Prestegardsnaustet og steinvorren

Av Bjørnar Bøe Lundberg

Prestegardsnaustet og steinvorren på Kvernes

Restaureringen av naustet med vorr og stø ble gjort av håndverkere fra Geitbåtmuseet i Halsa, tilknyttet Næmingeprosjektet[1], i samarbeid med lokale entreprenører og Gamle Kvernes Bygdemuseum. Restaureringen ble gjort som et tiltak gjennom verdiskapingspiloten ABK[2].

Historikk

Prestegardsnaustet hører opprinnelig under prestegarden på Kvernes og ble benyttet som båtnaust for presten og etter hvert forpakteren. Naustet ligger ca 350 meter fra selve prestegarden, ved siden av det som trolig er tuftene etter gårdssaga til prestegarden. Naustet er bygd i 1791 og ble fredet i 1991. Ved fredingen ble det kjent at naustet var i relativt dårlig stand. Museet overtok naustet i 1992 fra Opplysningsvesenets fond. I 1999 var fylkeskonservatoren på befaring ved naustet. Hans konklusjon var at store deler av naustet var i svært dårlig stand, og hadde vært gjenstand for en del utskiftninger og utbedringer. Naustet er bygd av lafta tømmer, men hadde før restaureringen til dels alvorlige og omfattende råteskader. Taket var utformet som sperretak av nyere dato, og var avstivet med mønestang. De opprinnelige samholdsstokkene, 2 enkle og en dobbel, var intakte. På bakgrunn av tilstandsrapporten som fylkeskonservatoren ga, fikk museet kulturmidler fra kommunen til førstehjelp på naustet.

Restaureringen

Før restaureringen, startet opp i 2008, besto naustet av laftet tømmer og et tak som var tekket med bølgeblikkplater. Dette ble gjort på 1960- og 70-tallet som følge av at de opprinnelige taksperrene / åsene en vinter ble brutt ned under snøtyngden. Det opprinnelige taket antas å være et såkalt ås- og sperretak (to eller tre åser av rundtømmer som bærer sperrer). På sperrene lå det tro av brede bord og pålagt never og jord eller torv på toppen.

Prestegardsnaustet viser en byggeteknikk som er typisk for vårt område, i tillegg viser naustet stor grad av opprinnelighet. Kilen som går vertikalt ned langs inne- og yttersiden av laftveggen midt på bygningens langvegger er et eksempel på dette. Med grunnlag i dette fikk naustet status som fredet i 1991.

Det å ta vare på naustet var i seg selv viktig, men målet var samtidig å legge til rette for økt bruk av naust, vorr og hele sjøanlegget som er en viktig del av Gamle Kvernes Bygdemuseum. Målet var at et istandsatt naust med tradisjonsbåter og en reparert vorr vil bli en ny attraksjon for museet og området, og er igjen en ypperlig plass å legge til med båt for et besøk i kulturområdet.

Restaureringsprosjektet ble gjort av næmingeprosjektet med Jon B. Godal som fagansvarlig. Alle løsninger ble utført i nært samarbeid med fylkes­konservatoren.

Fordi at tømmeret var i så dårlig forfatning valgte man å bygge en bærende konstruksjon utenpå naustet. Dette gjør også at naustet innvendig får en stor grad av opprinnelig preg. På nausttaket ble det lagt spon på taket fremfor torv, slik det trolig var originalt. Dette fordi man tvilte på om den medtatte bærekonstruksjonen ville ha tålt belastingen med den tunge torven. Spon har vært vanlig tekking på alle slags hus i lang tid tilbake. Den som nå er lagt på naustet er svært lik den spon vi kjenner fra 1700-tallet og er på den måten også historisk riktig. En valgte også forskjellige løsninger på kledningen av bygget, dette som et ledd i formidlingen, hvor det vises til forskjellige tradisjoner. På bakre røstvegg er det lagt kledning der den opprinnelige kle­dningen på denne veggen er kopiert. På de andre veggene er det laget lett moderniserte utgaver for å vise at dette er tilføyinger. Også taket som ble tekket med spon har blitt lagt i to forskjellige mønster. Dette gjør naustet spennende å studere med tanke på forskjellige byggeteknikker.

Gulvet var siste del som kom på plass. Halvkløvinger ble lagt i hele naustets lengde etter mønster vi kjenner fra samtidige naust. Det gjør at naustet har fått et gulv som tar godt vare på tradisjonsbåtene.

Å legge inn et moderne element i naustet er vanlig å gjøre ved restaur­ering av gamle bygg. En skal vise at det er nye elementer som er lagt inn i bygningen. Dette er å foretrekke fremfor å forsøke å gjenskape bygningen akkurat sånn den var.

Restaureringen av vorren var et spennende og utfordrende prosjekt som ble utført av Gustad maskin med faglig hjelp fra museet og Jon B. Godal. Målet var å få en brukervennlig vorr som er tilsvarende lik vorren som sto der tidligere. Vorrens avgrensing følger den opprinnelige steinsettingen, noe som er avgjørende for formen. For å kunne legge til med båt ble det bestemt at man skulle bygge en kasse rundt og i vorren. Tømmerstokkene ligger rundt fremspringet av vorren slik at en legger båten til mot treverk, og ikke stein, for å hindre skader på båtene. Bruk av trekasser i kaikonstruksjoner kjenner vi til fra blant annet Kong Øysteins havn fra tidlig 1100-tallet ved Agdenes ved utløpet til Trondheimsfjorden. I tillegg er det satt på plass fortøyningsbolter i vorren som gjør fortøyningen enkel og sikker. En annen utfordring var dybden ved vorren, det er viktig å ta hensyn til flo og fjære. Det er derfor en minstedybde på ca en og en halv meter uansett om det er flo eller fjære.

Vorren komplementerer helhetsbildet av Kvernes kulturområde da den gjør det mulig med sjøvertsferdsel inn i selve kulturområdet.

Noter:
[1] Næmingeprosjektet er et treårig utdanningsløp for kompetanseheving av handverkere i tradisjonell byggeskikk ut over svennebrev. I hovedsak basert på grunnleggende og handlingsbåren kunnskap
[2] Fylkesprosjektet Atlanterhavsvegen Bud – Kristiansund (ABK) er en av 11 nasjonale piloter i Miljøverndepartementets og Riksantikvarens verdiskapingsprogram på kulturminne området. En satsing på kulturarv som ressurs i samfunnsutviklingen.

Artikkelen er fra Nordmøre museums årbok 2010