Et klenodium av ei rye

Av Ragnhild S. Berthinussen

I 1896 giftet AnnaAudunsdotter Grønvik fra Ekkilsøya seg med Anders Andersson og flyttet til hans heimgård Steinteigen på Nedal i Bådalen, Averøy.  Anna var født i 1870. Hun var sjuende barn av Audun Olaus Pedersen Grønvik og Ane Toresdatter Valen(Averøy bygdebok I og IV). Med seg på flyttelasset hadde Anna ei rye. 82 år gamle Helga Nedal, som er svigerdatter til Anna, har hørt at Anna hadde rya i senga si.

“En kulturgjenstand, som tilfredsstiller det primærbehov å holde kroppstemperaturen konstant i åpen båt eller ei kald og fuktig rorbu, må båtryene være. Disse teppene som Kristian Kielleand karakteriserte som “uskjønne og nærmest uappetittelige”, eier en enkel, ramsalt sjarm og en funksjonell verdi, dersom de blir sett i sin rette sammenheng. De bærer sitt usminkede budskap om en tid da selv ei gammel, utslitt “lørve” var en ressurs å ta vare på (Kjellmo 1996:8).

Ei rye som aldri har vært i en båt kan neppe ikke kalles ei båtrye. Om rya i Bådalen var tilvirket med tanke på båt eller seng vet vi ikke. Men ryer, lik rya i Bådalen, har vært vanlig sengetøy her på kysten. Rya til Helga Nedal gir oss er et lite blikk inn i et stykke kystkultur som nesten er glemt.

Fra hvermannseie til klenodium

Rya fra Bådalen er vevd i to like deler á 65 cm bredde og 175 cm lengde. De er sydd sammen til et helhetlig teppe på 130 x 175 cm. Flossen er av filler i ulike farger og materiale, men med jamnlengde. De er knytt i renningstråden med jevnt mellomrom og noen innslag mellom hver knuterekke, slik at fillene ligger fint over hverandre og står litt ut fra bunnen. Knutene er symmetriske, og kalles Ghjordes knute eller Smyrnaknute (tyrkisk knute) (Milanesi 1997:17). Noen steder er fillene sydd på. Det kan tyde på reparasjon.

Da rya på Nedal kom ned fra loftet tok vi kontakt med Ellen Kjellmo. Kjellmoer ekspert på båtryer, hun har gjort forskningsarbeid på området og gitt ut flere bøker. Kjellmo forteller at rya til Helga Nedal er ei meget forseggjort rye. Den er vevd i teknikken gåsøye, odd-vend teknikk. Gåsøye kalles også ringvend, og er kyperveving der mønsteret danner konsentriske, rombiske figurer (Norsk historisk leksikon). Konsentrisk betyr å ha samme sentrum. Rombe er en firkant med skjeve vinkler og like lange sider (Bokmålsordboka/Nynorskordboka). Rya har, ifølge Kjellmo, alle typiske trekk for ei båtrye. Hun mener og at den sikkert kommer fra Vestlandet. Båtryer fra Nord-Norge er ofte vevd i diagonalkypert.

Flossen i rya fra Bådalen er kun av filler. Dette forekom, men mest vanlig var at man brukte garn og filler sammen. Hva fillene var gjort av avhang med hva veveren hadde å hjelpe seg med. Vanligvis regnet man ryer vevd av bare filler for mindre verd enn rene ullryer.

Et søk i DigitaltMuseumgir treff på ei rye som er veldig lik rya fra Bådalen. Rya er fra Nordfjordeid. I Nordfjordeid og mange andre steder kaller de det ei napparye. Avdelingsdirektør Aslaug Nesje Bjørlo ved Nordfjord Folkemuseum kan fortelle at i Nordfjord, og i samlinga på Nordfjord folkemuseum, er det mange napparyer med fillenapp. Det er altså knytt på lapper fra tekstiler i rader med noe mellomrom. Mange av fillene er i ull, men også bomull. Fargevalget er noe ulikt. Det er mye mørke farger, med og innslag av sterkere farger og lyst/hvitt. Etter det hun vet er dette noe som er typisk for Nordfjord. Det finnes også napp av ulltråd, men filler er det vanligste på deres kanter.

