Handelshuset Patrick Volckmar as

Av Odd W. Williamsen

”(...) Det har skjedd et paradigmeskifte i den offentlige politikken for næringsutvikling. Mens det tidligere ble satset på industrireisning og strukturrasjonalisering av tradisjonelle næringer, blir det i dag lagt vekt på å fremme markedsorientering, innovasjon og læring. Kunnskap blir nå  framhevet som strategisk utviklingsfaktor,”, skriver forskeren Peter Arbo.

Nordmøre Museums nye kommersielle avdeling "Handelshuset Patrick Volckmar AS" hadde offisiell åpning ved Kristiansunds ordfører Dagfinn Ripnes ved starten av "Nordiske Dager" på "byens bursdag" torsdag 29. juni 2000. Et stort antall gjester var spesielt invitert, samtidig som det var "åpent hus". Det kom ca. 70 personer, dvs. langt flere enn det var sitteplass til. Vennskapsbyene i Danmark og Sverige var godt representert. Etter åpningstalene ved styreleder, museumsdirektør og ordfører, var det underholdning med "kaffemusikk"  ved Gail Opaas og Terje Staal (sang og piano), og dans fra Sri Lanka. Kaffegrossisten Kjeldsberg fra Trondheim tok turen "ens ærend".

FRA ” VERNET ARBEIDSPLASS” TIL MARKEDSAKTØR

”Musea skal så langt råd er freista dekkja driftsutgiftene ved eigeninntekter (billettinntekter,inntekter frå sal av varer og tenester, gåver, sponsorinntekter m.m.) utan at dette går ut over forsvarleg museal drift.” (Kulturdepartementet i St.meld. 22 (99/00).

Norges Offentlige Utredninger 1996:7 – ”Museum: mangfald, minne, møtestad”, siterer International Council of Museums’ definisjon på museum: ”Et museum er en ikke-kommersiell, permanent institusjon som skal tjene samfunnet og samfunnsutviklingen. Institusjonen skal være åpen for publikum. Et museum skal samle inn, bevare og sikre, forske i, formidle og stille ut materielle vitnemål om menneskene og omgivelsene deres. Formålet er å gi anledning til studier, opplæring og opplevelse.”

Som sitatet ovenfor sier, så ønsker statlige og fylkeskommunale myndigheter at museene skal bli stadig mer selvfinansierte. Reiselivsnæringen og vertskommunene ønsker at museene aktivt skal bidra med attraksjonsutvikling. I Strategisk plan for Kristiansund Reiselivslag heter det at ”Fra år 2000 skal Kristiansund fremstå som et av (destinasjonsselskapet) Fjord-Norges beste reisemål,” og det refereres i dokumentet til en rekke utviklingsprosjekter somønskes iverksatt i samarbeid med Nordmøre museum, bl.a. utvikling av souvenirer og av ”opplevelses-bydelen” Vågen.

Mange har uttrykt sterk skepsis til hvilket økonomisk utbytte man kan forvente av kommersiell satsing på kulturaktiviteter. Noen åpner for litt mer tiltro til slike planer når de relateres til nyskaping innen reiseliv, underholdning eller design, så lenge prosjektene kan oppvise bedriftsøkonomisk edruelighet.

Det fins flere gode eksempler på vellykket satsting på et ”annerledes” museumsbutikk-konsept. I nybygget til Norsk Oljemuseum i Stavanger er det i tillegg til utstillingene satset på møtelokaler og en autonom butikk. Butikken eies 50% av et reklamebyrå, som valgte å satse på dette etter at museet utfordret dem til å ta en studietur til Londons museumsbutikker. Man selger dyre gaveartikler og bøker, med stort overskudd. Høvikoddens restauratører Bølgen & Moi har også lokaler i bygningen, og sammen utfyller disse virksomhetene hverandre på en meget god måte.

FORRETNINGSIDÉ

Nordmøre museum har for å oppfylle forventningene om omstilling til mer egeninntjening og utvikling av nye konsepter/attraksjoner kjøpt det tradisjonsrike klippfisk-eksport-firmaet Patrick Volckmar AS (1887) og har fått overta en kommunal bygning fra 1907 som kan huse denne nye virksomheten, øverst i Vågen i Kristiansund. Bygningen var byens første el. trafo-kiosk, og ble sist benyttet som spiserom for Parkvesenet.

