe før min Tid ikke bliver mig frataget."  Og den ble det heller ikke i hans tid som prest. Han oppebar sin tiende derfra så lenge han levde. Skreifisket i Fosnes gav mer tiende enn f.eks. laksen i Namsen.

Han var gift tre ganger, men fikk barn bare i tredje ekteskap, med Mette Marie Greve, født 16.4. 1778 i Drammen. Hun var altså 39 år yngre enn ham. De gifta seg 13. august 1806, da hun var 28, han 67.  De to første prestekonene var Benedicte Ulriksdatter (død 1781) og Margrethe Ulrikke Ulriksdatter (død 1804). Vi vet ikke om de var søstre.

Barna var:
Helene Tajsen Heide f. 1808 på Fosnes
Brede Bendixen Heide f. 13/5 1810 på Fosnes, til Kristiansund 1841, der han og kona Henriette Marie Rath (født i Nærøy ca 1819) gifter seg og ble boende i 20 år, før de flytter tilbake til Kirkholmen i Søndre Stokksund i Bjørnør, der han blir handelsmann.
Friderica Lovisa Heide, f. 12/6 1812 på Fosnes, ugift.
Benedictus, f. 27/4 1815 på Fosnes

Presten B B Heide var raus i sin omgang med alkohol, særlig på reise, og snakket gjerne om sine møter med sjøormen. Han var en flink hobbysnekker og laget selv et flott skatoll. Han var opptatt av husflid og interiør. Han passet på sine inntekter og var ikke villig til å la folk skifte kirkesogn, siden hans tiende (10 % kirkeskatt) da ville bli mindre. På presters vis latiniserte han navnet sitt fra Bendix til Benedictus. Sjøormen etter observasjon av biskop Hans Egede til Grønland, 1734.

HEIDE I KRISTIANSUND

6. generasjon: Benedictus skipper

Det var altså to brødre Heide som kom til Kristiansund: Brede og Benedictus. Yngstemann Benedictus, 5 år yngre enn broren og født da faren var 76 år kommer til Kristiansund i 1836, 21 år gammel. Faren døde da han var 2 år gammel. Brede og kona kommer etter til Kristiansund i 1841, fem år etter. Det tyder på at Benedictus har lykkes godt på sitt nye hjemsted. Han tjente penger, og kunne f.eks. i 1849 gi et bidrag til reparasjon av byens kirke.

Benedictus Laurentius Heide ble født 27. april 1815 i følge kirkeboka i Fosnes. Han må være oppvokst i Ølenvika på Otterøya. Lauvøyfjorden er en fjord på Otterøya i Namsos kommune i Nord-Trøndelag. Fjorden strekker seg 4 kilometer sørover til Vindsetmo i botn av fjorden. Det står altså feil fødselsårår (1813) på gravstøtta. Han døde i Kristiansund 7.12. 1891. Han kom fra «Olav Duuns rike», men levde et par generasjoner før forfatteren som har skildret hjemstedet så treffende.

Det var godt sildefiske på hans hjemtrakter i 1830-40-åra, og jektetrafikken på Nord-Norge hadde lang tradisjon, leser vi i «Det gamle Beitstaden» av Henrik Bartnes. Guttene var gjerne med på fisket i Lofoten. Og de reiste på marked: Mælamartnan i Overhalla sist i september og Levangsmartnan i desember og mars, der de møtte jämtene. Her kjøpte de jernvarer, kopper- og messing, klokker. Sølvtøy, kniver, krustøy, krydder. Salt, sukker og kaffe, silkeskaut og tobakk.

I folketellinga 1870 skrives navnet Bendix; det var nok denne formen som ble brukt til daglig. Han bodde først på Innlandet; hadde kanskje hørt om Christopher Heide som bodde der 90 år tidligere. Han kaller seg (etter hvert) skipper, og det betyr at han eide et fartøy. Han kan godt ha vært skipsfører, kaptein på egen skute, men kan også ha vært landbasert investor. Hans forretning var slofart; det å hente hjem råstoff til klippfiskproduksjon. Skrei, som er gyteklar torsk fra Barentshavet, kommer tidlig på året med Golfstrømmen til Lofoten og skaper et eventyrlig fiske. Lofotfisket er det viktigste sesongfisket etter torsk i Norge. Det begynner i januar og varer til ut i april. Siden vikingtiden har lofotfisket hatt stor betydning for landsdelen, og også for matforsyning og økonomi i landet som helhet. Klippfiskeksporten fra Kristiansund vokste formidabelt utover 1800-tallet, og det var skrikende mangel på både fisk og emballasje. Tilgangen på fisk ble lenge ordnet ved at enkeltaktører seilte nordover flere ganger hver sesong, for å kjøpe opp torsk, som så ble saltet om bord. Samtidig kunne samme aktører drive med salting av sild i de periodene det var god tilgang på sild.

Mellom 1845 og 1885 virket Kristiansund som en magnet som trakk folk til seg fra landdistriktene. Innflyttingen disse årene var på 4167 mennesker, iflg K. Historie IV:533. Det var nære bånd til byen ikke bare fra nordmørsbygdene, men også fra Romsdal og langt nord på Trøndelagskysten.

Heide kjøpte etter noen år jakten Neptunus, bygd i Kristiansund 1838 for konsul Hans Clausen, som var væreier, fiskeeksportør og skipsreder. Jakt er en bred, liten og hurtigseilende plattgattet frakteskute med én mast, trolig av nederlandsk opprinnelse. Jaktene hadde klyverbom og gaffelrigg med gaffelstorseil, toppseil og to eller tre forseil (fokk/klyver og eventuelt jager). Den hadde også som oftest en såkalt breifokk, et råseil med råa om lag ved gaffelkloa. Betegnelsen jakt har sin opprinnelse i det hollandske uttrykket jacht eller jachtschip, som henviser til en hurtig seiler. Ordet er også opprinnelsen til det engelske uttrykket yacht, selv om denne betegnelsen beskriver en helt annen fartøytype – et større lystfartøy. Jakten ble først og fremst bygget som ei hurtigseilende frakteskute for fjorder og nære kyststrøk, men større, nybygde jakter kunne også settes i fart over Atlanterhavet. Båttypen ble bygget på grunnlag av de forskjellige båtbyggernes erfaringer og forestillinger om hvilke konstruksjonsdetaljer som gav de mest tjenlige egenskapene.