På Nordmøre museum finner vi ei rye. Den er tilvirket i ull, og er i sin helhet i sauehvitt og sauebrunt. Rya har initialene I.M. sydd på med røde store korssting på ryas rettside (ikke floss-siden). Rya måler 180 x 180 cm, og er da vevd i to lengder av 180, med 90 cm bredde, og sydd sammen slik at det blir et stort teppe. Flossen er i spunnet ullgarn, og det er to innslag mellom knuterekkene.  Se bilder. Antakeligvis er der ei og anna båtrye å finne i naust rundt om, men mange gikk nok tapt under 2. verdenskrig. Da var det stor materialknapphet, og mange ryer ble levert til ullvarefabrikker for oppriving til sjoddi[1]. Sjoddien ble brukt til for eksempel fyll i madrasser (Kjellmo 1996:23).

Rya som Helga Nedal i Averøy eier er mest sannsynlig tilvirket på 1890-tallet. Den er, slik sett, av de yngste i sitt slag. Å tilvirke ryer av denne eller liknende typer gjorde man frem til om lag 1900. Etter det tok andre tekstiler over. Men hva var ei båtrye, og hvilken funksjon hadde de?

 

Det herligste Røst kand berømmes udaf,

Er græs-groede Klipper, Naturen dem gav

Hvor Faarene kostelig trives,

De løbe der vilde hver Vinter og Vaar

Og ingen Undsætning af Menniskerfaaer

Ey heller en Haandfuld dem gives:

Dog bærer de Bester en ypperlig Uld,

Og erepaa Kroppen af Fedme saafuld,

At Kiødet er gandskeSpækrunden.

Om Vinteren gaaer de med Ulden i Snee,

Saa smukke, saa reene, saadeylig at see,

At neppelig smukker’ er funden.

NaarAaretfremløber til Kors-Misse Tiid,

Maae Folket paa Landet opagte med Fliid

Den fuld-moedenUld at afrive,

Men hvis de forsømmes, da pleyer de Faar

Sig selverafklædepaaBover og Laar,

Indtil de kandleedigeblive:

Thi have de Fremmed’, som pleye der roe,

Vel mangen gang fundet et Rufv eller toe

Af klæder, som Faarene taber,

(Dass, Petter (1989:116)).

Ru, Ryja, Rye

Ei rye er et teppe som er vevd i knyttet flossvev eller av oppklipte tøystrimler. Ordet rye er beslektet med ordet ru. I nynorsk språk finner vi ordet ru i betydningen av laus ull, ull som kan plukkes av sauen; vårull eller vinterull. På islandsk betyr ordet rú floket ull (Bokmålsordboka/Nynorskordboka 2011). 

Petter Dass skriver i sine verselinjer fra 1600-tallet at i stedet for å klippe sauene på vår og høst, passer man på når sauene begynner å røyte ved Kors-Messe tid, om lag 3. mai, og river så ulla av i store dotter. En slik ulldott kaltes et ruv.

Ulla av den den gamle norske sauerasen utmerker seg blant annet ved sine glansfulle strie dekkhår. Man kan derfor lett tenke seg at det kan være slikt dekkhår som har vært anvendt i de gamle ryene, og som har vært opphav for navnet.

Mag. Art. Helen Engelstad gjorde rundt 1940 en omfattende studie av norske ryer. Mange av ryene fikk hun tilgang på i forbindelse med ei større utstilling av norske ryer ved Oslo Kunstindustrimuseum i 1940.

Mange av de bevarte ryene vi har i Norge stammer fra 17- og 1800-tallet.De er som regel utført i spunnet ullgarn, men spinningen og tvinningen er tidvis så løs, at det ser ut som om ullhårene bare har vært glattet ut, tilklippet i passe lengde, og så knytt i veven. Flere ting kan tyde på at de flossete vevde teppene har fått navnet sitt etter hvordan de rent teknisk har vært fremstilt; man har knyttet ru i en bunnvev (Engelstad 1942:9).

Noe endelig bevis på at ryene har fått sitt navn fra ordet ru (gl.nord. ryja) er vanskelig å komme med. Men benevningens opphav er interessant. For hvor oppsto ryevevingen? Og hvilken geografisk utbredelse har de hatt? Spørsmålene har sammenheng med diskusjon om hvorvidt ryene er et fenomen som har kommet til oss eller om våre forfedre har tatt dem med ut i verden.

Fjerne slektninger?

Er det nødvendigvis slik at nyoppfinnelser har kommet til Norden, og ikke omvendt? Kan det tenkes at nordiske vikinger hadde med seg ryer når de reiste i vesterveg? Vi har ingen forskning som kan fastslå hverken det ene eller det andre.