”Volckmar” er et kulturbasert kommersielt næringsprosjekt, som inngår i bydelsutviklingen i Vågen og i oppbyggingen av stiftelsen Norsk Kystkultursenter. Det er en uttalt målsetting å forsøke å skape en permanent ”kvinnearbeidsplass”. Norsk Kulturråd, arbeidsformidlingen (praksisplass og lønnstilskudd), fylkeskommunen (næringsavd.) og vertskommunen v/Næringsfondet og egne midler fra Nordmøre museum finansierte en prosjektlederstilling i ett år fra våren 1999. Aksjeselskapet eies 100% av Nordmøre museum og Nordmøre museumsstyre er generalforsamling. Den første prosjektlederen hadde erfaring fra liknende virksomhet, var selv interiørarkitekt og brukskunstner med stort kontraktnett blant potensielle leverandører. Det gikk forholdsvis greit å mobilisere dugnadshjelp til ominnredning og istandsetting av lokalene. Frivillige fra byens statlige flyktningemottak har også arbeidet mye på bygningen. Ved å benytte lokaler som ikke er definert som bevaringsverdige i seg selv, står museet mye friere ved ombygging og tilpasning, enn om man skulle lokalisere denne nye virksomheten til en av museumsbryggene i Vågen. Kravene i Arbeidsmiljøloven og fra Næringsmiddelkontrollen er også letter er å imøtekomme i et moderne hus.

Idéen er å skape et nytt opplevelsessenter som dels skal være museum for byens handelsstand (der nettopp klippfisk har vært et kjerneprodukt), dels et utsalg for kvalitetssouvenirer (som i tillegg til å gi inntekter har sin berettigelse som formidlingstiltak (folk får kjøpe ”autentiske kopier”) og bidrar til bevaring av antikvariske håndverk. Tilbudet bør således omfatte både kafédel, utstilling der et klippfisk-eksportør kontor inngår og salgsdisk. Lokalene har stort uteareal, som tidvis leies ut (av kommunens idrettssekretær) til tivoli og sirkus, og som vanligvis rommer ubegrenset med parkering. Nordmøre museums avdeling Mellemværftet ligger ikke langt unna, og en del tiltak kan samordnes med dette fartøyvernsenteret.

En aktuell målgruppe er bussgrupper, slik som for Sjømatsenteret på Akershuskaia i Oslo. Enkeltbesøk av fastboende kunder kan gjøres spesielt interessant i forbindelse med kaffebrenning, da en av de viktigste attraksjonene blir brenning av ”Varde”-kaffe på et kullfyrt kaffebrenneri fra 1880-tallet. Folk får kjøpe kaffe brent på stedet, både i originalpakning fra 1950-tallet og på en liten kafé.

ERKLÆRTE STRATEGIER VED OPPSTARTEN

1. Være agent for (evt. lisensprodusere) tradisjonelt arbeids- og festantrekk, for salg primært til museer og fartøyvernmiljøer. En rekke andre kystkultur-relaterte produkter og mer generelle varer som postkort, plakater og kart fortrinnsvis produsert av andre skal også inngå i sortimentet.

2. Produksjon og salg av klippfisk og tauverk fra Nordmøre museums anlegg Milnbrygga (1749), Brunsvikens Reperbane (1856), evt. også bøkker- og blikkenslagervarer. Å promovere klippfisk som ”kultmat” i klasse med lutefisk og å tilføre Reperbanen statlige vedlikeholdsmidler er taktiske grep.

3. Brenning og salg av kaffe under varemerket ”Varde”, inkl. samarbeidsavtale med grossist og opplæring av driftspersonale.

4. Utvikling av nye souvenirer i metall, keramikk og porselen som kan produseres på Nordmøre museums anlegg og av andre. Gjenstandene skal ha i utgangspunktet ha opprinnelse eller tilhørighet i Kristiansund. Salg til enkeltpersoner bør også kunne foregå på Milnbrygga i sommersesongen (ny krambu er under etablering der).

5. Mer tradisjonell museumsdel med skiftende utstillinger, med basis i klippfiskeksportør-kontoret (anno 1950) og en enkel krambod. Gi et bredere tilbud til dem som bare hadde tenkt å besøke Mellemværftet (søstervirksomhet innen samme konsern, Nordmøre museum, like ved).