Jakt og jekt er to nære båttyper i størrelse (og ikke minst i betegnelse), som skilles både ved skrogform, konstruksjon og rigging. Jaktene var kravellbygde, mens jektene først var klinkbygde på nordisk manér. Betegnelsene jakt og jekt er så like at de ofte feilaktig blir brukt om hverandre. Enkelte steder har betydningen jekt festet seg slik at den – fortsatt feilaktig – brukes om begge båttyper, som f.eks. i Ryfylke. Jaktens nærmeste slektning er galeasen som er et noe større fartøy med samme type skrog og utstyr, men med to master. Aktermasta på en galeas er alltid lavere enn stormasta. I nyere tid er større jakter ofte rigget som til galeaser. En av grunnene til dette var at en da kunne greie seg med mindre mannskap for å håndtere riggen. Hardangerjektene var mindre, åpne eller halvdekkede båter, jaktene større med dekk. Når de større Hardangerjaktene dro med ved og frukt fra Hardanger til byene ved kysten, hadde de ofte en mindre jekt for salg med i lasten. Så selv om Heide eide en jakt, omtales han gjerne som jekteskipper, og det er egentlig feil.

Størrelsen på Neptunus var 16 kommerselester. Lest er et gammelt rommål brukt blant annet for å betegne et skips lastevolum. I Norge ble en lest regnet som 12 tønner korn eller 18 tønner kull. En lest kull tilsvarer 2 m³. 1 tønne korn tilsvarte 162 liter. Kommerse-lest var mål på lasteevne. Heller ikke dette lestmålet var standardisert fra land til land. I Norge var en kommerse-lest 2 080 -2 300 kg avhengig av skipets størrelse. Når skipsstørrelse oppgis i kommerselester, regner man normalt en lest som vel 2 registertonn (2,08). Neptunus kunne altså laste vel 30 tonn. I 1864 kjøpte Heide en ny jakt; Haabet, nybygd for ham i Kristiansund.

Heidegården på Nordlandet 

Skipper Heide etablerte seg på Grunden på Nordlandet, like opp for sundbåtkaia. Dette var konas barndomshjem, som han kjøpte av sin svigermor, enka Anna Bolette Andreasdatter Strøm Meldahl (Øvne/Aune) (født i Kristiansund 21.7. 1797) i 1852. Og svigermor ble boende. Hennes far glassmaker Andreas Estensen Strøm har gitt opphavet til stedsnavnet Glassmakerberget (Bjørnehaugsveien 1). Benedictus er registrert som eier fra 16/1 1852 til sin død. Han betalte 340 spesidaler.

Han giftet seg før 1850 med Emilie Petrine Meldahl, født mens foreldrene bodde på Odden på Smøla 1821 (død 6/5 1907). Hun hadde en søster Anna Christine, gift med styrmann/kaptein Carl Johan Bryhn som kom bort på sjøen utenriks i 1877.

Heidegården hadde matrikkelnummer 264, løpenummer 346 og adresse Havnegata 2. Huset var oppført 1806 av Søren Iversen Hotten og hadde seinere tilhørt kjøpmann Peder Christian Lyche (1783-1861) som er kjent ved bydelsnavnet Løkkemyra, og som startet sin forretning i 1815 på adresse Grunden 4. Det ble kjøpt av Heides tilkommende svigerfar småhandler Christian Meldahl Øvne (Aune) fra Molde i 1827.

Benedictus og Emilie fikk disse barna:
Benedicte Kristine (10/2 1851 – 1936), fra 1878 håndarbeidslærer på Nordlandets folkeskole
Henrik Bastian (12/9 1854 – 25/3 1896), adjunkt i Tromsø og Trondheim. Døde av blindtarmbetennelse 43 år gammel. Bodde i 1875 på studenthybel i Oslo (Kristiania) sammen med bohem-søsknene Caroline og Hans Martin Neeraas fra Kristiansund.
Benedictus Laurentius jr. (24/3 1859 – 12/3 1928)
I tillegg var det tre tidlig døde barn.

I husholdningen inngikk i 1885 også tjenestepike Elen Betten, født i Stangvik 1860. I 1900 heter tjenestejenta Hanna Ingebrigtsen, født på Smøla 1879. Og de hadde hybelboere. I 1870 bodde lærer Bård Aspen (1839-1900) fra Aspøya der. Han var sønn til første ordfører i Frei kommune. Han var anerkjent som musikklærer, utdannet på Klæbu seminar 1861 og var dirigent for sangkoret Tonleik, som han startet 1885. Han fylte nok huset med musikk, så langt han fikk lov. For samtidig som han starter kor, bytter Heide hybelboer til lærer Sara Buaas (f. 1857 på Ørlandet). Hun var kanskje mer stillferdig? (Aspen ble førstelærer/bestyrer på Nordlandets folkeskole fra 1878, fra 1882 hadde han leilighet på nyskolen. Han var først lærer på Kirkelandet og bodde i 1865 hos seinere fotograf Ole Knudsen Engvig i Vågebakken 2).

I 1910 bor Benedicte aleine i huset, dog med leieboer på loftet: lærer Ingeborg Fjeldsgaard, f. 7.1. 1863 i Mandal. I 1912 ble huset solgt til riving til byggmester Albert Iversen, som bygde en stor murgård her. Den brant 1940. Han bygde også Festiviteten. Benedicte flytter til Kirkegata 17, like i nærheten, og blir pensjonist 1922.

Møbler

Museumsbestyrer Olaf Yderstad kjøpte i 1908 innboet etter skipper Juul på Nordlandet. Stueinnredningen vises på bildet. Slik kan vi godt forestille oss at også Heide hadde det.

Stilen er biedermeier; en borgerlig seinempire, en stilart i europeisk kunst- og designhistorie fra cirka 1815 (i Norge fra 1830) til 1850. Stilbetegnelsen biedermeier er i det alt vesentlige bare knyttet til møbel- og interiørkunst og markerer her et klart skille i forhold til empiren. Mens empiren benytter messing og intarsia, benyttes denne form for dekor ikke i biedermeierstilen, der reaksjonen mot empiren og en streben mot enkelhet forbyr det første; mens trangen til større plastisitet i overensstemmelse med den alminnelige stilutvikling mot nyrokokko og nybarokk fører med seg at dekoren skjæres ut i selve treet. Rent generelt fører stilen med seg en avmykning av empirens former, sofaens lener svinger seg i store S-kurvaturer, og stolens ryggbrett og bakstolper mykes av på lignende måte. Møbelplanene er ikke lenger rette, men bølger lett svulmende i to og tre plan og peker frem mot den av historismens stiler som biedermeier lå nærmest opp til og delvis gled over i, nemlig nyrokokkoen. Som denne stil har biedermeierstoler S-formede bakstolper og senere ofte ballongrygg, og salongbordet er ovalt. Med hensyn til romoppfatningen yter biedermeier et av de viktigste bidrag til 1800-tallets stilutvikling: i kraft av reaksjonen mot empiren flyttes stolene bort fra veggen og stilles lett skrå, eller de grupperes mer intimt rundt det ovale bord. Både ved sin asymmetri og ved sin søken mot det intime representerer biedermeier den romantiske retning slik den kan komme til uttrykk i møbel- og interiørkunst.