Vi kan se likhetstrekk mellom de orientalske teppene og de nordiske ryene. Samtidig er de orientalske teppene og de nordiske ryene også klart forskjellige. De bevarte ryene vi finner i Norden fremstår som grove, røffere og betraktelig mjukere enn de orientalske.

De orientalske teppene er vevd på toskaftet bunn og er relativt stive. Knuteradene vises på glattsiden, og glattsiden er teppets bakside. Flossen er rett oppad stående, tett og kort, og ofte et stivt flosslag. I orientalske tepper er floss-siden rettsiden, og flosset danner ofte flotte og sammensatte mønster.

De nordiske ryene er vevd på flere skaft. Knutene er knytt inn i renningstråden, og knutene vises ikke på glattsiden. Flossen er lang, grov og liggende. Knutene er knytt med vidt adskilte rekker, gjerne med fire eller fem innslag mellom knuterekkene. Floss-siden i ryene utmerker seg ikke med mønster og symboler, selv om det forekommer. Sannsynligvis er glattsiden å betrakte som rettsiden. Ryene er mjuke og bøyelige, og har med sine gråbrune og hvite naturfarger en likhet med en uklippet skinnfell (Engstad, 1942;Kjellmo 1996). 

I Norden har vi bevart rye-materiale tilbake til 1600-tallet. Flere er sikker på at ryene har eksistert lenge før den tid. Engelstad (1942) skriver at de skandinaviske ryene, slik vi kjenner dem av bevarte eksemplarer, danner en særpreget gruppe innen flossvevning. Hun hevder i sin bok Fortids kunst i Norges bygder. Norske ryer (1942) at de nordiske ryene ikke er en forgrovet etterlikning etter de fullkomne mønstrene i orientalske tepper. De orientalske teppene kom til Europa fra 1300-tallet.

Engelstad har tatt for seg utbredelsen av ryer i Norden, og mener at ut fra det materialet hun har vært i befaring med, så synes det ikke som om ryer har vært alminnelige utenfor Norden. Det kunne ha vært ryer utenfor Norden, det skal man ikke se bort ifra. Men Engelstad hevder at man kan oppfatte ryene som en spesiell nordisk gruppe innen flossvevning, og ryene har sitt naturlige utgangspunkt hos et sjøfarende folk, som i sine åpne båter trengte varme og solide tepper som vern mot vær og vind (Engelstad 1942:13).

De nordiske ryer kan være en fjern slektning av de orientalske, med samme opprinnelse langt tilbake i tid. Teknisk hører ryene til de alminnelige flossvevningene. Selve knuten, som binder flossen til bunnvevingens renningstråder, er den samme som i et flertall av orientalske tepper. En smyrnaknute.

Hvorfor skulle ikke flossveving kunne ha spredt seg over et større geografisk område allerede i forhistoriske tid? Og er tanken på at det om bord i skipene på vikingenes store sjøreiser har det vært dette ideelle tekstile utstyret (Engelstad 1942:13).

Rya som kulturfenomen

Langs kysten har det vært vanlig med ryer som sengeutstyr. Fiskere som rodde utaskjærs eller på Lofotfiske hadde med seg ryer. Ryene hadde de over seg når de var i båten, og de hadde dem over seg i ei seng i ei rorbu. Er rya som fenomen et resultat av de behov mennesker langs kysten har hatt, og tilvirket av det materialet en har hatt for handen? Eller kan det være at rya er en variant av et persisk teppe?

Ifølge Kjellmo (1995:18) er det vanskelig å bevise eller motbevise at rya er et særegent nordisk fenomen eller at den er en variant over et persisk teppe. Sylwan og Sirelius, henholdsvis svensk og finsk, viser til at de orientalske teppene ble kjent i Europa på 1300-tallet. De mener at disse teppene dannet grunnlag for den utviklingen vi så fikk av nordiske prydryer (Kjellmo, 1995).

Engelstad (1942) er ikke umiddelbart enig med Sylwan og Sirelius. Engelstad viser til at ryeveving, på lik linje med annen vevteknikk, kunne ha spredt seg i store geografiske områder i førhistorisk tid. De eldste skriftlige kildene hvor ryer omtales er fra slutten av middelalderen. På dette tidspunktet synes altså ryene å være alminnelig kjent i Norden. De var i stor utstrekning benyttet som sengeklær. Et enkelt sted nevnes ryene blant sengeklærne i en jekt. Bruken av ryer både som over- og underbredsel i åpne båter har vært kjent i manns minne langs hele Norges nord- og vestkyst (Engelstad 1942:10).