6. Et sponsor-areal, der kvalitetskontrollerte sponsorer får kjøpe seg utstillingsplass som totalt sett beriker tilbudet for publikum. Eksempel: Nordmøre Energiverk presenterer bygningens tidlige historie som byens første trafo-kiosk.

HVEM BESØKER MUSEENE I VÅGEN ?

En undersøkelse med grunnlag i 82 turist-intervjuer sommeren 1999, oppgir følgende karakteristika for besøkende til Norsk Klippfiskmuseum, som er et annet av Nordmøre museums anlegg i bydelen:

  • Nasjonalitet: 60% norsk, 16% tysk, 7% dansk/svensk, 6% USA
  • Informasjon på forhånd fikk turistene fra: 39% turistinfo, 20% brosjyre på hotell etc.
  • Atkomst: 44% bil, 44% sundbåt (kollektivt)
  • Skiltingen: 67% var misfornøyd
 
Til dette er å anmerke at ”Volckmarhuset” ikke har atkomst med sundbåt, og at det er langt lettere tilgjengelig med bil/buss enn Klippfiskmuseet.
En survey undertegnede foretok i år 2000, vi ser følgende typiske trekk ved Handelshusets publikum: gifte kvinner i 30-åra, bosatt i Kristiansund, godt ut dannet, kommer i grupper, til fots, kjenner til tilbudene i Vågen for  øvrig, kjøp er kaffe og evt. andre varer, er innom i en halvtime. De har lest om Handelshuset i lokalavisa, liker Patrick Volckmar-navnet, åpningstidene, prisnivået og stedets geografiske plassering godt, og kommer gjerne igjen. Lokale handelstradisjoner, gjerne ispedd minner fra egen barndom, fenger. Det mest populære er de gammeldagse varene, hyggelig betjening, god kaffe og stedets egenart. Det som savnes, er et oppgradert utemiljø, penere møbler og mer informasjon om kaffeproduksjon.
Nå fem år seinere må det være lov til å konkludere med at forbedringspotensialet er oppfylt, og i tillegg har stedet fått en helt ny attraksjon: TrykkPunktet, et lite grafisk museum.
 
UTVIKLING
Min påstand er at ”Handelshuset Patrick Volckmar AS” bærer kimen til alle disse fem utviklingslinjene i seg:
1. Mange nye høykvalitets-souvenirer utvikles, på museets premisser
2. Egen kommersiell butikk er en nyhet på regionmuseumsnivået (bare de riktig store museene har egen butikk atskilt fra sentralbord/billettsalg)
3. Introduksjon på/av et nytt marked for regionmuseet, ved offensive framstøt mot turoperatører og andre reiselivsbedrifter  (til nå har man passivt tatt imot henvendelser om gruppebesøk)
4. Mange nye vare-leverandører er funnet
5. Ny organisering av Nordmøre museum
 
Omstillingssituasjonen framkom på grunn av økte krav om egenfinansiering, altså en slags ”mild, men akselererende” krise. Nordmøre museum har på denne måten funnet fram til en radikal innovasjon, ved en helt ny arbeidsmetodikk og et helt nytt driftskonsept, som vil påvirke den totale driften på en positiv måte.
Hovedforskjellen mellom produksjon innen industri og service er fokusering på henholdsvisvarer og tjenester. Tjenester blir til i øyeblikket og produksjonen kan ikke rasjonaliseres og lagerføres på samme konkrete måte som i industrien. På Shakespeares tid kostet det det samme å sette opp ”Hamlet” som å bygge ei hestekjerre. Kostnadene pr. enhet i bilproduksjoner kraftig redusert gjennom vårt århundre, mens  dagens teaterproduksjoner snart krever ”romfartsbudsjetter”. Noe av suksessen i tjeneste-/opplevelses-produksjon ligger i ”just-in-time”-prinsippet. Opplevelsene må kunne forberedes som halvfabrikata ”hyllevare”, der det bare gjenstår å ”tenne lunta” når kjøperen melder seg. Volckmar-konseptet, med fokus både på kafé, utstilling og butikk, og samtidig tilbud både  til barn og voksne, sannsynliggjør at man her har evnet å planlegge slik at alt står klart for å kunne gi en positiv opplevelse  til enhver som beveger seg inn i huset, så langt kapasiteten rekker.

Artikkelen er fra Nordmøre museums årbok 2011