Matstell

Det var ingen slakter i byen, så de måtte slakte hjemme. På menyen sto vanligvis ball av saltfisk eller sild med tilhørende ballsuppe og salt fisk med mye potet. De spiste sild, graut og dessertsupper basert på nyper, rognebær eller tyttebær. Lutnakka er avkokt klippfisk av avkappa hoder og var billig middag, gjerne servert med ertestuing eller kålrabi og gulrøtter, som var nyheter på 1860-tallet (se under). Seibiff med løk. Sildegryn er ei tykk suppe av spekesild og byggryn, med kraft fra kjøttbein og gjerne noen grønnsaker. Eikenøtter og gammelost hadde de. Man drakk ikke kaffe hver dag, og øl bare til jul.

En bondefamilie som bodde på Tingvoll i 1866 forteller at de hadde fem måltider:
Føreåbit: brød med smør, gammelost og fisk eller kjøtt til pålegg,
Frokost: kaffe og brød. Gjerne flesk, kjøtt, potet, fisk, fløtegraut. De drakk syre = sur skummet melk.
Middag: Graut. Fisk og kjøtt ved høytider.
Nons: Fisk, potet, sild, suppe, melk, brød
Kvelds: Graut, melk, suppe. Potetball om vinteren.
Kjøtt ble kokt. Flesk ble kokt, stekt eller speket. Sild ble speket eller kokt. Poteten ble ofte spist som stappe. Kjøtt og fisk skulle heller være ferskt enn salt, men «nystrødd» med salt kom på moten.

I Kristiansundsområdet var det i klippfiskindustriens storhetstid stort overskudd av avkappa klippfiskhoder (egentlig nakke/ørebein m/kjøtt), og dette ble billig og god middagsmat til hverdags, ofte som lutfisk. Hodet på fisken har mest fett/smak/næring, men er vanskeligst å renske. Som lutfisk rensker det seg sjøl (slipper beina). Derfor er klippfiskhoder (nakker) velegnet, selv om det er mye mer jobb å lage lutfisk av klippfisk enn av tørrfisk: klippfisk må jo vannes ut («bløytes») før luting. Det var vanlig å ha en sekk "klippfiskhoder" stående, eller man kunne kjøpe "et halvt tolitersspann" hos en fiskhandler, for ei timelønn. De brukte bjørke-aske som lut.

Lutfisk var vanlig og billig middagsmat - gjerne et par ganger i uka - året rundt, men ingen spiste det til jul: til det var det for simpelt. Lutnakka var best og vanligst. Den største klippfisken, La Plata-kvalitet som skulle eksporteres til Argentina, ble tørket og saltet hel, og så ble hodet kappet av (med øks) før pakking i loddede blikkasser med trekasse utenpå. Fisken ble altså tilpasset kassen. Sporen er lettere å renske/selge. Bryggeformennene hadde som en del av sin lønn rett til å selge disse hodene privat. Lutfisk av tørrfisk var ukjent i det gamle Kristiansund, og sammenliknet med denne var lutnakka "fenomentalt flott»; tørr og fast - ikke "glyen", slik dagens lutfisk er.

Tjenestejenter fra indre Nordmøre laget sikkert gjerne «kjøtt og påsse»: potetstappe i et klede (pose) kokt i ei suppe med fåre- og svinekjøtt og erter, purre, gulrot og kål, med pepper, ingefær, timian og selleri.

Byens metamorfose –

Skipper Heides tid 1840-90 er blitt kalt byens metamorfose med henvisning til at økende handelsflåte og utvikling av nye markeder for klippfisken endret befolkningens selvbilde og levekår. Fra freden i 1814 til begynnelsen av 1830-tallet førte Kristiansund nærmest en vegetativ tilværelse. Krisen etter Napoleonskrigene var overvunnet i begynnelsen av 1830-årene. Nå følger en tid preget av industrialisering, effektivisering av infrastruktur og samferdselsutbygging, internasjonal frihandel og europeisk imperialisme. Sjøkart blir tilgjengelige for fiskerne utover i 1850-årene.  De første 3/4 av 1800-tallet er Kristiansund største by i fylket, og i 1815 har byen 37 % av fylkets innbyggertall. USA hadde brukt anledningen til å overta klippfiskhandelen mens de europeiske produsentene var hemmet av Napoleonskrigene. Norge hadde Kolera-epidemier i 1832 og 1848 og midt i Kristiansund sentrum lå det gjerne gjødselhauger etter melkekyr som ble drevet over Torvet på vei til og fra beite.

Situasjonen var ikke blitt så mye bedre enn den som beskrives i 1783: "Uorden med svine-holdelse i denne kjøpstad har tatt overhånd, da eierne for det meste lar dem gå løse på gatene at sanke sig føde". Sosiale institusjoner som Klubbselskapet, skoler, bank og lokalavis hadde et oppsving fra 1830-tallet. I 1820-åra var kommisjonshandel, som ble kalt konsignasjon, ennå vanlig i klippfiskeksporten. Denne ordningen, med oppgjør først når varene var videresolgt, var dominerende det meste av århundret, bortsett fra de spanske oppkjøperne som kom til byen fra 1850, og bortsett fra Knudtzon, som etter hvert greide å få betaling på forhånd. 

I 1860 hadde bare 280 av de rundt 5000 innbyggerne i Kristiansund stemmerett ved politiske valg. Noen middelklasse fantes knapt; byen besto av en enorm underklasse med en raskt økende mengde fattige, men samtidig vokste mellomklassen sakte, her som i resten av landet og Europa. "Desuden klagede man den gang (i 1893) over at Byen savnede en jevnt velstaaende Middelsstand.", skriver Einar Sundt.  Men den alminnelige bostandarden bedres i perioden 1850-80. Kristiansund Handelsstands Forening hadde synkende medlemstall fra 1850-60-årene til 1870-80. Den ble etter hvert et "forretningsutvalg for byens største eksportører", med 17 medlemmer. I begynnelsen av 1870-årene ble derfor den nye Handelsborgernes Forening stiftet. Denne organiserte middelklassens kjøpmenn, og var mer en yrkessammenslutning.

Den nye foreningen må forstås som en følge av byens vekst og fremveksten av en borgerstand av mer alminnelig art. Klippfiskadel og kolonialgrossister har forskjellige interesser.