De mjuke ryene, med ull knytt inn, har likheter med en skinnfell. Skinnfeller har vært vanlig sengetøy frem til forrige århundre. Vi har hatt rikelig tilgang på skinn, både fra husdyr og fra ville dyr. Like fullt har skinnfellen blitt erstattet med rya som sengetøy. Ryevevning er både komplisert og tidkrevendearbeid. Grunnen til at skinnfellen ble erstattet med ei rye,som har egenskaper og utseende så nært opp til skinnfellen, må ha hatt en grunn (Kjellmo 1996:12).

Langs kysten må en anta at sengetøyet kom i kontakt med vann, det være seg saltvann eller ferskvann. Vikingene som dro i vesterled hadde sengetøy med seg om bord i skipene, på lik linje med at karene som rodde vinterfiske hadde sengetøy med seg enten om bord i båten eller i rorbuene.

I åpen båt, hvor en må anta at det ikke var lett å holde seg tørr, hadde skinnfellen åpenbare mangler. Skinnfellene tørker sent, og skinnet blir hardt og stivt etter tørking. Ei rye derimot kunne vaskes og tørkes og fremdeles være like fin og bruksvennlig.Til å vaske ryene brukte en fiskegalle, den fungerte som en slags såpe. Og så skyllet og stampet man ryene ren i strandkanten(Kjellmo, 1996:18).

Båtryene var skattet som overbredsel, "dyne", i åpen båt og på kalde rorbu-loft. Den var laget av uvasket ull fra utgangersauen eller villsauen, og lanolinet i ulla gjorde garnet vannavstøtende. Villsauen har, som spelsauen, to typer ull i fellen: De lange, blanke overhåra og den korte, mjuke underulla. Renninga ble laget av overhår, innslagsgarnet av underull. Flossen var av litt blandet råstoff, samtidig som det ble stilt noen vanskelige krav til nettopp dette garnet. Det skulle holde på tvinninga under den ofte hardhendte handteringa samtidig som det skulle kjennes mykt og behagelig mot kroppen. Til dette måtte det spesialbehandling! En metode var å grave garnet ned i møkk og la det ligge der for mykning, en annen var bløtlegging i en blanding av sjøvann og fiskegalle med etterfølgende banking. Begge metodene skulle visst fungere godt (Margrete Seter, Nordmøre Museum).

Ryene har altså vært det ideelle sengeplagg i de åpne båter på lange sjøreiser. Ennå i siste halvdel av 1800-tallet var ryene alminnelig brukt blant fiskere.

Kilder
Skriftlig
Bjørlo, Aslaug Nesje. Avdelingsdirektør ved Nordfjord Folkemuseum (2011). Skriftlig svar på henvendelse om båtrye lagt ut på DigitaltMuseum.
Dass, Petter (1989): Nordlands Trompet. J.M. Steinersens Forlag A.S.
Engelstad, Helen (1942): Norske ryer. Teknikk, form og bruk. Forlagt av Cammermeyers bokhandel.
Holten, Endre (2004): Averøy bygdebok Bind IV s. 25 f
Kjellmo, Ellen (1996): Båtrya i gammel og ny tid.Orkana Forlag a.s.
Milanesi, Enxa (1997): Tepper. Mønstre. Datering. Opprinnelse.Wennegren-Cappelen A/S.
Strand, Kristian H. og Skjølberg, Erling (1979): Averøy bygdebok Bind I. Gards- og ættesoge for Averøy. s. 384 
Muntlig
Nedal, Helga. Eier av Båtrya i Bådalen.
Seter, Per. Sunnmøre museum.
Digitalt
Bokmålsordboka/Nynorskordboka (2011): http://www.nob-ordbok.uio.no/perl/ordbok.cgi?OPP=&begge=+&ordbok=begge
Digitalt Museum (2011): http://digitaltmuseum.no
Bilder – anslag. Bildene må ha bildetekst!
Båtrya i Bådalen: Et oversiktsbilde + et nærbilde.
Båtrya fra Nordmøre museum. Etoversiktsbil de+ et med initialer.
Samling av ryer, Sunnmøre museum. Bilde med Per Seter.
Knute: Illustrasjonsfoto som viser hvordan knutene er.
Sau: Bilde av sauene på Kvitholem. Praktværer som holder på å miste ull.

Note:
[1] Sjoddi betyr ull av revne filler. 

Artikkelen er fra Nordmøre museums årbok 2010