En vårmorgen i Gjemnes

Av Lisabeth Syltøy Fiske

– glimt fra en museumsformidlers dagbok

9. mai 2012

Etter mange dager på vinterveier med «Kubbe lager museum» og «Broer», er det tid for den siste i rekken av produksjoner fra Den Kulturelle Skolesekken. Siste dag med «Rett Kunnskap til Rett Tid» står på timeplanen. For to dager siden var det 1 grad og sludd da jeg kom opp til Fagerli gamle skole. I dag skinner sola, og nede i Flemma kunne jeg se at det var 6,9 grader da jeg svingte av veien. Våren er allikevel her, og det er slett ikke verst å være museumsformidler.

Dagen starter 05.30, til den digitale lyden av harpe. Ut av vinduet i Bøkkermester Morten Wolds gamle leilighet ser jeg at sola er oppe, og jeg nyter utsikten og planlegger dagen. Kaffe er viktig på slike dager – og for ikke å glemme den varme havregrøten! Frokost med en bok prioriteres, selv om klokka er 06. Så, klokken 06.50 går turen mot Gjemnes, men først en tur innom barndomshjemmet i Trastbygda for å hente ved. Det er ikke alle forunt å starte arbeidsdagen med å fyre i ovnen i et hus fra 1861, og sette seg på trammen med en kopp te i sola, og lytte til fuglesang og lyden fra ei elv som renner like ved. Det er mange tanker som spinner om det som er gjort, om det som nå skal gjøres, om møtet senere på dagen, og alt det som må gjøres og skal skje. Men for en stakket stund sitter jeg bare her i sola og kikker og lytter. Nyter. Tenker på hvor heldig jeg er, som kan sitte akkurat her. Som kan gå på jobb i favorittantrekket – fjellsko, turbukse med praktiske lommer og en ullgenser fra 70-tallet, som jeg har arvet fra en onkel som liker Neil Young like godt som meg.

En dag på museet er aldri lik. Det skjer noe nytt hver eneste dag, og arbeidsoppgavene har et spenn og en vidde jeg aldri ville forutsett. Så når presset er som verst, og jeg tviler litt på neste steg, er påminnelsen fra direktøren om at jeg har drømmejobben, og en støttende og inspirerende konservator-kollega, gode å ha. For det er drømmejobben. Jeg kastet alt jeg hadde i hendene i Københavnlivet, og flyttet hjem til drømmejobben. Og drømmehuset. Der, på Goma-siden av Vågen, står en liten rekke bygninger helt nede i sjøkanten. En oase av ro, og følelse av å bo på landet, midt i byen. Dikselveien er et sted man umiddelbart trives. Her ligger Strandhuset, Woldhuset og Woldbrygga, Hjelkrembrygga, og litt lenger bort, Milnbrygga. De førstnevntes fasader er noe værbitt, men omgivelsene og husene har noe magisk over seg.

Og slik endte dagboka den 9. mai. Men magien er der. Drømmejobben også, idet sommer går over i høst, og jeg tar fatt på mitt andre år ved Nordmøre museum.