I 1850 var det sparsomt med det man kalte "bondelosji" i byen, dvs billige pensjonatrom for allmuen. Slikt fantes bare på Innlandet, og da i borgerstua hos trelasthandler Morten Parelius i Wasmuthhavna og hos brennevinshandler Hans B. Musæus på Tollbua i Sagerbukta.  Han kunne forresten også tilby kjeglebane, en slags bowling, oppover mot Beatebakken. Vi kjenner også til sesong-pensjonater for spanske sjøfolk ved Vidalshaugen i Vågen.

Skipperforeningen

Da Kristiansund Skipperforening ble opprettet 1875 og B. Heide bidro til foreningens grunnfond, var Kristiansund en av landets største sjøfartsbyer med i alt 500 fartøyer registrert, hvorav 200 seilskip i utenriksfart og ca 300 galeaser og jekter på kysten.  Kristiansund fikk sin første trampbåt (godsfrakt uten fast rute) i 1876 og har æren også av å være blant pionerene. Samme året kjøpte statsråd Astrup D/S "Fiskeren" og disse to var blant de første i Norge. I årene 1868-1900 var 25 dampskip, herav flere fruktbåter, i fart.

Av byens seilskipsflåte forliste 94 og av disse forsvant 35 sporløst med ca 300 manns besetning. Allerede i 1835 hadde ildsjeler tatt initiativet til opprettelsen av en Hjelpekasse for uheldige sjømenn og deres etterlatte (Enkekassen) og i 1869 ble en assuranseforening for sjøfolks tøy (dvs. utstyr) opprettet. Dette var de to første sosiale institusjoner i Kristiansund.

7. generasjon: Benedictus ordfører                          

Benedictus Laurentius Heide  II i Kristiansund, var født 24.3. 1859, døde 12.3. 1928. Gift med Maren Bruun fra Arendal, født 9.9. 1864, død 1934, datter til en skipsfører på Tyholmen. Brorsønnen Finn f. i Trondheim 1890 er kontorist og bodde i Håla. Død av tub 1912. Bodde først på Innlandet 1889, så i Storgata, før i Håla, som finere godt kan skrives «Hollen». I Bystyret 1891-98, 1902-10, 1914-16. Herav 9 år i Formannskapet. Høyere grads frimurer. Han begynte gjerne arbeidsdagen med å ta sundbåten til Innlandet for å inspisere bryggene og arbeidet der. På Innlandet hadde han ei brygge som var bygd av kjøpmann Hans J. Pravel omkring 1840, og som liknet på Lesliebryggene, og den nybygde murbrygga med gassdrevet heismotor. På Nordlandet hadde han tørkeberg for klippfisk ved Omagata 91-101.

Deres barn:
Eivind Galtung Heide, død november 1928
Emilie Louise Heide, utvandret til New York
Kirsten Bruun Heide. Død 13/9 1922
Benedictus Laurentius Heide (1903-89).

Heidehåla

Navnet Håla er meget gammelt, og henspeiler på ei dump eller en haug i landskapet. Her var det før Heides tid både bakeri (1749-80), skjenkested med eget brenneri fra 1823 og garveri fra 1833. Den eksentriske og beryktede Hålamor, Birgitte Marie Meisler Petersen drev stedet lenge. Hun var visst riktig skummel, og sto i ledetog med tuftkallene som holdt til på bryggene. Anlegget brant i 1847. Hålabrannen var den første storbrann i byen, og brøt ut i bolighuset. 12 hus brant og 4 til ble skadet. J.L. Walther bygde 1849 ny hovedbygning og brygger, men solgte allerede i 1850 til Rognskoug, der andre generasjon moderniserte i 1870. Det var flere eiere før Heide inngikk leieavtale med konkursboet etter sunndalingen Gunnar Gravem, og til slutt kjøpte eiendommen 15.3. 1905. Alt brant i 1940. Nå finner vi Rica hotell her.

I bolighuset «Heidehåla» hadde familien kokke, stuepike, barnepike og en bud/ved-mann. Det var gass-belysning og to brygger (lagerhus); på hver sin side av det tilbaketrukne bolighuset, et klassisk kristiansundsk kjøpmannstun. I boligen var det kontor, storsal, spisestue, stue, røykeværelse, to kabinetter (kammers), soverom i 2. og 4. etasje, kjøkkenfløy og vinkjeller.

Hålahaugen før bombingen 1940. De to Heidebryggene er lengst til høyre i bildet. Foran ligger føringsbåter for klippfisk. Maleri av Ragnvald Bjørlo 1945. Nordmøre museums bildesamling.

Frisinnede Venstre

Familietradisjonen omtaler ordføreren som Venstremann, men han var absolutt ikke på parti med Venstrehøvdingen Hans O. Neeraas i Bystyret. Og han vant over Høyres ordførerkandidat Fredrik Selmer. Ergo er det sannsynlig at Heide var med i partiet Frisinnede Venstre, men dette ble stiftet først i 1909. Han var antakelig «partiløs» som ordfører. Det var det vanlige på denne tiden.

Det Frisindede Venstre ble stiftet 1. mars 1909 under ledelse av tidligere statsminister Christian Michelsen. Partimedlemmene var stort sett utbrytere fra den mest konservative delen av Venstre. De brøt ut pga. misnøye med partiets "radikale" politikk. Det Frisindede Venstre var de innen Venstre som ønsket et nært samarbeid med Høyre. Et samarbeid ble innledet, og partiets repr. fra Søndre Bergenhus, Wollert Konow, ble statsminister i den nye regjeringen som ble dannet med Høyre. Samarbeidet fortsatte fram til midten av 1920-årene. Også Abraham Berge, som ble statsminister i 1923, kom fra FV. Frisinnede Venstre endra navn til Frisinnede Folkeparti i 1932. Partiet ble nedlagt i 1936. De fleste aktive hadde da gått inn i Høyre.

Tidstavle:

1873 middelskoleeksamen i Kristiansund, med karakter «meget godt» i fransk muntlig. Merkantil utdanning i Frankrike og Spania
1875-79 ansatt hos Albert Kjørbo Hegge Heyerdahl (1837-92) i firma Niels R. Parelius (rederi, metallhandel, båtruter) i Nergt. 16 på Nordlandet.

Etter tradisjonen skulle kontorfolkene arbeide stående ved høye skråstilte pulter. De sto flere sammen i «kontorlandskap». Lønnsbetingelsene var høyst personlig avtalt, direkte mellom sjef og ansatt. Men i motsetning til produksjonsarbeiderne hadde kontoristene faste stillinger og vanligvis en viss årlig lønnsstigning. Arbeidsdagene var lange, og de yngste måtte møte først, for å fyre opp i ovnen og rydde. Daglønn for mannlige klippfisk-brygge-arbeidere i 1877 var kr 1,33 – ca kr 65,- i vår tids valuta. En bøkkersvenn, som laget emballasjen, fikk kr 2,08, mens tariffen på mekanisk verksted var kr 2,49. Så også blant arbeidsfolket var forskjellene store. Utendørs bergarbeid for kvinner var i Kristiansund lønnet ekstremt lavt.

Statistisk sentralbyrå oppgir for år 1909 at gjennomsnittslønnen for mannlige korrespondenter og bokholdere var kr 1679,- pr. år. Dette er omtrent seks ganger mer enn det en bryggearbeider kunne ha, avhengig av hvor mange arbeidsdager som ble honorert.

1875 medstifter Christiansund Dampbaadsamlag (Sundbåtselskapet). Styremedlem 1899-1920. Foreslo 1900 rabattsystem: nedstemt. 1909-10 styreleder. Heidehuset på Nordlandet lå på sundbåtkaia, og var nabo med forretningsfører Sephanias Flyum (som eide stabburet og ga det til museet. Det står nå i Dalaveien 17.)

1884 agent for livsforsikringsselskapet New York
1886-93 agent for Det tyske transport-forsikringsselskap
1889 bor på Innlandet
1889 egen sildeeksport. Firma B. Heide etableres i Skippergata 5 a,b,c og d – to bolighus og to brygger -  på Innlandet, seinere også Skippergt. 11a og 15a. I starten var Edvard Eidsvåg partner. Eidsvåg hadde vært kjøpsvenn (avdelingsbestyrer) hos N. H. Knudtzon III. Produkter: 1) Skjæresild til USA og Østerrike – ble satt fram som gratis salt snacks på bardiskene f eks i Chicago. De ble kalt Herring Sticks og må ha vært røykt, saltet og tørket.  2) Klippfisk.

1890-1936 eier han Heidebergan, klippfiskberg på Nordlandet: Ovenfor Omagt. 91-101, med Heidepiren, ei kai som lå mellom dagens Omagata 90 og 96, altså ved Halaas & Mohns anlegg inne på dagens Vestbase, og som ble tatt av nyttårsorkanen 1992. Det gamle navnet på Nordlandet, Oma, er norrønt for «bulder» og viser kanskje til at vi kan ha det værhardt. Omagata var fram til 1941 byens innfartsvei og bandt fra gammelt av sammen området fra gamle Nordlandet sentrum – «Grunden» med kirke og sundbåtkai - med Omsundbrua og Byskogen. Traseen er stort sett uendret siden 1860.

1890 annonserer agnsild, spansk Cadix-Salt selges fra skonnert Oscar, italiensk Trapani-salt fra s/s Sorrento
1890 Dampskipet Egils Rederi opprettes m/ Dall og Arnesen
1890 Dampskipet Antonio Zambranas rederi opprettes, med Heide som medeier. (Antonio Zambrana f. 1846, var en cubansk folketaler og politiker.)
1890 D/S Skreien (x-Leonor) kjøpt fra Spania. B. Heide ble disponent.
1893-99 associé (partner/kompanjong) i firma Astrup & Co. Klippfiskeksport
1896 med i arr. komitéen for Kong Oscar IIs besøk
1897 ordfører. – Fri adgang til fiskeværene for tilreisende fiskere må forbys, fordi det er sosialisme, uttaler han. Hans «Erklæring», dvs saksutredning til Bystyret (Representantskapsmøtet 12.2. 1897) er vedlagt her. Hans forslag til uttalelse fikk flertall, med 24 mot 10 stemmer.

1902 overtok han Heidegården på Nordlandet, og eier den 29/3 1902 – 10/3 1913
1903 Pionér: anskaffer en fiskeskøyte med motor, en motorkutter bygd i tre: Rutland. Nicolay Volckmar som partner.
1904 kontor i Håla, kontoret flyttes i siste halvdel av 1920-tallet til Vågeveien 5.
1905 svensk honorær konsul
1905 kjøper Håla, m.nr. 163. Mor Emilie flytter inn (dør 1907)
1908 bygger Murbrygga vest for Lossiusgården, Skippergt. 5d. Byens første i mur.
1909 føringsbåten Farmand bygges på Bjørnehougens verft
1909 29/1 kjøper sommerstedet Leikvin i Sunndal, av Fredick Wallace Cochran for kr 9110, inkl. innbo taksert til kr 4110 (inkl. kirkekunst). Dagens kroneverdi: kr 540 000. Solgt 26/7 1935 til Sunndal museumslag for kr 5000. Dagens verdi kr: 17 000. Altså en gave på en halv million kr. 

1910 første formann i styret for Nordmør Automobil AS: buss Surnadal-Svorkmo, tog og båt til Trondheim. Konkurs 1912
1910 jakt Fortunas havari
1913 kjøretillatelse for bil Oppdal-Sunndal (gitt av Oppdal herredstyre)
1914 25-års-jubileumsfeiring i firmaet: fest i Ynglingen, 70 personer. Alle ansatte fikk en bankbok, til sammen verdt kr 2000 (= over kr 100.000 i 2012).
1915-18 formann i Kristiansund Handelsstands Forening, depresjonstid. Med i styret for Norges Handelsstands Forbund (= HSH, nå Virke, arbeidsgiverorg.).

1916 medeier i dampskipsrederiet Vest-Norge
1917 formann i representantskapet i Kristiansunds forsikringsselskap
1918 medstifter i AS Kristiansunds Reassuranceselskap
1918-19 selger salt og kjøper sild på oppdrag fra staten
1919 medlem av Provianteringsdepartementets handelsdelegasjon til London og Paris
1922 AS B. Heide etableres 22.9.1922, fra personlig selskap til familie-AS. Eier 4 brygger på 3-4 etasjer hver.
1927 Werring driver/leier Heidebergan og Heidepiren i Vikan på Nordlandet. Vant voldgiftssak mot staten

Tyskland manglet mat under første verdenskrig. Storbritannia kjøpte opp «all» sild, klippfisk og saltfisk for å unngå eksport til Tyskland. Som følge av dårlige lagerforhold gikk det rødmidd i klippfisken. Etter 1. verdenskrig prøvde man å (etter-)tørke fisken i Tyskland for salg der. Dette var et felles prosjekt der alle klippfiskeksportører unntatt Werring var med. Men fisken var ødelagt og alle gikk konkurs, bortsett fra Heide og Rolfsen, som ble ansvarlige for hele konsortiets gjeld til staten (innkjøpsverdien for fisken). B L Heide tok saken til voldgiftsrett (konfliktmegling) mot staten 1919-22. Dette var et utmattende arbeid med mange reiser til Oslo med tog via Trondheim. Erstatningen ble ½ mill kr, i dagens verdi 11 mill. kr. 1920-årene var en tung tid. Alkoholforbudet vanskeliggjorde handel med klippfiskmarkedene i Sør-Europa.

Voldgift er fremdeles mye anvendt, særlig i handels- og forsikringsforhold. Årsakene er fortrinnsvis ønsket om å oppnå en enklere, raskere og billigere avgjørelse, men kan også være at man vil unngå offentlighet eller at man legger vekt på å få som dommere folk som er spesielt sakkyndige eller som partene har særlig tillit til. Partene må selv gjennom avtale etablere voldgiftsgrunnlaget. Avtalen kan gjelde så vel aktuelle tvister som fremtidige tvister i et bestemt rettsforhold. I voldgiftsavtalen kan partene bestemme hvilke rettsregler voldgiftsretten skal bygge på. For eksempel kan partene, selv om begge er norske, avtale at utenlandsk rett skal anvendes.

8. generasjon: Benedictus trålerpionér

Benedictus Laurentius Heide III i Kristiansund, født 4.10. 1903, død 10.2. 1989. Gift med Harriet Loennechen Backer (1909-1999), også fra Kristiansund. De har gravsted på Kirkelandet, men også minnestein på familiegravstedet på Gomalandet.

«Heide var en entreprenør av natur, uttalt tilhenger av mest mulig næringsfrihet og hissig motstander av sentralstyring og byråkrati. I bransjen nøt han stor tillit med en kontaktflate som strakte seg fra Finnmark i nord til Bergen i sør. Typisk nok var Heide blitt valgt til viseformann i styret for Frionor, til tross for at han var en innbitt fiende av statlig intervensjon i fiskeeksporten. Han var liberalist, men samtidig pragmatiker, og framfor alt en person som ikke var redd for å gå nye veier.» (Jacobsen 1996:62).

Svensk honorær konsul etter sin far fra 1928, de kjøpte bolighuset i Langveien 61 i 1930. Vasaridder 1940 (svensk hederstegn). Friluftsmann: nestleder i Kristiansund og Nordmøre Turistforening. Han hadde en stor seilbåt «Benita», som seinere ble gitt til Ynglingeforeningen.  Han ble eneinnehaver av virksomheten 1927, da faren og broren døde. Eivind Heide (1896-1928) døde av tuberkolose. Familien har vært hjemsøkt av denne sykdommen.

Nordmøre museum har hans avisutklippsbok med klipp om fiskeripolitikk og næringsliv i Kristiansund 1965-66, mest om sild. Aktiv eier/styremedlem i Grand Hotell i Kristiansund i 43 år, 1942-85. Restauranten Consulen med Vicekonsulen var oppkalt etter ham, og hans fotografi hang på veggen i mange år. Egil Husby skriver i hotellets hundreårsberetning: «På A/S Grand Hotells generalforsamling 14/5-1985 gikk Benedictus Laurentius Heide (1903-1989) ut av hotellselskapets styre. I april åpnet spiserestauranten “Consulen” (et mindre rom ble kalt Viceconsulen) - “navn som nok ble valgt med tanke på de to konsuler Odd Blom Nielsen og Bendix Heide, kanskje og “storkonsulen” Nicolay H. Knudtzon”. ....”Under den etterfølgende middag (14/5) mottok Heide forsamlingens hyllest, ført i pennen av Bernt Gulla:

La oss gi en varm honnør,
ham som nå fra borde går.
Bendix - husets Grand Seigneur
gjennom treogførti år.
Han har vært den eminente
“far” i etablissementet:
Takk for alt som Grand ved deg har fått,
i Consulen skal du henge flott.”

Konsul B. Heide hadde gått inn som aksjonær i A/S Grand Hotell da selskapet ble registrert 1/7-1942 i forbindelse av byggingen av det 3. Grand Hotell i byen (de 2 første brant, henholdsvis i 1907 og 1940). I 50-60-årene var Heide nest største aksjonær; etter en refinansiering i 1985 ble aksjeandelen redusert til 9,66 %.»

Tidstavle

1922 examen artium, videre studier i England (språk, ½ år), Spania og Portugal. Handelsskole.
1925 arbeider på farens kontor
1929 AS B. Heide avvikles. Nytt kontor etableres i Loennechengården, Vågeveien 7. Stor fortjeneste (kr 35 000, i dag verdt over en million) på et parti rogn, flere hundre tønner.
1933 ga han sin seilbåt «Benita» til KFUMs sjøspeidere
1934 påstår at klippfisken har fått midd under lagring på Williamsens Kjølelager AS. Tapte rettsaken.
1935 selges landstedet Leikvin til Sunndal museumslag. Som nevnt ovenfor var dette en svært generøs gave til Sunndalssamfunnet. Familien var redd for tuberkolosesmitte. B.L. Heide greide å få stoppet sin sykdom, men hadde en stor flekk på tunga. Han ville gjerne fortsette å være på Leikvin, men kona nektet.  27.5. 1939 kjøper «Fru Harriet Backer Heide og hendes mann» landstedet Heidehaugen under gården Inner Ødegården (Tveekrem) i Straumsnes, nå Tingvoll kommune. Her er det fortsatt en koloni av landsteder fra klippfiskadelens siste fase, med både Heide, Backer og Lossius i nabolaget. Harriets bror Jan Backer hadde året før kjøpt tomt i Vikan på samme gård, og begynte seinere med oppdrett av pelsdyr i nærheten (men det var etter at Heide hadde startet opp på Flatsetmyra). Heidehaugen sto ferdig før krigen, slik at familien kunne bo der under evakueringen av Kristiansund. Huset ble bygd av arbeidsfolk fra Bentneset. Mens huset ble bygd, leide familien sommerhus på gården. Barna gikk på skole på Straumsneset. Navnet Heidehaugen er sannsynligvis inspirert av Hegdehaugen i Oslo, der navnet kommer av plassen Heide/Heidi-haugen, som man i dag finner i Majorstuveien 8. Det var denne plassen som ga navn til Hegdehaugsveien, som i gammel tid var mye lengre enn i dag. Se 1953 og 1944.

1936 alle anlegg selges til Norges bank for kr 25.000 (2012-verdi kr 817.000) ved skjøte 7.1.36. Klippfiskeksportør Lorentz A. Lossius kjøper så samme år bolighusene i Skippergt. 5b og 15a, mens Ole Wirum kjøper bolighuset Skippergt. 5a og bryggene Skippergt. 5c og 5d.

Nytt personlig firma B. Heide etableres. Det har fra 1932 har kontor i Fosnagt. 1, og har først ikke egen produksjon.

1935 starter tråler-rederiet AS Nordhavet sammen med svogeren Jan L. Backer. De kjøper og driver trålerne Nordhav 1 (1935-40) og Nordhav 2 (1936-39) og røykeri for fisk. 

1937 Stort fryseri bygges på Bentneset, i samarbeid med Hoem. Frysemaskin fra Lemkuhl. Fylkestinget besøker anlegget. Heide leide anlegget fra J.M. Hoem Canning (de drev sammen) fra 1931, kjøpte det 1939. Driver med filet, frysing, sildolje og hvalkjøtt. Avtalen var at Hoem sto for fiskemottak, sortering, røyting og pakking av klippfisk for Heide, for fast kilopris. Heide hadde sin egen formann Gimnes på anlegget. De samarbeidet godt. På kontoret hadde Heide kasserer Møllerop og en korrespondent, først Lorenzo Furu som hadde bodd det meste av et langt liv i Spania og som tidligere hadde arbeidet for Heide senior. Det gikk i denne perioden greit å få kreditt til innkjøp av klippfisk. Heide videresolgte også sundmager (tørkete svømmeblærer) fra Island. De ble brukt til å klare rødvin men også som middagsmat.

1939 Elektrisk klippfisktørkeri bygges (etter å ha hatt byggetillatelse fra 1936), for egen produksjon fra saltfisk. Varemerket var en isbjørn (kvitebjørn), oso blanco både på spansk og portugisisk (genialt!). B. L. Heide gjenvalgt som formann i Norklip, eksportorganisasjonen for Portugal, på Klippfiskeksportørenes landsmøte i Kristiansund

1940 Utgir egne «skillemyntsedler» på 10 + 25 øre. Krigen gir mangel på mynt. Heide hadde byens første vedgassdrevne lastebil (med generator). Driver med kjøl, røykeri, salteri for sild.

1941 kontoret flyttes til Bentneset. (Nordmøre museum har direktørens lett halvmåneformede skrivebord. Besøksstolen er påfallende lav; Heide sørget for å kunne se ned på sine motparter.) Innbyr til aksjetegning i Norske Fryserprodukter AS, kontoradresse Bergen. Heide får monopol på å kjøpe hvalkjøtt på Nordmøre.  Silda man fikk tak i, var for små til husholdningsbruk; 30-40 stk pr. kg. Produksjonen under 2. verdenskrig var mest enkel innfrysing av sild. Den ble lagt i trekasser og saltlake helt over før frysing. Man produserte også størje/tunfisk, eksportert som Bluefin Tuna, og hvalkjøtt, også som hunde- og kattemat.

1943-45 Herman Watzinger, Thor Heyerdahls seinere nestleder på Kon-Tiki-ekspedisjonen, (og som ble uheldig portrettert i filmen) er driftsingeniør hos Heide.

1944 8. januar var det Lysfest i Straumsneset. Heide og Backer hadde bygd demning og skaffet elektrisk lys i grenda der landstedene lå.

1945 etablerer revefarm på Flatsetmyra i Frei, pelsdyroppdrett på Blankmyra under Ytre Flatset. Hans mors fetter Benjamin Andersen drev import av sølvrev til Buenos Aires, og Heide gikk i kompaniskap med bransjemannen John Strand og hans bror Ragnar som røkter. Skinnene ble pakket i klippfiskkasser og sendt med klippfiskbåtene og kom alltid vel fram. Oppstarts-strategien var som med klippfisken: først oppkjøp av ferdig vare for pakking og eksport, dernest egen produksjon, etter krigen. De hadde suksess med platinarev, særlig avlshannen Raz Platinus, oppkalt etter Raz Tafari i Etiopia! Reven ankom da Italia angrep Etiopia.

1946 får innlagt «automatisk telefon» som en av de første. Bygger arbeiderboliger på Bentneset.

1947 Makrellstørje sendes med jernbane Åndalsnes-Trieste, turen tar 20 døgn.

1948 Bentnes Sildoljefabrikk AS har 70 mann ansatt på tre skift, og produserer fiskemel til dyrefor.  Til sammen 120 ansatte hos Heide, de øvrige pakker «konfektesker/sigarkasser» med 9½ kg frossen gryteklar fiskefilet og hvalkjøtt i cellofan.

1949 Kantine med varm mat. Badstue for de ansatte.

1950 Filetproduksjon i Robertson-bygget i Hammerfest. Samarbeid med Nestlé-Findus. Heide eide 50 %. Det var mange problemer å løse i teknologien. Første prøveproduksjon av dypfryst filet ble servert medeierne, familien Throne-Holst, på Freia i Oslo i oktober.

1953 stor utvidelse på sildoljefabrikken. Virksomheten i Hammerfest selges til Marabou. Heide trakk seg ut etter to år på grunn av kapitalmangel og uten bitterhet. Han ble innvalgt som medlem i Freias styre samme vinter. Satsing på hermetikk i Brønnøysund.

1953 Harriet kjøper tilleggsareal til tennisbane av internasjonal standard på Heidehaugen i Straumsnes; skjøter av 13.6. og 29.6. 1953. Slik ble tennis-sporten innført på de trakter. Hun kjøpte 30. juni 1953 også småbruket Haltbakken, som 27.5. 1988 ble solgt tilbake til gården.

1954 Dypfryste fiskeboller av hyse og dypfryst sild i alginatgelé (gir mild smak) produseres av 250 ansatte i Kristiansund. Trålermannskapene kommer i tillegg. Egen frysebåt med varer fra Hammerfest/Kristiansund til Oslo. Byens første semitrailer og samtidig Europas største kjølebil, 22 m2 kjølerom som holder 30 minusgrader, med Findus-dekor. Bedford-trekkvogna på det øverste bildet ble for svak, og ble etter et års tid skiftet ut med en Scania-Vabis L71-38 Regent 1955-modell, med samme registreringsnummer. På bilde 2 er den på vei ned Gråura på sommerdekk en vinterdag. Det endte med utforkjøring. Det var uvanlig på denne tida at firma eide slike biler selv; kjøring ble oftest ivaretatt med Lastebilsentralens leievogner.

1955 ingen arbeidsledighet i Kristiansund. 40 ungdommer får sommerjobb i fiskeindustrien.
1956 Heide vant en rettssak mot en ansatt som krevde betalt spisepause ved overtid.
1959 Holder foredrag i Kristiansund Handelsstands Forening om at byen må legge om fra klippfisk til frossen fisk og med kritikk av statlig kvalitetskontroll (ferskfisk-vraking): «Er varene gode nok for kundene, kan det neppe være riktig at tredjemann – det vil her si staten, forbyr produksjon i henhold til norsk lov. Et firma må her være mer kompetent enn statens mann.»
1960 gjenvalgt som formann i De Norske Klippfiskeksportørers Landsforbund.

Så lenge som mulig ville Kristiansunderne videreføre "Knudtzons metode" med å holde nye konkurrenter ute av markedet ved at nye aktører ikke fikk medlemskap i De Norske Klippfiskeksportørers Landsforening (DNKL) og dermed ikke kunne oppnå eksportlisens; de fikk bare være tilvirkere. Fra opprettelsen i 1931 og fram til 1959 ble nesten ingen nye medlemmer tatt opp. Ett av kravene var å ha drevet eksport i fem år. Kristiansunderne monopoliserte markedskunnskap og produktutvikling. Slik ble produsenter/tilvirkere i Ålesund holdt atskilt fra eksporten. De drev leieproduksjon for Kristiansunderne, i økende grad fra 1953. Tilvirkerne i Ålesund produserte, pakket og eksporterte under Kristiansundsfirmaenes navn, og fikk slik innsikt i markedskunnskap og vraking. Kristiansunderne la produksjonen til Ålesundsregionen på grunn av lavere avgift til salgslaget der (fra 1946 0,75 % mot 3 % av salgssum i Kristiansund, i 1953 1,5 mot 3 %) og fordi transport av saltfisken til Kristiansund ville ha vært fordyrende.

1962 Sildemelke eksporteres til England, som delikatesse
1962 Nytt firma B. Heide Ltd AS kjøper tilbake Sildoljefabrikken fra Forretningsbanken i Trondheim, etter likviditetskrise. «Min far var direkte uvenner med begge de lokale banksjefer,» skrev Bendix jr. i år 2000.
1963 Heide går til rettssak mot staten og krever kr 400 000 (i dag verdt 4,1 million) for å ha blitt nektet eksportlisens for frossen filet til USA, mens «utlendinger får eksportere fra Norge». Heide har 400 ansatte, og tallet øker. Det er sesongarbeid.
1971 Den italienske utenriksminister Aldo Moro besøker Bentneset.
1979 sildoljefabrikken legges ned på grunn av miljø- og råstoffproblemer. Føler seg motarbeidet og uønsket av kommunen. «Den uforstand og direkte vrangvilje som fiskerinæringen ble møtt med fra politikere og også andre i Kristiansund sjokkerte spesielt min far,» skrev Bendix jr. i 1996.
1981 brann på Bentneset
1994 Hydrotech kjøper anlegget fra Bendix Heide (1931-2010) og bygger lakseslakteri, nedlagt 2012.
1998 Kristiansund kommune åpner Fiskeribasen på Bentneset.

Førkrigs-Kristiansund så totalt annerledes ut enn dagens gjenreiste by. Det var ingen bruer før 1936, og bebyggelsen hadde utviklet seg sakte gjennom århundrene, tilpasset havna og det ulendte terrenget. Framkommeligheten for biler var dårlig. Og hva med det sosiale livet? I august 1915 skriver en av byens ledende menn slik, sitert etter fylkeskalenderen for året etter: ”Vi som i de senere aar har hat med vor byes kommunale affærer at gjøre, har i stedse stigende grad paa de forskjellige omraader faat merke, at utviklingen har været rivende. Det har ofte været vanskeligt at regulere farten. Forklaringen hertil er ikke at søke i den økonomiske opgang alene. Den skyldes like meget den omstendighet, at byen nu er vaagnet saa at si til bevidst liv. Folket har nu tilfulde faat forstaaelsen av, at med nutidens sterkt utviklede kommunikationer paa sjøen og den moderne fiskeribedrifts evne til at gjøre sig mer uavhængig av aarstider, veir og distanser, mot hvad før var tilfælde, saa er vor by i fortrinlig grad blit slig situert, at den kan gjøre sig havets rikdomme nyttige saavel ved fiskeribedrift som i særlig grad ved tilvirkning og eksport. Byens utvikling har i en lang aarrække været jevn og langsom, og de kommunale behov har været forholdsvis faa og beskjedne – slik som smaabyers kaar regelmessig er. De senere aars raskere utvikling har derfor medført at rammen for de fleste institutioner er blit sprængt. Paa nærsagt alle omraader har man maattet ty til utvidelser og nyanskaffelser.”

---------

I anledning storbrannen på Bentneset kom jeg (Hedvig Wist) på disse strofene:

Den gamle fiskebrygge
var næringslivets speil,
funksjonalistisk bygget
nær skip med hvite seil.
Her klapret travle føtter
mens saltlukta lå frisk,
og byens samfunnstøtter
var velstandsfolk i fisk.               

Den gamle fiskebrygge
var bygd i kystens stil.
De stod så stø og trygge,
et hvitt og vennlig smil
mot bergets blanke isse
og hav i sjøsprøytpisk,
som gav i rik almisse
den ferske, faste fisk.  

Nå er den gamle brygge
blitt avløst på sitt felt.
Moderne må man bygge
og drive rasjonelt.
En ildebrann kan være
fatal i gammelt tre,
og vind og vær kan tære,
til brygga ramler ned. 

Men kystens gamle brygge
har stort stilistisk verd.
Det gir en rolig hygge
i travel fremskrittsferd
å skue, der ved havet,
den gamle pakkhusstil,
fra svunnen tid en gave
å verne, uten tvil.

----------------

Forfatteren takker Ulf Heide for utfordringen med å lage denne teksten og Tor Larsen, Einar Lund og Ove Bjerkan for viktige bidrag. Bjerkan har registrert «alt» om Heide i byens aviser Tidens Krav og Romsdalsposten. Takk også til Dan (Halfdan) L. Backer.

Jeg har benyttet Einar Thurn-Christensens notater på Kristiansund Bibliotek, manuskripter etter Bendix Heide f. 1905 og f. 1931, innlevert på Nordmøre museum og generelle oppslagsverk. Kolbjørn Gåsværs manus «Prestar i Fosnes» fins hos kateketen i Fosnes og Namsos. Statsarkivet i Trondheim har utskrifter fra Kristiansund formannskaps forhandlingsprotokoller inkl. trykte saksutredninger til bystyret (Representantskapsmøtene).

Trykte bøker:
Ole Heide Aas: Slekten Heide, Tønsberg 1935
Alf R. Jacobsen: Fra Brent jord til Klondyke. Historien om Findus i Hammerfest og norsk fiskeripolitikks elendighet. Oslo: Universitetsforlaget 1996.
Olaf Foss: Nord-Trøndelag Landbruksselskap. Steinkjer 1930
Erlandsen, Andreas: Biographiske Efterretninger om Geistligheden i Throndhjems Stift.  Christiania: Guldberg & Dzwonkowski, 1846
Kristiansund kommune: saksforberedelse til Representantskapsmøte (Bystyre) 12.2. 1897 v/ ordfører Heide. Saken ble vedtatt etter hard debatt.

Artikkelen er fra Nordmøre museums årbok 2013